Ny viltlov: «Viltressurser» eller medskapninger?

Ville dyr i Norge jaktes på, skadefelles, fordrives og tas livet av ulovlig. Så godt som ingen naturområder av betydning er fredet fra jakt. Riktignok har NOAH sikret seire for dyrene i enkeltsaker. Men parallelt har den såkalte «forvaltningen» av ville dyr blitt mer problematisk.

I 2018 ble det bestemt i jordbruksforhandlingene at «viltressurser» skulle utnyttes mer. Like etter kom en offentlig rapport, laget av jaktinteressene, som skisserte hvordan utnyttingen av ville dyr kunne intensiveres og kommersialiseres – til tross for at rapporten innrømmet at «tettheten av småvilt i Norge er lav».

I 2018 ble også ansvaret for ville dyr som utnyttes til jakt overført til Landbruksdepartementet, tross protester. Fortsatt skulle Miljødirektoratet ha ansvar, ble det sagt. Men i 2024 ble dette omgjort og Landbruksdirektoratet fikk nå ansvar for ville dyr som er utsatt for jakt. Dermed er mange ville dyr, også rødlistede dyr, lagt fullstendig i hendene på næringsinteresser som enten vil utnytte dem eller rydde dem av veien.

Ville dyr i Norge jaktes på, skadefelles, fordrives og tas livet av ulovlig. Så godt som ingen naturområder er fredet fra jakt.

Dette er bakteppet for arbeidet med ny viltlov, som startet i 2020. Dagens viltlov er over 40 år gammel, og bygger på en rekke med ulike jaktlover langt tilbake i tid. Loven skal «moderniseres», het det fra departementet. Men utkastet som ble sendt på høring fra Mat- og Landbruksdepartementet i sommer vitner ikke om en lov tilpasset ny kunnskap om dyr og natur. Dette er først og fremst en lov for jegere, der ville dyrs rolle er å være «jaktressurser».

Jakt – Et dyrevelferdsproblem

Jakt og fangst er først og fremst en hobby som går ut på å drepe dyr. Dyrenes opplevelse av å bli utsatt for jakt vektlegges i svært liten grad i norsk forvaltning. Forslag til den nye viltloven nevner ikke dyrs egenverdi, og skadeskyting eller andre dyrevelferdsproblemer forbundet med jakt, diskuteres ikke i det 240 sider lange høringsdokumentet.

NOAHs forslag om at dyrevelferdsloven må nevnes i formålsparagrafen, er riktignok tatt til følge. Men paragrafen om «forsvarlig jakt» sier kun at «viltet ikke (skal) utsettes for unødige lidelser eller fare for unødige lidelser». Hva slags lidelse er så «nødvendig» for rekreasjonens skyld?

Jakt og fangst er først og fremst en hobby som går ut på å drepe dyr.

En form for lidelse som aksepteres av forvaltningen er skadeskyting. At skadeskyting skjer rent rutinemessig under jakt, og rammer et stort antall dyr, er nærmest et ikke-tema for myndighetene. De har ingen metode for å registrere hvor mange dyr som skadeskytes årlig, og lar det være opp til jegere å uttale seg om dette. Undersøkelser viser at jegere nedjusterer antall faktiske skadeskutte dyr når de blir bedt om å rapportere dette.^[1]

Forskere ved Norsk institutt for naturforskning fastslo i 2012 at det «ikke har eksistert noen god definisjon av skadeskyting». Derfor foreslo de selv et system for hvordan skadeskyting skulle estimeres. Innenfor dette systemet kan for eksempel en elg flykte i 300 meter uten at det «regnes» som skadeskyting. Denne modellen, som nå brukes av flere forskere i Norge, krever dermed ikke «momentant død» for dyrene som blir skutt.^[2] Men om man bruker modellen konsekvent, luker man i det minste bort «jegerundersøkelser» som bare regner dyr som skadeskutt dersom man ikke finner dem igjen…

Titusenvis av «småvilt» skadeskytes

Veterinærmedisinsk Oppdragsenter fastslo i 2004 at skadeskyting for «småvilt» er et «dyrevernproblem av stort omfang». Rapporten refererer at studier av ulike fuglearter, viser hagl i kroppen til 14-36% av dyrene fra tidligere skadeskyting. Det anslås minst 50% skadeskyting på fuglejakt: «Risikoen for skadeskyting under fuglejakt regnes som stor, da det gjerne skytes på fugl i rask flukt og som ofte letter i flokk.»^[3] Rådet for dyreetikk er også bekymret over «den store risikoen for skadeskyting under fuglejakt».^[4]

I 2017 viste Vitenskapskomiteen til at studier viser en risiko for at «halvparten blir skadeskutt» under fuglejakt.^[5] I Danmark røntgenfotograferte viltmyndighetene ærfugl etter jakt, og 34% hadde hagl i kroppen etter tidligere skadeskyting. Dette var fugler som var «lettere» skadeskutt. De med alvorlige skader var døde og derfor ikke med blant de innsamlede fuglene.^[6] En røntgenundersøkelse av liryper i Troms, viste at 14% hadde hagl i kroppen fra før.^[3] Stortingsmeldingen om dyrevelferd fra 2003 rapporterte at tallet kan være så høyt som 50%: «En undersøkelse av ryper som ble funnet døde under høyspentledninger viste at halvparten av fuglene hadde hagl i kroppen».^[7]

Også harer, ekorn, bever, rev, grevling og små mårdyr regnes som «småvilt», og skytes – i likhet med fuglene – oftest med hagle og gjerne i flukt. Norges Jeger- og Fiskerforbund skriver at «under jakt med hagle, er det utfordringer i å utøve jakta på en human måte».^[6] En undersøkelse av harer på Sørøya i Finnmark, viste at opp mot 25% var skadeskutt med hagle fra før. Forskerne anser at antall skadeskutte dyr er høyere enn dette.^[8] En NINA-rapport estimerer et absolutt minimum av 20% skadeskyting av rev, basert på egenrapportering fra jegere.^[9]

Det er lite forskning på skadeskyting, og jegere hevder derfor jevnlig at høye tall ikke lenger er aktuelle. Men per 2024 bekrefter veterinær og professor ved Institutt for skog- og utmarksfag ved Høgskolen i Innlandet, Jon Martin Arnemo, som også var en av forskerne som utarbeidet definisjonen på skadeskyting i 2012, at man fortsatt regner minst 50% skadeskyting på «småvilt».^[10]

Høye skadeskytingstall for større dyr

Elg, hjort og rein drepes med rifle, som er et mer effektivt våpen. Men Veterinærmedisinsk Oppdragssenter påpekte at «det synes klart at andelen hjortevilt som ikke mister bevisstheten eller dør innen få sekunder etter påskyting, er betydelig». En norsk studie viste at bare 21% av skutte elger døde få sekunder etter skudd. Gjennomsnittlig overlevelsestid etter å ha blitt skutt var 12 minutter, og 19% levde lenger enn 10 minutter. Hele 23% av dyrene ble skutt 3-6 ganger før de døde.^[3]

En engelsk undersøkelse på skyting av hjort, viste at 11% ble skutt to eller flere ganger før de døde, 7% opplevde en dødskamp på opp til 15 minutter, og 2% ble skadeskutt og ikke funnet igjen.^[11] Rådyr skytes ofte i bevegelse og kan også skytes med hagle. De er «fire ganger vanskeligere å treffe enn elg» i følge Jegerprøvekurset: «Hvert tredje rifleskudd mot rådyr som løper ender med bom eller skadeskyting.»^[6]

For hjortedyr anslår Arnemo at minst 10% blir skadeskutt i Norge, i henhold til definisjonen fra NINA. Hver elg blir skutt med gjennomsnittlig 1,5 kuler. Skadeskytingstallene har heller ikke endret seg på 60 år, til tross for jegeropplæring.^[10] Professoren peker på «gruppepress for å skyte» og «høye summer folk betaler for å være med på elgjakten» som årsaker til skadeskyting.^[12]

Skadeskytingstallene har heller ikke endret seg på 60 år, til tross for jegeropplæring.

Store rovdyr er de eneste artene hvor jakten faktisk kontrolleres av myndighetene. I 2024 fullførte Miljødirektoratet et prosjekt over «skuddplasskontroll» ved jakt på store rovdyr i perioden 2014 – 2023.^[13] 23% av gauper ble skadeskutt. 15% av jerver ble skadeskutt. 24% av ulver ble skadeskutt. For bjørner var datagrunnlaget så lite at man ikke kunne si noe om fare for skadeskyting.

Miljødirektoratet innrømmer at tiltak mot skadeskyting som er iverksatt, ikke synes å ha virket. De mener at skadeskytingsandelen blir høy fordi rovdyr er «sjeldent vilt». De mener også at «negative holdninger til rovvilt» kan øke «hvor risikovillig den enkelte jeger vil være i en konkret skuddsituasjon.» Til slutt innrømmer direktoratet at håndhevelse av lovverket i skadeskytingssituasjoner er utfordrende, og det er «få situasjoner som er så klare at de fører til anmeldelse».

En særlig form for «skadeskyting»

Jegere som er «risikovillige», øker også faren for en annen form for skadeskyting – skyting på mennesker. Økt jakt gjør det farligere for ikke-jegere å bevege seg i naturen. I Norge fører jakt til årlige skader, og et dødsfall annethvert år.^[14] Statskogs utdeling av oransje luer til jegere illustrerer at faren for mennesker er reell, og jaktbutikker fremmer bruk av orange klær for «sikkerheten».

Samtidig viser dette hvordan viltforvaltningen ignorerer faren for andre naturbrukere. Statskog deler ikke ut orange klær til alle i Norge. Underliggende er forventningen om at ikke-jegere skal holde seg unna naturen i jakten. Dette er en uakseptabel tilnærming, men mange forholder seg til at det kan være farlig å gå i skogen om høsten og holder seg borte fra naturen. Slik påvirker jakta folkehelsen til ikke-jegere negativt.

Man skal heller ikke ta for gitt at episoder hvor jegere utgjør fare for mennesker tas tak i av rettsvesenet. Flere saker i Norge har endt med lave straffer eller henleggelse. En dom fra 2019, mot en nordmann som skjøt en jogger i Sverige, gir innblikk i hvor hasardiøst det kan være å bo i områder med jakt.^[15] Jegerens forsvarer brakte inn Johan Bergstrøm, universitetslektor ved avdeling for risikovurdering og samfunnssikkerhet ved Lund Universitet, som fagvitne. I følge Bergstrøm er det «erfarna jägare som var väl ansedda av andra och som ansågs säkra och skickliga» som stort sett var ansvarlig for skyting av mennesker på jakt. Dette fordi de er mest utsatt for «kognitive feller», og overbevist om at de ser det de vil se – altså et dyr som kan skytes.

Andre naturbrukere skal altså akseptere frykt og risiko for eget liv og helse, ved at jegere tillates å skyte i enhver situasjon de «finner best».

Fra dommen kan man lese Bergstrøms utlegning: «Det går inte att skydda sig själv mot kognitiva fällor. I högrisksystem utvecklar man i stället rutiner för att fånga upp dem, t.ex. är det alltid två piloter i cockpit.» På jakt, derimot, er ingen sikkerhetsrutiner mulige. Likevel skal altså andre naturbrukere akseptere frykt og risiko for eget liv og helse, ved at jegere, som bokstavelig talt ikke har gangsyn, tillates å skyte i enhver situasjon de «finner best». Det er en uakseptabel risiko for mennesker. Og det er en uakseptabel risiko for dyr.

Skadeskyting ikke viktig for departementet

Det er flere faktorer som øker risiko for skadeskyting av dyr. Haglegeværet i seg selv er en stor risiko. Skyting på dyr i flukt, dyr i flokk, nattjakt og ikke minst skyting på langt hold er andre faktorer. Hva har regjeringen tenkt å gjøre med det i ny viltlov? Fint lite. I 2010 foreslo Økokrim forbud mot å jakte mellom klokken 21 på kvelden og 5 om morgenen. Økokrim mente at skadeskutte dyr om natten «blir liggende lenge før det blir funnet. Dette er ikke forenlig med en human jaktutøvelse».^[16] Den nye loven foreslår ikke forbud mot nattjakt. Den foreslår imidlertid – til jegernes protester – forbud mot ulike typer jaktutstyr som brukes til å jakte om natta, fordi slikt utstyr er forbudt etter Bernkonvensjonen.

Loven problematiserer overhodet ikke det å skyte dyr i flukt eller å skyte inn i en flokk med dyr. Grenser for lovlige skytedistanser er heller ikke et tema.

Loven problematiserer overhodet ikke det å skyte dyr i flukt eller å skyte inn i en flokk med dyr. Grenser for lovlige skytedistanser er heller ikke et tema. Alt er opp til jegeren. Lite energi brukes på tiltak for å forhindre skadeskyting. Når det gjelder hva som skal skje etter at skadeskytingen er skjedd, er lovverket mer utfyllende. Ordet «ettersøk» nevnes nesten 300 ganger i høringsutkastet. Ettersøk betyr at man prøver å finne og ta livet av et dyr som er skadeskutt.

Loven er uendret på dette punktet, og krever at jakten stopper under ettersøket. For hjortedyr og gaupe skal man varsle kommunen om man ikke finner dyret i løpet av jaktdagen. Men loven stiller ingen krav til hvor mye energi man skal legge i søk etter «småvilt», og i praksis er det igjen opp til jegeren hvorvidt man gidder å gjøre mer enn å kikke litt i nærmeste busk. På forespørsel fra NOAH har myndighetene dessuten opplyst at det er vanlig å la jakthunden rive ihjel skadeskutte rever, og at det er umulig å fjerne en jakthund som biter seg fast i en skadeskutt rev.^[17]

Myndighetene opplyser at det er vanlig å la jakthunden rive ihjel skadeskutte rever.

Ettersøk er noe myndighetene fremhever som «dyrevelferd». Men da er skaden allerede skjedd og dyret påført lidelse. Ved ettersøk av hjortedyr har dyret også lidd i minst en time før søket begynner.^[18] Ettersøk foregår naturlig nok med jakthund, siden mennesker ikke er særlig godt i stand til å forfølge ville dyr. Men forskere stiller spørsmål ved hvor effektivt ettersøk egentlig er. En studie fra NINA viste at ettesøkshunder «i liten grad evnet å følge det ettersøksdyret de var satt til å spore».^[19] Bare en av hundene i studien ble «under tvil vurdert til å ha gjennomført et akseptabelt ettersøk».

Problemet med jakthunder

Tross dette hører man ofte at hunder er viktige for «dyrevelferd» på jakt. Det man hører mindre om er at bruk av jakthunder øker risikoen for skadeskyting og bidrar til ekstra belasting for dyrene under selve jakten. NOAH har foreslått forbud mot løse hunder på jakt, særlig drivende hunder. Noe slikt er ikke engang diskutert i lovforslaget.

Nyere forskning viser at løshundjakt er svært belastende for elger, og at det forårsaker langvarig stress.^[20] Bruk av såkalt «løs på drevet halsende hund» er egentlig forbudt, men den gamle loven åpner for bruk på en rekke arter – og den nye loven fortsetter denne praksisen. Veterinærmedisinsk Oppdragssenter kritiserer harejakt med hund som en «vesentlig stresspåkjenning».^[3] Hunden jager «i timevis i høy fart under full los».^[21] Rådet for dyreetikk påpeker at «haren kan lett bli drept av hunden dersom den blir tatt igjen.»^[22] En engelsk studie på drivjakt med hund på hjort slo fast at «velferdskostnadene» var høyere enn for jakt uten hund.^[11]

Hijakt er en spesiell form for jakt med hund, hvor rever og grevling hetses av hunder inne i hiet. Også små mårdyr blir i praksis ofre for en form for hijakt, når de skremmes ut av steinrøyser hvor de gjemmer seg. Hijakt påfører dyrene en lang fase med ekstrem stress og redsel.

Under hijakt anses det «ideelt» at hundene har «heftige eksplosive angrep» mot dyret.^[23] Jegerne bruker spader til å grave seg ned i hiet der hvor de hører at hundene bjeffer. Når jegerne har gravd seg inn til dyret som ligger og trykker med jakthunder rundt seg, blir dyret skutt. I andre varianter av hijakt drives dyret ut, og blir skutt i flukt ut av hiet. Dette gir stor fare for skadeskyting. Rådet for dyreetikk mener at «hijakt er unødvendig og kan forbys».^[4] Hijakt kan ikke betegnes som annet enn grov dyremishandling, men regjeringen legger opp til at denne jaktformen skal fortsette.

Omkamp om buejakt

Som om ikke faren for skadeskyting og lidelse var stor nok ved de allerede eksisterende jaktformene, har myndighetene brukt atskillig tid i høringsprosessen på å vurdere om også jakt med pil og bue skal tillates.

Risikoen for skadeskyting og for å ikke finne igjen skadeskutte dyr, øker ved buejakt. Flere studier har vist 50% skadeskyting.^[24][25] En studie viste 39% skadeskyting.^[26] En studie av nøye regulert buejakt med moderne utstyr viste 18% skadeskyting – men dyr ble ikke regnet som skadeskutt dersom de ble funnet innen 24 timer.^[27][28] En oversiktsstudie fra The Royal Veterinary College i Storbritannia konkluderte med at sannsynligheten for skadeskyting med pil og bue er «vesentlig større enn for jakt med rifle, og på bakgrunn av dyrevelferd er rifle å foretrekke.»^[29]

Risikoen for skadeskyting og for å ikke finne igjen skadeskutte dyr, øker ved buejakt.

Norske faginstanser har uttalt seg unisont negativt om buejakt. Den norske veterinærforening «mener at alle tiltak vedrørende jakt må ha som mål å bedre dyrevelferden gjennom sikrere og raskere død for vilt. DNV kan ikke se at det finnes dokumentasjon på at jakt med pil og bue tilfredsstiller dette. (…) DNV støtter ikke å gi tillatelse til pil og bue-jakt i Norge.»^[30] Veterinærinstituttet «mener at tillatelse til pil og bue-jakt vil bli oppfattet som en mindre etisk jaktform».^[31] Rådet for dyreetikk «anbefaler at dette ikke tillates.»^[4]

I 2018 svarte Mattilsynet på en søknad om «forsøksordning» med buejakt: «Mattilsynet vurderer at en eventuell innføring av buejakt i Norge vil først og fremst være for å tilfredsstille et lite antall menneskers ønske om å ha en mer utfordrende hobby. Vi vurderer at buejakt ikke vil gi bedre dyrevelferd.»^[32]

Jaktmiljøene har med jevne mellomrom agitert for å få buejakt tillatt. Da lederen i Norges Buejegerforbund ble spurt om hvorfor han ønsker buejakt i Dagsnytt 18-debatt med NOAH i 2011, svarte han nettopp at «vi ønsker en annen type spenning.»^[33] NOAH har klart å stoppe buejakt i 1998, 2012, 2014 og 2018. Men i det nye lovutkastet foreslår departementet å tillate andre typer våpen enn kruttvåpen – dette er i praksis en åpen dør for buejakt, selv om buejakt ikke diskuteres konkret i høringsdokumentet.

Da lederen i Norges Buejegerforbund ble spurt om hvorfor han ønsker buejakt i Dagsnytt 18-debatt med NOAH i 2011, svarte han nettopp at «vi ønsker en annen type spenning.»

Gjennom høringsprosessen hadde NOAH flere møter med departementet om buejakt, og departementet nevnte at de vurderte en «finsk doktorgrad» som visstnok skulle vise lav skadeskytingsprosent. Da NOAH kikket nærmere på saken, viste det seg å være et doktorgradsarbeid på miljøgifter i kjøtt, som feilaktig ble brukt til å fremstille jegeres egne registreringer som «doktorgradsarbeid» på buejakt. NOAH appellerte sterkt til departementet om å ikke basere seg på ugyldig faglig grunnlag i vurderingen av buejakt.

Signer underskriftskampanjen mot buejakt her.

Fellefangst – Forbudt, men tillatt…

Av hensyn til rekreasjon kan ville dyr også fanges i feller – enten drepende feller som i teorien skal slå over dyrets hode, eller «levendefeller» hvor dyret er innesperret i timevis til noen kommer og dreper det. Av hensyn til «tradisjon» er det også tillatt å drepe ryper med snare i Nord-Norge – noe den nye loven viderefører.

Den nye loven sier, som den gamle, at «bruk av feller til fangst av vilt er forbudt, med mindre annet følger av lov eller forskrift i medhold av lov». Men forskrift finnes, og den åpner for omtrent alt av feller man kan tenke seg.

I 2023 ble forskriften revidert og NOAH forsøkte å få så mange feller som mulig forbudt. Flere av fellene som benyttes i Norge i dag ble kun testet i Sverige for 40 år siden, med krav om at dyret skulle dø innen fem minutter etter at fellen ble utløst.^[4] Dette er en svært lang dødskamp. I 2021 innrømmet Miljødirektoratet at regelverket hadde «svakheter».^[34] De lovet at man skulle få et faglig grunnlag for feller som ble tillatt. Det fikk man ikke. Miljødirektoratet forsøkte selv å gjøre forsøk med feller, men måtte gi det opp fordi de ikke klarte å fastslå fellenes effekt på dyrene. Likevel ble stort sett alle feller som er vanlig i bruk, fortsatt tillatt.

Flere av fellene som benyttes i Norge i dag ble kun testet i Sverige for 40 år siden, med krav om at dyret skulle dø innen fem minutter etter at fellen ble utløst.

En av de mest vanlige slagfellene er Conibear, som er tillatt i ulike versjoner for mårdyr og bever i Norge. Bevere fanges i vannet og dør av drukning. Veterinærmedisinsk Oppdragssenter påpeker at bever «kan oppholde seg lenge under vann», og risikerer derfor en langsom død.^[3] En studie viste at 30% av mårer fanget i «Conibear 120» blir truffet på ikke-dødelige steder på kroppen, som førte til lengre lidelse før døden.^[35] «Conibear 120» er tillatt for mår i Norge.

Såkalte «levendefeller» er også en stor belastning for dyrene som fanges. Jegere er kun forpliktet til å kontrollere fellene sine to ganger per døgn. Men «elektronisk overvåkning» kan erstatte tilsyn. Dermed kan et livredd dyr sitte innesperret uten fluktmulighet i timevis før det blir oppdaget. Veterinærmedisinsk Oppdragssenter kritiserer «levendefeller»: «Et vilt dyr som fanges levende i en bur- eller båsfelle utsettes for en betydelig stressbelastning».^[3]

Det er ingen klare regler om hvordan avliving av dyr i slike feller skal foregå.^[36] Forskriften sier at man «skal» benytte skytevåpen til villsvin, men at de små rovdyrene «kan avlives med salongrifle, revolver eller pistol i kaliber 22 LR». For kråkefugler nevnes ingen avlivingsmetoder.^[36]

Den nye loven legger ikke opp til noen endringer i forhold til bruk av feller – bortsett fra èn: Det anerkjennes at dagens tillatelse til å fange og drepe krypdyr er uhensiktsmessig. Krypdyr skal derfor kun fanges levende for gjenutsetting, og ikke drepes annet enn i særlige tilfeller. Denne endringen skal gjennomføres gjennom endring i naturmangfoldloven. For smågnagere legger departementet opp til at alle feller er tillatt – med mindre det kommer forskrifter som tilsier noe annet.

Forbud i Bernkonvensjonen

Tilpasning til Bernkonvensjonen var et viktig punkt for NOAHs innspill til loven. Og her gjør departementet noen grep. Den gamle loven hadde forbud mot motordrevet fremkomstmiddel i jakt og forbud mot gift. Begge deler er pålagt etter konvensjonen. Dette videreføres i egne paragrafer, men fortsatt med mulighet for unntak – som er blitt flittig brukt. Med hensyn til gift, er det unntak for smågnagere – men ikke lenger for krypdyr, som da får bedre vern.

Flere andre forbud i Bernkonvensjonen har ikke vært tydelig lovfestet før, og departementet foreslår en egen paragraf med forbud mot ulike jakt- og fangstmetoder: Dette gjelder bruk av elektroniske lokkelyder, levende dyr som «lokkedyr», feller som dreper ved elektrisitet, anretninger som blender dyr, sprengstoff, nett, kroker, lim og bruk av gass eller utrøyking. Sistnevnte betyr at praksisen med å røyke ut rev og grevling under hijakt blir forbudt – og at dette hittil har vært et brudd på Bernkonvensjonen i Norge. På et par av punktene går loven noe lenger enn Bernkonvensjonen ved å for eksempel forby all bruk av levende «lokkedyr».

Departementet sier likevel at limfeller skal være tillatt for å fange krypdyr levende, og utkastet er uklart rundt bruk av limfeller for smågnagere. Et annet uklart punkt er bruk av feller for fugler. I høringsutkastet fremgår det klart at Bernkonvensjonen forbyr bruk av feller for jakt og fangst av fugler – dette inkluderer levendefeller. Men burfeller brukes i høyeste grad for kråkefugler i Norge. Departementet har utelatt feller for fugler i listen over forbudte metoder – uten å kommentere at dette er et brudd på Bernkonvensjonen.

Manglende respekt for yngletiden

På regjeringens informasjonssider kan man lese: «Det er et generelt prinsipp at viltartene i størst mulig utstrekning skal være fredet i yngletiden. (…) Et annet generelt prinsipp er at viltet skal ha fred i reproduksjonsfasen».^[37] Praksis er imidlertid noe annet.

Rever og kråker utsettes for jakt allerede fra 15. juli – når ungene deres er avhengige av foreldrene. Flere andre fugler utsettes for jakt før ungene er selvstendige. Trost, gjess og skarv kan skytes fra 10. august. Også rådyrbukker kan skytes fra 10. august – dette er midt i paringstiden for rådyrene. Hjortedyr jaktes på fra august/september og frem mot jul. Kalv og mor går sammen hele denne perioden, og kalvene er avhengige av moren for å klare seg. 7% av elgkuer og 8% av hjortekoller anslås å etterlate seg morløse kalver etter jakta.^[38]

Om våren skytes flere dyr i tiden hvor de bygger reir og bo, går drektige eller har unger og egg. Rever jaktes frem til 15. april. Jakt på kråker foregår frem til april og de andre kråkefuglene kan jaktes frem til mars. Harer jaktes på frem til mars, og ekorn frem til 15. mars. Bever jaktes på til og med 30. april. Det er vanlig å jakte på bever nettopp om våren, og faren for å skyte foreldre fra unger er stor. I Kautokeino drives såkalt «vårjakt» på ender i hele yngletiden, fordi det er «tradisjon». Dette foreslår departementet å videreføre i ny lov også.

Mink og bisam defineres som fremmede arter og har ikke yngletidsfredning. De jaktes på kontinuerlig gjennom hele året. Dette betyr at unger risikerer å sulte i hjel når mor blir skutt. Rådet for dyreetikk «mener at jakt på dyr i yngleperioden er etisk uakseptabelt» uansett art.^[4] Veterinærmedisinsk Oppdragssenter oppfordret til at «yngletidsfredningen bør omfatte alle arter og være lang nok til å gi reell beskyttelse».^[3]

Grunnen til at dyr jaktes i yngletiden er lovens ordlyd; «det bør ikke fastsettes jakttid i hekke- og yngletiden». Departementet skriver at fredningen ikke kan være absolutt fordi det er ønskelig å ha mulighet til å drepe dyr som forårsaker «skade». Videre hevder de at «i praksis er det i hovedsak for fremmede viltarter» yngletiden ikke respekteres. Som vi ser av jakttidene er dette ikke sant.

Departementet forsvarer å videreføre ordet «bør» istedenfor «skal», fordi de mener det er «behov for å unngå̊ spredning av fremmede viltarter». Hvorfor innfører ikke departementet da som et minimum totalforbud mot jakt i yngletiden for alle stedegne arter? Nei, isteden lar de yngletids-jakt på et stort antall arter fortsette under dekke av at det er minkene de vil til livs…

Regler settes til side

Såkalt «skadefelling» er et stort problem som går ut på at mange ville dyr blir tatt livet av, særlig i yngletiden, fordi mennesker mener de er «til skade». Forskriften som regulerer skadefelling gir dessverre fortsatt private grunneiere og kommuner store fullmakter til å avgjøre hvilke dyr de vil drepe fordi de er «til bry».

I tillegg til skadefelling har myndighetene funnet på begrepet «lisensfelling». Det betyr ganske enkelt at truede dyr som det ikke er lov å jakte på, kan jaktes på likevel for at de ikke skal bli flere.

I tillegg til skadefelling har myndighetene funnet på begrepet «lisensfelling». Det betyr ganske enkelt at truede dyr som det ikke er lov å jakte på, kan jaktes på likevel for at de ikke skal bli flere. Det er ulv, bjørn og jerv som er offer for denne absurde konstruksjonen.

Til slutt har man «felling iverksatt av myndighetene», som også handler om at dyr kan drepes om myndighetene ser en eller annen grunn til det. Alle disse situasjonene hvor dyr kan drepes av ulike grunner fordi noen ikke ønsker at de skal leve, er regulert i eget kapittel i den nye loven. Det åpnes også fortsatt for å se bort i fra forbud mot jaktmetoder som påfører dyr lidelse, hvis det er snakk om myndighetenes «felling» eller «skadefelling».

For eksempel er det blitt brukt helikopter og snøscooter, løs på drevet halsende hund og kunstig lys i jakt på truede rovdyr. Disse unntakene videreføres i ny lov. Generelt har hver eneste paragraf med en form for forbud et tilleggsledd om at det kan gjøres unntak fra paragrafen. Bruk av dispensasjoner er blitt så omfattende og lett å få, at forbud mot noen jaktmetoder fastsatt i viltloven, er blitt nesten meningsløse. Det er lite som tyder på at den «moderniserte» loven vil endre på dette.

For øvrig er strafferammen for alvorlige brudd på viltloven bare to år. Stortingsmelding nr. 19 (2019-2020) om miljøkriminalitet anbefalte en heving til fem år, og departementet skriver i høringsnotatet at de avventer Miljødirektoratets forslag til endring i strafferamme.

Fangenskap av ville dyr

På papiret ser både den nåværende og den kommende loven bra ut med hensyn til å holde ville dyr i fangenskap: «Det er forbudt å holde vilt i fangenskap, med mindre annet følger av lov eller forskrift i medhold av lov». Men så kommer unntakene inn, og her presiseres det også i ny lov at man kan gjøre unntak for «oppdrett».

Det kan være behov for at ville dyr er i kortvarig fangenskap i forbindelse med rehabilitering eller bevaringsprosjekter. Men oppdrett av ville arter for næringsvirksomhet er mildt sagt en utdatert praksis. Veterinærinstituttet skrev til myndighetene i 2019 at «erfaringsmessig vil oppdrett av nye viltarter kunne føre til dyrelidelser».^[39] Over hele verden understrekes det hvor viktig det er for både dyrevelferd og naturmangfold å hindre oppdrett og forbruk av ville dyr.

Ved revidering av viltforskriften var Miljødirektoratet sterkt kritisk til fortsatt hold av ville dyr i fangenskap, og forskriften forbyr nå slikt hold for hobbyformål som jakttrening på ville dyr. Men regjeringen trumfet igjennom fortsatt tillatelse til oppdrett for kjøtt og egg.

Per i dag holdes noen arter skogsfugler i fangenskap, angivelig for matproduksjon. NOAH har klaget inn disse tillatelsene, ikke minst fordi de samme enkeltpersonene tidligere drev fugleoppdrett for jakthundtrening – og beleilig nok fortsatt driver med trening av jakthunder. Oppdrett av fugler for jakthundtrening fikk NOAH forbudt i 2022.

Det er likevel fremst hjort som er offer for fangenskap, og 100 anlegg oppdretter hjort for kjøtt. Oppdretterne selv har innrømmet at hjortene er stresset og lider i fangenskap: «Tilveksten i snitt er dårligere enn ventet, og kalvingsraten er lav sammenlignet med viltlevende hjort. (…) Videre kan det ha sammenheng med stress hos dyra. Undersøkelser viser at det vil ta om lag et år fra et dyr er fanget og satt i innhegning til det har tilpasset seg sine nye omgivelser.»^[40]

Selv om departementet skriver at ville dyr lett vil «lide i fangenskap» og at «hold av vilt kan også innebære uheldige følger for naturmangfoldet», foreslår de ikke regler som kan stoppe dagens viltoppdrett, men lar det være åpent for forskrifter.

Skuddpremier og utdatert natursyn

Skuddpremieordningen, hvor private eller kommuner gir pengepremier for hvert dyr som blir skutt, er en levning fra utrydningsloven av 1845, og har ingen plass i naturkrisens tid. Likevel er det utbredt i Norge, og Dagens Næringsliv fant at 90 kommuner hadde slike ordninger i 2021.^[41]

Skuddpremier medfører ikke bare økt jaktpress, men også økt fare for skadeskyting, og forsterker holdninger om at noen dyr er «skadedyr» som skal bort for enhver pris. Anbefalingen fra Veterinærmedisinsk Oppdragssenter var klar allerede i 2004: «Adgangen til å gi skuddpremier som ledd i viltforvaltning bør fjernes.»^[3]

Departementet skriver at det er «sterke kryssende interesser» i forhold til skuddpremier og at mange vil ha forbud. Men de som ikke vil ha forbud er tydeligvis sterkest i departementets øyne, for de velger å fortsatt tillate skuddpremier. Begrunnelsen er like utdatert som før; «regulere bestander som gjør skade». At ingen dyr som hører til i naturen kan sies å «gjøre skade» forholder departementet seg ikke til – til tross for at også forarbeidene til dyrevelferdsloven (2010) fra samme departement stadfestet tydelig at det er utdatert å dele opp dyr i «nyttedyr» og «skadedyr».

Skuddpremier har ingen plass i naturkrisens tid. Likevel vil regjeringen at det fortsatt skal være lov.

Departementet tror de pynter på det skandaløse valget om å fortsette med skuddpremier ved at kommunen må gi godkjennelse, som så skal «sendes til Kongen». NOAHs erfaring er at noen kommuner er særdeles liberale med skuddpremiene og ikke er interessert i det beste for dyr eller natur. Det er derfor ingen trygghet i at kommunene nå fritt kan sløse med kommunekassa for å belønne jegere for å skyte flere dyr.

Det eneste dyret som departementet vil spare fra denne ordningen er gaupa, fordi det «ikke (bør) være adgang til å fastsette skuddpremie på en sterkt truet art». Men hobbyjakt på en sterkt truet art som gaupa er fortsatt tydeligvis i orden, og skuddpremier på andre rødlistede dyr likeså.

Reguleringsmani

Departementets iver etter å «regulere» – eller rettere sagt desimere – ville dyr, kommer også til uttrykk på andre måter. I 2022 innkalte departementet til ekstra innspillsrunde om loven. Et av temaene var om det var behov for flere «virkemidler» for å sikre «bestandsregulering». Altså flere virkemidler enn utstrakt jakt som for mange arter varer i store deler av året; lisensfelling for å kunne drive jakt på arter man egentlig ikke skal drive jakt på; skadefelling i tilfelle noen irriterer seg over dyr i de månedene det ikke er lov med jakt; og «felling iverksatt av myndighetene» hvis staten føler man må drepe flere dyr av en eller annen grunn. Og om ikke dette er nok, har man også en § 50 om «felling» for vitenskapelige og «andre særlige forhold», som potensielt er et smutthull hvor ville dyr kan møte sitt endelikt av ukjente grunner staten måtte finne for godt.

NOAH var tydelige på at det overhodet ikke er et «behov» for virkemidler for å skyte enda flere dyr. Tvert imot har FNs naturpanel stadfestet at jakt og fangst er den nest største årsaken til utryddingen av arter.^[42] Miljøforskere oppfordrer til å verdsette det ville livet for sin egen del, og la viltlevende dyr i større grad være i fred.^[43]

I en verden hvor de ville pattedyrene til sammen utgjør kun 4% av biomassen, og vi selv bidrar med 36% og husdyr i kjøttindustrien med 60%, er det på tide å innse at det ikke er noe «behov» for at mennesker regulerer ville dyr. Tallene kommer fra en studie fra Weizmann Institute of Science i 2018, og viser også at mennesker er ansvarlig for tap av 83% av alle ville dyr.^[44] Siste rødlistevurdering av arter i Norge i 2021 endte med at 40% av fugelartene og 38% av pattedyrartene i Norge er rødlistet. Herunder mange som utsettes for jakt – som hare, villrein, gaupe, ærfugl og ringsel.

Det er åpenbart at problemet ikke er manglende regulering av dyr, men tvert imot at ville dyr ikke får inngå i naturlige økosystemer uten menneskers konstante regulering. NOAH foreslo også forbud mot all jakt på rødlistede arter til ny lov.

Men det var tydelig at departementets forespørsel om innspill var av rent retorisk karakter. Paragraf 49 i den nye loven heter «Bestandsregulering under særegne forhold», og åpner for forskrifter om å fravike alle andre bestemmelser i loven for å «regulere bestander» hvis det «foreligger særegne forhold». I høringsnotatet blir man ikke betrygget av hva disse «særegne forhold» skulle være. De inkluderer «samfunnsinteresser» som «landbruk, skog eller for samfunnet». Maken til vidåpen hjemmel for å skyte dyr uten hensyn til dyrevelferdsregler, Bernkonvensjon eller rødliste, skal man lete lenge etter. Og for å komplettere den grelle absurditeten: «Dette vil innebære at grunneier ikke kan nekte jakt og fangst på sin eiendom.»

Jakta og makta

I et land uten en eneste jaktfri nasjonalpark, vil regjeringen altså innføre en ny lovparagraf som skal hindre private grunneiere i å frede sin egen eiendom fra jakt. Dette er en så hårreisende inngripen i menneskerettighetene, at det knapt er til å tro.

Retten til å frede eiendom fra jakt og fangst er en sentral rettighet. Det strider mot menneskerettighetskonvensjonen å ikke anerkjenne denne. En «forpliktelse» til å tolerere jakt på eget land er i strid med eiendomsretten (artikkel 1), og også retten til samvittighetsfrihet (artikkel 9). Menneskerettighetsdomstolen (EMK) stadfestet i 2012 at det er imot konvensjonen å pålegge en grunneier å akseptere jakt.^[45]

I et land uten en eneste jaktfri nasjonalpark, vil regjeringen altså innføre en ny lovparagraf som skal hindre private grunneiere i å frede sin egen eiendom fra jakt.

Den nåværende loven hadde en rekke formuleringer som også kunne hindre grunneiere å frede eiendommen fra jakt, og som dermed var i strid med menneskerettighetsdomstolen. Loven hadde også en rekke formuleringer om at kommunene skulle «fremme» småviltjakt. NOAH påpekte dette overfor departementet, og ved første øyekast kunne det virke som om departementet hadde tatt kritikken til følge. De spredte henvisningene til påtvungen jakt, er borte.

Men isteden har nå jakt-tvangen blitt formulert i en egen paragraf, selv om departementet innrømmer at det kan «diskuteres om fravikelse av grunneierretten kan komme i konflikt med EMK tilleggsprotokoll nr. 1 artikkel 1 (P1- 1), dersom grunneier nekter jakt- eller fangst på sin eiendom av ulike grunner».

Gjennomgående er loven og departementets fremstilling skjemmet av det samme som gjør nåværende lov utdatert: Det legges til grunn at jaktinteressene er overordnet både naturinteresser, dyrs interesser og egenverdi, og ikke minst interessene til øvrige deler av samfunnet som ikke jakter.

Veterinærmedisinsk Oppdragssenter uttalte i 2004: «Tanken om at dyr har egenverdi, som er slått fast i Stortingsmeldingen om dyrevelferd, synes å være lite fremtredende i viltforvaltningen. Viltets verdi vurderes i første rekke ut fra økonomiske og jaktmessige hensyn. Ikke-jegeres interesser, for eksempel opplevelsesverdien av dyr i naturen, er også lite vektlagt.»^[3]

«Tanken om at dyr har egenverdi, som er slått fast i Stortingsmeldingen om dyrevelferd, synes å være lite fremtredende i viltforvaltningen.»

– Veterinærmedisinsk Oppdragssenter

Det er uverdig at denne utdaterte prioriteringen av jaktinteressene fortsatt er styrende for lovarbeidet. Loven setter ikke begrensninger for jakt på rødlistede arter og arter i nedgang. Loven vil fortsatt tillate jakt- og fangstformer som man vet gir store lidelser for dyr – og potensielt åpne for enda flere. Og loven skal altså kunne brukes til å påtvinge mennesker som ønsker å frede natur, jakt selv på deres egen grunn.

I en undersøkelse fra Respons Analyse på vegne av NOAH (2019), oppgir 76% at de er enige i at man ikke bør ta livet av ville dyr primært for rekreasjonens skyld. 84% mener at jakt på rødlistede dyr bør stanses. Dette viser at det er feil av myndighetene å ta utgangspunkt i at all jakt har bred legitimitet, og at hobbyjegerens interesser skal være deres fremste fokus.

Nå skal NOAH kjempe for at lovutkastet ikke glir igjennom Stortinget uten vesentlige endringer. Vi trenger en lov som i større grad vektlegger ville dyrs egne interesser, naturens beste og interessene til alle som ikke driver jakt.

Denne artikkelen er tidligere publisert i NOAHs Ark #2/2024