Havets klareste stemme stilner

Naturkrisen innebærer at flere dyrearter risikerer å forsvinne helt. Men utrydding ser ikke alltid ut slik man forventer seg. Noen dyrearter tar tilflukt nærmere mennesker i et forsøk på å overleve – selv om det er menneskeskapte aktiviteter som er årsaken til at de blir færre. I Norge har vi ingen god tradisjon i å ta vare på ville dyr – ei heller de vi har rett foran nesen. Fordi de er synlige, «irriterer» de. Fordi man ser dem, tror man de er «for mange». Og plutselig er de ikke lenger der. Er det slik det kommer til å gå med måkene? Vil havets klareste stemmer bli borte?

Vårtegn med bismak

28. april kom årets første måkehets-reportasje, og det var Porsgrunn Dagblad som hadde den tvilsomme æren. Overskriften lød «Ble angrepet og robbet for mat: – Psykopatiske rovdyr». Ikke-nyheten var at en måke hadde tatt hamburgeren til en dame på Dampskipsbrygga, som følgelig skrev brev til kommunen og ba dem «ta affære». Det har vært et sikkert og ubehagelig «vårtegn» i ca. 30 år at medier over hele landet konkurrerer i hvem som kan skrive den mest hatefulle reportasjen om «måkeproblemet». Aftenposten-journalist Halvor Hegtun skrev i 2024 at «det (hører) sommeren til at aviser landet rundt bringer saker om mennesker som vil få gjort noe med måkeproblemet.»^[1] Heldigvis var Hegtun selv kritisk til trenden.

Siden 1990-tallet har NOAH anmeldt dyremishandling, og i en betydelig andel av kriminaliteten mot ville dyr, er måker ofre.

Men opp gjennom årene har få journalister reflektert over konsekvensene av «måkejournalistikken». Konsekvensene er imidlertid synlige. Siden 1990-tallet har NOAH anmeldt dyremishandling, og i en betydelig andel av kriminaliteten mot ville dyr, er måker ofre. Vi har anmeldt skyting med luftgevær, sparking, forgiftning og ihjelriving av voksne fugler, samt ihjelslåing, påtenning, påkjørsel og ihjelspyling av måkeunger, for å nevne noe. Til å begynne med ble sakene ofte henlagt – slik som i 2011 og 2012, da påtenning av levende måkeunger ikke fikk noen konsekvenser.

Så begynte rettsvesenet å anerkjenne at måkedreping faktisk var faunakriminalitet. I 2013 anmeldte NOAH en kommune for pining og dreping av flere titalls krykkjer i nett, og straffen ble 200 000 i bot.^[2] Da vi fikk gjennomslag for dyrepoliti i 2014, skjedde en endring også for saker som ble prøvd etter dyrevelferdsloven. Samme år anmeldte NOAH en person for å ha mishandlet en måke til døde, og en annen for å ha skutt måker fra en veranda i et boligfelt. Begge personene fikk bot. I 2017 fikk en mann fengsel i 30 dager og samfunnsstraff i 120 timer, for å ha mishandlet og drept måker blant annet ved skyting med luftgevær, spark, ihjeltråkking og påkjørsel.^[3]

Ganske tidlig forsøkte NOAH å fortelle mediene om konsekvensene av deres redaksjonelle angrep på disse fuglene. Vi har i flere tiår skrevet årlige brev til redaksjonene hvor vi oppfordrer til saklighet istedenfor sensasjonsomtale. I 2010 fikk vi med oss dikter Odd Børretzen på en presseuttalelse om at folk måtte slutte å tolke sangen hans «Jeg hater måker» bokstavelig som fuglehat (og ikke satire, slik den var ment).^[4]

Lenge avfeide de fleste redaksjoner henvendelsene, og flere forsvarte sin måkefiendtlige linje. Slik som lederen i Nord Norsk Redaktørforening, som i 2015 besvarte oppfordringen med å erklære at han «hater måker», «skjønner at folk ikke liker måker» og selv mente seg «angrepet» av måker.^[5] Helt opp til dagens dato har mediene flittig brukt begreper som «terror», «mannevonde»^[6], «plage»^[7], «aggressive»^[8] og «frekke»^[9] i beskrivelsen av måker.

Hvem måkene virkelig er

Det stemmer naturligvis ikke. Måkene er ingenting av dette. For å være dyr vi har så tett innpå oss, vet de fleste lite om hvem måkene egentlig er. Måker er sjøfugler som lever i sosiale samfunn, og ofte i livslange parforhold.

Gråmåken, den litt større måken som gjerne påtreffes i byer, er typisk for måkefuglene. Frem til 2018 ble arten utsatt for jakt i Norge. Nå er den sårbar på rødlista. I perioden 2006-2015 hadde arten en nedgang på nesten 70%. I hele Europa er fuglen i kraftig nedgang.^[10]

Måker har en høyt utviklet kommunikasjon og sosial struktur, og er nysgjerrige og intelligente problemløsere. Gråmåker finner gjerne på nye ting, og kan bruke redskaper. For eksempel er de blitt observert å bruke brødbiter som åte for å fange fisk. Det er vanlig at de knuser skjell på steiner.^[11] Ettersom de blir voksne, lærer de seg bedre teknikk.^[12]

Måkene blir ikke voksne før etter 4-5 år. De kan bli svært gamle – det er vanlig at ville måker lever i minst 15-20 år. En av de eldste registrerte gråmåkene var 49 år.^[13]

Når unge måker finner en livsledsager, er det gjerne for livet. Fuglene er svært knyttet til hverandre, bygger reir sammen, fostrer opp unger sammen, og forblir sammen store deler av året. Det er svært sjelden fugler som har funnet sammen skiller seg, og det kan ta lang tid før de finner en ny make hvis den andre dør.^[14]

Måkene kommuniserer mye med hverandre, både med maken og ungene og med andre fugler i kolonien. Forskere har hittil identifisert ca. 15 ulike rop, som kombineres og brukes på en kompleks måte avhengig av meningen. Flere typer rop fungerer som individuelle kjennetegn, hvor makene i et par roper på hverandre eller foreldrene roper på ungene. De har også ulike rop knyttet til varsling om predatorer. De har ulike lyder for når predatorene er langt unna, når de nærmer seg, eller når de ser andre fugler som er urolige.^[14]

Måker kan bli svært knyttet til mennesker som mater dem^[15] – blir man venn med en måke, kan den komme på besøk i årevis.

Alt for ungene

Når våren kommer oppsøker parene redeplassene de hadde året før. Måker kan hekke alene, men som oftest foretrekker de å være sammen med mange par i en koloni. Gråmåkene er sosiale med andre fugler og flere par og familier kan fly sammen i flokker for å lete etter mat, sitte sammen og stelle fjærene eller ligge og hvile sammen på vannet. Likevel er de gjerne på vakt overfor hverandre når de ligger på rede, og kan kjefte på naboene.^[14]

Det har vært et sikkert og ubehagelig «vårtegn» i ca. 30 år at medier over hele landet konkurrerer i hvem som kan skrive den mest hatefulle reportasjen om «måkeproblemet».

Måker vil helst bygge reirene sine i stein- og fjellformasjoner på holmer og skjær. Etterhvert som det har blitt færre slike områder hvor de får være i fred, samt at tilgangen på mat i sjøen begrenses av mennesker, har måkene trukket inn til byene. Syv arter lever nå i byer. Her finner de høye bygninger med flate tak som kan ligne klippeutspringene i havgapet. Både mor og far ligger på eggene. De får ett til tre egg, og passer godt på ungene som raskt blir aktive. Andre foreldre kan hive ut unger som løper inn på deres territorie. Men om en unge ikke får nok mat eller av andre grunner ikke blir passet på, kan den også ofte adopteres av et annet par.^[14]

Det er beskyttelsen av ungene som gjør måkene «upopulære» i byene. De aktive ungene må passes på, og mennesker som går fort forbi uten å tenke seg om er en stor trussel. Når foreldrene flyr over og varsler, er det fordi det gjelder livet til ungene.

Ungene leker med småstein og andre ting de finner. Søsken viser ikke aggresjon mot hverandre, men konkurrerer om å være først når foreldrene kommer med mat. Naturlig mat er fisk, skalldyr, insekter og mark. Foreldrene mater dem frem til de er 12 uker gamle. Unger fra samme koloni danner flokker når de har lært seg å fly, og flyr rundt sammen.

I noen familier holder ungene seg til foreldrene og tigger mat helt til de er et halvt år gamle.^[14] Det er ikke sjelden man kan se en stor, litt spraglete måke følge etter og tigge av en like stor fugl med renere grå- og hvitfargede fjær. Det er den store ungen som fortsatt krever oppmerksomhet og hjelp av mor og far – og som ofte får det.

Økologisk viktige

Til tross for nabokrangling i hekkekolonien, samarbeider måker fra flere par om å jage vekk predatorer ved å fly mot dem, drive skinnangrep og skrike.^[16] Adferden driver ofte vekk rovdyr som hauk. Å hekke nær gråmåker er derfor en fordel for bl.a. ærfugl og lundefugl. Lundefuglen er sterkt truet. Ærfuglen er sårbar på rødlista, men blir fortsatt jaktet på.

Måkenes forsvarsadferd sikrer både deres egne unger og ungene til andre sjøfuglarter fra predatorer.

Selv om måker kan ta fugleunger og egg, er det en misforståelse at de er spesielt farlige for andre sjøfugler. Tvert imot viste en studie på lundefugler og gråmåker at måkene ikke tok egg eller kyllinger. Kun når lundefuglen ble forstyrret av andre predatorer som mennesker, kunne det skje at måkene stjal egg.^[14] Måkenes forsvarsadferd sikrer både deres egne unger og ungene til andre sjøfuglarter fra predatorer.

Måker spiser fisk og er selv mat for bl.a. rovfugler – de inngår i ulike næringsnett i kyst- og havøkologien. Det gjør at de er gode miljøindikatorer.^[17] Hvis måkene blir færre, betyr det at det er mange andre arter det også står dårlig til med.

En viktig økosystemfunksjon henger sammen med måkenes fleksibilitet i matveien. De spiser gjerne rester, åtsler og «avfall» – både i sitt naturlige miljø og i menneskenære områder. Åtseletere har en viktig funksjon i naturen; de fjerner risikoen for at farlige stoffer som bakterier og andre patogener blomstrer opp, og hindrer spredning av sykdom.^[18] Det samme gjelder i menneskenære områder. Folkehelseinstituttet skriver at måker gjør «nytte som åtseletere, og rydder godt opp i fiskeslo og annet matavfall fra mennesker».^[19]

Som sjøfugler er de også viktige for plantelandskapet på kysten og i havene. Guano er navnet på avføringen til sjøfugler, seler og flaggermus. Den er ekstremt næringsrik og essensiell for planteveksten i de områdene disse dyrene lever. Forskning viser at også veksten av plankton i havet trolig er avhengig av guano i visse områder.^[20] Havplankton og planter på land er som kjent viktige for å ta opp klimagasser man ikke vil ha for mye av. Sjøfuglene er direkte bidragende til å skape økosystemene de lever i. Måker er dessuten utforskende og tilpasser seg nye områder.^[21] De kan derfor ha bidratt til mer næringsrik jord og plantevekst lenger unna sine opprinnelige leveområder.

Som alle ville dyr, er måkene vesentlige for å opprettholde naturen de er del av. Det aspektet hadde det vært bra om offentligheten kunne gitt mer oppmerksomhet, før det blir for sent.

Fugler i fare

Kan det komme en tid hvor måker ikke lenger finnes? Ti måkearter hekker i Norge og på Svalbard. Av disse er en art kritisk truet (hettemåke), to sterkt truet (krykkje og sabinemåke) og fem arter sårbare (fiskemåke, gråmåke, dvergmåke, ismåke og polarmåke).^[22]

Måker er sjøfugler, og Norge med sin lange kystlinje er hjem for mange arter. 54 sjøfuglarter lever i norske kyst- og havområder, og hele 32 av dem er oppført på den norske rødlisten. I løpet av tiårsperioden 2005–2015 forsvant 30% av sjøfuglene på det norske fastlandet.^[23] Fortsatt hekker 2,1 millioner par sjøfugler langs kysten av fastlandet og 3,4 millioner par på Svalbard og Jan Mayen. De norske sjøfuglbestandene utgjør «en fjerdedel av alle sjøfugl som hekker i Europa», ifølge Norsk Institutt for Naturforskning (NINA).^[24] Det burde føre til ekstra vern i Norge. Men slik har det ikke vært. 20 arter av vannfugler blir jaktet på, og minst 13 arter er utsatt for «skadefelling».

Årlig skytes ca. 300 toppskarver, 2600 storskarver, 2600 kortnebbgjess, 2600 kanadagjess, 12000 grågjess, 500 svartender, 800 ærfugler, 200 toppender, 1100 silender og laksender, 1000 kvinender, 700 brunnakker, 1000 kvikkender, 6500 stokkender, 100 enkeltbekkasiner og 2400 rugder. Noen arter – stripegås, mandarinand og stivhaleand – er ikke oppgitt i statistikken.^[25] Av de som jaktes på, er storskarv (nær truet), svartand (sårbar) og ærfugl (sårbar) rødlistet. Havelle (nær truet), heilo (nær truet), gråmåke (sårbar) og svartbak ble fredet fra jakt først i 2018 og 2022 (heilo).^[26]

Sjøfuglene er blant de mest truede arts gruppene.^[27] Verdens sjøfugler antas å ha blitt redusert med 70% fra 1950.^[28] Norske forskere var tidlig ute med å registrere den tragiske utviklingen: Samme år som NOAH startet, 1989, begynte man å publisere årlige rapporter om sjøfugler fra NINA.^[29] I rapporten for 2021 ble det slått fast at «for sjøfugl i Norge viser de siste 10 års bestandstrender at nesten alle arter og artsgrupper har negativ bestandsutvikling».^[30] I den hittil siste rapporten for 2024, slås det fast at en «vedvarende negativ utvikling gjør at mange sjøfuglpopulasjoner har historisk lave bestandsstørrelser».^[31]

Fugler som helhetlig gruppe er også ille ute. Verdens Naturvernunion (IUCN), som fastsetter den internasjonale rødlisten over truede arter, slo alarm for fuglene etter siste vurdering høsten 2025.^[32] Resultatene viste at «61% av fuglearter har populasjoner i nedgang – et estimat som har økt fra 44% i 2016».

Gir handlingsplan handling?

Mange dyr i Norge er truet – uten at det gjøres noen særlig innsats for dem av den grunn. Antall truede arter som myndighetene gjør aktive, planmessige tiltak for er litt vrient å spore, og ser ut til å kunne telles på en hånd; fjellrev, hubro, dverggås og damfrosk.^[33] Men i 2025 kom en «Handlingsplan for sjøfugl»^[34], etter anmodning fra Stortinget ca. ti år tidligere. Den har som mål å «redusere» negativ påvirkning før 2035.

Handlingsplanen er tydelig med hensyn til hvilke trusler norske sjøfugler er utsatt for – på topp tre troner klimaendringer, fiskerier og skipsfart. Klimaendringer og fiskerier fører til både redusert mattilgang og direkte dødelighet, mens skipsfart bidrar primært med forstyrrelse og forurensing. I tillegg er en rekke andre trusler identifisert – herunder forstyrrelse fra turisme, jakt og kystnæringer som fiskeoppdrett, havvind og oljeutvinning.

Hvilke handlinger legger så regjeringen opp til? Gjennomgående i rapporten legges det vekt på at man trenger mer kunnskap. Men det er få konkrete tiltak om å stanse menneskelig aktivitet som skader sjøfuglene. Man lover å øke tilskudd til bestandsovervåkning, og nedsette en «arbeidsgruppe bestående av sjøfugleksperter, havforskere og klimaforskere». Gruppen skal bl.a. se på «hvordan fiskeriene kan ta større hensyn til sjøfuglene».

Ingenting er bedre enn at regjeringen vil involvere forskere med kunnskap om ville dyr i sin forvaltning. Det kunne man ønske seg for flere dyregrupper. Men mellom linjene kan man lese at klare tiltak mot problematiske næringen sitter langt inne.

54 sjøfuglarter lever i norske kyst- og havområder, og hele 32 av dem er oppført på den norske rødlisten.

Det mest konkrete tiltaket fra regjeringen er trolig forbudet mot diverse for bruksplast fra 2021. Og plast er et reelt problem. En studie viste at fugler som svelget en plastbit fikk 20% høyere risiko for å dø, mens det å svelge 100 biter var garantert dødelig.^[27] Men den kanskje største kilden til plast langs kysten i Norge er fiskeri- og havbruksindustrien,^[35] og her er ikke noe forbud i sikte.

De norske sjøfuglbestandene utgjør en fjerdedel av alle sjøfugl som hekker i Europa.

Et annet konkret tiltak har en betydelig bismak; dreping av mink – med skuddpremie og uten yngletidsfredning. Pelsfarming, som myndighetene i sin tid subsidierte, førte minken til Norge – og det lille mårdyret kan være et reelt problem for sjøfugler. Likevel er det grunn til å spørre om kontinuerlig dreping er det riktige. Hvert år drepes ca. 4-6000 minker, og slik har det vært lenge.^[36] Det er en jakt med store dyrevernmessige konsekvenser for minkene selv. Samtidig innrømmer statlige instanser at bestanden ikke er på vei ned, «snarere tvert imot».^[37]

På Island, som uklokt nok også etablerte pelsdyrfarmer, har forskere slått fast at «nedskytingsprogrammet har gjort lite for å kontrollere minkbestanden».^[38] Det finnes andre tiltak: Å beskytte hekkende fugler på øyer med spesiallagde hindringer for rovdyr; kunstige hekkeplattformer ute i havet;^[39] og utvikling av midler for reproduksjonskontroll.^[40] Men fremst av alt; la naturen der sjøfuglene lever være mest mulig i fred. Naturlige rovdyr kan hindre mink i å etablere seg, særlig oterens tilstedeværelse har vist seg positiv for fuglene.^[41] Slike tiltak ser man imidlertid ikke beskrevet i regjeringens handlingsplan.

Hva så med tiltak for måkene som har flyktet inn til byene i forsøk på å overleve? Handlingsplanen mener det er «aktuelt å iverksette effektive tiltak for å håndtere måkebestanden i byområder, og for å finne løsninger for bedre sameksistens med befolkningen». Riktignok nevnes hekkeplattformer for kritisk truet krykkje, men vekten legges på å «hindre måkene i å etablere seg ved å eliminere mat, vann, sitte-, hvile- og hekkeplasser». Hvor ble det av tiltak for økt toleranse?

Får naturen være i fred, er den et av de beste forsvarsverkene mot klimakrisens konsekvenser.

Oljenasjonen Norge har hatt flere utslippsepisoder som har skadet sjøfugler. Handlingsplanen nevner at «rehabilitering av oljeskadet vilt, herunder sjøfugl, kan være et mulig tiltak». Men det renner ut i sanden, for «det (er) ikke aktuelt å rehabilitere oljeskadet sjøfugl med mindre det gjelder arter der individets overlevelse har betydning for bestanden.» Per nå er det, ifølge myndighetene, kun to arter.^[42] Etter å ha vært involvert i rehabilitering av sjøfugler ved flere anledninger, er det NOAHs mistanke at dette tiltaket ikke er «aktuelt» fordi myndighetene ikke vil bruke ressurser på hjelp til enkeltindivider av ville dyr.

Blant alle mulige tiltak som kunne vært presentert, forblir handling i forhold til de største truslene uhåndgripelig. Tiltak overfor fiskeriene skyver man foran seg. Tiltak overfor fiskeoppdrettsanlegg og annen industri koker ned til at det kan «stilles særskilte vilkår» eller utføres utredninger. Når det gjelder klimaendringene, vises det til klimameldingen, som også ble publisert i fjor. Men det er trolig lite vits i å lete der, for meldingen «manglet konkrete mål, og inneholdt lite spesifikk politikk for å kutte klimagassutslipp i Norge», i følge forskere fra Cicero.^[43]

Klima kommer man ikke unna

Regjeringen innrømmer at «klimaendringer er den viktigste påvirkningsfaktoren» på sjøfugler.^[34] Et stort forskningsprosjekt på sjøfugler fra NINA ble ferdigstilt i 2025.^[44] Her beskriver man hvordan klimaendringene fører til matmangel for sjøfugler fordi økte havtemperaturer og forsuring av havene ved økt absorbsjon av CO₂ , skader og endrer hele næringskjeder – og kan føre til at noen fugler rett og slett står uten mat.

Økt temperatur påvirker også fuglene direkte ved at hekking og fugletrekk blir forstyrret. Effekten kan bli dødelig. Også sterkere og hyppigere ekstremvær som følge av klimaendringene kan gi stor dødelighet for sjøfugler.

Som regjeringen selv sier; noe av det viktigste man kan gjøre er «tiltak som fører til reduserte klimaendringer».^[34] Men hva? Også her finnes råd – helt konkrete sådanne fra regjeringens fagetat; Miljødirektoratet. I februar 2026 kom oppdaterte råd,^[45] som grovt sett kan deles inn i tre områder:

Det første er reduksjon av utslipp fra fossil energi – både ved «karbonfangst» av forurensing fra industrien, og omlegging til ikke-fossile løsninger for transportsektor og annen energibruk. Karbonfangst er sentralt, skriver direktoratet. Men det krever teknologi som ennå ikke er god nok, og deler av miljøbevegelsen er svært skeptiske til at dette er en reell løsning.^[46] Redusere utslippene ved å satse på fornybare energikilder, kommer man ikke unna. Også dette krever imidlertid store endringer, intens innsats og mye penger. Miljødirektoratet peker på at klimatiltakene for å redusere fossile utslipp «vil øke kraftbehovet».

Det høres skremmende ut, siden forbruk av energi jo er en stor del av problemet. Men her har regjeringen trådt til; i 2022 lanserte de ambisjonen om å bygge 1500 havvindturbiner i løpet av de neste 20 årene.^[47] 35 milliarder ble gitt i støtte til havvindindustri i statsbudsjettet for 2025.^[48] Kraftfulle tiltak for klima trengs. Men hva med fuglene – er dette det beste tiltaket for dem?

Miljødirektoratet er ærlige på at økt kraftutbygging samtidig legger «økt press på arealer»^[49] – altså de ville dyrenes arealer, som de absolutt ikke tåler å miste. I NINAs forskningsprosjekt kan man lese: «Paradoksalt nok er det slik at samtidig som utviklingen av havvindindustrien spiller en nøkkelrolle for å redusere klimagassutslipp, representerer havvindparker også en mulig ny stressfaktor i det marine miljøet. (…) sjøfuglene (er) spesielt utsatt (…) I tillegg til risikoen for kollisjon, kan sjøfugl også bli indirekte påvirket av vindparker til havs, både gjennom unnvikelse fra og tiltrekning til området».^[44]

Hvis fuglene fikk velge klimatiltak

Det andre klimatiltaket som Miljødirektoratet lanserer er langt mer i fuglenes smak; å verne natur. «Det slippes årlig ut om lag 1,9 millioner tonn CO₂-ekvivalenter fra nedbygging av natur», skriver direktoratet. Å verne natur burde være noe av det enkleste man kan gjøre – det handler rett og slett om å si nei. Beklageligvis har de som har makt til å si nei, ofte mye mer lyst til å si ja – til industri, fiskeoppdrettsanlegg og annen skadelig menneskelig aktivitet. Men får naturen være i fred, er den altså et av de beste forsvarsverkene mot klimakrisens konsekvenser. Tross dette er regjeringen langt mindre ivrig med å verne natur enn med å satse på ny industri. Milliardene drysses ikke over naturen.

Et tredje tema som Miljødirektoratet tar opp, er landbruk. Denne sektoren er også en stor post på statsbudsjettet – ca. 30 milliarder går til jordbruket årlig.^[50] Problemet er at her går ikke pengene til næringer som slipper ut minst klimagasser, men primært til den næringen som slipper ut mest – kjøttproduksjon. Miljødirektoratet skriver: «Det vil gi store utslippskutt dersom befolkningen legger om til (…) mer frukt og grønt, og mindre rødt kjøtt».^[45] Et tiltak for å få til det, er å gjøre plantebasert mat billigere og kjøtt dyrere – istedenfor å gjøre kjøtt kunstig billig, slik kjøttsubsidiene nå gjør.

Hamburgeren som skiftet eier på Dampskipsbrygga i april, er sentral i konflikten mellom mennesker og dyreliv – på en helt annen måte enn det Porsgrunn Dagblad tror. Kjøttindustrien som sektor er blant de største utslippskildene av klimagasser.^[51] Kjøttindustrien er også den største menneskedrevne forbrukeren av areal på jorda.^[52] Og som kjent; areal til natur blir det stadig mindre av. Utryddingen av fugler totalt sett, drives fremst av tapte og forringede leveområder, særlig på grunn av arealkrevende landbruksaktivitet, som kjøttindustri.^[32]

Kjøttindustrien har også en annen fatal effekt på de ville fuglene; den er arnested for pandemier. Fugleinfluensaviruset ble dødelig da det kom i kontakt med de svake og lidende masseproduserte fuglene i bl.a. kyllingindustrien, og nå er det også dødelig for mange ville fugler. Særlig for måker, skulle det vise seg. I 2023 ble 24 000 døde individer av sterkt truede krykkjer samlet inn på grunn av influensautbrudd – trolig døde mange flere.^[53]

Å senke kjøttforbruket er et enkelt og lite kostnadskrevende tiltak – som virker både for klima og naturen. Men regjeringen vil ikke satse på det. Tvert imot rykket Arbeiderpartiets miljøpolitiske talsperson på Stortinget ut og ville «legge kjøttavgiftsdebatten død» og forsikre befolkningen om at regjeringen ikke ville løfte en finger for mer plantebasert mat.^[54] Den miljøpolitiske talspersonen har for øvrig bakgrunn som PR-rådgiver for kjøttbransjens PR-firma, «Opplysningskontoret for egg og kjøtt».^[55] Likevel er det håp; for akkurat dette klimatiltaket er ikke noe vi er helt avhengige av uvillige politikere for å gjennomføre – dette er et tiltak hver og én av oss kan bidra med selv.

Fiskeindustrien – en annen hovedtrussel

Det er ikke helt entydig hva som skader sjøfuglene mest av klimaendringer og fiskeindustrien. Verdens naturvernunion uttaler: «Verden over er kommersielle fiskerier den mest alvorlige trussel mot sjøfugl».^[56] Regjeringens handlingsplan innrømmer også at: «Kommersielt fiske har redusert fiskebestandene, en viktig matkilde for sjøfugler, og forårsaket økt dødelighet hos utallige sjøfugler gjennom utilsiktet bifangst.»

For å starte med det siste: Globalt blir minst 160 000–320 000 sjøfugler drept årlig som følge av bifangst i linefiske og ca. 400 000 sjøfugl som bifangst i garnfiske, i følge NINA.^[44] I Norge er det anslått at opp til 8000 fugler tas i garn årlig.^[27] For linefisker har man ikke gode tall, men anslag for f.eks. havhester ligger opp mot 16 000 individer årlig.^[31] I 2025 ble det kjent at notfisket etter sild i Nord-Norge trolig dreper 20 000 måker årlig ved drukning i redskaper.^[57] Disse tapene var ikke noe myndighetene hadde oversikt over. I tillegg har man «spøkelsesfisket» med tapt fiskeutstyr. I 2022 fant forskere at 740 000 km fiskeline og 14 milliarder kroker er blant det årlig tapte utstyret^[58], som tar livet av hundretusenvis av havdyr. Hvor mange fugler som dør på denne måten vet man rett og slett ikke.

Regjeringen har kalt det en prioritert oppgave å redusere bifangst.^[31] Samtidig står det i handlingsplanen at «kostnaden for fiskerinæringen ved tiltak for redusert bifangst av sjøfugl skal stå i et rimelig for hold til nytten». Kost/nytte-vurderinger opp mot økonomi er alltid risikabelt for dyr. Nå er ett år gått siden planen kom, og tiltak mot bifangst ser man ennå lite til.

Selv om fiskeriene ikke skulle fortsette å drepe sjøfugler direkte, tar de fortsatt maten ut av munnen på dem. NINA skriver: «Fiskerier er kjent for å endre marine økosystemer og konkurrere med sjøfugl, og således føre til storskala mangel på byttedyr for sjøfugl. Overfiske er en mulig årsak til populasjonskrasj av enkelte byttedyrarter og nedgangen i sjøfuglbestandene de siste 50 årene. Fangst av fisk, som er byttedyr for sjøfugl, er spådd å øke i fremtiden, samtidig som sjøfuglenes årlige konsum av fisk avtar. For sjøfugl kan konsekvensene av kommersielt fiske være alvorlige, og til tross for sjøfuglbestander i nedgang har konkurransen med fiskeri holdt seg relativt konstant.»^[44]

I 2022 fant forskere at 740 000 km fiskeline og 14 milliarder kroker er blant det årlig tapte utstyret, som tar livet av hundretusenvis av havdyr.

Det er bare én ting å gjøre med dette; trappe ned fiskerinæringen. Dette står imidlertid ikke på planen til regjeringen. Her skal det isteden utredes mer, mens fiskeriene fortsetter å ta for seg. Den norske fiskeriflåten er en av de største i verden, og påvirker sjøfugler både i Norge og verden for øvrig. På listen over de ti største fiskerinasjonene kommer Norge på niende plass.^[59] Men i motsetning til de andre landene på listen, har Norge lavt innbyggertall. Norge fisker 470 kg per person i året – 50 ganger så mye som den største fiskerinasjonen Kina.^[60] Norge eksporterer 95% av fiskene som fanges.^[61] Det tjener næringen over 40 milliarder kroner på, og det settes stadig nye rekorder.^[59]

Hvordan ser kost/nytte-vurderingen ut for regjeringen i forhold til å i større grad frede fiskene, for å redde sjøfuglene og naturen de alle lever i?

Vern og toleranse

Listen over utfordringer for sjøfuglene er heller ikke helt fullført ennå… Den fulle «ti på topp»-listen over trusler, i følge regjeringen, lyder; klimaendringer, fiskerier, skipsfart, turisme, fornybar energi, urbane bruksområder, turistinfrastruktur, industrielle bruksområder, kystforsvar, militære operasjoner, transportinfrastruktur, jakt, olje- og gassutvinning og mineralutvinning.^[34] Her synes for øvrig forurensing og arealendring fra landbruk å ikke være tatt med.

Skipstrafikken bidrar eksempelvis med forstyrrelser i hekkeområdene til fuglene, dreper fugler ved kollisjoner og slipper ut forurensing.^[44] Forurensing får fuglene også servert via havstrømmene fra industri og jordbruk fra hele verden. For polarmåkene som spiser døde sjøpattedyr, er forurensing primærårsak til økt dødelighet.^[62]

Fiskeoppdrett vil regjeringen dessverre ha mer av, men innrømmer likevel at «akvakulturanlegg kan beslaglegge viktige hekke- og næringssøkområder for sjøfugl, noe som fører til tap av habitat.»^[34] Oppdrettsanlegg langt til havs er det nye innen næringen. NINA påpeker at «kunnskapsgrunnlaget når det gjelder hvilke effekter og interaksjoner dette vil få med sjøfugl er fortsatt liten», og ser risiko for mange typer negative påvirkninger.^[44]

«Vi må tåle måkestyret som bare pågår noen uker om sommeren, og heller glede oss over at vi har dyreliv så nær oss.»

– Norsk Institutt for Naturforskning

Og fortsatt drepes truede sjøfugl som kjent med vitende og vilje. Etter ny rødlistevurdering i 2021, skulle ny jaktforskrift fastsettes. Norges Jeger- og Fiskerforbund mente at det ville vært «nitrist om vi mister sjøfugljakta»^[63], og protesterte på Miljødirektoratets forslag om å frede tre rødlistede arter. Direktoratet ga seg. Jakten på svartand, ærfugl og storskarv fortsatte. Hvor nitrist er det ikke at jaktinteresser trumfer vern av truede dyr?

Det er egentlig bare ett godt svar på hvordan man kan redde sjøfuglene – og det svaret er vern. Verne fuglene, verne fiskene som de er avhengige av, og verne naturen som de lever i.

Men når vernet lar vente på seg, må truede dyr prøve å overleve som best de kan. For mange sjøfugler er det vanskelig å endre levesett. Men noen prøver – måkene er blant dem. Det viser seg at de måkene som bosetter seg i byer, kanskje kan forsinke prosessen mot utrydding.^[64]

Den som etter å ha satt seg inn i alle ut fordringene for sjøfuglene, fortsatt irriterer seg over en forhutlet gråmåkeunge som tigger bolle på brygga, mangler mildt sagt perspektiver. Og sakte, men sikkert begynner dette å synke inn også hos den aktøren som i flere tiår har drevet frem måkehatet; media. I 2021 tok VG NOAHs oppfordring, og laget en reportasje om «Fem grunner til å elske måker».^[65] I 2022 tok redaktør i iTromsø oppgjør med sin kollega i Nordlys: «Når en politisk redaktør i Nordlys tar til orde for offentlig avliving av sjøfugler som er rødlistede, altså der selve arten er truet, er det så jeg knapt tror det jeg leser. (…) Sameksistens. Det er vi bare pokka nødt til å ha fremme i panna her.»^[66] I 2024 forsøkte Aftenposten på kommentatorplass å oppfordre til «å elske hver måke som deg selv».^[1]

«Det å klage på at måker skiter ned skjæret, brygga og båten utenfor hytta, eller at fuglene støyer og forsvarer reir og unger, blir meningsløst. I de fleste tilfeller er det bare å innse at dyr og fugler hører hjemme ute i naturen.»

– Folkehelseinstituttet

Norske faginstanser har også i økende grad innsett at måkene trenger aktiv støtte. «Vi må akseptere å ha naturen innpå oss, selv om det oppleves som nytt og plagsomt», uttalte Miljødirektoratet i 2022.^[67] Samtidig uttalte forskningssjef ved NINA at «vi må tåle måkestyret som bare pågår noen uker om sommeren, og heller glede oss over at vi har dyreliv så nær oss».^[67] I år minnet Mattilsynet på sin facebookside om at måkenes ungeforsvar «er naturlig adferd og noe vi må leve med. Ta hensyn til måkene og gi dem litt ekstra plass nå i hekketiden».^[68]

NOAHs favoritt er likevel konklusjonen på informasjonssiden til Folkehelseinstituttet – hvor det lyser mellom linjene at de ansatte er luta lei av telefoner om å «ta affære» mot måkene: «Det å klage på at måker skiter ned skjæret, brygga og båten utenfor hytta, eller at fuglene støyer og forsvarer reir og unger, blir meningsløst. I de fleste tilfeller er det bare å innse at dyr og fugler hører hjemme ute i naturen.»^[19]