Når makten undergraver loven

Rettssaken er et resultat av grundig etterforskning av Økokrim, og er en av de mest omfattende om ulovlig rovdyrjakt i Norge. Men de tiltalte mener de er uskyldige. I flere uker før saken startet, har de fått uttrykke sine tanker i mediene. Den ene tanken er at dyrene som beviselig er skutt, «ikke er ulv», men «hybrider».^[1] Denne seiglivede myten er populær blant de som ikke ønsker ulv i Norge, selv om forskerne definerer den skandinaviske ulvepopulasjonen som en av de genetisk «reneste» i verden.^[2]

«Ulovlig jakt på rovdyr truer naturmangfoldet, (…) involverer ofte brutale fellingsmetoder og utsetter dyra for store lidelser.»
– Økokrim

Den andre gjennomgangsmelodien blant de som er tiltalt for ulovlig jakt – og de som «forstår» de tiltalte – er at det er «for mange» ulver i Norge.^[3] Vinterens bestandsregistrering viser at det finnes 54–57 ulver i Norge, hvorav 33–35 lever utelukkende i Norge og 21–22 i grenserevir mot Sverige.^[4] Det er disse titalls ulvene som for noen er «for mange».

Det er den klassiske motviljen mot de norske ulvene som kommer til syne hos de som står tiltalt for faunakriminaliteten. Det er et betimelig spørsmål hvordan denne motviljen får så god næring, at den ender opp i rettssalen.

Et alvorlig problem

«Ulovlig jakt på rovdyr truer naturmang foldet», skrev Økokrim i en temarapport som de publiserte høsten 2025.^[5] Etaten karakteriserte faunakriminalitet mot rovdyr som et utbredt problem i Norge og resten av Skandinavia, og slo fast at den ulovlige jakten «involverer ofte brutale fellingsmetoder og utsetter dyra for store lidelser».

Økokrim beskriver at flere ulverevirer har sporløst forsvunnet, og at sannsynligheten er stor for at de er ulovlig skutt. Forskere har tidligere anslått at 50% av dødeligheten hos ulv skyldes ulovlig jakt. Nå skriver Økokrim at også minst halvparten av bjørner som forsvinner antas å være ulovlig avlivet.

Slike lovbrudd er samtidig krevende å etterforske fordi de skjer i utmark hvor det er lite kontroll med jegernes handlinger. Enda verre blir det av at «jegerne har relativt stor støtte for aktiviteten i lokalsamfunnene sine med lokale aktører som legger til rette for og kamuflerer ulovlig jakt». Til tross for at flertallet også i utkant-Norge er for rovdyr, finner Økokrim at flere «inn byggere uttaler at de ikke ville rapportert om det dersom de visste om/oppdaget ulovlig rovviltjakt, og at de har forståelse for hvorfor disse dyra blir avliva».

Motivasjonen for faunakriminalitet, som Økokrim nevner i rapporten, er bl.a. å be skytte egne interesser som for eksempel beitenæring og jakt, at man ønsker et «trofé i jaktsamlingen» eller at man er «uenig i rovdyrpolitikken». Det siste er tydeligvis vanlig. Førstestatsadvokat i Økokrim, Hans Tore Høviskeland, uttalte i forbindelse med rapportlanseringen at «du kan ikke ta loven i egne hender og skyte rovvilt, bare fordi du selv mener det er rett».

Rovdyrkriminalitet greit for statskanalen?

Økokrim gir eksempler på flere alvorlige straffesaker som gjelder ulovlig avliving av ulike store rovdyr i Skandinavia de siste årene. En av sakene som nevnes er jakten hvor bjørnemor med tre unger ble jaget med løshunder og motorkjøretøy i Sverige. Fem nordmenn var involvert i saken som gikk i Östersund tingrett i april – en av dem var medie-profilen og jaktinfluenseren Isak Dreyer.

Helt siden siktelsen mot Dreyer ble kjent, har influenseren fremholdt at han «ikke har gjort noe galt», selv om skinnet av en ulovlig skutt bjørnunge ble funnet hjemme hos ham. Mer uforståelig er det imidlertid at NRK også fra første stund har uttalt at saken ikke vil få noen konsekvenser for deres profilering av Dreyer.

Aktoratet beskrev hvordan jegerne hadde sett mor og tre unger på kamera dagen før, og så slapp løse hunder for å finne bjørn. Hundene jaget mor og tre unger i lengre tid – og moren ble skutt i det familien løper forbi en av jegerne. Etterpå jaktet de videre på ungene ved bruk av kjøretøy og flere hunder. En av ungene ble angrepet og revet nesten ihjel av hunder, før den ble skutt. Ungen ble deretter flådd og tatt med hjem som trofé av Dreyer. Ingen av jegerne rapporterte inn at en unge var skutt, og moren – som de poserte ved siden av på bilder – ble rapportert inn som enslig bjørn. De to andre ungene er det ingen opplysninger om.

Alle ble dømt – tre av jegerne ble dømt for grovt jaktlovbrudd. Dreyer ble ikke dømt for selve jakten, som han hevder at han ikke skjønte var ulovlig, men ble dømt for grovt jaktheleri. Da dommen kom, hadde ca 6000 personer signert NOAHs kampanje om at NRK må ta klart avstand fra ulovlig rovdyrjakt og ikke stille seg bak Dreyer. Aftenpostens kommentator skrev «Hva nå, NRK?», og kritiserte bruken av Dreyer som «NRKs jaktprofil».^[6]

Men selv etter dommen fastholdt NRK at Dreyer er en profil de har tenkt å fortsette å promotere, dog hevdet de å sette «nye jaktprogrammer på vent». NRK lot sin profil «snakke ut» i et intervju, og spurte om han ikke burde sette seg inn i reglene for jakt. Svaret var «hva er reglene da?».^[7] Signalet utad er at det ikke er så farlig å jakte på rovdyr på den måten jegerne er blitt dømt for – og at jaktregler ikke er viktige. Og dette signalet er tydeligvis greit nok for statskanalen.

Kampanjejournalistikk mot rovdyr

Statskanalen viser dessverre også på andre måter at vern av truede rovdyr ikke står i fokus. Forskning avslører at norske mediers dekning generelt har en slagside hvor rovdyr, særlig ulv, fremstilles som «problem» heller en del av naturmangfoldet.^[8] Men høsten og vinteren 2025/2026, tok NRK denne tendensen til et nytt bunnpunkt.

Gjennom et stort antall lange reportasjer fra «graveredaksjonen» fremmet statskanalen holdninger som at «hensynet til de freda rovdyrene ofte (står) sterkere enn dyrevelferden til sau og rein» og «trykket av rovdyr (…) er for stort».^[9] NRK lot rovviltnemndene fremstille det som om «systemet (er) rigget slik at rovviltet prioriteres nesten uansett konsekvens» og at de «mangler reell makt, og at de blir overkjørt av Miljødirektoratet og Klima- og miljødepartementet».^[10]

Forskere har tidligere anslått at 50% av dødeligheten hos ulv skyldes ulovlig jakt. Nå skriver Økokrim at også minst halvparten av bjørner som forsvinner antas å være ulovlig avlivet.

Og ikke minst, fremstilte NRK ulovlig skyting av rovdyr – som også var dømt i rettssystemet – som «en skvis mellom to lover». «Skulle han beskytte sine dyr slik dyrevelferdsloven sier? Eller skulle han følge naturmangfoldloven, som sier at det er forbudt å drepe fredede rovdyr?», skriver NRK om en bonde, dømt for å skyte en gaupe. Det falske dilemmaet som NRK fremsetter redaksjonelt, er ordrett det samme som den dømte bonden tidligere selv uttalte i Nationen.^[11] Nord-Troms og Senja tingrett fant derimot at bonden hadde «andre handlingsalternativer» som kunne av verget situasjonen for sauene, uten å drepe gaupa.

Gjennom hele reportasjeserien gis det et inntrykk av at rovdyrene er et «stort problem», at de er «for mange» og at folk som blir dømt for å skyte rovdyr ulovlig ikke egentlig er kriminelle. Ikke i én av artiklene nevnes det at Norge bryter Bernkonvensjonen. Åpenbart bidrar en slik vinkling fra statskanalen ikke til å hindre ulovlig jakt på rovdyr, eller øke forståelse for hvorfor dyrene trenger vern.

Da dommen mot Dreyer kom, hadde ca. 6000 personer signert NOAHs kampanje om at NRK må ta klart avstand fra ulovlig rovdyrjakt.

Hvorfor agerer et respektert mediehus på denne måten? Det er et spørsmål som hittil ikke har noe godt svar. Handler det om at særinteresser innenfor jakt eller beitenæring gis definisjonsrett over dette temaet også i redaksjonene? En av journalistene som sto bak NRK-reportasjene hadde tilknytning til reindriften. NRK så på det som en «styrke».

Eller handler det om ukunnskap? Kanskje forstår ikke mediene hvilken alvorlig situasjon de norske rovdyrene befinner seg i? Men burde de da ikke være mer interessert i dette, når organisasjoner som NOAH prøver hardt å formidle det? Kanskje tenker de at vern av rovdyr ikke er en viktig samfunnssak, fordi vi har myndigheter som ikke fremstiller det slik?

Også staten bryter regler

Vi har tvert imot myndigheter som også fremstiller det som om det blir «for mange» rovdyr, dersom ikke antall individer holder seg under «bestandsmålene», som tilsvarer en status som kritisk og sterkt truet. Vi har en regjering som ikke ser at den har ansvar for å øke forståelsen for rovdyrenes rolle i naturen, men som nå tvert imot forsvarer en politikk som bryter med Bernkonvensjonen.

I 2024 vedtok Bernkonvensjonens øverste organ at norsk ulvepolitikk bryter konvensjonen, etter klage fremmet av NOAH.^[12] I desember 2025 hadde Norge brutt konvensjonen i ett år, uten å løfte en finger for å bedre situasjonen.

Da Bernkonvensjonen samlet seg til nytt møte i desember 2025, ble kritikken mot Norge skjerpet. I vedtaket fra dette møtet står det at «myndighetene ignorerer den forrige avgjørelsen fra Den Stående Komité og åpningen av sak, og har dermed fortsatt et brudd mot konvensjonen». Den Stående Komités krav til norske myndigheter er bl.a. «å la ulvebestanden, som for tiden er oppført som «kritisk truet» i Norge, gjenopprette seg til et tilfredsstillende bevaringsnivå», samt «å avskaffe streng sonering der ulven er ekskludert fra 95% av det nasjonale territoriet». Videre foreslår komitéen organisering av bevissthetskampanjer og prioritering av velprøvde, ikke-dødelige tiltak i forhold til rovdyrkonflikt.

Men den norske miljøministeren har fortsatt å insistere på at Norge har rett, og alle andre land som har undertegnet konvensjonen tar feil. På direkte spørsmål fra NOAH i møte med departementet, om ikke man vurderer å møte Bernkonvensjonens krav på noen punkter, er svaret et tydelig «nei». Departementet mener det «ikke er nødvendig» med noen endringer i rovdyrpolitikken som følge av Bernkonvensjonens kritikk.

Juridisk spill for galleriet

Som om ikke dette er en tilstrekkelig absurd situasjon, har departement bidratt til å gjøre den enda mer uvirkelig. Bare noen uker etter at Bernkonvensjonen i 2024 uttalte at Norge bryter konvensjonen, nedsatte regjeringen et «ekspertutvalg» med tre jurister som skulle «utrede Norges forpliktelser overfor rovvilt og reindrift». Man kunne forledes til å tro at regjeringen nå ville ta et dypdykk i Bernkonvensjonens forpliktelser, for å bedre situasjonen for rovdyrene. Men dette var ikke intensjonen; «ekspertutvalget» var nedsatt for å undersøke det såkalte «handlingsrommet» for å skyte enda flere rovdyr som en hestehandel med reindriftsnæringen, i forsøk på å gjøre næringen mer positiv til regjeringens planer om vindkraft i reinbeiteområder.

«(Norske) myndigheter ignorerer den forrige avgjørelsen fra Den Stående Komité og åpningen av sak, og har dermed fortsatt et brudd mot konvensjonen.»
– Bernkonvensjonens Stående Komitè

I mars i år ble «ekspertutvalget» ferdige med sin rapport. Selv om juristene indirekte kritiserer norsk rovdyrpolitikk på flere punkter og bl.a. understreker at bestandsmålene ikke er faglig begrunnet, leverer de på regjeringens bestilling. De skriver at i «enkelte reinbeiteområder er tapene til rovdyr så omfattende at de gir grunn til å spørre om (…) rovdyrforvaltningen i disse områdene kan representere et folkerettsbrudd.» Naturen i seg selv skal med andre ord defineres som en «urett» mot mennesker. Samtidig skriver utvalget at uten rovdyr «blir økosystemene fattigere, mindre stabile og mer sårbare. Tap av rovdyr kan føre til økologisk ubalanse, som igjen kan svekke miljøet folk lever i.»

Med andre ord har det juridiske utvalget blitt med på regjeringens linedans; på tross av at man vet utmerket godt at rovdyr bør vernes, prøver man med all kraft å omgå regelverket for å gjøre det motsatte. Ved lanseringen av rapporten var media invitert, og NOAH stilte utvalgslederen spørsmål om utvalget hadde vurdert hvorvidt det var i tråd med eller i strid med Bernkonvensjonen, å operere med maksimumstak på antall truede rovdyr, slik Norge som eneste land gjør. Det kunne han bekrefte at utvalget ikke hadde vurdert – til tross for et drøyt års innsats med gransking av Norges forpliktelser i henhold til konvensjonen. Utvalget lar seg dermed beleilig bruke til regjeringens fortsatte tåkelegging av våre forpliktelser overfor truede dyr.

Statens ansvar for faunakriminalitet

Vi har nå en regjering som kommuniserer at det er «bevaring» å holde ulven kritisk truet. Og som trosser internasjonal rett og ignorerer miljøavtaler. Hvilket signal gir det til allmennheten generelt, og til de som misliker rovdyr spesielt?

Svaret er ikke økt forståelse for bevaring, eller toleranse for truede rovdyr. Når faunakriminelle personer krypskyter ulver fordi de selv mener det er «for mange» av det truede dyret, reflekterer de holdningen staten inntar i det internasjonale samfunn: Miljørett kan brytes fordi norske politikere mener ulven skal holdes nede på kritisk truet nivå.

Professor i kriminologi ved UiO og forsker på Bernkonvensjonen, Ragnhild Sollund, er en av dem som har pekt på at staten leder med et dårlig eksempel i behandlingen av rovdyrene:

«I en domsgjennomgang jeg har gjort, viser det seg i flere tilfeller at jegerne som dreper truede rovdyr ulovlig, er de samme som også har drept truede rovdyr på lisens. Sammenhengen mellom statens lisensiering av drap på truede rovdyr og jegernes ulovlige jakt er klar, og vanskeliggjør bevaring av Norges truede arter. Når staten lisensierer jakt på truede arter, undergraver den lovens normdannende effekt. I stedet oppmuntrer og legitimerer staten til at store rovdyr skal drepes og er arter som skal utryddes», uttaler Sollund.^[13]

Vi har nå en regjering som kommuniserer at det er «bevaring» å holde ulven kritisk truet. Og som trosser internasjonal rett og ignorerer miljøavtaler. Hvilket signal gir det?

I NOAHs rettssak for ulvene – hvor vi vant i tingretten og lagmannsretten, før Høyesterett med syltynn begrunnelse sviktet ulvene – forsøkte staten, ved departementet og regjeringsadvokaten, med alle midler å svekke vernet av ulv i Norge. Og selv når Bernkonvensjonen har levert fasiten – den norske ulvejakten strider mot internasjonal miljørett – insisterer departementet på det motsatte

Påtalemyndigheten og Økokrim representerer også staten, og i disse dager står de i retten for å forsvare truede rovdyr mot jegere som skyter dem ulovlig. Det kanskje de hadde sluppet, om resten av statsapparatet hadde innsett viktigheten av å verne truede rovdyr.

Denne artikkelen har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2026