Foto: Erik Frøystein

Ulvens skjebne i medienes hender?


av Siri Martinsen

De fleste som er engasjert for ulver i Norge har hatt en følelse av at norske medier ikke har opptrådt balansert i sin dekning av det kritisk truede dyret. I høst ble et omfattende forskningsprosjekt publisert, som bekrefter mistanken.

I januar 2018 skrev jeg en kronikk i Aftenposten med tittelen «Mediene har ulveblod på hendene». Å kritisere mediene er et risikoprosjekt for en pressekontakt. Ingen liker å bli kritisert, og media er særlig vare for sprekker i bildet av den nøytralitet og seriøsitet som profesjonen krever. Men det var umulig å holde inne lenger: I hele 2017 hadde miljøminister Vidar Helgesen, som gjorde lite annet enn å følge anbefalingene til regjeringens lovavdeling om å ikke tillate lovstridig skyting av ulv, blitt hudflettet av media. Politikere med klare næringsinteresser hadde fått fritt spillerom foran mikrofonene til å hevde at det å følge loven var «skandaløst» – uten spor av kritiske spørsmål.

Markeringer mot ulv var blitt heiet frem av redaksjonene, med direktesendinger i sportsjournalistisk stil, hvor det mest utfordrende spørsmålet var «hva føler du nå?». Stemmer som var for ulv var knapt synlige i mediene – og det var ikke fordi ingen prøvde å komme til orde.

Medienes rolle

Internasjonalt finnes forskning som viser en sammenheng mellom negativ mediedekning av store rovdyr, og økt press på disse rovdyrene fra myndighetene. I en studie fra 2016 fant forskere at mediedekningen av ulv i spanske medier ikke var relatert til nivået av faktiske skader fra ulv, men at det var en positiv korrelasjon mellom mediedekning av disse skadene og skyting av ulv.[1] Forskerne konkluderte med at media er en pådriver for skyting av ulv.

Stemmer som var for ulv var knapt synlige i mediene – og det var ikke fordi ingen prøvde å komme til orde.

En annen studie fra Spania publisert i 2020 viste at mediefokus på konfliktfylte interaksjoner mellom ulv og beitedyr økte i studieperioden, og at bevaring av ulv fikk mye mindre oppmerksomhet.[2] Ifølge forskerne kan medias fokus på noen få gjentakende temaer om konflikt føre til at leserne utvikler et medieskapt negativt syn på store rovdyr, i strid med mål om bevaring. De fleste undersøkelser som er gjort av medias dekning av ulv og andre store rovdyr internasjonalt, konkluderer med at media har en sentral rolle i å skape et klima hvor rovdyr og mennesker kan eksistere sammen. Et eksempel på vellykket samhandling er fra Mumbai i India, hvor det ble arrangert en rekke medie-workshops med mål om å dempe konflikt rundt leoparder. Dette beskrives i en studie i Journal of Urban Ecology i 2017.

Ulike avisutklipp fra mediene av Vidar Helgelsen.
Heksejakt: Daværende miljøminister Vidar Helgelsen (Høyre) ville gjøre jobben skikkelig og lot regjeringens lovavdeling fastslå lovligheten rundt skyting av ulver. At han ønsket å følge loven straffet seg i mediene – som ga rikelig plass til stemmer fra politikere som ville presse frem ulvejakt. De kritiske spørsmålene og anklagende overskriftene gikk kun én vei; mot den ene politikeren som var opptatt av at truede dyr faktisk skal behandles lovlig.

I etterkant av prosjektet økte medierapportering om leoparder, men den ble mindre sensasjonspreget, og med fokus på hvordan mennesker kan forebygge angrep og hvordan leopardene selv ble påvirket. Forfatterne skriver at «mediedekning kan ha alvorlig påvirkning på politikk og forvaltning av ville dyr», at «dårlig informert dekning kan skade bevaring» og at mediene bør ha et bevisst forhold til å «redusere frykt og øke forståelse» for hvordan man kan leve med ville dyr.[3]

Skandinavisk forskning

I kjølvannet av «jakten på Helgesen», og de påfølgende års økte jakt på ulvene, følte NOAH et stadig større behov for forskning som kunne undersøke om den fjerde statsmakt har en slagside. NOAH tok kontakt med WWF, Naturvernforbundet og Foreningen Våre Rovdyr som alle var positive til å bidra til prosjektet. I Skandinavia er det lite forskning på hvordan media påvirker landenes behandling av rovdyr. I søket etter den rette forsker for prosjektet, ble det også tydelig at det var få medie-forskere i Norge som hadde vurdert dette som forskningsfelt. Men professor i medievitenskap Tore Slaatta fra TSL Analytics, tok utfordringen, og arbeidet startet i 2021.

Forskeren konkluderer med at den overveiende negative mediabeskrivelsen av ulver, kan ha ført til at media har påvirket beslutningstagere.

I 2021 ble samtidig en større undersø kelse publisert av en finsk forsker; «Vargens röst: rovdjursdiskursen i finsk, finlandssvensk och svensk press från 1990-talet till 2010-talet.»[4] Denne studien viser til at selv om miljøorganisasjoner har blitt mer synlige som kilder i mediene de siste årene, handler nyheter om ulv stort sett om jakt eller ulveskader. Forskeren beskriver at medieulven er en annen skapning enn den virkelige ulven: «Medievargen är inte helt samma djur som vargen i naturen. Vargnyheterna lokaliseras närmare städerna än vargen i naturen. Nyheterna kan också publiceras oftare när det finns färre vargar. Medievargen äter oftare husdjur än vargen i naturen.» Han spør seg: «Kan detta leda till att mottagarnas syn på vargen är orealistisk och baserar sig på medieverkligheten?».

Forskeren konkluderer med at den overveiende negative mediabeskrivelsen av ulver, kan ha ført til at media har påvirket beslutningstagere. I Norge fantes én annen undersøkelse av medias dekning av ulv fra før, og den ble publisert i GeoJournal bare noen uker før lanseringen av Slaattas rapport. Studien undersøkte dekningen av ulv gjennom hele 1970-tallet, et par år på 1980-tallet, samt 2004 og 2014.[5] Den finner at rovdyr ofte omtales dramatisk og sensasjonspreget, at lokale medier har en mer følelsespreget og mer negativt vinklet dekning enn nasjonale medier – og at ulv i økende grad dekkes negativt. I konklusjonen står det: «Om avisene hadde gjort noen endringer i sine fremstillinger om ulv og bjørn kunne dette kanskje vært med å roe ned konflikten?»

Norske medier nedsnakker ulven

Studien som NOAH tok initiativ til, omhandlet perioden fra 2011 til og med 2020. Totalt 37 850 redaksjonelle artikler ble analysert av Slaatta. Det ble gjort analyser av ord, og nærlesing av flere artikkelutvalg gjennom perioden for å kartlegge vinkling, kildebruk og innhold. Konklusjonen var at ulven er mye omtalt, og at omtalen er overveiende negativ: «det er et negativt bilde av en uønsket ulv som dominerer nyhetene (…) Det dominante nyhetsbildet på ulv som truende skadedyr, reflekteres også i hvilke aktører som oftest blir omtalt og får være kilder i nyhetene. Ulven er først og fremst et gjennomregulert dyr.»

«Ulven i norske nyhetsmedier er i stor grad en død ulv, eller en ganske snart, død ulv.»
– Tore Slaatta, professor i medievitenskap

Konklusjonen var ingen overraskelse for de som har fulgt med i mediedebatten om ulv. Men hvor skjevt mediebildet er, var likevel påfallende. Av alle artiklene som er analysert handler 31% om jakt, på en eller annen måte. Ord som «skutt» og «skyte» får høye treff: «Vi kan anslå at ulven i nyhetene allerede er «skutt» eller skal «skytes» i et sted mellom 14 og 26% av nyhetsartiklene i tiårsperioden. Tar vi med eufemismen «ta» eller «tas» eller «tatt ut», kan vi plusse på 10% til. (…) Aller viktigst er imidlertid ordet «felling», som utgjør 23% av alle artikler om ulv i utvalget.» Slaatta skriver: «Ulven i norske nyhetsmedier er altså i stor grad en død ulv, eller en ganske snart, død ulv.»

At ulven er «kritisk truet» dukker bare opp i 1,4% av artiklene.

Det ble gjort en rekke ordsøk som forsterker inntrykket – ord som «luske», «herje», «farlig» får høye treff. Ordet «skadepotensiale» får også mange treff, spesielt i 2017 – noe som kan tyde på at det er brukt strategisk av interessegrupper og politikere. Slaatta bemerker at den økte bruken av «skadepotensiale» og «skade» synes å være løsrevet fra reelle tap: «Miljødirektoratets statistikk viser at antall sau og lam som taps-erstattes går nedover, ikke oppover, selv om antall ulv i Norge øker.»

Politikere er hyppig brukt som kilder av media, og ikke overraskende er det derfor mange artikler om «bestandsmål»: «Bestandsmål og diskusjoner om ulv- eller rovdyrbestand er som vi ser et kjernetema i ulvenyhetene, og artikler der ordet bestand nevnes utgjør 23% (…) Det er nær tre ganger så mange nyheter der det argumenteres for at bestanden må reduseres, enn artikler der det argumenteres for at den må høynes eller økes. Det er i det hele tatt en lav andel artikler som lar argumenter slippe til for at ulven er fredet og bør få leve.» Mediene nevner også svært sjelden begreper som er viktige for verneperspektivet: «ulven benevnes som fredet, vernet eller bevart i om lag 8% av artiklene i utvalget. (…) At ulven er «kritisk truet» dukker bare opp i 1,4% av artiklene. Kjerneord som fremhever vern av ulv i forbindelse med økologi, natur og fauna og positive opplevelser av ulv, får også generelt lave trefftall i vårt materiale. (…) Det at Norge er internasjonalt forpliktet av konvensjoner dukker også bare opp i under 4% av mediedekningen totalt.» Svaret på om norsk media har en slagside som virker mot bevaring av ulv, er derfor ja. Kanskje først og fremst fordi selve bevaringen og grunnene til at bevaring er viktig, knapt blir nevnt av mediene, mens både press for å skyte ulv og selve skytingen oppfattes som «nyhetsverdig» og interessant.

Tar norske medier selvkritikk?

Den ferdige rapporten «Ulven i det norske medielandskapet» ble lansert 1. november på Litteraturhuset av de fire oppdragsgiverne. Både forskere, medieaktører og politikere ble invitert til å delta i samtale om rapporten. VG og TV2 som utmerker seg som riksmedier med et stort fokus på ulv, takket nei til å delta. Men NRK, Nettavisen Dagbladet og lokalavisen Østlendingen var representert i mediesamtalen.

Panel med Chris Carlsen/NRK, Marie Simonsen/Dagbladet, Erik Stephansen/Nettavisen og Tom Haakenstad/Østlendingen sammen med NOAHs leder Siri Martinsen som ordstyrer.

Panelsamtalen avdekket at flere innenfor mediene har hatt en følelse av skjev dekning over tid: «Da jeg leste rapporten slo det meg at dette er et av de eksemplene der en rapport underskriver og forsegler den oppfatningen vi har hatt lenge. Min oppfatning har vært at dekningen av ulv i norsk presse, og kanskje i skandinavisk presse, nesten har et mytologisk preg og er helt irrasjonell», sa Erik Stephansen, politisk redaktør i Nettavisen.

Dagbladets kommentator Marie Simonsen, som i det siste hadde skrevet flere kommentarer om ulvedebatten, var enig: «Mitt inntrykk har vært at ulvedekningen har vært ekstremt skjev. Det er en slags voldsom fremstilling av ulven nettopp som en drapsmaskin, som er et angripende, drepende, fryktinngytende dyr, som ikke er helt faktabasert. Det er noe mediene bør gå i seg selv på.»

«Mitt inntrykk har vært at ulvedekningen har vært ekstremt skjev. (…) Det er noe mediene bør gå i seg selv på.»
– Marie Simonsen, kommentator i Dagbladet

Også lokalavisenes representant Tom Haakenstad, som etter mange år som redaktør for NRK Innlandet, nå er ansvarlig redaktør i avisa Østlendingen, tok selvkritikk på medias vegne: «Det er ingen tvil om at vi i media har vært med og nøret opp under en konflikt. Det er enkelt å lage konfliktstoff, og du trenger ikke å lete veldig lenge verken i den ene eller andre retningen for å få fram følelser. Jeg tror media har drevet fram skyting av ulv.» Nettopp dette; hvorvidt mediene også i Norge driver frem skyting av ulv ved å gi motstand mot ulv bred spalteplass, og samtidig gi liten plass til verne-stemmer, er det viktige spørsmålet som rapporten gir et grunnlag for å diskutere.

Samtale med forskerne Tore Slaatta og Ketil Skogen, og NOAHs leder Siri Martinsen.
Samtale med forskerne Tore Slaatta og Ketil Skogen, og NOAHs leder Siri Martinsen. Foto: Eirik Anzjøen

På lanseringen deltok Slaatta i panelsamtale med samfunnsforsker Ketil Skogen fra Norsk Institutt for Naturforskning, som pekte på at noen medier har en svært næringsvennlig profil: «Det er klart at det underkommuniseres veldig aktivt at det finnes ganske mange også i ulveområdene, eller utkanten generelt, som er positive til ulv eller i alle fall aksepterer at ulven er der.»

«Det er klart at det underkommuniseres veldig aktivt at det finnes ganske mange også i ulveområdene, eller utkanten generelt, som er positive til ulv eller i alle fall aksepterer at ulven er der.»
– Samfunnsforsker Ketil Skogen fra Norsk Institutt for Naturforskning

Samtidig mente forskerne å se at flere redaksjoner åpner opp for mer naturvennlige stemmer de siste årene, og at dette presser seg frem ettersom disse stemmene forventer å blir hørt i større grad. I salen hadde rovdyrfor[1]sker Petter Wabakken møtt opp, og delte av sin erfaring som forskningsleverandør til forvaltningen: «Fra min tid i forvaltnin[1] gen ble det tidlig klart, og det mener jeg er veldig synlig fortsatt, at mange politiske avgjørelser tas på bakgrunn av det som blir presentert i media, og ikke ut i fra de forskningsrapportene vi legger frem. Hvis ting blir sagt mange nok ganger i media, selv om det ikke blir faktasjekket, får man ofte et feil inntrykk.»

Påvirker mediene ulvepolitikken?

Wabakkens kritikk gikk like mye til politikere som media, og i det siste panelet kunne politikere selv fortelle i hvilken grad de blir påvirket av media i ulvedebatten, og hvordan de selv kommuniserer gjennom media. Panelet besto av stortingsrepresentantene Birgit Oline Kjerstad (SV) og Mani Hussaini (Arbeiderpartiet), leder i Unge Venstre, Ane Breivik, og MDGs representant i rovviltnemnda, Arne Haabeth. Av deltagerne var det kun APs representant som mente mediene hadde dekket ulvesaken tilfredsstillende, og mente forøvrig at de «la seg for flate» ved å ta selvkritikk. Reaksjonen sammenfaller godt med inntrykket fra rapporten om at partier som er opptatt av å legitimere skyting gjennom mediene, blir mer hørt enn partier som prøver å fremme vern. MDGs Haabeth var klar på at dette ikke var en lett oppgave:

«Min egen erfaring med media er som følger: Du prøver å selge inn en ulvesak fra “den andre siden”; det er null gehør. Det er nesten ingen som helst interesse. Media er supermerkelige når det gjelder ulv.» Det ble, ikke overraskende, også en debatt om politikk i panelet, og AP hevdet at «Helgesen gikk ut over sitt mandat», da han som minister ikke åpnet for skyting av ulv. Det fikk flere forskere i salen til å reagere, all den stund departementet tross alt er klageinstans og ikke forpliktet til å tillate skyting av truede dyr.

Politisk panel med Birgit Oline Kjerstad/SV, Mani Hussaini/Arbeiderpartiet, Arne Haabeth/MDG og Ane Breivik/Venstre. med NOAHs leder Siri Martinsen som ordstyrer.
Politisk panel med Birgit Oline Kjerstad/SV, Mani Hussaini/Arbeiderpartiet, Arne Haabeth/MDG og Ane Breivik/Venstre. Foto: Øivind Pedersen

Videre mente APs Hussaini at også andre enn media og politikere hadde ansvar for konflikt rundt ulv, og pekte på ordstyrer fra NOAH: «Dere stevner jo staten, altså stortingsflertallet sin vilje. Dere stevner; tror du det bidrar til mer konflikt eller mindre konflikt? Her tror jeg alle må gå inn i seg selv.» Dette fikk både Kjerstad (SV) og Breivik (UV) til å reagere, og presisere at sivilsamfunnet har en viktig oppgave i å utfordre staten rettslig.

MDGs Haabeth stilte også spørsmålet om hvorfor debatt og argumentasjon til støtte for truede dyr ble definert som «konflikt», og mente at i så fall trengs det mer konflikt, ikke mindre. Reaksjoner fra politikere, medieaktører og andre forskere tydet på at rapporten er et godt grunnlag for viktige debatter om medias rolle i bevaring av truede dyr. Som Wabakken uttrykte det fra salen: «Dette er noe av det mest spennende jeg har hørt på lenge, når det gjelder ulv. Jeg håper noen jobber videre med denne type studier».

Denne artikkelen har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2022.

Foto: Tommy Solberg

NOAH jobber for sterkere vern av de kritisk truede ulvene. Støtt arbeidet ved å bli medlem:

Kilder

  • [1] Fernández-Gil et al (2016). «Conflict misleads large carnivore management and conservation: brown bears and wolves in Spain.” PLoS one, 11(3), e0151541..
  • [2] Delibes-Mateos (2020). “Wolf media coverage in the region of Castilla y León (Spain): variations over time and in two contrasting socio-ecological settings.” Animals, 10(4), 736.
  • [3] Hathaway et al (2017). “From fear to understanding: changes in media representations of leopard incidences after media awareness workshops in Mumbai, India” Journal of Urban Ecology, Volume 3, Issue 1, January 2017.
  • [4] Ahlholm (2021). «Vargens röst: rovdjursdiskursen i finsk, finlandssvensk och svensk press från 1990-talet till 2010-talet.» JYU Dissertations 349, University of Jyväskylä.
  • [5] Sponberg & Mathiesen (2022). “Media’s portrayal of large predators in Norway from the protection by law in the 1970’s till today: an insight into local and national newspapers.” GeoJournal, 17.10.22.