Intervju med Martin Eggen: - Ingen grunn til å snakke med innestemme for naturen

I over 30 år har Martin Eggen registrert og observert fugler, og det siste tiåret har jobben hans vært å oppmuntre andre til positiv fugleinteresse gjennom Birdlife Norge. Det som i dag er den internasjonale organisasjonen Birdlife, ble etablert i 1922 som en kampanje mot den massive jakten på fugler for å forsyne moteindustrien med hattefjær. Det er nå en verdensomspennede organisasjon for 2,5 millioner ornitologer – fugleentusiaster – i over 100 land.

– Fuglene har organiserte entusiaster over hele verden. Hvorfor tror du interessen er så stor for akkurat fugler?

– Personlig har jeg alltid vært interessert i fugler. Det er noe med at de er så tilgjengelige – det er lett å møte på dem. Etterhvert som jeg har kikket på fugler i mange år har det gått opp for meg at det gir meg mange gode følelser, og en dypere forståelse for sammenhenger i naturen. Fugler er også visuelt vakre – de tiltrekker seg vår oppmerksomhet. Jeg har inntrykk av at flere og flere, også yngre folk, er ute og ser på fugler. Jeg tror man får det bedre ved å være ute og bli kjent med naboene i naturen.

– Fuglekikking bidrar også til kunnskap for samfunnet?

– Vi er ute i naturen og registrerer fuglene i deres leveområder. Ca. 80% av artsobservasjonene i Norge gjelder fugler. Og fugler er en god indikator på hvordan det står til med naturen som helhet.

– Hva er din beste fugleopplevelse?

– Jeg har reist land og strand for å se fugler, og sett 400 forskjellige arter her i Norge. Fuglene har tatt meg mange steder. Det har vært utslagsgivende for både hvor jeg bor, hva jeg studerte og hva jeg jobber med. Men jeg føler jeg har en beste opplevelse hver gang jeg er ute. Jeg hadde min beste fugleopplevelse i går, rett ute i hagen her hvor storspoven spilte og gravde nede i fjæra, og fiskemåkene paret seg. Det er mye som skjer i naturen nå her i Lofoten.

– Å sette pris på de dyrene man har nær seg er viktig?

– Det er en ekstra dimensjon å vite mye om nærnaturen. 40% av fugleartene våre er på rødlista, og rundt her jeg bor er det vanskelig å nevne noen som ikke er på rødlista. Både vadearter, sjøfugler, fugler knyttet til våt- og kulturmark – der er flertallet av artene rødlistede og i tilbakegang. Det vekker en ansvarsfølelse. Det er baksiden av kjærlighet; den bekymringen man får for fuglene som blir borte. Jeg har mye å ta vare på rundt meg.

– Så er det dessverre noen som ikke er så glad i nærnaturen. Jeg fant et innlegg fra deg fra 2005, hvor du skriver om måkehatet…

– Det er utrolig at man har holdt på i over 20 år med det der… Jeg har blitt mer og mer opptatt av at måkene er veldig nyttige i naturen. De regulerer insekter, holder det rent og fint – de er naturens renovasjonsvesen. Det er bekymringsfullt at flertallet av dem er på rød lista, og flere av dem er i stor tilbakegang. De to vi ser mest i byer og tettsteder og på kysten, gråmåke og fiskemåke, er på rødlisten nå. Jeg opplever at folk er veldig opptatt av måker. Ikke på den måten man leser om i mediene, men at folk rett og slett er veldig glade i måker. Her jeg bor i Lofoten er det en stor positiv begivenhet når fiskemåkene kommer trekkende i mars-april.

– Mediene feilrepresenterer folks holdninger til måker?

– 80% av oss bor jo langs kysten i Norge, og mange har et forhold til måkene. Jeg tror de fleste har et avbalansert forhold. Media er veldig konfliktdrevet nå. Det var ikke tilfelle for 20-30 år siden. Da leste man ikke denne type «måkesaker». Media kan jo farge folks oppfatning. Men mange er glade i måker. De er smarte opportunister. De ligner på oss mennesker, og er engasjerende dyr. Vi forsøker å kommunisere hvorfor de er så viktig, og at de har egenverdi.

– Hva er din største bekymring for fuglene?

– 90% av artene på rødlisten har arealendringer som hovedtrussel. Det handler ikke bare om nedbygging, slik det ofte fremstilles. Det handler også om hvordan vi mennesker bruker arealene – ikke minst knyttet til jordbruk og skogbruk som beslaglegger store arealer. Der det før var naturskog, driver vi jordbruk. Det blir mer monotont og maskinelt drevet, noe som fortrenger fugler. De som sliter mest er kanskje fugler knyttet til kulturlandskap og våtmark, og sjøfuglene. Mange arter har tilbakegang på 70-90% på 50 år – tall man kan få helt bakoversveis av.

«Det burde være ganske opplagt at man ikke jakter på arter i tilbakegang.»

– Globalt tar nettopp landbruk – primært kjøttindustri – mest land fra natur. Du har oppfordret til å kutte ned på kjøtt?

– Jeg kuttet ned på eget kjøttforbruk for 20 år siden. Det har sammenheng med at jeg ser det som et konkret naturverntiltak. Vi bruker veldig mye av arealene i verden på å produsere fôr til dyr. Flere land i Europa har tapt mye av sin natur på grunn av intensivt jordbruk og storproduksjon av kjøtt spesielt. Vi i Norge bør også redusere kjøttinntaket av hensyn til det aspektet der. Også norsk jordbruk forbruker naturareal som tidligere var våtmark og artsrikt landskap. Å spise mer plantebasert og redusere kjøttforbruket, og å legge til rette for artsrike kulturlandskaper, er ekstremt viktig for fugleliv og naturmangfold.

– Den fuglen det er mest av i verden er jo dessverre industri kyllinger…

– Kyllingindustrien har blitt veldig aktualisert gjennom fugleinfluensa. De farlige variantene av dette viruset kommer fra industrien, og det er der det har potensiale til å spre seg raskt og utvikle nye varianter. Det er også en veldig god grunn til å redusere kjøttproduksjon- og forbruk. Å få ned antallet dyr som produseres industrielt.

– Der du bor er det særlig sjøfuglene du ser. Norge fikk en «Handlingsplan for sjøfugl» i fjor. Hva tenker du om den?

– Vi i Birdlife var veldig kritiske til den – vi slaktet den rett og slett. Vi har jobbet for en sånn handlingsplan i mange år. Det tok myndighetene 9 år å lage planen, så vi hadde håpet på gode, konkrete tiltak som mer marint vern og fiskeriforbud. Men det vi fikk servert var nye runder med utredninger, og ekspertgrupper som skal se på de samme utfordringene som vi allerede vet eksisterer for sjøfugler. Mellom 2005 til 2015 gikk 30% av sjøfuglene tapt. Dessuten har man store planer om havvind, utvinning av mineraler på sjøbunnen og vekst i akvakultur; alt dette kan også true sjøfuglene. Men alt som har med vern og beskyttelse å gjøre går veldig treigt i Norge.

– Hva tenker du er politikernes største problem?

– Norsk natur har ikke mye beskyttelse. Men man har prosesser som teoretisk skal være en slik beskyttelse; man skal utrede ting før man tar avgjørelser. Man skal sørge for at politikere på kommunalt og statlig nivå tar gode beslutninger. Problemet er at de ofte tar dårlige beslutninger mot bedre vitende, når det kommer til naturen. Andre hensyn presser seg foran det man vet er riktig å gjøre for naturmangfoldet.

– Hva er de tre viktigste tiltakene som bør gjøres for sjøfugler?

– Fiskerinæringen er en viktig brikke i dette her. Naturforskere verden over er klare på at man må møte utfordringene med bedre fiskeriforvaltning og store marine verneområder. Jeg skulle ønske man kunne totalfrede alle små pelagiske fiskearter som sjøfuglene trenger for å overleve. Dessuten må man få flere marine verneområder der hele naturen er vernet. Vi har vernet veldig lite av norsk sjøareal, bare ca. 1% av alt sjøareal vi rår over.

«Mange er glade i måker. Vi forsøker å kommunisere hvorfor de er så viktige, og at de har egenverdi.»

– Og her må man være prinsippfaste; vern må være vern. Vedtar man et marint verneområde skal det være fiskeriforbud, og økosystemene skal få lov til å utfolde seg. Det inkluderer å styrke vernet på land – blant annet stans i nedbygging og regulering av ferdsel. Det å gi reell beskyttelse til fuglers leveområder, er ekstremt viktig. Det er også behov for lovverk som gjør at natur ikke kan bygges ned ved for eksempel elvedeltaer, våtmarker – viktige naturområder. Mange av disse områdene står laglig til for hogg. Det er ofte stor arealkonflikt, der naturen ikke vinner frem. Vi har jobbet for at aktive marindeltaer skal få beskyttelse som en utvalgt naturtype, men får klar beskjed fra myndighetene om at det er helt uaktuelt.

– Hva synes du om at det drives jakt på flere sjøfugler, til og med rødlistede?

– Både jeg og Birdlife er veldig kritiske til det. Vi mener at man ikke skal jakte rød listede arter eller arter i nedgang i det hele tatt, av prinsipp. Ærfugler og svartand, som begge er truet, blir jaktet på. Jegerinteressene er tydeligvis veldig sterke når de får gjennomslag for jakt på truede arter. Det burde være ganske opplagt at man ikke jakter på arter i tilbakegang, også fordi vi har et lovverk som i utgangspunktet skal ta hensyn til hele økosystemet. Alt tilsier at denne jakten skulle vært stoppet. Men det går veldig treigt å få plukket ut disse artene fra listen over jaktbare arter, selv om de er rødlistede.

– Etter mange år med organisasjonsarbeid, valgte du å skrive bok – hvorfor var det viktig?

– Det viste seg at den boken – «Uten fugler blir ikke livet det samme» – hadde en misjon. Historien om hvordan det gikk med fuglene i Norge, og hvorfor det var sånn, var ikke skrevet. Naturvernorganisasjoner driver med opplysningsarbeid hele tiden, men jeg opplevde at en bok nådde ut på en annen måte. Det ga meg mulighet til å holde foredrag mange ulike steder. Jeg gjorde boken til en personlig beretning, og tok for meg landskapene jeg har vært i og fortalte hvordan det gikk med fuglene der. Forbruket vårt av naturkapital er utfordrende for verdens naturmangfold og fugleliv – det gjelder også i Norge, selv om vi tærer mye på andre lands naturkapital. Jeg tror det var viktig for boken at jeg fikk gjort koblingen mellom hvorfor de ulike artene sliter, og hva vi mennesker gjør i hverdagen.

– Hva var det beste resultatet av boken for deg

– Det som gleder meg mest er når jeg får vite at enkeltpersoner har tatt min oppfordring, og engasjerer seg og blir mer synlige i samfunnsdebatten. At de tar informasjonen naturvernoganisasjonene skriver om, videre til venner og bekjente, i lokalavisa og til lokalpolitikere. At hver og en skjønner at de faktisk har en rolle i dette arbeidet. Det å se at folk inspireres av boka til å engasjere seg, har vært veldig artig.

– Du legger vekt på personlig engasjement i boka, med konkrete tips som naturlig hage, kjøtt-kutt, stemme på partier som prioriterer ville dyr og ikke minst være en stemme for dyrene.

– Jeg synes det er ekstremt viktig. Natur blir usynliggjort i samfunnet hele tiden. Natur blir sett på noe som er i veien, som man bare må forholde seg til i konsekvensutredninger og helst ikke i praksis. Noe som det en slags luksus å bry seg om. Men natur er ingen luksus, det er jo selve grunnlaget for alt. Den dagen alle gratistjenestene – økosystemtjenestene – slutter å virke, så kommer kanskje folk virkelig til å få opp øyene for at havørn, gråmåke, fiskemåke, kjøttmeis – at de alle sammen var viktige brikker i naturen. Når jeg ser havørn utenfor vinduet her jeg bor, tenker jeg på hvor viktig den er og alt den gjør for naturen – helt gratis. Skulle man regne økonomisk gevinst for hvert dyr, så er det tusenvis av kroner i året. Det å se naturen som et problem, eller usynliggjøre den, det går ikke lenger.

– De som snakker for dyrene bør stå mer på sitt?

– Vi er i en svært alvorlig naturkrise, og alle rapporter viser at vi har rett. Vi har FNs klima- og naturpanel og all forskning i ryggen. Vi har rett, og vi har alltid hatt rett. Det er ingen grunn til å snakke med innestemme, eller la seg overkjøre av de som tar feil.

– Du har fortsatt å skrive bøker, og holder på med en ny nå?

– Den handler i enda større om det vi snakker om nå; å engasjere seg. Den er ikke bare om fugler, men også om menneskene som står på for naturen. Jeg gleder meg til den kommer ut til neste år.