Kampen for Sams liv

I 2022 fikk Norge endelig en ny hundelov. Etter årevis hvor politi og rettsvesen i stadig større grad så avliving av hunder som den eneste løsningen på ethvert problem som involverte en hund, fikk NOAH gjennomslag hos politikerne for endring. Den nye loven hadde klare forbedringer, og skulle legge vekt på kunnskap om hund i fremtidige saker.

Siden loven trådte i kraft i januar 2023, har NOAH fulgt politiets håndtering av hundesaker. I flere saker ser man en endring, hvor politiet vedtar sikringstiltak istedenfor avliving etter anmeldelser. Men i andre saker virker det som om politiet ønsker å fortsette som før. NOAH har forsøkt å hjelpe hundeeiere som har kontaktet oss. I flere av sakene er det snakk om avlivingsvedtak på bakgrunn av uheldige hendelser mellom hunder og andre dyr, som sauer. En av disse sakene handler om hunden Sam.

Uhellet

En natt i sommer kom Sam, en hannhund på 2,5 år, seg ut av eierens hus, fordi en annen person i kollektivet der hun bodde, hadde glemt å lukke utgangsdøren. Dette skulle være starten på en trist historie, som rammet Sam, familien hans og 7 sauer.

Sam ble sett sammen med et lam utenfor sauebeitet av et vitne på morgenen – men det ble ikke sett at han bet dette lammet. Samme natt hadde imidlertid 7 sauer og lam blitt bitt på et beite – det ene lammet var dødt, de andre ble avlivet. Politiet mente Sam sto bak, og hans DNA ble funnet på den ene av sauene. Som følge av dette ble han vedtatt avlivet av politiet og satt på kennel i påvente av endelig avgjørelse.

Den fortvilte eieren, som jobbet på et høyfjellshotell i nærheten, kontaktet NOAH raskt. Hun bodde i utlandet, og tilbød seg å flytte tilbake med Sam, og aldri komme nær et sauebeite igjen. Men politiet godtok ikke dette.

NOAH skrev en klage til politiet på bakgrunn av at forarbeidene til den nye loven spesifikt understreket at skade på husdyr etter et uhell, ikke bør føre til avliving.

NOAH skrev en klage til politiet på bakgrunn av at forarbeidene til den nye loven spesifikt understreket at skade på husdyr etter et uhell, ikke bør føre til avliving. Det står:

«Ved oppfølging av en uønsket hendelse (med hjortedyr og sau) vil derfor hundeholderens rolle fort få avgjørende betydning. Det vil si at sikringstiltak som hundeholderen gjennomfører vil være av stor betydning. Det er altså ikke nødvendigvis slik at en hund som har jaget én gang har oversteget terskelen for å gjøre det igjen.»

Jaktadferd er en naturlig del av mange hunders adferd, og det er ikke faglig belegg for å hevde at en hund som har jaget eller angrepet sauer er «farligere» enn andre hunder, og at avliving dermed er eneste «løsning». Tvert imot er dessverre mange helt vanlige hunder farlige for sauer – og det må eier ta ansvaret for.

«Det er ikke noe ved Sam i seg selv som tilsier at den utgjør et større farepotensial.»

– Tingretten i sak mot eier

Sams eier ble også tiltalt, og ble dømt til å betale erstatning. Men hun fikk ikke straff for uaktsomhet, fordi hun hadde bedt alle i kollektivet om å låse dørene, og retten mente hun ikke kunne klandres for et uhell som skyldtes andres handlinger. Tingretten uttalte seg også om Sam:

«(…) det er ikke noe ved Sam i seg selv som tilsier at den utgjør et større farepotensial. (Ett av vitnene), som også bodde i bofellesskapet, forklarte at Sam var underdanig mot hennes to hunder og respekterte dem. (Et annet vitne) forklarte at Sam vokste opp sammen med henne og beskrev han som snill og rolig. (Et tredje vitne) forklarte at han har møtt lamaer og hester på tur med Sam. Sam har ikke reagert med annet enn nysgjerrighet.»

NOAH overtar Sam

Det tar sin tid med klagebehandling hos Politidirektoratet. Sam har allerede stått på kennel i flere måneder når en fortvilt mail fra hundens eier kommer til NOAH. Sam er fortsatt dømt til avliving, og eieren har ikke flere penger til å betale Sams kennelopphold. Hun har ikke lenger jobb, og må flytte tilbake til hjemlandet.

Problemet med at hundeeiere ikke har råd til å utfordre avlivingsvedtak, blant annet på grunn av store kennelkostnader, var et av punktene som NOAH ikke fikk gjennomslag for i ny lov. Riktignok skulle politiet nå bare ta hunder i forvaring «om nødvendig». Men Sam ble satt på kennel umiddelbart, fordi politiet mente det var «nødvendig». Og det var liten mulighet til å protestere på det.

Fortsatt er det derfor slik at hunder risikerer å dø fordi eier ikke har råd til å betale for politiets kennel. Slik var nå situasjonen for Sam. Fordi vi mente at Sams sak var prinsipiell, valgte NOAH derfor å overta hunden i mars 2024. Dermed kunne vi kjempe videre for hans liv, og gå til rettssak.

Før vi overtok både hunden og saken, måtte vi forsikre oss om at Sam var en vanlig hund, slik vi hadde fått inntrykk av gjennom saken. Via Sams advokat, som nå ble NOAHs advokat, fikk vi anledning til å møte ham.

Når vi møter hunden er han ivrig og glad og vil veldig gjerne hilse på alle nye mennesker. Han slikker oss i ansiktet og vil helst sitte i fanget selv om han er over 40 kilo. Han fremstår rett og slett som en normal unghund som er veldig sosial og opptatt av å være med på alt mennesker foretar seg, selv om han bare har kjent dem i noen få minutter. Han liker å leke, men vil aller helst bare ha masse klapp og kos. Dette er altså hunden som politiet mener det er en samfunnsfare å la leve.

NOAH snakker også inngående med de som har hatt ansvaret for ham mens han har vært i politiets varetekt, og skussmålene er gode – alle håper NOAH klarer å redde Sam. Så fort NOAH melder til politiet at vi har overtatt Sam, blir imidlertid hunden flyttet fra kennelen hvor han hadde tilpasset seg og trivdes godt. Politiet mener NOAH ikke skal vite hvor Sam er, og heller ikke kunne se hvordan han har det, nå som vi er eiere.

Ikke viktig med kunnskap likevel?

Det første vi ønsket å gjøre etter overtagelsen, var å utføre en mentaltest på Sam, slik at en adferdsekspert kunne gi en uttalelse om hvorvidt hans adferd er «normal». At mentaltest skal være påkrevd før et avlivingsvedtak var et annet av punktene i hundeloven som NOAH ikke fikk gjennomslag for. For oss var dette et essensielt punkt som ville sikre at lovens intensjon om å legge vekt på kunnskap om hund, faktisk ble fulgt opp i praksis. Imidlertid understreket Stortinget at de mente politiet allerede har ansvar for å fremskaffe kunnskap om hunden, herunder mentaltest, og at det derfor var unødig å lovfeste det.

Som NOAH mistenkte var dette en feilvurdering av Stortinget. Det skulle vise seg plent umulig å få lov til å utføre en mentaltest på Sam. NOAH måtte gå til egen sak for å innhente denne type kunnskap – selv om politiet selv hadde uttrykt «usikkerhet» rundt Sams egenskaper. Men vi tapte i alle rettsinstanser. Retten mener fortsatt at politiet ikke trenger mentaltest for hunder – de har «nok» kunnskap i seg selv. Det faktum at vanlige politijurister og tjenestemenn ikke trenger å ha noe kunnskap om hund, hindrer ikke retten i å hevde dette.

Mentaltest ble ikke et lovfestet krav fordi Stortinget tok det for gitt at politiet på eget initiativ ville sørge for å innhente slik kunnskap. Det så vi i denne saken at man ikke gjør. Tvert imot bruker man ressurser på å nekte innhenting av kunnskap som kan si noe om kjernen i vedtaket; hvorvidt hunden skiller seg fra andre «vanlige» hunder. Rettens holdning til slik kunnskap forteller NOAH at det er nødvendig å lovfeste retten til adferdstester i fremtiden.

Hunder og sauer

Saker hvor hunder angriper andre dyr er alltid tragiske. En liten hund kan ta livet av kaniner eller fugleunger den finner i krattet, en større hund kan ta livet av rådyr eller sauer – dersom ikke eier forstår at det er naturlig for mange hunder å jage andre dyr. Men at hunden er et rovdyr, betyr ikke at hunden må avlives eller «er farlig» i samfunnet. Dette var en viktig del av lovendringen; å ta høyde for at hunder har naturlig adferd – og at de ikke skal avlives for dette. Det er eieren som har ansvaret, og sanksjoner må rettes mot eier.

Det ble lagt sterke føringer i stortingsdebatten rundt ny hundelov, om at avliving bare skulle være «aller siste utvei». I debatten uttalte saksordfører Sverre Myrli fra Arbeiderpartiet: «La meg understreke: Det er ikke bestandig slik at det er hunden som er skyldig når det blir konflikter mot andre deler av samfunnet. (…) Jeg vil understreke at avliving av hund skal skje i svært spesielle tilfeller, det skal være siste mulighet. Derfor strammer vi nå inn regelverket med den nye loven og presiserer at det er i unntakstilfeller at en må gå til et så drastisk skritt som å avlive en hund, men det vil kunne være nødvendig i helt spesielle tilfeller. (…) Det kommer til å bli mye strengere regelverk for når hunder kan avlives.»

Er det et «helt spesielt tilfelle» at en hund skader sauer? Er det helt spesielt at syv sauer ble skadet alvorlig? Selv om både tingretten og lagmannsretten i Sams tilfelle så ut til å tro dette, er svaret dessverre nei. Helt vanlige, snille familiehunder kan skade sauer dersom de slippes alene med dem. Årlig dør eller skades 1100 sauer og lam etter angrep fra hund i Norge, og polarhunder og elghunder har størst risiko for å jage sauer.^[1] En undersøkelse fra National Sheep Associations i Storbritannia fra 2017, viser at gjennomsnittlig antall sauer som blir skadet i et hundeangrep er 8 dyr. Gjennomsnittlig antall som blir drept er fire.^[2]

Denne undersøkelsen viser også at det er hundeeiers undervurdering av hundens naturlige drifter som er hovedgrunn til saueangrep. Når hunder som skader sauer fremstilles som unormale dyr som «må» avlives, tror heller ikke folk at deres vanlige, snille hunder kan skade sauer. Dermed fortsetter ulykker å skje, og både sauer og hunder dør unødig.

Retten lyttet ikke til fagfolk

Både i tingretten og lagmannsretten førte NOAH flere vitner – herunder fagvitner som jobbet på kennelen der Sam hadde bodd, og en adferdsekspert med kunnskap om å trene hunder fra å angripe sauer. Staten på sin side førte leder i Norsk Politihundelag som fagvitne – primært for å fortelle at hunder som driver bitetrening får en positiv opplevelse av å bitetrene. Dette mente regjeringsadvokaten var «bevis» for at Sam, etter å ha bitt sauer, var blitt så oppsatt på å bite at avliving var eneste løsning.

Men fagvitnene ga ikke støtte til dette – heller ikke regjeringsadvokatens eget vitne. Tvert imot forklarte hundeføreren fra politiet at «hos oss i politiet har vi hunder som jager vilt eller sau hvis de får muligheten til det. Men vi må jo selvfølgelig ha stålkontroll på hundene våre. (…) vi kjører lydighet på våre, som gjør at hvis de først prøver å løpe etter en sau, så klarer vi å kalle dem tilbake fordi vi er i nærheten.» Men Sam hadde ikke noen som kunne kalle ham inn, for han ble sluppet alene ut på natten. Disse ytre omstendighetene skulle altså gjøre det «umulig» for Sam å leve.

Fagvitnene som kjente Sam beskrev ham som en hund som var lett å trene, som ikke var overivrig på andre dyr, men tvert imot lett lot seg kalle inn og unngikk konfliktsituasjoner. Både politiets og NOAHs innkalte hundetrenere uttalte at de mente Sam kunne trenes til å ikke jage sauer, og påpekte at han ikke fremsto som noen unormal hund.

 

Regjeringsadvokaten la også vekt på en hendelse på kennelen, hvor Sam hadde blitt dratt overende over en hundepasser som datt på isen, og hadde forårsaket er sår i nesen hennes da han falt over henne. Selv om denne hendelsen ikke kunne ha blitt brukt til avlivingsvedtak i seg selv etter ny lov, og vedtaket mot Sam heller ikke inkluderte «angrep» på menneske, forsøkte nå staten å fremstille det som om Sam også kunne være farlig for mennesker. Ingen av fagvitnene underbygget dette – heller ikke politiets hundefører eller hundepasseren som hadde fått skaden i nesen.

Men til tross for at alle vitner uttalte seg fordelaktig om Sam, og underbygget at Sam ikke utgjorde større fare for sau enn andre hunder – særlig ikke hvis tiltak som trening eller forbud mot å oppholde seg i beiteområde ble iverksatt, konkluderte både tingretten og lagmannsretten med at politiet hadde rett til å vedta avliving av Sam. Retten ville ikke engang gå med på at omplassering var «mulig» – selv om hunden allerede i realiteten var omplassert til NOAH.

Selvmotsigelser i lagmannsretten

Lagmannsrettens begrunnelse for at avliving ikke var et uforholdsmessig tiltak, var illevarslende og medfører at hundeloven fortsatt ikke gir hunder beskyttelse fra avliving i situasjoner som kan hende mange normale hunder.

For det første mente retten at forarbeidenes presisering om at «uhell» ikke skulle føre til avliving, ikke kunne brukes. De mente at uhell bare handlet om tilfeller hvor en hund biter ved et uhell, mens hunder som jakter på sau jo biter med vilje. Dette er regelrett feil, da forarbeidene spesifikt nevner uhell som er forårsaket av mennesker – slik som en åpen dør i Sams tilfelle. Lovproposisjonen er tydelig på at ved «en enkeltstående hendelse som bærer preg av et hendelig uhell vil det etter departementets syn være riktigere å ilegge bøter for å øke hundeholderens aktsomhet».

Videre mente retten at lovgiver ikke hadde ment å «akseptere noen større risiko» for sauer ved lovendringen, og at avliving dermed var eneste alternativ. Men hele poenget med lovrevisjonen var nettopp at risiko ved hundehold kan avhjelpes ved mange andre tiltak enn avliving. Retten siterte politiet om at det var «uklart» om Sam kunne trenes, istedenfor å lytte til fagvitnene som mente at Sam, på samme måte som mange andre hunder som jager sauer, absolutt kan trenes.

Lagmannsretten fremstilte det også som at trening av Sam ikke kunne være en mulighet fordi det da kunne brukes i mange lignende tilfeller: «Et krav om saueaversjonsdressur i denne saken vil i realiteten innebære et krav om slik dressur i de fleste saker etter § 18 a. Lagmannsretten kan ikke se at det har vært lovgivers intensjon.» Men det har jo nettopp vært Stortingets intensjon at andre tiltak enn avliving skal brukes i de fleste saker, og at avlivning er unntaket. Om man har et tiltak som kan brukes i de fleste tilfeller, er det akkurat det Stortinget har villet – fordi avliving nettopp kun skal være forbeholdt «helt spesielle tilfeller».

Når Lagmannsrettens uttalelser strider mot Stortingets intensjon på flere områder, er det vanskelig for NOAH å ikke anke dommen.

Lagmannsretten «er enig med NOAH i at dersom det innføres en rekke sikringstiltak slik at eier alltid har kontroll på hunden, og Sam ikke kommer seg fri, vil risikoen for framtidige angrep elimineres». Men avskriver dette fordi man har «ingen garanti for at sikkerhetstiltakene følges opp til enhver tid». En slik garanti finnes imidlertid ikke for en eneste hundeeier eller hund i Norge.

Til slutt mente retten at omplassering – som allerede var utført – «ikke var aktuelt» fordi «her ligger faren som nevnt i Sams iboende egenskaper». Problemet er bare at den iboende egenskapen å jage sauer finnes i tusenvis av norske hunder – inkludert politiets egne hunder. Og retten har heller «ingen garanti» for at sikring av alle disse tusenvis av hundene er optimal «til enhver tid». Men bare Sam må dø.

Kan høyesterett redde Sam?

Når Lagmannsrettens uttalelser strider mot Stortingets intensjon på flere områder, er det vanskelig for NOAH å ikke anke dommen. Vi har en ny lov som skal gi ny rettspraksis, og om Stortingets føringer ikke følges, er det noe vi må avdekke. NOAH anket derfor dommen til Høyesterett i april 2025. Vi vet ikke om Høyesterett tar saken. Vi vet ikke om Høyesterett er interessert i å gå inn i lagmannsrettens selvmotsigelser og anerkjenne at ny hundelov faktisk må bety at avliving ikke skal være tiltaket som rettes mot helt vanlige hunder som kommer opp i tragiske situasjoner.

Vi vet derfor ikke om vi klarer å redde Sam. Enn så lenge får Sam leve noen måneder til. Han får snuse inn vårens lukter på tur. Han får leke og rulle seg i gresset som begynner å vokse. Han opplever forhåpentligvis kos og vennlighet der han er, fordi han er en hund man lett blir glad i. Kanskje får han leve, og oppleve et godt hjem hvor han kan bli gammel. Kanskje ender saken isteden med en unødig avliving av en glad og tillitsfull hund. Hvis så blir tilfellet, fortsetter NOAHs kamp for en bedre hundelov. For da har vi avdekket at den vi har fått ikke er god nok.

Denne artikkelen er tidligere publisert i NOAHs Ark #1/2025. Les sakens oppdatering: Høyesterett avviser Sams sak og dømmer ham til døden for et uhell