Norges ulvepolitikk: NOAH har hatt rett hele tiden

Norge har aldri tidligere blitt «tatt» for brudd på Bernkonvensjonen om vern av ville europeiske planter og dyr. Det har blitt sendt inn flere klager mot Norge i løpet av de nesten 40 årene siden landet ble del av konvensjonen i 1986. Noen saker har også vært nære ved å utløse konklusjon om brudd. Men norske myndigheter har alltid klart å unngå dette. Inntil nå.

En lang kamp for ulvene

De som har fulgt NOAHs arbeid for Norges kritiske truede ulver, vet at vi har gjort så godt som «alt». Vi har holdt store markeringer. Vi har gang på gang møtt politikere både lokalt, på Stortinget og i regjeringen. Vi har skrevet kronikker og prøvd å løfte ulvenes sak i mediene.

I flere rettssaker om dyr og natur, har man sett at Høyesterett favoriserer staten uansett hvor dårlig deres sak måtte være. Det skjedde også for ulvene.

Sistnevnte er en svært vanskelig øvelse, da media tenderer til å slippe til de som klager på ulv mer enn de som klager på skyting av ulv. Dette dokumenterte NOAH sammen med WWF, Naturvernforbundet og Foreningen Våre Rovdyr, da vi fikk utført rapporten «Ulv i det norske medielandskapet» av medieforsker Tore Slaatta i 2022. Resultatet viste en svært skjev dekning av mediene over lang tid, i ulvenes disfavør.

Og sist, men ikke minst; NOAH har sloss for ulvene i rettsvesenet helt siden vi gikk til sak mot staten i 2020. Vi vant i tingretten og lagmannsretten, og begynte å ha tro på at rettsvesenet kunne restaurere det vernet av truede dyr som politikerne hadde rasert. Men i flere rettssaker om dyr og natur, har man sett at Høyesterett favoriserer staten uansett hvor dårlig deres sak måtte være. Det skjedde også for ulvene. I 2023 valgte Høyesterett å ignorere Bernkonvensjonen og i realiteten gi regjeringen fritt leide til å holde ulven kritisk truet.

NOAH klager til Bernkonvensjonen

I april 2022 sendte NOAH klage på den norske ulveforvaltningen til Bernkonvensjonen. Samme år hadde tre privatpersoner også klaget Norge inn til konvensjonen av samme grunn – inkludert Ragnhild Sollund, professor i kriminologi fra Universitetet i Oslo, og Stefanie Reinhardt, førsteamanuensis i økologi fra Universitetet i Sør-Norge. Bernsekretariatet sendte alle klagene samlet over til departementet med begjæring om å ta stilling til klagene juli 2022. NOAH ledet fra da av prosessen på vegne av alle klagerne.

Siden NOAHs rettssak om departementets vedtak om lisensfelling av ulv innenfor ulvesonen fortsatt var pågående i 2022, fokuserte klagen først og fremst på den årlige lisensjakten på ulv utenfor ulvesonen. Ankepunktene var at ulvebestanden holdes på et kritisk truet nivå, og at ulven kun får leve i et begrenset område som utgjør kun 5% av Norges landareal.

Da NOAH tok skrittet og klaget Norge inn for Bernkonvensjonen, fikk vi vite fra kollegaer internasjonalt at det var vanskelig å få konvensjonens høyeste organ – den Stående Komiteen – til å konkludere med at et land hadde brutt konvensjonen. Komiteen har som tradisjon å legge vekt på diplomati og veiledning snarere enn refs. Ikke minst føltes det som et risikomoment at Norge var et av de fem medlemslandene i Byrået – som fungerer som komiteens «styre» mellom de årlige møtene…

En lang prosess

Saken ble først diskutert under møtet i Byrået i september 2022, hvor det ble fattet vedtak om at klagen ble ansett som «ny». Byrået sendte brev til den norske regjeringen i oktober 2022, hvor departementet ble bedt om å sende ytterligere informasjon slik at Byrået «kunne vurdere saken». Det ble spesifikt bedt om å avklare hva som ligger i vilkåret «vesentlig skade» og hvilke andre alternative løsninger til skyting av ulv innenfor og utenfor ulvesonen som var evaluert. Også NOAH ble bedt om å sende rapport.

Samtidig hadde NOAH sendt en henvendelse til EU-kommisjonen om tolking av bestemmelser i Habitatdirektivet som i ordlyd og innhold er identiske med de i Bernkonvensjonen, og som utfører konvensjonen i EU-rett. Svaret kunne brukes til å støtte opp om klagen. EU-kommisjonen anså at «det å kontrollere veksten av en sterkt beskyttet art er ikke i seg selv en «vesentlig offentlig interesse» (…) en stat som holder en art nede uten å definere hvilken offentlig interesse man prøver å beskytte, og uten vitenskapelig bevis, vil ikke følge regelverket». Norge gjør nettopp dette med ulvene; hevder at det er en «offentlig interesse» i seg selv å holde ulvene kritisk truet.

På Byråets møte i mars 2023 ble det fattet vedtak om å heve klagen til såkalt «stand- by» – noe som betød at Bernkonvensjonen anså saken som alvorlig, men fortsatt ikke hadde konkludert med at Norge brøt konvensjonen. I et nytt brev i april 2023 informerte Byrået både departementet og klagerne om at de «merket seg den begrensede størrelsen av ulvesonen sammenlignet med Norges totale areal» og at «ulvebestanden i Norge er kritisk truet».

Byrået ba norske myndigheter om å sende «all tilgjengelig informasjon om den norske delen av populasjonen». Begge sider skulle sende sine rapporter til Byrået innen februar 2024. I mars 2024 hadde Byrået et nytt møte om klagen.

I en uttalelse ble situasjonen i Norge beskrevet som «bekymringsverdig» og klagens status ble igjen hevet, denne gang til «mulig sak». Det betød at saken nå skulle sendes over til Bernkonvensjonens høyeste organ – den Stående Komiteen. I tillegg sendte Byrået et kritisk brev som understreket «med stor bekymring» at de anså norsk ulvepolitikk som «svært aggressiv».

Byrået «oppmuntret myndighetene til å vurdere sin tilnærming med forebyggende skyting ned til et svært begrenset bestandsmål, og isteden bruke dokumenterte forebyggende tiltak, særlig med hensyn til beskyttelse av beitedyr; og fremme forståelse for ulvens rolle i naturen og sosial aksept for arten.» Begge parter ble så bedt om å sende rapporter innen høsten 2024.

Bernkonvensjonen advarer Norge

Det hadde vært en lang prosess hvor Bernkonvensjonen flere ganger hadde advart Norge om at de så alvorlig på NOAHs klage. Og norske myndigheter hadde hatt all mulighet til å «overbevise» Bernkonvensjonens organer om at de ikke brøt konvensjonen. NOAH hadde sendt begge Høyesterettsdommene på engelsk til Bernkonvensjonen, slik at konvensjonens organer var fullt klar over domstolens uttalelser.

Etter at Byrået igjen hadde et møte september 2024, skrev de i brev til norske myndigheter at de «bemerket med stor bekymring den dominerende politiske intensjonen om å fortsette med åpent beite i en stor majoritet av territoriet, noe som angivelig forutsetter nedskyting». Byrået «bemerket også at den utbredte nedskytingen ikke ser ut til å løse de samfunnsmessige konfliktene, og reiser spørsmål rundt forestillingen om arten ulv versus skadene som den faktisk forårsaker».

Brevet gjentok også oppfordringen til Norge om å «gå bort ifra det strikte bestandsmålet og en svært restriktiv ulvesone, til andre tiltak som fremmer sameksistens». Dessuten understreket Byrået at «teoretisk fare, sosiale spenninger eller frykt og potensiell skade, utgjør ikke tilstrekkelig grunnlag for å gjøre unntak fra Bernkonvensjonens vernebestemmelser».

Bernkonvensjonen hadde med andre ord et godt bilde av norsk ulvepolitikk før den Stående Komiteens møte i desember 2024. Og regjeringens mange rapporter hadde ikke gjort inntrykk – Norges politikk ble tydelig beskrevet som i strid med intensjonen med konvensjonens bestemmelser. Utryddingspolitikk er tross alt ikke vern.

På møte med departementet noen uker før komiteens møte, spurte NOAH rett ut om regjeringen ville følge de rådene Byrået allerede hadde gitt, og om man ville ta innover seg at den rutinemessige nedskytingen av ulver trolig ikke var i tråd med konvensjonen. Svaret var rett og slett «nei». Thorbjørn Lange, avdelingsdirektør i Naturforvaltningsavdelingen i departementet, stadfestet at man fra Norges side ikke ville gjøre noen endringer som følge av de to brevene fra Bernkonvensjonen, men ville «avvente» konklusjonen til den Stående Komiteen.

Skjebnemøte for ulvene

Til møtet i Bernkonvensjonen i desember 2024 ble både departementet og NOAH invitert til å gi en presentasjon på ti minutter til den Stående Komiteen. Det var også mulighet til å sende en oppdateringsrapport før møtet – noe NOAH gjorde, mens departementet ikke benyttet seg av dette.

NOAH dro til møtet i Strasbourg vel vitende om at de norske ulvenes fremtid ville bli bestemt de neste døgnene. Men det var et skjebnemøte for ulvene også på andre måter. I 2022 foreslo Sveits å «nedliste» ulv fra den gruppen arter som har sterkt beskyttelsesnivå under Bernkonvensjonen til en gruppe som kun er «beskyttet».

Den reelle forskjellen ville være at land hvor ulvebestanden ikke er truet, ville kunne fravike det totale jaktforbudet som egentlig gjelder ulv i alle land som har tilsluttet seg konvensjonen. Men for land hvor ulven er truet, ville situasjonen fortsatt være at arten ikke skal utsettes for jakt. En nedlisting ville dermed ikke endre situasjonen i forhold til Norge, hvor ulv er kritisk truet. Men det ville ha en sterkt negativ signaleffekt. I 2022 ble forslaget stemt ned – blant annet av alle EU-land.

Imidlertid mobiliserte jaktinteressene i Europa, og fikk drahjelp av en enkelthendelse: EU-president Ursula von der Leyens ponni ble tatt av en enslig streifulv. Ponnien var sårbar og gammel og befant seg på et beite uten elektrisk ulveavvisende gjerde. Det ble igangsatt jakt på streifulven, men det var ikke «nok» for EU-presidenten. Hun mobiliserte en storstilt kampanje for å nedliste ulv.^[1]

Biologiprofessorer fra flere land kritiserte nedlistingen for å mangle vitenskapelig belegg.^[2] Selv om ulven har kommet tilbake til flere land i Europa, er det ingen vitenskapelig grunn til å lempe på beskyttelsen. Tvert imot, siden bakgrunnen for det hele er særinteressers ønske om å reversere bevaringen. 693 forskere og 70 europeiske organisasjoner, inkludert NOAH, protesterte mot nedlistingen.^[3]

Verdens naturvernunion, IUCN, som har ansvar for globale rødlister over arter, beskrev nedlisting som «prematur». Unionen understreket at endring i bevaringsstatus må bygge på «grundig forskning, ikke politisk lobbyisme». De uttalte også at nedlisting av ulv vil «kunne sette en problematisk presedens for bevaringspolitikk i Europa» og «risikerer å sette i fare tiår med fremskritt innen bevaring».^[4]

SP-ministre tok seieren på forskudd

Men dessverre var det jaktlobbyen som hadde vunnet frem i EU, og siden EU-land stemmer sammen i Bernkonvensjonen, ble nedlistingen tvunget igjennom til tross for flere lands motvilje. «Begivenheten» ble bredt dekket i norske medier. Men de mange uttalelsene fra konvensjonens delegater om at en nedlisting ikke ville fjerne ulvens vern i Europa, og at det fortsatt vil forventes sterke vernetiltak i mange land, nådde ikke frem til norske lesere.

Her var fokus at Senterpartiets regjeringsrepresentanter feiret nedlistingen som en «stor seier for norske lokalsamfunn». Partileder og daværende finansminister Vedum, kunne feilaktig opplyse om at «nå har ulven samme vernestatus som spissmus» – noe han «selvsagt må feire med en liten fest og ete kake».^[5]

I en verden hvor det ikke lenger forventes verken faglig korrekthet eller en viss anstendighet fra regjeringsmedlemmer, var kanskje ikke Vedums utspill uventet. Men Sp-lederen tok «seieren» på forskudd, og villedet norsk media og opinion om at nedlistingen var en slags omfavnelse av norsk ulvepolitikk fra Bernkonvensjonen. Lenger unna sannheten er det vanskelig å komme.

Bernkonvensjonen refser Norge

Knappe to dager etter Vedums hovering i norske medier, holdt NOAH innlegg om norsk ulvepolitikk foran Bernkonvensjonens Stående Komite. Saken mot Norge var første sak på agendaen torsdag 5. desember. Dagen før hadde NOAHs representanter snakket med delegater for en rekke land. Men det var vanskelig å spå utfallet av saken. Vi snakket også med andre observatørorganisasjoner – noen av dem hadde holdt innlegg for komiteen i årevis før sakene mot deres respektive land hadde blitt åpnet. I sakene som ble diskutert dagen før, hadde noen få land tatt ordet i hver sak. Hvor stort ville engasjementet være for saken mot Norge?

Etter NOAHs presentasjon, fikk også statens representant ti minutter til å legge frem Norges syn. Deretter ble det åpnet for diskusjon. Det første landet som tok ordet var Luxemburgs representant som beskrev Norges tilnærming som den mest restriktive politikken blant konvensjonslandene, og et klart brudd på konvensjonen. Så tok det ene landet etter det andre ordet – alle uttrykte støtte til å åpne sak og uttrykte sterk bekymring over Norges behandling av ulvene.

Bernkonvensjonens øverste organ har i klartekst bedt Norge om å avstå fra å skyte ulveflokker og par i ulvesonen.

Tyskland beskrev Norges politikk som problematisk, og understreket at nedlisting av ulven som skjedde tidligere i uken, ikke betydde at ulvene ikke skal beskyttes. Storbritannia, som stemte mot nedlisting av ulven, uttrykte at nettopp på grunn av denne avgjørelsen var det enda viktigere å reagere mot Norge. I alt tok ni land ordet, noe som viser et uvanlig høyt engasjement. Da komiteens leder spurte om noen land var imot å åpne sak mot Norge, rakk ingen opp hånden. På noen få intense minutter ble det klart at Bernkonvensjonens øverste organ enstemmig hadde konstatert at Norge bryter konvensjonen.

«Det å se på dødelige tiltak som en norm av hensyn til «offentlige interesser av vesentlig betydning» (…) er i strid med Bernkonvensjonens artikkel 9, uansett vernenivå.»
– Bernkonvensjonen

Bernkonvensjonens medlemsland ser med andre ord denne saken slik NOAH hele tiden har ment at den bør ses; det er ingen tvil om at Norge bryter konvensjonen og må endre kurs. Teksten som den Stående Komite ble enig om å publisere om saken, var uvanlig tydelig og streng. Dette illustrerer at man ser på Norges politikk som svært ytterliggående.

Komiteen uttrykte «sterk bekymring over det ekstremt begrensede bestandsmålet til tross for den sårbare status for den skandinaviske ulvepopulasjonen og at arten er listet som kritisk truet på norsk rødliste per 2021, på grunn av lavt antall dyr og høy innavl». Den understreket at «det å se på dødelige tiltak som en norm av hensyn til «offentlige interesser av vesentlig betydning», mens alternative tiltak ikke er benyttet til fulle, er i strid med Bernkonvensjonens artikkel 9 uansett vernenivå, spesielt når det også praktiseres innenfor en ulvesone så liten som 5% av det nasjonale territoriet, der arten er ment å prioriteres.»

Bernkonvensjonens medlemsland ser denne saken slik NOAH hele tiden har ment at den bør ses; det er ingen tvil om at Norge bryter konvensjonen og må endre kurs.

Helt konkret fremsatte Komiteen en sterk appell til Norges regjering om å «avstå fra å skyte ulveflokker og revirmarkerende ulvepar i ulvesonen, for å tillate populasjonen å vokse til et mer tilfredsstillende bevaringsnivå og sikre langtidsoverlevelse og levedyktighet, så vel som ulvens positive effekter på økosystemet som helhet». Norge ble oppmuntret til å «prioritere dokumenterte ikke-dødelige tiltak for å redusere skade og konflikt, og oppgradere promotering av langsiktig sameksistens mellom menneske og ulv, basert på best tilgjengelig praksis. Dette vil bidra til å møte målene som det er enighet om i Kunming-Montreal-naturavtalen».

Full fornektelse fra regjeringen

Bernkonvensjonens øverste organ har i klartekst bedt Norge om å avstå fra å skyte ulveflokker og par i ulvesonen. Men få uker etterpå kom regjeringens vedtak om å igjen skyte tre revirer i ulvesonen. Å skyte ulvefamilier som knapt blir sett av lokalbefolkningen er fortsatt en såkalt «offentlig interesse av vesentlig betydning» for regjeringen, til tross for at det ikke har vært færre ulver i Norge siden 2014.

Det var nå åpenlyst for alle at ulvepolitikken kun er til for å glede det stadig krympende grunnfjellet av SP- velgere.

Kun 31 ulver ble registrert totalt som «norske» per desember 2024. Det var bare fem registrerte individer i de tre revirene som ble vedtatt skutt – mens kvoten var på 12 dyr. Samme telling meldte om kun 4,5 ynglinger som regnes som «norske». Det betyr at antall ynglinger i 2024/2025 ville bli under bestandsmålet på seks ynglinger. Svenske myndigheter hadde for syns skyld blitt «spurt om råd» angående Boksjøreviret som var delt med Sverige, og hadde uttalt at de aktuelle ulvene verken har tatt beitedyr eller jakthunder og altså ikke var noe «problem».

Men ingenting av dette hindret den norske regjering i å presse frem ulvejakt. Det var nå åpenlyst for alle at ulvepolitikken kun er til for å glede det stadig krympende grunnfjellet av SP-velgere. Da Venstre stilte spørsmål i Stortinget om hvorfor regjeringen ikke forholdt seg til Bernkonvensjonens ferske råd, svarte klima- og miljøministeren at hans «syn» er at norsk politikk «er i samsvar med Norges forpliktelser etter Bernkonvensjonen» og at ikke «komiteens avgjørelse i seg selv eller begrunnelsen i den rokker etter mitt syn ved Høyesteretts vurderinger og konklusjon» i 2023.

Regjeringen mener altså at en norsk Høyesterettsdom fra 2023 som uten begrunnelse nevner i en setning at Norge følger Bernkonvensjonen, står over det faktum at Bernkonvensjonens høyeste organ har konkludert at Norge bryter konvensjonen i 2024. Det finnes ikke noe annet passende ord for en slik tilnærming enn full fornektelse. Det er uverdig av myndighetene å skjule seg bak Høyesterettsdommen som om det er Høyesterett som forplikter norske myndigheter til å utrydde ulven i Norge.

Det skulle også snart bli tydelig at regjeringen hadde satt seg som mål å forvirre det norske folk, media og ikke minst rettssystemet, ved å skape et inntrykk av at det å «åpne sak» betød at konvensjonens organer først nå skulle begynne å vurdere saken, og at de ikke hadde konkludert. Men at Bernkonvensjonen åpner sak, betyr at de konstaterer et brudd; saken lukkes ikke igjen før staten som bryter konvensjonen har sluttet å bryte konvensjonen. Til tross for all uredelighet som har kommet fra offentlig hold når det gjelder rovdyrpolitikk, var NOAH ikke forberedt på en slik bevisst villedningskampanje fra de som har det øverste ansvaret for å verne truede dyr i Norge.

Retten lar seg forvirre

Få dager etter vedtaket om ny lisensjakt i ulvesonen bestemte NOAH og Foreningen Våre Rovdyr (FVR) seg for å gå til midlertidig forføyning. Rett før jul ble det klart at vi fikk utsatt ulvejakten slik at den ikke startet nyttårsaften. Men saken skulle opp i retten 8. januar. NOAH og FVR la frem fakta om situasjonen og hva det innebærer at Bernkonvensjonens øverste organ har konkludert med at Norge bryter konvensjonen: I og med at den norske naturmangfoldloven skal fortolkes og anvendes i samsvar med konvensjonen, vil et brudd på konvensjonen bety et brudd på loven.

Men regjeringsadvokaten insisterte på at konvensjonens vedtak ikke betyr brudd, han serverte en regelrett løgn om at den Stående Komiteen ikke har konkludert. Og selv om dommeren burde klare å lese seg til komiteens konklusjon som ble presentert svart på hvitt foran ham, valgte han å dømme i statens favør. I dommen står det at det er «noe uklart» om hvorvidt den Stående Komiteen har konkludert. Men noen slik uklarhet finnes ikke – det fikk NOAH ytterligere bekreftet i svar på et brev til Bernkonvensjonen som vi så oss nødt til å sende etter å ha vært vitne til statens absurde fornektelser.

Tingretten kom til at Bernkonvensjonens vedtak «ikke [er] uttrykk for en rettsutvikling på dette området» og «Høyesterett selv» må endre sin tolkning, før tingretten kan legge vekt på Bernkonvensjonens sak mot Norge. Dette er naturligvis en grov juridisk feil – enhver rettsinstans er pliktig til å vurdere nye bevis, ikke dømme på utdaterte beviser helt frem til Høyesterett. Men tingretten toer sine hender og lar ansvaret for å følge opp Bernkonvensjonen hvile på ideelle organisasjoners evne til å saksøke staten.

Det er ikke lenger bare naturverninteresser i Norge, men alle land som har signert Bernkonvensjonen, som staten nå må stå til ansvar overfor.

Imidlertid er det ikke lenger NOAHs oppgave å kjempe i rettsvesenet for at departementet skal holde seg til internasjonale avtaler. I og med den Stående Komiteens konklusjon, har staten nå en plikt til å imøtekomme konvensjonens krav på eget initiativ. De har en plikt til å samarbeide med verneinteresser, og til å endre sin politikk. Det internasjonale samfunn ser for første gang hva Norge gjør mot ulvene. Det er ikke lenger bare naturverninteresser i Norge, men alle land som har signert Bernkonvensjonen, som staten nå må stå til ansvar overfor.

Vår intensjon med å gå til forføyning var primært å redde ulvene, stanse skyting av truede dyr – og gi regjeringen en sjanse til å besinne seg. Men sekundært var det å avsløre regjeringens useriøse innstilling til Bernkonvensjonens krav. Det gjorde vi til gangs.

Naturraseringen fortsetter

Det er staten som har ansvar for at ikke norsk natur raseres, for at ikke arter holdes truet og forsvinner. Men over de siste årene har staten i stadig større grad forvandlet seg til en pådriver for utrydding, en aktør som ønsker mest mulig konflikt rundt, og minst mulig aksept for, store rovdyr. Det er kanskje ikke overraskende at dette har skjedd på Senterpartiets vakt. Men vi bør være sjokkert over at en slik utvikling har vært mulig.

Samtidig som regjeringen presset igjennom ulvejakt i ulvesonen i strid med Bernkonvensjonen, klubbet de også igjennom en intetsigende stortingsmelding om naturavtalen sammen med FrP i Stortinget. Alt som står i denne om våre mest truede pattedyr er at Stortinget har «fastsatt nasjonale bestandsmål» – det nevnes knapt at rovdyrene er truet. Regjeringen skriver mer om bevaring av husdyrraser enn bevaring av ville dyr.^[6]

Over de siste årene har staten i stadig større grad forvandlet seg til en pådriver for utrydding, en aktør som ønsker mest mulig konflikt rundt, og minst mulig aksept for, store rovdyr.

I vinter nedsatte også regjeringen et juridisk utvalg om Norges forpliktelser etter Bernkonvensjonen. Utvalget ble imidlertid ikke nedsatt som en konsekvens av at den Stående Komite åpnet sak mot Norge. Det er en del av den såkalte «tiltakspakken» om vindkraft og reindrift, hvor staten ønsker aksept fra reindriftsnæringen for mer utbygging av vindkraft – på bekostning av rovdyrene. Utvalgets formål er å utrede om det er «rom for å gjøre endringer i det gjeldende nasjonale regelverket om forvaltningen av rovvilt».^[7] I en situasjon hvor Norge allerede bryter Bernkonvensjonen, nedsettes altså et juridisk utvalg for å vurdere om man kan bryte den i enda større grad.

14. januar kom et nytt forslag om å svekke rovdyrenes vern på agendaen i Stortinget. Denne gangen var avsenderen uventet; SV foreslo, tross interne protester, å utvide muligheten for å skyte rovdyr i såkalt «nødverge». Og de tradisjonelt mer naturfiendtlige partiene flokket seg rundt forslaget. Med rekordfart ble lovendringen vedtatt. Kun Miljøpartiet De Grønne og Venstre stemte imot. Arbeiderpartiet stemte for, til tross for at deres egen minister skrev at forslaget er dårlig utredet, vil kunne ha uante konsekvenser – og ironisk nok at det er «usikkerhet knyttet til om forslaget ivaretar våre folkerettslige forpliktelser etter Bernkonvensjonen».^[8]

I en situasjon hvor Norge allerede bryter Bernkonvensjonen, nedsettes altså et juridisk utvalg for å vurdere om man kan bryte den i enda større grad.

NOAH mener lovendringen også vil gjøre det vanskeligere å etterforske ulovlig jakt på rovdyr. Og ulovlig jakt er allerede et stort problem – samtidig som forslaget kom, startet Økokrim en ny omfattende sak med arrestasjoner av jegere for nettopp ulovlig ulvejakt.^[9]

I februar var det frist for staten og NOAH til å sende inn rapporter til Bernkonvensjonen om hvilke tiltak staten har igangsatt for å ikke lenger bryte konvensjonen. NOAH rapporterte at regjeringen isteden har tatt grep i negativ retning. Og regjeringen sendte en forsvarstale for norsk utryddingspolitikk. Bernkonvensjonens reaksjon på innsendte rapporter er forventet etter påske.

Klare for ny politikk?

I hvor stor grad tar partiene inn over seg at Norge må totalrenovere sin rovdyrpolitikk? I skrivende stund er kun noen av partiprogrammene publisert, og politikken spriker.

Venstres nye program holder stand på rovdyrenes side – de vil avvikle rovviltnemndene i dagens form, utvide rovdyrsonene og øke bestandsmålene. «De store rovdyrene er viktige for å opprettholde økosystemene i naturen. Derfor trenger vi flere, ikke færre av dem. Venstre vil ha en faglig forsvarlig rovdyrforvaltning der vi oppfyller våre internasjonale forpliktelser og bevarer mer uberørt natur der rovdyr og annet biologisk mangfold kan blomstre», uttalte Sveinung Rotevatn fra Venstre til NOAHs Ark.

På SVs landsmøte vant rovdyrvennlige krefter igjennom. I vedtatt politikk loves det nå «styrket vern av rovdyr gjennom en mer kunnskapsbasert forvaltning» og «at bestandsmålet behandles som et minimumsmål». «Rovdyra er ekstremt sårbare og den politikken som har blitt ført de siste åra er skammelig, så det trengs en ny kunnskapsbasert politikk som faktisk ivaretar rovdyra. Det forventer vi at SV skal jobbe skikkelig for. Jeg og Buskerud SV er veldig glade for at vi fikk på plass gode og viktige gjennomslag for bedre vern av rovdyra våre», kommenterte Kaja Hilleren som sto bak det nye forslaget.

Høyres nye program sier kun at de vil legge til grunn «rovdyrforliket». Ove Trellevik, stortingsrepresentant i energi- og miljøkomiteen, utdypet til NOAHs Ark: «Forutsetningen har hele tiden vært at forvaltningen skal være innen rammene for Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven. Dersom Norge nå bryter Bernkonvensjonen, viser det at regjeringen har gått for langt i sin praktisering av rovdyrforliket. Dette må regjeringen ta innover seg. Bestandene må være av en slik størrelse at det er genetisk forsvarlig.»

Arbeiderpartiet er også blant de som har publisert sitt program, og regjeringens selvmotsigelser skinner igjennom. På den ene siden vil AP «ha levedyktige rovviltstammer (…) i tråd med (…) våre internasjonale forpliktelser». På den annen side har de vedtatt at rovdyrene aktivt skal holdes truet: «Når en rovviltbestand ligger over bestandsmålet, skal den forvaltes i tråd med det målet som er vedtatt av Stortinget.»

Velgerne på linje med Bernkonvensjonen

NOAH har vunnet en stor seier ved at Bernkonvensjonen stadfestet at Norge ikke behandler ulvene i tråd med konvensjonen. Men regjeringen jobber desperat for å ignorere det faktum at andre land nå forventer at Norge skal endre sin ulvepolitikk. Hvert grep fra offentlig hold handler tvert imot om å gjøre situasjonen verre.

Hvor enige er velgerne i de ulike rovdyrfiendtlige grepene? En undersøkelse via Respons Analyse for NOAH per 2024, viser at åtte av ti nordmenn er enige i at «jakt på rødlistede dyr bør stanses».^[10] 56% av nordmenn er enige i at myndighetene ikke bør tillate skyting av ulver inne i ulvesonen, bare 18% er for slik skyting. For Høyre- og Arbeiderparti-velgere er det også bare 18% og 19% som er for skyting i ulvesonen. Henholdsvis 50% og 52% er klart imot.

Også i FrP er det tydelig flere som er imot skyting i ulvesonen enn de som er for. Blant SV-, Rødt- og Venstre-velgerne øker andelen som er imot den årlige jakten i ulvesonen til ca. 70%, for MDG-velgere 78%. Velgerne er dermed på linje med Bernkonvensjonen. Og det er velgerne som må sørge for å holde regjeringen ansvarlig for at Norge nå offisielt er verst på vern av truede rovdyr i Europa.

Signer NOAHs underskriftskampanje mot ulvejakt her.

Denne artikkelen er tidligere publisert i NOAHs Ark #1/2025