Ny viltlov: Et svik mot dyrene

Da arbeidet med ny viltlov ble satt i gang, ble det omtalt som en «modernisering» av lovverket. I en tid med naturkrise og dramatisk tap av biologisk mangfold, burde lovverket satt de ville dyrene først. Resultatet viser det motsatte; en gavepakke til jaktinteressene.

Fra liv til ressurs

Regjeringen startet den såkalte «moderniseringen» av viltloven med en overføring av ansvaret for «jaktbare arter» fra Miljødirektoratet til Landbruksdirektoratet – i strid med grunnleggende prinsipper for norsk naturforvaltning. Dermed havnet dyrene i hendene på et direktorat underlagt et næringsdepartement. NOAH advarte tidlig om at vernehensyn taper i næringspolitisk sammenheng – og med det, de ville dyrenes status som levende individer med egenverdi. Det skulle vise seg å stemme. For å understreke at levende vesener først og fremst er ressurser, endret regjeringen lovens navn – den heter nå viltressursloven. Det sier alt.

Stortinget velger mer lidelse for ville dyr

Da forslaget til ny viltlov kom på høring i 2024, leverte NOAH et omfattende innspill. Vi påpekte hvordan loven slik den forelå, åpnet for jaktformer som påfører dyr store lidelser. NOAH krevde en ny viltlov som prioriterte dyrevelferd og naturhensyn – ikke mye å be om i naturkrisens tid. Blant våre krav var forbud mot de mest problematiske jaktformene, som jakt i yngletiden, skuddpremier, fellefangst, jakt på rødlistede arter og hijakt – og selvsagt beholde forbud mot buejakt.

Vi fremmet også forbud mot nattjakt og jakt på dyr i flukt, i bevegelse, i flokk og på langt hold – jaktformer som har særlig høy risiko for skadeskyting. Skadeskyting i norsk jakt er et reelt og alvorlig problem. VESO beskriver det som et «dyrevelferdsproblem av stort omfang».^[1] Men skadeskyting var ikke engang et tema i høringsprosessen. Ingen tiltak ble foreslått for å redusere problemet.

For å understreke at levende vesener først og fremst er ressurser, endret regjeringen lovens navn – den heter nå viltressursloven. Det sier alt.

Til tross for all dokumentasjon og faglig støtte, ble våre innspill i liten grad lyttet til. Men kampen var ikke over: Vi møtte politikere, leverte nye innspill til næringskomiteen på Stortinget og engasjerte publikum til å sende egne uttalelser. Da Stortinget behandlet loven i mai 2025, var det tydelig at noen partier hadde lyttet. Arbeiderpartiet uttrykte at buejakt fortsatt skal være forbudt i Norge, og Venstre, SV, Rødt og MDG fremmet forslag om å beholde kravet om kruttvåpen i loven – for å hindre at buejakt senere kan tillates. Dette fikk imidlertid ikke flertall. FrP utmerket seg negativt, og uttalte at «det er et sterkt ønske i jaktmiljøer for å tillate buejakt».

Dessverre stemte flertallet også mot flere gode forslag fra mindretallet, som å forby skuddpremier, hijakt med hund og fellefangst, og innføre total yngletidsfredning, samt jaktfrie områder i nasjonalparker – forslag som hører hjemme i en moderne viltlov.

Et farlig skritt bakover i tid

Buejakt er en jaktform med høy risiko for skadeskyting. Likevel har myndighetene nå åpnet døren for at den kan bli tillatt i Norge – ved å fjerne kravet om at jaktvåpen må være ladet med krutt. Grunnen til at enkelte jaktmiljøer ønsker buejakt, handler kun om spenning. Å åpne døren på gløtt for en jaktform som øker risikoen for at dyr lider, kun for å tilfredsstille en liten gruppes ønske om spenning, er et alvorlig tilbakeskritt.

Veterinærinstituttet, Mattilsynet, Veterinærforeningen og Rådet for dyreetikk har alle advart mot buejakt. Dette kom også klart frem i høringen. Mattilsynet støttet kruttkravet i sitt høringssvar.^[2] Veterinærinstituttet slo fast i sitt høringsinnspill til Stortinget at «det synes ikke dokumentert at jakt med pil og bue vil bety mindre påkjenninger og belastninger for dyrene enn jakt med skytevåpen med krutt.»^[3] Rådet for dyreetikk skrev at «det ikke er dyrevelferdsmessig forsvarlig å tillate denne type jakt i Norge.»^[4]

Veterinærinstituttet, Mattilsynet, Veterinærforeningen og Rådet for dyreetikk har alle advart mot buejakt. Dette kom også klart frem i høringen.

En ny undersøkelse som NOAH fikk utført i år, viser at hele 77 % av den norske befolkningen er imot legalisering av buejakt.^[5] Når faginstanser og et klart folkeflertall sier nei, burde det ha vært en selvfølge at politikerne lytter.

Skuddpremien lever videre

Til tross for klare innspill fra NOAH og flere fagmiljøer, har myndighetene valgt å videreføre skuddpremieordningen i den nye loven. Det innebærer at kommuner fortsatt utlover pengepremie til jegere for å skyte flest mulig dyr – en ordning som står i direkte motstrid til dyrevelferdslovens prinsipp om dyrs egenverdi. Skuddpremieordningen medfører økt jaktpress, økt fare for skadeskyting og forringet status for dyrearter som urettmessig fremstilles som skadegjørere. Rådet for dyreetikk bekrefter dette i høringen: «Skuddpremieordningen bygger på et syn der artene inndeles i nytte- og skadedyr uten at hensynet til dyrenes egenverdi ivaretas.»^[4]

Departementet innrømmer selv i lovproposisjonen at «bruk av skuddpremier harmonerer dårlig med moderne viltforvaltning».

Departementet innrømmer selv i lovproposisjonen at «bruk av skuddpremier harmonerer dårlig med moderne viltforvaltning og de prinsipper lovforslaget ellers bygger på», samt at «et økonomisk insentiv til å felle flere individer av en art som gjør skade, kan øke risikoen for at noen ser på enkelte arter som skadedyr».^[6] De valgte likevel å videreføre ordningen. Departementet vil imidlertid ikke lenger ha skuddpremie på sterkt truet gaupe, og innfører også plikt om at skuddpremier skal registreres.

Statlig tvangsjakt

Som om det ikke var nok jakt, lisensfelling og skadefelling fra før, har myndighetene nå sikret seg et nytt verktøy i verktøykassa: § 53. Denne paragrafen gir staten mulighet til å pålegge jakt på privat eiendom dersom det foreligger «særegne forhold». Hva regjeringen mener med «særegent», er uklart. Det holder at noen mener at dyrebestander har «uheldige effekter» på samfunnsinteresser. Og vips, så har staten lovhjemmel til å presse gjennom jakt, selv der grunneiere ønsker å verne sin eiendom. Paragrafen erstatter flere henvisninger til «tvangsjakt» i den gamle loven. Men den gamle loven brøt med menneskerettskonvensjonen – og det gjør også §53.

Likevel ser det ikke ut til at regjeringen bryr seg om det. Menneskerettighetene får pent vike for «behovet» for bestandsregulering, når det passer staten. Departementet merket seg at flere høringsinstanser var negative til bestemmelsen. De er til og med enig i at «forslaget om bestandsregulering er et inngripende tiltak.»^[6] Men valgte å lovfeste statlig tvangsjakt likevel. Paragrafen gjør det også mulig for staten å sette til side regler som skal beskytte dyrene – for eksempel ved å åpne for jakt med ellers forbudte metoder, eller i perioder der dyrene har unger. Dette strider ikke bare med dyrevelferdsloven, men også med internasjonale forpliktelser Norge har, som Bernkonvensjonen og naturavtalen.

Ingen reell yngletidsfredning

Loven viderefører også en svak formulering om yngletidsfredning. Det heter at jakt ikke bør tillates i arters hekke- og yngletid – ikke at den skal forbys. Med dagens naturkrise og økende press på dyrelivet, burde total yngletidsfredning være en selvfølge. I høringen uttalte Rådet for dyreetikk at «(…) det har kommet fram at fredningsperioden for bl.a. rødrev er for kort, og at jakttiden for bever kan omfatte yngletiden» med tidligere viltlov, og at «å bruke ordet «skal» istedenfor «bør» hadde gitt dyrene bedre beskyttelse.» Også blant folk flest er holdningen klar: Hele 77 % av befolkningen mener at jakt ikke bør tillates i dyrenes yngletid. ^[5]

Men departementet mente de måtte ha tilgang til jakt i yngletiden fordi «hensynet til å unngå skade i noen tilfeller kan tilsi at det likevel tillates jakt eller fangst av en art i arters hekke- eller yngletid». Departementet hevdet videre at «i praksis er det i hovedsak for fremmede viltarter det er tillatt jakt og fangst i artens hekke- og yngletid.»^[7] Men det stemmer på ingen måte, og selv disse artene burde være beskyttet av dyrevelferdsloven. Dessuten er departementets begrunnelse for å tillate jakt og fangst i yngletid ugyldig, da den handler om et eventuelt behov for skadefelling («unngå skade») – som er regulert i annet lovverk.

Fellefangst – forbudt, eller…?

Av hensyn til rekreasjon kan ville dyr fortsatt fanges i feller – enten drepende feller eller «levendefeller» hvor dyret er innesperret i timevis til noen kommer og dreper det. Den nye loven sier, som den gamle, at «bruk av feller til fangst av vilt er forbudt, med mindre annet følger av lov eller forskrift i medhold av lov». Men forskrift finnes, og den åpner for omtrent alt av feller man kan tenke seg.

69 % av befolkningen vil også forby fellefangst som hobby – kun 14 % er imot. Men myndighetene ignorerer dette.

Rådet for dyreetikk påpekte: «For at en drepende felle kan godkjennes mener Rådet at det må kunne dokumenteres at dyret slås bevisstløst øyeblikkelig eller innen få sekunder, og at bevisstløsheten varer inntil dyret dør av skadene». Dette finnes ingen slik dokumentasjon. Rådet fremhever også faren for at «feil» dyr havner i en felle: «Ekornet har større sannsynlighet for å treffes over buken, noe som medfører at det tar betydelig lengre tid før dyret dør. Dessuten ser man at større dyr, inkludert hunder og katter, kan treffes av slagbøylen over snuten eller en labb.»^[4]

Mattilsynet ønsker forbud mot snarefangst, der dyr kveles i snarer: «Av tillatte metoder i dag er spesielt snarefangst forbundet med stor risiko for lidelse, og vi mener denne fangstformen bør totalforbys eller reguleres meget strengt».^[2] 69 % av befolkningen vil også forby fellefangst som hobby – kun 14 % er imot.^[5] Men myndighetene ignorerer dette.

Hijakt – grov dyremishandling

Hijakt er en av de mest lidelsesfulle jaktformene som fortsatt tillattes i Norge. Her blir rever og grevlinger jaget og hetset av hunder inne i hiet sitt, og utsatt for ekstremt stress. Når jegerne har gravd seg inn til dyret som ligger og trykker med jakthunder rundt seg, blir dyret skutt. I andre varianter av hijakt drives dyret ut, og blir skutt i flukt ut av hiet. Faren for skadeskyting er høy ved slik jakt. Til tross for dette ble det ikke vedtatt et forbud, selv om både Rådet for dyreetikk og flere faginstanser har anbefalt dette.

Ikke overraskende ønsker flertallet av befolkningen – hele 57 % – et forbud mot hijakt, mens bare 17 % vil beholde praksisen.^[5] Hijakt kan ikke betegnes som annet enn grov dyremishandling, men hva bryr det vel myndighetene? For dem veier tydeligvis interessene til noen få jegere tyngre enn dyrenes panikk under slik jakt.

Et skritt frem, to tilbake

Den nye loven markerer på enkelte områder et fremskritt når det gjelder å etterleve internasjonale forpliktelser, slik som Bernkonvensjonen. § 31 forbyr eksempelvis uttrykkelig bruk av kjemikalier og gift i forbindelse med jakt og fangst. Samtidig åpner loven for praksiser som strider mot det samme regelverket.

I § 26 innføres det i utgangspunktet et forbud mot bruk av synlig lys, termiske siktemidler og annen teknologi som gir jegeren et vesentlig fortrinn. Likevel åpnes det i samme paragraf for unntak gjennom forskrift, og Stortinget ba regjeringen om å «raskt utforme forskrift som fortsatt tillater bruk av termisk sikte i hjortejakt» – i strid med Bernkonvensjonen.

Et lovverk som svikter både dyrene og folket

Det hele startet med et løfte om en moderne og fremtidsrettet viltlov. Resultatet ble det motsatte: Et lovverk som lukker øynene for de mest alvorlige dyrevelferdsproblemene i norsk jakt. Gjennom hele prosessen har én ting vært tydelig: Jaktinteressene skal beskyttes, uansett hva det koster. Dyrenes lidelse er skjøvet til side for å tilfredsstille hobbyjegernes ønsker.

67 % av nordmenn mener vi ikke bør ta livet av ville dyr utelukkende for rekreasjonens skyld. Likevel har disse stemmene blitt ignorert.

67 % av nordmenn mener vi ikke bør ta livet av ville dyr utelukkende for rekreasjonens skyld.^[5] Likevel har disse stemmene blitt ignorert. Viltloven som nå er vedtatt, viderefører en gammeldags forvaltning der jakt glorifiseres, og dyrevelferd og moderne kunnskap om dyrs lidelse overses. Ville dyr fortjener bedre. Og det gjør vi også.

Denne artikkelen har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2025