Foto: Eirik Anzjøn

20 års kamp for hundene: Endelig ny hundelov!


av Siri Martinsen og Silje Junge

I 20 år har NOAH kjempet for at hunder skal forstås og tas hensyn til, istedenfor å avlives så fort de ikke oppfører seg etter forventningene. I 2022 fikk Norge endelig en hundelov som anerkjenner hunders egenverdi og behov.

Allerede i 2003, da den gamle hundeloven var under arbeid, advarte NOAH mot at loven inneholdt flere farlige formuleringer som urettmessig ville kunne ramme helt vanlige hunder med normal hundeadferd. NOAH arrangerte en stor markering foran Stortinget, og daværende saksordfører for loven utbrøt til mediene at «Justiskomiteen har aldri opplevd maken til engasjement!». NOAH hadde en rekke møter med komiteens medlemmer, og noen av de mest hundefiendtlige punktene i loven ble endret. Men likevel ble resultatet en dårlig lov for hundene – og for samfunnet som helhet. De neste to tiårene måtte dermed NOAH kjempe for at Norge skulle få ny hundelov. Til slutt vant vi frem – men på veien mot målet krevde den gamle hundeloven unødig mange hundeliv og forårsaket mye smerte og sorg for hundenes familier.

En lov mot hundene

Den vedtatte loven handlet utelukkende om hvordan samfunnet skulle beskyttes fra disse «farlige» dyrene, og tok ingen hensyn til hvorfor en hund kunne opptre uønsket, eller hvordan man kunne forebygge dette. Loven reflekterte et syn om at det var hundene som skulle tilpasse seg vårt samfunn, og den stilte store krav til hvordan en hund kunne opptre uten at den risikerte «dødsstraff». At det er vi mennesker som har det egentlige ansvaret for å være aktsomme hundeiere og forhindre uønskede hendelser, ble knapt nevnt i loven. Loven åpnet for at enhver «uønsket» handling fra en hund kunne defineres som et angrep, og dermed føre til avliving.

I løpet av de 18 årene den gamle hundeloven var gjeldende, har NOAH sett en rekke eksempler på at helt normal hundeadferd, som hopping for å hilse, glefsing og lek har blitt definert som angrep. Overfladiske risp i huden, ødelagte klær, eller påført subjektiv frykt har blitt definert som «skader», og ført til avliving. I kjølvannet av loven ble også flere hunderaser, og blandinger av disse, forbudt. Men straff for overtredelser rettet seg ikke mot eier, men igjen mot hunden – ved avliving. I årene etter at loven kom fikk NOAH mye arbeid med «hundesaker» – hovedsakelig dreide dette seg om å hjelpe privatpersoner som var rammet av den nye hundeloven. En lang rekke mennesker kontaktet NOAH fordi deres hunder hadde fått avlivingsvedtak, uten at eier kunne se noen rimelighet i vedtakene eller at mindre inngripende tiltak var blitt forsøkt.

De første ofrene

De første konkrete konsekvensene kom på bakgrunn av raseforbudet i den nye loven. Forbudet utløste noe som nærmest kunne omtales som en heksejakt på hunder som utseendemessig kunne ligne noen av de forbudte rasene. NOAH ble kontaktet av en rekke fortvilede eiere som hadde fått sine papirløse blandingshunder eller omplasseringshunder hentet av politiet og vedtatt avlivet. I noen saker hadde naboer eller bekjente ringt politiet for å tipse om hunder som kunne ligne på forbudte raser, i flere andre saker hadde politiet stanset hund og eier på tur, og krevd å se bevis for at hunden ikke stammet fra en av de ulovlige rasene. I sakene NOAH ble gjort kjent med var det svært sjeldent snakk om at hundene hadde opptrådt aggressivt, eller skadet noen – hundene ble i det fleste tilfeller dømt til
avliving kun basert på sitt utseende.

En av sakene var amstaffen Majlo, eid av en svensk famille som flyttet til Norge uten å vite om raseforbudet. Majlo var snill og velfungerende og ingen hadde noe å utsette på ham, annet enn utseendet. Da Majlo ble tatt av politiet, ønsket familien å flytte tilbake til Sverige og ta med hunden – noe loven åpnet for. Men politiet insisterte på avliving, hvilket førte til en årelang rettsprosess for familien. Majlos familie vant frem i tingretten med sitt ønske om å flytte tilbake med hunden, men staten anket. Da de også vant i lagmannsretten, valgte staten å ikke anke, og familien kunne forlate Norge etter at hunden deres hadde sittet i politiets forvaring i over et år. Jo lenger tid som gikk etter loven, handlet flere saker om «hendelser» som førte til avliving; hunder som kom i skade for å klore i lek, hunder som hoppet opp på fremmede for å hilse, hunder som bjeffet og skapte «utrygghetsfølelse». Kort sagt; normal – om enn litt uoppdragen – hundeadferd førte til avliving oftere, og tilbake sto eiere i sjokk, som ikke ante at dette var konsekvensen av hundeloven.

Bamse og Bob

Flere hundesaker nådde medienes oppmerksomhet, og to av sakene som NOAH engasjerte seg spesielt i, fikk særlig stort fokus; sakene til Bamse og Bob. I 2014 ble NOAH kjent med «Bamse-saken». Bamse ble vedtatt avlivet etter at han hoppet opp på en person og forårsaket et risp. NOAH fulgte saken i tingretten, og så videre i lagmannsretten der NOAHs styremedlem vitnet om omplassering som alternativ til avliving. Bamse vant saken i lagmannsretten og avlivingsvedtaket ble kjent ugyldig – men Bamse ble likevel dømt til omplassering. I forkant av rettsaken arrangerte NOAH en stor demonstrasjon utenfor Stortinget for Bamse og hunders rettsvern, og overleverte over 30 000 signaturer for en ny hundelov.

Dømt for bagateller: Bamse (t.v.) og Bob (t.h.) er sørgelige eksempler på hunder som ble dømt for hendelser som ligger godt innenfor normal adferd, slik som å hoppe for å hilse. Begge hundene var snille og rolige og besto alle tester med glans. Likevel ble Bamse dømt til omplassering og Bob ble dømt til døden. Ingen av hundene hadde bitt noen.

Året etter, i 2015, ble NOAH involvert i saken til hunden Bob, som politiet krevde avlivet etter en hendelse mens han sto bundet på Grønlands torg. En tilfeldig forbipasserende politipatrulje observerte at Bob sto bundet til en benk utenfor et gatekjøkken. En politimann, som selv under den senere rettssaken innrømmet at han hadde lite kunnskap om hund, mente Bob virket aggressiv, og bestemte seg for å utsette Bob og hans hundepasser for en spontan «aggresjons-test» midt på Grønland Torg, med mennesker over alt. Basert på denne testen, der politiet mente Bob hoppet mot en kvinne og bykset mot en barnevogn, bestemte de seg for å ta Bob i forvaring og vedta ham avlivet. Senere adferdstester utført av hundefagkyndige viste at Bob hadde den laveste scoren mulig på tester som er utformet for å teste aggresjon hos hunder. NOAH ble tidlig involvert i saken, og påklaget vedtaket til Politidirektoratet. Men NOAHs klage ble avslått, da Politidirektoratet mente NOAH ikke hadde klagerett i saker som omhandlet avliving av hunder. NOAH fulgte Bobs sak hele veien til Høyesterett der vi fungerte som partshjelper; samlet inn nesten 50 000 signaturer for å redde livet hans, og avholdt en stor demonstrasjon utenfor Stortinget.

Til slutt vant vi frem – men på veien mot målet krevde den gamle hundeloven unødig mange hundeliv.

Bob-saken var en av to saker som for første gang prøvde hundeloven for Høyesterett. Dessverre ble begge hundene dømt til avliving. Dommen satt standard for at avliving for den minste «hendelse» var innenfor loven, og konstaterte på generelt grunnlag at det skal lite til for å velge avliving, og mye til for å hevde at det er uforholdsmessig å avlive en hund. Dommen fjernet siste rest av rettssikkerhet for hunder etter den gamle hundeloven, menvar dermed også en viktig faktor for å få en revurdering av loven.

Store markeringer er blant de mange virkemidlene NOAH har brukt og som har vært medvirkende til at vi i dag har en ny og langt bedre hundelov.

Toppen av isfjellet

Hvor mange hunder som har mistet livet som følge av den gamle hundeloven er det ingen som vet. I 2017 forsøkte NOAH å få en oversikt over antall hunder vedtatt avlivet, men noe slikt samlet register over saker fra alle politidistrikter fantes ikke. Det nærmeste man kom var avlivingsvedtak som ble påklaget til Politidirektoratet. Etter en lengre prosess fikk NOAH innsyn i vedtak fra 2014 til 2017, og laget en rapport over de 100 påklagede vedtakene. Da NOAH i forbindelse med arbeid med ny hundelov ba om innsyn i avlivingssaker etter 2017, ga Politidirektoratet avslag. NOAH klaget og fikk medhold, men etter ca. ett år ga Politidirektoratet igjen avslag fordi de hevdet at det var for mye arbeid for dem å gi innsyn i de 79 sakene som gjaldt hund. Per nå har NOAH derfor ikke fått innsyn i disse sakene.

Men en stor andel saker blir aldri klaget inn til Politidirektoratet. De fleste avlivingsvedtak har blitt utført i stillhet, uten medieoppslag og demonstrasjoner, og uten at NOAH har vært kjent med dem eller fått mulighet til å sloss for å redde hundene. Mange hundeiere har tatt kontakt med NOAH og fortalt sine historier først etter at hunden ble avlivet. I møte med politiet har mange av dem følt at de ikke hadde noe annet valg enn å umiddelbart godta avlivning. Flere har blitt fortalt av politiet at de risikerte å aldri få se hunden sin igjen og ikke være til stede under avlivningen, om de ikke godtok vedtaket på stedet. Disse sakene, hvor eier «godtar» avliving, blir ikke nødvendigvis til synlige vedtak hos lokalt politi – langt mindre klagesaker hos Politidirektoratet.

De fleste avlivingsvedtak har blitt utført i stillhet, uten medieoppslag og demonstrasjoner, og uten at NOAH har vært kjent med dem eller fått mulighet til å sloss for å redde hundene.

Mange har også stått i en situasjon der de følte de ikke kunne kjempe for hundene sine fordi de rett og slett ikke hadde råd til det. Etter den gamle loven måtte eier stå for alle løpende kostnader for at hunden sto på kennel mens saken ble behandlet – uten håp om å få noe tilbakebetalt. Saksbehandlingstiden for en klage, og en påfølgende rettssak dersom klagen ble avvist (noe som er tilfelle i så godt som alle sakene etter 2014), ville i de fleste saker medføre at hunden ble stående på kennel over måneder og år. NOAH kjenner til hundeiere som har satt seg i gjeld, brukt opp arv og solgt eiendeler i forsøk på å redde hundene sine.

Politiet har ansett avliving som en «enkel utvei» med lite saksbehandling, og har brukt økonomi som aktivt pressmiddel for å få det til. I fagbladet Miljøkrim (april 2008) beskrev politiet at de «prøver (…) å få eiers samtykke til avlivning. Gis samtykke kjøres hunden umiddelbart til veterinær for avlivning, slik at en unngår problematikk omkring eventuell tilbaketrekking av samtykke. Rapporter mv. skrives etter at hunden er avlivet (…) det er viktig å merke seg at det kan settes vilkår om at hundeeier skal betale kostnadene knyttet til avlivningssaken. Dette vil i første rekke gjelde kennelkostnader hvis hunden holdes i beslag. I en sak fra vårt distrikt kom disse på over kr 100.000,-. Settes det vilkår om betaling av kostnader bør det forskuddsbetales. Følger ikke hundeeier de vilkår som er satt, kan vedtaket settes i verk straks. Treffes det vedtak om avlivning bør det tas beslag i hunden.» Med denne type praksis er det grunn til å tro at mange triste hundeskjebner skjuler seg bak tallene hos Politidirektoratet og sakene som slås opp i media.

NOAH leverte over 80.000 underskrifter til Justisdepartementet som krevde en ny hundelov.

Politisk gjennomslag

Fra og med Bob-saken i 2015 begynte NOAH å intensivere det politiske arbeidet for en revurdering av hundeloven. Først mot slutten av 2016 så det endelig ut til at vi kunne nærme oss et politisk gjennomslag for at loven måtte evalueres. NOAH hadde møter med flere partier, og spesielt Venstre, for å diskutere behovet for en ny hundelov. NOAH oppfordret også hundeiere over hele landet til å skrive inn til justisdepartementet og be om en lovendring. NOAH deltok på en rekke møter med departementet, og med justiskomiteen for å forsøke å få dem til å se at det var stort behov for en ny gjennomgang av hundeloven.

Ny lov vedtas: NOAH holdt markering dagen før votering, og feiret utenfor Stortinget da voteringen var over, sammen med partiene som var mest aktive i å få til flere gode endringer. Fra venstre: Stortingsrepresentantene Ingvild Wetrhus Thorsvik (Venstre), Kathy Lie (SV) og Rasmus Hansson (MDG) og NOAHs Siri Martinsen.

Venstre fremmet forslag på Stortinget om revurdering av loven i 2017, og fikk flertall for dette. Senere samme år var NOAH også i møte med Justis- og beredskapsdepartementet, som begynte arbeidet med ny lov. Etter at Bob tapte saken i Høyesterett i 2018, arrangerte NOAH en større demonstrasjon for ny hundelov. Hoveddemonstrasjonen ble holdt utenfor Stortinget, samtidig som mindre demonstrasjoner ble avholdt rundt i landet. Totalt stilte over 6000 mennesker opp denne dagen. Under demonstrasjonen holdt blant annet tidligere justisminister Odd Einar Dørum appell. Dørum fra Venstre var justisminister da hundeloven ble vedtatt i 2003, og fortale i sin appell at han mente det var på tide å endre loven; «Jeg har møtt hundeeiere som har fortalt ganske røffe historier som ikke stemmer med min oppfatning av rett og galt. Derfor er jeg en sterk tilhenger av at loven skal evalueres, og at man skal bruke vettet for å justere den der det er helt nødvendig. Jeg støtter kravet om at den kunnskapen vi har fått om dyrevelferd, og den kunnskapen vi har om hunder og hunders adferd, og om klokt hundehold, skal inn i hundeloven».

«Jeg støtter kravet om at den kunnskapen vi har fått om dyrevelferd, og den kunnskapen vi har om hunder og hunders adferd, og om klokt hundehold, skal inn i hundeloven»
– Odd Einar Dørum, tidligere justisminister (V)

Arbeidet med ny lov tok imidlertid tid, og i 2019 ble loven oversendt til Landbruksog matdepartementet for videre arbeid der. Høsten 2019 deltok NOAH på innspillsmøte i departementet, der vi holdt innlegg om hvilke endringer som måtte på plass. NOAH hadde også møte med landbruksminister Olaug Bollestad om lovendringen, og NOAHs fagmedarbeidere sendte inn et omfattende innspill. NOAH henvendte seg gjentatte ganger til departementet for å be om oppdatering og fortgang i saken i løpet av 2020, men først i 2021 kom den nye loven på høring, og NOAH sender høringssvar. Som en siste appell om å gjøre loven så dyrevennlig som mulig, leverte NOAH våren 2022 inn 80 000 signaturer for våre krav til ny hundelov til Landbruks-og matdepartementet. Få dager senere ble den nye loven sendt over til Stortinget.

Viktige seire

NOAHs arbeid med hundeloven stoppet imidlertid ikke med dette. Høringsfristen i Stortinget var kun ti dager, og knappe 3 uker etter skulle voteringen holdes. Kun skriftlig høring ble holdt. Det var dermed svært lite tid å overbevise næringskomiteen om de viktige gjenstående endringene. NOAH laget en rapport som forklarte hvorfor disse endringene var viktige, i tillegg til ordinært høringssvar. Vi fikk også møte med nesten alle partier for å fremme våre forslag. Venstre var det partiet som skjønte at det måtte handles raskt for å få til vesentlige endringer, og NOAH bisto dem i arbeidet med merknader og endringsforslag. At hunders egenverdi er presisert i ny lov, var resultat av dette arbeidet. Mandag 24. mai stemte Stortinget for den nye hundeloven. I den nye lovens formålsparagraf står det nå at: «Hunder har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. (…) Loven skal fremme god dyrevelferd og respekt for og kunnskap om hunder.» Dette er viktige endringer som snur opp ned på den tidligere lovens fokus på hunder som «negative elementer» i samfunnet. Anerkjennelse av hunders egenverdi bør etter NOAHs mening bety at man ikke lenger ser på avliving som en «enkel løsning». Politiet bør se at den nye loven er et vesentlig taktskifte som skal føre til reell positiv endring i hvordan de forholder seg til hunder i Norge.

Politiet bør se at den nye loven er et vesentlig taktskifte som skal føre til reell positiv endring i hvordan de forholder seg til hunder i Norge.

Fokuset på dyrevelferd for hunden reflekteres også i at det er innført kompetansekrav for eier, og eiers ansvar for å sikrehundens sikkerhet såvel som ansvar overfor samfunnet, er understreket. Hundeloven har nå også en egen bestemmelse om opptrappende virkemiddelbruk. Politiet får tvangsmulkt som et nytt virkemiddel. Og regjeringen skriver om hundeloven at: «Det legges også til rette for en mer nyansert bruk av strafferammen i form av bøter. Større vekt på forebygging skal redusere antall bittskader og andre uønskede hendelser, og vil dermed også kunne redusere antall hunder som blir avlivet.» Med andre ord er det et mål med den nye loven at antall avlivinger av hund skal reduseres. Det ble også gjentatt i stortingsdebatten at avliving av hund skal være «siste utvei» og skje «svært sjelden».

En annen svært viktig endring er at lovens definisjoner er mer faglig funderte, slik at hunder forhåpentligvis ikke lenger kan tas livet av for rene bagateller. En av NOAHs store kampsaker har vært å få på plass en klar definisjon av hva som faktisk er en skade, og hva som kan karakteriseres som et angrep. Hunder skal ikke kunne avlives for uhell under lek og hilsning. Loven som nå er vedtatt inneholder NOAHs forslag til hvordan skade bør defineres, og krever at det skal være et tydelig bitt for at man skal kunne si at en hund har påført skade. Samtidig er det også viktig at ikke skade skal være ensbetydende med avliving – også dette fikk NOAH gjennomslag for. Loven har også fått en klar definisjon av hva et angrep er, og beskriver nå et angrep som “at en hund som ikke er sikret gjør en målrettet bevegelse mot et annet dyr eller et menneske med den hensikt å skade” – en definisjon som langt på vei er i tråd med det NOAH anbefalte i vårt høringsinnspill. Nå må dermed hunden ha en klar hensikt å påføre noen skade dersom det skal kunne tolkes som et angrep. Og hunden må være usikret. Hadde denne definisjonen vært på plass i den gamle loven, ville hunder som Bob aldri blitt vedtatt avlivet.

Lovens definisjoner er mer faglig funderte, slik at hunder forhåpentligvis ikke lenger kan tas livet av for rene bagateller.

Tidligere kunne hunder avlives på bakgrunn av noens subjektive “utrygghetsfølelse”. NOAH jobbet hardt for at dette skulle fjernes i den nye loven, da dette ble brukt mot hundene i mange saker der det ikke var reell grunn til å påstå at hunden hadde «angrepet» eller «skadet». I den nye loven er ordet «utrygghetsfølelse» fjernet. I § 18 om avliving av hund står det nå at politiet før vedtak om avliving skal vurdere «hvorvidt den som er blitt angrepet eller skadet, helt eller delvis har provosert et angrep». Dette er viktig – ikke for å fordele «skyld», men for å forstå at hunder kan reagere med bitt hvis de blir utsatt for smerte eller frykt. I § 18 står det nå også at det skal vurderes «om særskilte forhold ved hundens helse har medvirket til at hunden utøvet uønsket adferd». Det er veterinær som skal uttale seg om hundens helse. Regjeringen la i forbindelse med denne bestemmelsen føring for at politiet aktivt skal søke uttalelse fra veterinær: «Ved en uønsket hendelse skal hunden undersøkes av veterinær som skal vurdere om helsemessige forhold ved hunden har medvirket til hendelsen.» Til slutt skal politiet utrede «om det finnes andre tiltak som kan forebygge fremtidig risiko». Dette er en generell, men svært viktig, avgrensing som gjør avliving uriktig i en rekke tilfeller som hittil har endt med at hunden mistet livet.

NOAH fikk også gjennomslag for flere andre opprenskinger i loven, der avliving ble brukt i situasjoner der det strider klart mot folks rettsfølelse: I hundeloven av 2003 kunne politiet avlive alle hundene i en «husholdning» fordi de bodde sammen med en hund som hadde vært involvert i en hendelse. Det skjedde sist vinteren 2021, da fire pyreneerhunder ble avlivet, fordi en femte hund i husholdet ble beskyldt for å ha bitt noen. Denne adgangen til å avlive flere hunder er nå borte.

«Jeg vil understreke at avliving av hund skal skje i svært spesielle tilfeller.»
– Sverre Myrli, saksordfører i Arbeiderpartiet

Tidligere var det også adgang til å gjøre avlivingsvedtak hvis noen hadde hatt hunden løs i strid med loven. Loven av 2003 hadde følgende formulering: «En hund som har gått ulovlig løs eller uten godt nok tilsyn, etter at politiet har gitt hundeholderen mer enn én skriftlig advarsel i løpet av de siste tre år, kan avlives eller omplasseres av politiet. Dette gjelder uten hensyn til om advarselen gjelder samme hund. Vedtaket kan omfatte alle de hunder som hundeholderen har hånd om.» Dette er nå fjernet. Ved brudd på ordensregler er det tiltak mot eier som skal iverksettes – ikke avliving av hunden. NOAH fremmet at vekt på avliving måtte nedtones i ulike paragrafer som omhandler akutte situasjoner, og at avliving av hunder som løper etter sauer ofte er en uhensiktsmessig reaksjon. Dette ble det ikke gjennomslag for, men stortingsdebatten ga føringer for at avliving ikke skal skje som «rutine». Saksordfører Sverre Myrli fra Arbeiderpartiet uttalte: «La meg understreke: Det er ikke bestandig slik at det er hunden som er skyldig når det blir konflikter mot andre deler av samfunnet. (…) Jeg vil understreke at avliving av hund skal skje i svært spesielle tilfeller, det skal være siste mulighet. Derfor strammer vi nå inn regelverket med den nye loven og presiserer at det er i unntakstilfeller at en må gå til et så drastisk skritt som å avlive en hund, men det vil kunne være nødvendig i helt spesielle tilfeller. (…) Det kommer til å bli mye strengere regelverk for når hunder kan avlives.». Da Myrli var i debatt med NOAH i NRK Dagsnytt 18 før voteringen av loven, ble han direkte spurt av programleder om hunder risikerte å avlives for å ha angrepet sauer, og svarte at å «angripe dyr en gang er ikke nok til at politiet kan komme å avlive den hunden».

Del-seire

Selv om loven er en vesentlig forbedring, gjensto det fortsatt vesentlige punkter som NOAH prøvde å endre i de fire knappe ukene fra loven ble sendt til Stortinget og til avstemningen ble holdt. Venstre fremmet flere av dem. Men til syvende og sist var det kun Venstre, MDG, SV, Rødt og Pasientfokus som stemte for disse forslagene. Imidlertid ble flertallet med på reviderte forslag som førte til del-seire på noen punkter: Et av de punktene NOAH mente det var viktig å endre for å sikre hunders rettsvern, var å sørge for at hundeeiere ikke risikerer store regninger dersom hundene deres settes på kennel av politiet, særlig hvis det viser seg at vedtak er ugyldige. Etter den gamle loven måtte eier stå for alle kostnader knyttet til kennelopphold, og fikk ingen av disse pengene tilbake selv om de vant frem i retten. NOAH mente dette svekket hunders rettsvern, og kunne føre til at mange ikke turte å klage inn avlivingsvedtak i frykt for økonomisk ruin. Det åpnet også for at politiet hadde lav terskel for å ta hunder i forvaring, fordi det uansett ikke medførte noen risiko for dem dersom vedtaket viste seg å være feil. Her fikk NOAH delvis gjennomslag, slik at politiet nå må stå for 70 % av regningen dersom det viser seg at de har tatt feil. I tillegg mente NOAH at politiet burde betale de løpende kostnadene mens hunden sto på kennel, og at dette så senere måtte dekkes av eier dersom vedtaket ble opprettholdt i retten. Dette ville sørget for en større likhet for loven, slik at folk med dårlig råd kunne ha lik mulighet til å klage.

Mindretallet spilte inn at staten skal ta kennelkostnader inntil saken er avgjort for å sikre lik klageadgang for alle uavhengig av økonomi, men dette ble ikke vedtatt. Loven gir likevel et noe større vern mot uriktige vedtak fra politiets side, da det i § 24 om forvaring nå er presisert at politiet kan «om nødvendig» ta hund i forvaring. Politiet kan altså ikke ta en hund i forvaring om det ikke er nødvendig, og andre tiltak heller kan brukes.

NOAH arbeidet også for å få lovfestet at eier skal ha rett til å besøke hunden dersom den tas i forvaring av politiet, og ha rett til å være tilstede under avliving av dyrevelferdshensyn. Mindretallet støttet NOAH i dette innspillet. Komiteen valgte å gi eier rett til å besøke hunden for å ta farvel i de sakene som ender med avliving, men presiserte ikke at det skulle gjelde under selve avlivingstidspunktet. I flere saker har politiet brukt trussel om at eier ikke får se hunden igjen som emosjonelt pressmiddel for å få dem til å akseptere avlivingsvedtak med en gang. Dette vil ikke politiet nå kunne gjøre lenger.

Motstand mot sakkyndig vurdering

Til tross for mange gjennomslag, og en stortingsdebatt som la viktige føringer for utøvelsen av loven, er NOAH bekymret for at effekten av de gode intensjonene i loven fortsatt kan svekkes i praksis når politiet beholder retten til å avgjøre om en hund skal leve eller dø – uten å ha kompetanse på hunders adferd. Frem til siste stund forsøkte NOAH å arbeide for at krav om sakkyndig vurdering før avlivingsvedtak gjøres, skulle komme inn i lovens § 18 som gjelder avliving av hund. Dette var departementets eget forslag i det første utkastet til loven, og er dessuten del av § 19 hvor det er snakk om vurdering av hunder av ulovlig rase.

Forslaget om sakkyndig vurdering fikk sterk støtte fra høringsinstansene – kun politiet selv var negative. I det endrede lovutkastet skrev departementet at de «anser at politiet har den nødvendige kompetansen» til å vurdere hunders adferd, og at krav om sakkyndig uttalelse vil «kunne medføre uforholdsmessig stor ressursbruk for politiet”. Med to tiårs erfaring med inkompetente avlivingsvedtak fra politiet, med etterfølgende rettssaker, kunne NOAH ikke vært mer uenig. NOAHs krav om sakkyndig vurdering burde være ukontroversielt, men det skulle vise seg at kun mindretallet forsto viktigheten av dette.

NOAH debatterte sakkyndig vurdering med saksordfører Sverre Myrli i NRK Dagsnytt 18 og Myrli uttalte der at det er «mye fornuftig i det som sies fra NOAH». Programleder prøvde så tre ganger å få Myrli til å begrunne hvorfor han var mot å innføre sakkyndig vurdering i loven, men saksordfører ga ikke noe svar på det, bortsett fra at «hvilke yrkesgrupper politiet skal innhente kunnskap fra er det litt ulike meninger om». Først og fremst virket det som om Myrli mente at sakkyndig vurdering var unødig fordi avliving bare skulle skje «veldig, veldig sjelden» og bare i helt spesielle tilfeller, hvor for eksempel bitt hadde fått dødelig utgang. I debatten i Stortinget, var heller ikke flertallets argumenter mot sakkyndig vurdering overbevisende. AP, SP, FrP og Høyre uttalte at vi har et «dyktig politi». Men NOAHs argument for sakkyndig vurdering var ikke at politiet ikke er dyktige på det de er utdannet til – hindre og etterforske kriminalitet. Imidlertid er de ikke utdannet i kunnskap om hundeadferd – og da er det også urimelig at de skal bestemme over hunders liv og død bygget på vurdering av dyrets adferd. Dyreadferd er det andre yrkesgrupper som kan mye om – og dette er grunnen til at de bør trekkes inn som sakkyndige.

Dyreadferd er det andre yrkesgrupper som kan mye om – og dette er grunnen til at de bør trekkes inn som sakkyndige.

Landbruksministeren fra Senterpartiet fremhevet selv i debatten at det finnes gode fagmiljøer på hund i Norge – hvoretter hun, helt uforståelig, konkluderte med at det ikke er «lurt» å pålegge politiet å bruke dem. Høyre virket ikke helt komfortable med å stemme ned krav om sakkyndig vurdering, og spurte ministeren om det var riktig forstått av dem at politiet uansett ville måtte bruke sakkyndige ved behov, etter den generelle utredningsplikten. Ministeren svarte ja på dette. FrP uttalte at de «har gått i front for en helhetlig revidering av hundeloven», men mente nå at det ikke var nødvendig med sakkyndig vurdering i loven fordi «politiet skal på eget tiltak vurdere om det skal innhentes en sakkyndig vurdering i den enkelte sak dersom de ikke har nødvendig kompetanse». NOAHs erfaring med den gamle hundeloven er at viktige punkter må være tydelig skrevet i lovteksten, dersom de skal følges i praksis, og NOAH vil derfor fortsette arbeidet for å få sakkyndig vurdering inn i loven.

Hvordan gikk det med raseforbud?

Mange hunder har blitt avlivet fordi de er av «ulovlig rase» – eller rett og slett er blandingshunder uten papirer som ikke kan «bevise» at de er lovlig rase. Men regjeringen bestemte seg for å vurdere raseforbudet for seg, i etterkant av loven. Derfor eksisterer fortsatt forskriften som forbyr enkelte hunderaser. Det eksisterer fortsatt en § 19 i den nye loven om «farlige hunder», men den er omformulert med vekt på uønsket trening av hunder (som f.eks. trening til å bite). Til slutt i paragrafen er det imidlertid hjemmel for forskrift om «farlige hunder». Der står det: «Med farlige hunder menes her hunder eller hundetyper som på grunn av en kombinasjon av mentale og fysiske egenskaper og evne til å påføre stor skade, utgjør en fare for mennesker eller dyr.» Samtidig skal politiet innhente sakkyndig vurdering av en hund dersom det er tvil om den er av ulovlig rase. Det betyr at den nye loven mellom linjene anerkjenner det faglig problematiske med å definere en hund som «farlig» på grunn at utseendet, men samtidig er visse raser ulovlige fortsatt og hunder av disse rasene vil så lenge forskriften gjelder, risikere å avlives.

Nytt syn på «farlige» hunderaser: Ny forskning viser at man ikke kan dømme hunder som «farlige» basert på hvilken rase de er født som. Alle hunder trenger et godt miljø å vokse opp i for å kunne stole på mennesker.

En videreføring av avliving av hunder på grunnlag av utseende er etisk og faglig problematisk. En studie fra Danmark, som også har raseforbud, viste i 2018 at forbudet hadde svært begrenset nytte, og ikke har ført til færre hundebitt. En annen studie publisert i The Veterinary Journal i 2015 viste at slike forbud tvert i mot kan bidra til et økt antall sykehusinnleggelser på grunn av bitt, fordi det gir et uriktig inntrykk av at det er større sannsynlighet for at visse raser påfører betydelige skader. I 2022 ble nye genetiske studier av hunder publisert i vitenskapstidskriftet Science, som slår fast at aggresjon ikke er rasebetinget.

I 2022 viste nye genetiske studier på hunder at aggresjon ikke er rasebetinget.

NOAHs standpunkt er at man ikke skal avlive dyr på grunn av utseende eller rase, men at man heller kan ha en forskrift knyttet til §21 i hundeloven, som handler om spesielle kompetansekrav til visse hundetyper – for eksempel hunder som står i fare for å bli misbrukt til kamptrening. NOAH mener også at det skal være strengere krav til avl av hunder generelt, og arbeider også med innspill til en avlsforskrift for hunder som Mattilsynet snart sender på høring.

Ny hundelov – en viktig seier

Arbeidet for å hindre at hunder avlives på grunn av rase eller utseende vil med andre ord fortsette selv når hundeloven trer i kraft 1. januar 2023. NOAH må også fortsette presset for å få inn sakkyndig vurdering og politiets ansvar for løpende kennelkostnader inn i loven. Imidlertid kan det hende at flere av NOAHs forslag som gikk ut på å tone ned avliving som reaksjon, blir ivaretatt av de sterke føringene fra stortingsdebatten, som i en eventuell rettssak om den nye loven blir å anse som viktige forarbeider. Når stortinget, inkludert saksordfører, så sterkt betoner at avliving skal være siste utvei, og kun brukes svært sjelden, vil det være uhørt om politiet prøver å fortsette en lemfeldig praksis med avlivingsvedtak. I tillegg er selve loven så sterkt forbedret at det kreves konkret dokumentasjon på hva slags skade som foreligger, for å kunne gjøre slike vedtak. Og ikke minst er en lang rekke med grunnlag som tidligere førte til avliving, helt fjernet fra loven. Etter NOAHs erfaring var det aller farligste ordet for hunder i den gamle loven begrepet «utrygghetsfølelse», som gjorde at generell hundefrykt kunne føre til døden for en hvilken som helst hund. Den nye loven har fjernet slike vage grunnlag, og setter hundens egenverdi, velferd og behov på agendaen, der den gamle loven så helt bort i fra dette. Den nye hundeloven er derfor en viktig seier for hundene. Men 18 år med intoleranse for hunders naturlige adferd harsatt spor. NOAH retter nå sitt fokus mot å spre kunnskap om den nye lovens intensjon om å beskytte og forstå hunder – både til politiet, hundeeiere og samfunnet som helhet.

Denne artikkelen har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2022.

Kilder

  • [1] Ot.prp.nr.48 (2002-2003).
  • [2] Høringsnotat, Forslag om endring av lov av 4. juli 2003 nr. 74 om lov om hundehold (hundeloven), LMD, 01.09.2021.
  • [3] Prop. 85 L (2021-2022).
  • [4] Regjeringen, «Endring i lov om hundehold», 25.05.2022.
  • [5] Stortinget, Debatt i Stortinget. 24.05.2022. Sak nr. 3. «Innstilling fra næringskomiteen om Endringer i hundeloven (forsvar- lig hundehold) (Innst. 312 L (2021–2022), jf. Prop. 85 L (2021–2022))».
  • [6] NRK, Debatt med Siri Martinsen og Sverre Myrli, NRK Dagsnytt 18, 24.05.2022.
  • [7] Økokrim, “Avliving av hund”, Miljøkrim April 2008, 30.05.2011.
  • [8] Nilson et. al., “The effect of breed-specific dog legislation on hospital treated dog bites in Odense, Denmark—A time series intervention study”, PLoS One. 2018; 13(12).
  • [9] Súilleabháin, «Human hospitalisations due to dog bites in Ireland (1998-2013): implications for current breed specific legislation», The Veterinary Journal (2015).
  • [10] Morill et. al., «Ancestry-inclusive dog genomics challenges popular breed stereotypes», Science Vol 376, Issue 6592, 29.04.2022.

NOAH jobber hardt for å motvirke utnytting og mishandling av dyr,
MEN VI TRENGER DIN HJELP.