Hvaldimir - ingen solskinnshistorie

Hvithvalen Hvaldimirs historie har blitt skrevet av utallige medier over hele verden. Fra utsiden kunne det se ut som en solskinnshistorie, så lenge det varte. Her er NOAHs versjon.

To sider av et liv

I 2019 dukker en hvithval opp i Nord-Norge med sele på. En fisker frigjør ham fra selen, hvor det står «St. Petersburg». Han har vært i fangenskap i Russland. Det viser seg at hvalen er tam, og forventer å få mat fra mennesker. Først vurderer Fiskeridirektoratet om hvalen bør flyttes til verdens eneste hvalsanctuary på Island. Men de har nok med de to hvithvalene de allerede har. Fiskeridirektoratet spør seg også «om det er riktig å bruke så mye penger på å redde ett individ», og mener det er litt «unorsk». Samtidig er det heller ikke «ønskelig eller naturlig» at hvalen forblir i nærheten av mennesker.^[1] Det er likevel det som skjer.

I Hammerfest havn får en forsker som har startet stiftelsen Norwegian Orca Survey lov til å støttefôre Hvaldimir. De gir ham fisk og får hvalen «til å gjennomføre triks, til glede for lokalt publikum og turister».^[2] Allerede nå starter konflikter rundt hvalen, lokalpolitikere mener at hvalen «brukes kun til underholdning uten optimal sikkerhet».^[3] På høsten drar Hvaldimir av gårde til Alta. Havneansatte rapporterer at han får to propellskader på et døgn, at folk «har kjørt i ring rundt Hvaldimir, andre har kjørt «idiot» i hele Bukta. Flere har kastet planker og andre ting etter ham på kaiene».^[4]

Det er to sider av Hvaldimirs liv – gladsiden som vises i media, og en realitet hvor Hvaldimir fortsatt er utsatt for farer.

Hvaldimirs historie er altså ingen solskinnshistorie hittil. Men ettersom han fortsetter sin ferd, er det gleden over å oppleve hvithvalen som kommer i fokus i de mange medieoppslagene. Han blir kalt «alles kjæledegge» av NRK,^[5] og dykkere, fotografer, badende og båtfolk rapporterer alle sine historier om hvordan Hvaldimir gjorde dagen deres bedre. To hvalsafarioperatører følger ham fra 2020 til 2021, og lager film om ham.^[6] Oppfatningen nå er at Hvaldimir klarer seg selv, og Fiskeridirektoratet anser ham for en «vill hval».

Men i 2021 blir NOAH kontaktet at OneWhale, grunnlagt av filmskaperne Regina Haug og Inge Wegge året før. Haug møtte Hvaldimir allerede i 2019, og intensjonen var å lage en «feel good»-film om en hval som fikk mennesker i en hvalfangstnasjon til å bry seg om hvaler på individ-nivå. Men hun oppdager raskt at det er to sider av Hvaldimirs liv – gladsiden som vises i media, og en realitet hvor Hvaldimir fortsatt er utsatt for farer. Han foretrekker å følge båter fremfor å svømme fra sted til sted selv. Og han blir stadig skadet; fra båtpropeller, kollisjon og fiskekroker. OneWhale filmer folk som prøver å stikke til Hvaldimir båthaker og planker.

Når NOAH blir kontaktet har Hvaldimir en alvorlig skade i munnen etter at noen har stukket til ham en gjenstand. OneWhale trenger hjelp til å engasjere myndighetene. NOAH bidrar, og det blir holdt møte med Mattilsynet, som tradisjonen tro mener at dyr som er i nød først og fremst bør avlives. Men med involvering fra Havforskningsinstituttet, dannes det en enighet om at Hvaldimir bør få behandling om han trenger det.

Farlig ferd

Norge er imidlertid ikke et trygt land for havpattedyr i nød. Det skal raskt vise seg når hvalrossen Freya dukker opp i Oslofjorden i 2022. Freya er også elsket, slik som Hvaldimir. Etter å ha bidratt til mange festlige reportasjer for mediene og opplevelser for skuelystne mennesker, blir hun skutt to dager før badesesongen er over med den begrunnelse at hun utgjør en «fare» for mennesker. Rent konkret er hun «skyld» i å ikke flytte seg når mennesker stimler sammen rundt henne, og noen mener hun har «hvest».^[7]

Kan samme skjebne ramme Hvaldimir? Når myndighetene blir spurt om dette, er svaret at Hvaldimir «er forskjellig fra Freya» og «utgjør ingen fare». Men Hvaldimir kan også ødelegge båter – han liker å surre tau i propeller. Han kan slå med halen nær folk om de er for innpåslitne, eller nappe folk i bein og armer fordi han leker. Det er opp til tilfeldighetene om noen plutselig føler at han er en «fare». Myndighetenes innstilling fremstår ikke som noen livsforsikring for hvithvalen.

OneWhale har et team ute som «buffer» i konfliktsituasjoner. Stort sett lykkes de å forhindre farlige situasjoner, og mediene kan fortsette å skrive om Hvaldimir som sprer glede langs kysten. Men parallelt prøver NOAH og OneWhale å få myndighetene til å innse at Hvaldimir trenger hjelp hvis hans historie ikke skal ende i tragedie. Tidlig 2023 blir situasjonen mer intens – Hvaldimir svømmer rett mot Oslofjorden. Det føles viktig å opprette en dialog med Fiskeridirektoratet – en reell dialog denne gangen.

Det vanskeligste er å hjelpe

Heldigvis lykkes det. NOAH får møte Fiskeridirektoratet, Mattilsynet og Havforskningsinstituttet. Alle er enige om at man ikke ønsker en «Freya-situasjon». Det anbefales at vi søker om tillatelse til å flytte Hvaldimir.

Men én ting vil myndighetene ikke diskutere; OneWhales ønske om at det skal bygges et sanctuary til Hvaldimir. Dette er et ønske NOAH har støttet etter å ha sett at hvalen synes avhengig av båter for å ville bevege seg. Men nå vandrer Hvaldimir over store avstander på egen hånd. Og i en akutt situasjon hvor hvalen må flyttes fra Oslofjorden, er det ikke tiden for å diskutere et sanctuary som ikke engang eksisterer.

Havforskningsinstituttet mener Hvaldimir bør flyttes til Svalbard der det er en hvithvalpopluasjon. Det samme mener en ekstern ekspert OneWhale har leid inn for å veilede en transportoperasjon. Fiskeridirektoratet så godt som instruerer NOAH og OneWhale om å søke om relokering til Svalbard.

Gjennom hele sommeren 2023 svømmer Hvaldimir frem og tilbake mellom ulike byer sør i Norge og Sverige. Sjøtjenesten ber OneWhale hjelpe til med å lede ham ut av badeplasser og travle havner. Samtidig blir hvalen stadig tynnere – områdene han nå er i er ikke rike på mat. Men han fanger fisk og er aktiv.

Samtidig skriver NOAH søknader til den ene instansen etter den andre. Det viser seg at det å få lov til å hjelpe en hval er et byråkratisk mareritt. Fiskeridirektoratet, Mattilsynet, Havforskningsinstituttet, Polarinstituttet, Miljødirektoratet, Sysselmannen på Svalbard og Veterinærinstituttet er alle involvert. Noen instanser mener det ikke er hjemmel for å hjelpe sjøpattedyr, så tiltak for å hjelpe hvalen må hjemles i tiltak for innsamling av kunnskap.

Dette fører til en lengre diskusjon om hvorvidt hjelpetiltak for en hval på avveie er et «dyreforsøk» – Mattilsynet mener ja, Havforskningsinstituttet mener nei. NOAH må også innhente alle tenkelige fakta relatert til en hjelpeoperasjon. Informasjon om alt fra patogentesting til forhold mellom isbjørner og hvithvaler på Svalbard undersøkes, eksperter i inn- og utland konsulteres og det er møter igjen og igjen med de ulike instansene.

Det viser seg at det å få lov til å hjelpe en hval er et byråkratisk mareritt. Fiskeridirektoratet, Mattilsynet, Havforskningsinstituttet, Polarinstituttet, Miljødirektoratet, Sysselmannen på Svalbard og Veterinærinstituttet er alle involvert.

Samtidig må vi holde tett om hele prosessen. Er det noe vi har lært fra Freya-saken, er det at debatt om et vilt dyr i nød sjelden er av det gode. Ved ett tilfelle ringer Dagsnytt 18 og spør om NOAH vil stille i debatt med en biolog angående ryktene om at Hvaldimir skal flyttes. Biologen, som tilfeldigvis er den samme som skrev kronikken «Skyt Freya» året før, mener visstnok at man ikke skal bruke penger på dyr. Med mye strev og møye avverger vi en debatt om hvor mye Hvaldimir koster samfunnet…

Tilbakeskritt og fremskritt

Mot høsten svømmer Hvaldimir etter hvert til Stavanger. Han legger på seg igjen. Tilsynelatende virker situasjonen stabil. Men Hvaldimir oppholder seg fortsatt i trafikkerte havner. I april 2024 filmer OneWhale fritidsbåter som kjører nær hvalen i full fart. OneWhales marinbiolog Victoria Vinje observerer Hvaldimir stå i timesvis og dra i tau eller dytte hodet mot kabler – det virker ikke bare som lek, men kan ligne stereotyp adferd.

Det er tydelig at han trenger artsfeller, og det er like tydelig at hver dag i trafikkert farvann er en dag med fare. Prosessen med å få tillatelse til å flytte ham til Svalbard fortsetter derfor. Men den endelige tillatelsen må Miljødirektoratet gi. I april blir det klart at direktoratet mener Hvaldimir vil kunne utgjøre en teoretisk smittefare på Svalbard – selv om han skulle være fri fra alle kjente patogener.

Imidlertid ser også Miljødirektoratet behovet for å flytte Hvaldimir. I avslaget skriver de at det finnes «alternativer til innførsel til Svalbard, som å flytte hvalen til Finnmarkskysten». Polarinstituttet skriver: «Det observeres regelmessig hvithval i Øst-Finnmark som den aktuelle hvalen kan forsøkes å integreres med.» I slutten av juni har Fiskeridirektoratet endelig bestemt seg etter over 1,5 års vurdering: Det gis tillatelse til å flytte Hvaldimir til Finnmark.

OneWhale klarer å engasjere en av verdens mest kompetente hvaltransportører; marinbiolog Keith Yip. En av verdens mest anerkjente hvalveterinærer har sagt seg villig til å bidra. Og det internasjonale fraktselskapet DHL gjør et vedtak om at Hvaldimir skal bistås av deres dyrevernprogram – det vil si at de stiller fly til rådighet. Det begynner å se ut som om Hvaldimir skal kunne gjenforenes med sin egen art.

Overraskende motstand

Sommeren 2023 så «alle» behovet for å flytte Hvaldimir fra Oslofjorden til nordligere farvann. Men i løpet av vinteren forlater flere personer OneWhale, fordi de mener man må fortsette å argumentere for at Hvaldimir bør leve i et sanctuary . Dette på tross av at Fiskeridirektoratet er overtydelige på at de vil «avvise alle henvendelser» om å «putte hvalen bak sperringer».^[8]

Når tillatelsen til flytting nordover endelig kommer, blir den møtt med en klage fra disse aktørene. Innvendingene i klagen er firedelt: Det hevdes at Hvaldimir ikke vil ønske å sosialisere med andre hvaler. Men hvithvaler er kjent for å ha en variert sosial struktur hvor de lett blir venner med nye hvaler, og danner større, fleksible samfunn med slektninger og ikke-beslektede dyr.^[9]

Det hevdes at transporten vil være mislykket. Men Keith Yip har gjennomført 100 hvaltransporter uten komplikasjoner, og reddet nylig to hvithvaler ut av en dyrehage i krigsrammede Ukraina.^[10] Relokasjon er en anerkjent metode for å redde hvaler i nød. Spekkhoggeren «Springer» ble eksempelvis gjenforent med sin familieflokk, etter å ha forvillet seg nær Washington.^[11] En ensom hvithvalhann ble flyttet fra New Brunswick til St. Lawrence i Canada, og året etter ble han observert i selskap med andre hvaler.^[12]

Det blir innvendt at Hvaldimir ville bli fanget av Russland. Dette kunne vært en legitim innvending i 2018, men Russland har ikke fanget hvaler siden de valgte å frigjøre en stor gruppe innfangede hvaler i 2019. I mai 2024 vedtok landet en lov om forbud av fangst av hvithvaler til fangenskap.^[13]

Til slutt blir det hevdet at Hvaldimir «ikke er i fare», at han har «tilpasset seg mennesker» og «effektivt kan unngå skader». Det stemmer ikke med virkeligheten som OneWhale har dokumentert over fem år.

Hva gjør man med ensomme hvaler?

Og det stemmer heller ikke med forskningen. For selv om Hvaldimirs situasjon er unik, er ikke ensomme hvaler som søker seg til mennesker helt uvanlig. Fenomenet blir stadig vanligere, kanskje som følge av klimaendringer eller menneskeskapte for styrrelser.^[14]

Disse dyrene skaper glede og engasjement, og er en naturopplevelse. Men de ensomme hvalene har vist seg å dø unge, få år etter at de har begynt å sosialisere med mennesker. Flere slike tilfeller er godt dokumentert bare de siste årene: En ung hvithval, Bluey, som søkte seg til mennesker i Clarenville i Canada, ble viklet inn i fiskegarn og døde i 2021, to år etter at han dukket opp.^[15] Den unge delfinen Zafar i Nederland døde etter tre år nær mennesker, av båtkollisjon i 2020.^[16] Delfinen Nick, som dukket opp i Irland i 2020, døde i 2021 på grunn av propellskade.^[17] Delfinen Danny i Dorset døde i båtkollisjon i 2020, etter ett år nær folk.^[18]

Les mer om hvordan sjøpattedyr som dukker opp utenfor sine «naturlige leveområder» kan håndteres på en måte som sikrer dyrenes velferd og overlevelse.

En studie i Frontiers of Veterinary Science (2019) påpeker at «interaksjon med mennesker blir mer intens over tid og skaper situasjoner hvor velferden til dyret settes i fare av forstyrrelser, skader, fôring med uegnede gjenstander og aggresjon fra mennesker. Mange solitære-sosiale delfiner har også blitt skadet og drept med vilje av mennesker.»^[12] Forskerne advarer om at «selv om et dyr har lidd av båtkollisjon, vil det ikke nødvendigvis lære å unngå båter i fremtiden og er fortsatt i risikosonen for flere ulykker.»

De ensomme hvalene har vist seg å dø unge, få år etter at de har begynt å sosialisere med mennesker.

Disse erfaringene var bakgrunnen for at NOAH også jobbet for at Hvaldimir skulle flyttes til et område hvor han kunne gjenforenes med andre hvithvaler.

Tragedien

Mens diskusjonen pågår, blir Hvaldimir funnet død 31. august. Da Hvaldimir trekkes opp av vannet, blør han fra flere små hull i kroppen. Når Haug og Wegge i OneWhale får anledning til å se ham, blir de sjokkert av utseendet på skadene. De tar bilder av dem og bildene sendes til flere fagfolk. Konklusjonen er at dette kan være skuddsår, og dermed blir Hvaldimirs død anmeldt av NOAH og OneWhale. NOAH oppfordrer Havforskningsinstituttet og Fiskeridirektoratet til å sørge for at Hvaldimir blir obdusert.

Aktører som har ment at Hvaldimir var trygg der han var, går nå ut og kritiserer anmeldelsen. En aviskommentator mener at en død hval er «like oppsiktsvekkende som løv på bakken om høsten», og at man «gjør dyr til mennesker» ved å reagere på Hvaldimirs død.^[19] En stortingsrepresentant fra FrP vil at regjeringen skal «redegjøre for politiets ressursbruk i forbindelse med etterforskningen av dødsårsaken til hvithvalen».^[20]

Men FrP kan «trøste seg» med at ressursbruken i politisaker med ville dyr er minimal. NOAH anmelder hvert år over 100 saker med dyremishandling og ulovlig avliving av dyr. Men saker med ukjent gjerningsperson som har påført ville dyr skade, oppklares nesten aldri. Økokrim gikk ut i NRK i 2022, og innrømte at «nesten ingen blir tatt og straffet for slike lovbrudd».^[21]

Det er derfor ikke overraskende at politiet etter bare ti dager varsler at de vil henlegge saken. Men begrunnelsen er overraskende. Hvaldimir har en pinne i munnen og «tom mage». Politiets første beskjed er at han har sultet i hjel. Sårene er ikke skuddsår, ifølge politiet, for det er ikke funnet metall på røntgen i hvalens øvre del. Etter fem uker er obduksjonsrapporten ferdig. Hvaldimir har ikke sultet i hjel. Pinnen som sitter fast i kinnet hans, har trolig ført til sepsis, mener Veterinærinstituttet. Men hvalkroppen er såpass ødelagt at man ikke kan fastslå dødsårsak. Politiet skriver likevel at «det er ikke noe i undersøkelsene som tyder på at Hvaldimir er ulovlig avlivet.»

Det er bare ett problem: Det er heller ikke noe i undersøkelsen som avkrefter at hvalen har blitt utsatt for kriminelle handlinger. Politiets antagelse om at Hvaldimir har klart å skade seg selv med en pinne, er mindre sannsynlig enn at noen har forårsaket skaden. Men når politiet så tydelig vil legge saken i en skuff, er det ingen oppmuntring til publikum om å komme med tips.

Uoppklarte skader

Og så er det de sirkulære hullene som ligner skuddskade. De blir ikke forklart verken av politiet eller Veterinærinstituttet. Men de blir beskrevet; «begge hullene hadde mørk sårkant omgitt av en rund nedsenkning (impresjon) på 0,5 cm radius.»

Når pensjonert kriminaltekniker med 24 års erfaring fra Oslopolitiet, Geir Skauge, blir forelagt veterinærrapporten, er han ikke i tvil om hvordan de bør beskrives; «forenelige med å stamme fra et skytevåpen». Den ene er «en skade som er typisk ved anslag av et prosjektil i skrå vinkel mot underlaget (…) tilnærmet kontaktskudd hvor det ytre laget har blitt revet litt opp». Det andre hullet «kan være et kontaktskudd (…) de gule sjatteringene rundt skaden kan komme av trykket som oppstår rundt skaden når skuddet blir avfyrt.»

Når pensjonert kriminaltekniker med 24 års erfaring fra Oslopolitiet, Geir Skauge, blir forelagt veterinærrapporten, er han ikke i tvil om hvordan skadene bør beskrives; «forenelige med å stamme fra et skytevåpen».

Skauge skriver videre: «Ifølge obduksjonsrapporten var det en 7cm lang sårkanal som smalnet inn. Av erfaring på skuddskader så vil slike kanaler lett «lukkes», og det er vanskelig å følge disse da prosjektilet ofte endrer retning (…) Et eventuelt prosjektil kan endre retning og «kavitere», dvs snu seg på tvers og lage ujevne og ikke rette sårkanaler. (…) Det å prøve å finne prosjektiler er en vanskelig jobb og kan nesten være umulig uten å røntge hele kroppen.» Hans anbefaling er å teste sårkanalen for kruttrester. Men det kan Veterinærinstituttet bekrefte at ingen har gjort.

Hva skal NOAH gjøre med dette? I sosiale medier spres det påstander om at disse sårene er skader «fra fugl» eller «parasitter». Veterinærinstituttet har ikke påstått noen av delene. For å undersøke de ulike teoriene har NOAH vært i kontakt med ledende patologieksperter på hval. Andrew Read, professor i marinbiologi ved Duke Universitet, som har laget en guide for amerikanske myndigheter for å vurdere om strandede hvaler er skadet av mennesker,^[22] kan avkrefte at skadene er fra fugl.

Stephane Lair, professor i veterinærmedisin ved veterinærfakultetet ved Montreal Universitet, er leder for «The Beluga Project» – et forskningsprosjekt hvor 600 hvithvaler har blitt obdusert. Lair kan avkrefte teorier om fuglehakking, parasitter eller andre kjente naturlige skader. Han kan også informere om at hudparasitter ikke er funnet på hvithvaler i hans materiale. Men for sikkerhets skyld kontakter NOAH også forskere på parasitten som av noen er blitt lansert som «løsningen» på skadene; Pennella Balaenopterae. Forskere ved Padova Universitet forteller at parasitten ikke er funnet i det hele tatt i nordlige farvann, at den alltid vil sitte igjen i såret – som alltid vil være betent. Veterinærinstituttet har ikke gjort slike funn.

Alle eksperter vi viser skadene til, har imidlertid én advarsel; vær obs på at dette kan være skuddsår. Men norsk politi bruker Veterinærinstituttets forsiktighet til å kategorisk avvise dette. Veterinærinstituttet er imidlertid ikke bare forsiktige, de er overraskende påholdne med hensyn til informasjon rundt Hvaldimir.

Når NOAH ber om innsyn i røntgenbilder og histologiresultater, får vi avslag med begrunnelse i at innsyn vil gi «støy» som kan virke sterkt ubehagelig og forstyrrende» og «skape unødvendig tvil om Veterinærinstituttets vurderinger».

Når NOAH ber om innsyn i bilder fra obduksjonen, røntgenbilder og histologiresultater, får vi avslag med begrunnelse i at innsyn vil gi «støy» som kan virke sterkt ubehagelig og forstyrrende» og «skape unødvendig tvil om Veterinærinstituttets vurderinger». Instituttet mener det ikke er noen «bred allmenn interesse som tilsier demokratisk kontroll» rundt Hvaldimirs død.

NOAH har ikke annet valg enn å anke henleggelsen. Men om noen har skadet Hvaldimir forut for hans død, virker det nå ganske sikkert at de slipper unna med det.

Epilog

Hvaldimir symboliserte, for mange, vakre naturopplevelser og givende kontakt med dyr. Men for NOAH er det vanskelig å sitte igjen med et idyllisert bilde. Etterspillet etter hans død avslørte en merkelig motvilje mot å ta på alvor en mulig kriminell handling mot et dyr av en truet art. Den byråkratiske runddansen vi ble sendt ut på i forsøk på å hjelpe ham, avslørte at norsk lovverk ikke er laget for å hjelpe enkeltindivider av sjøpattedyr – selv ikke når myndighetene er innstilt på det.

Hvaldimir i seg selv var i sin fortvilte ensomhet bevis på hvor galt det går når mennesker tar ville dyr til fange for egen vinning.

Den sprikende debatten om hva som var best for ham, vitner om at forskningen på ensomme, sosiale sjøpattedyr i nærheten av mennesker ikke er godt nok kjent, og at Norge burde ha en plan for hvordan man agerer i slike situasjoner. Og Hvaldimir i seg selv var i sin fortvilte ensomhet bevis på hvor galt det går når mennesker tar ville dyr til fange for egen vinning. For NOAH blir arven etter Hvaldimir å fortsette arbeidet for å korrigere disse problemene.

Denne artikkelen er tidligere publisert i NOAHs Ark #3/2024