Intervju med Kit Kovacs: - Dyr er verdifulle i seg selv

Høsten 2025 meldte Verdens naturvernunion (IUCN), som fastsetter de internasjonale rødlistene, at grønlandsselen er nær truet, og at alle arktiske seler blir mer truet. IUCN-eksperten som ledet spesialgruppen for seler, var forsker Kit Kovacs ved Polarinstituttet i Norge.

– Når begynte du å arbeide med seler?

– Jeg begynte å forske på seler allerede da jeg gikk på universitetet i Canada. Først jobbet jeg med hvalross, så begynte jeg på doktorgrad i 1982, og jobbet med grønlandssel og havert. Etter hvert forsket jeg på alle ishavsselene.

– Når startet du å bekymre deg for de arktiske selene?

– Vi var lenge litt blinde for hva som foregikk med de arktiske artene. Vi begynte egentlig ikke å forstå konsekvensene knyttet til klimaendringene før den første IPCC-rapporten i 1999. Jeg tenkte først: «Hva er alt dette oppstyret om?» Jeg jobbet på Svalbard, og alt så helt normalt ut. Men da jeg satte meg inn i klimaforskningen, ble jeg overbevist. Man så på historiske data for havis, og så at endringen var helt reell, og ingen hadde egentlig lagt merke til det fordi vi ikke hadde analysert dataene som fantes.

– Selene føder ungene sine på isen – og nå forsvinner den?

– Vi jobbet med et prosjekt om storkobbe i 2005, 2006 og 2007. I 2005 var forholdene ganske normale. Ingenting tydet på at noe skulle endre seg. Og så, plutselig, i 2006 var det nesten ingen havis. Det var sjokkerende. Og i 2007 var det ingen vei tilbake. Med klimaendringene har vi nå sett at naturen kan endre seg svært brått. På Svalbard skjedde det i 2006. Det var et vippepunkt. Da begynte vi å tenke mer alvorlig på truslene mot isavhengige arter. Med ett skjedde klimaendringene her, i vår region – og dette er nå det området på planeten som er raskest skiftende.

– Hele Arktis endrer seg dobbelt så fort som kloden som helhet. Den nordlige Barentsregionen endrer seg fem til seks ganger så raskt, og hver gang vi får nye målinger, ser vi at det går enda raskere. Folk bør derfor være svært bekymret for alle de isavhengige artene og hele systemet.

– Hvor dårlig står det til med grønlandsselene?

– Situasjonen for grønlandssel er at vi i IUCN nettopp listet den som nær truet, fordi vi er svært bekymret for habitatforringelsen. Vi ser endringer i bestandene som begynner å bli bekymringsfulle. Alle de tre bestandene av grønlandssel er i nedgang. Selv om IUCNs kriterier for global rødlistevurdering er svært konservative, og vi ennå ikke har nådd nivået som kreves for å havne i en truet kategori, så ser det ut til å kunne komme i relativt nær fremtid for grønlandsselen. Fordi de lever lenge, er det en tidsforsinkelse i effektene på bestanden. Når det kommer færre unger inn i bestanden holder den seg ganske stabil en stund, og så begynner den å gå ned. Og den nedgangen har vi opplevd de siste tiårene. Vi har forutsagt at dette kom til å skje, og nå ser vi at det skjer og det vil gjelde alle ishavsselene.

– Isbjørnene er blitt symbolet for klimaendringene, men det burde i like stor grad være fokus på selene?

– Selene klarer seg nå dårligere enn isbjørnene på Svalbard. Isbjørnbestanden var på et veldig lavt nivå på grunn av fangst, og har derfor klart å vokse etter fredningen. Samtidig har vi klimaendringene som forverrer forholdene for alle isavhengige arter. Men endringene i miljøet tolereres og maskeres fordi bestanden her var så liten. Prognosene for isbjørn er åpenbart, akkurat som for ringsel, en nedgang i fremtiden. Vi kommer antagelig til å miste regionale bestander av isbjørner i de kommende tiårene. Og det vil komme et vendepunkt for isbjørnene på Svalbard. Hvis klimaendringene fortsetter å forverres og selbestandene fortsetter å gå ned, må man forvente at isbjørnene følger etter.

«Vi forventer at grønlandsselen vil gå over i kategorien «sårbar» – som betyr direkte truet. Vi ser signaler allerede.»

– Isbjørnen er jo fredet i Norge. Men grønlandsselen er fortsatt utsatt for fangst. Et av argumentene for selfangsten er at de «spiser opp fisken». Hva tenker du som forsker om det utsagnet?

– Jeg har sterke innvendinger mot den typen argumentasjon. Jeg har hørt den siden jeg var ung og jobbet med marine pattedyr – og det gjør meg rasende. Det er en unnskyldning som ikke er vitenskapelig gyldig for å rettferdiggjøre jakt på et dyr. Hvis man velger å jakte et marint pattedyr, så stå for det. Men ikke bruk dette merkelige argumentet om balanse i fiskeøkosystemet som begrunnelse for jakten. Jeg mener at bestander som får være i fred, finner en balanse med miljøet, uansett hvordan den balansen ser ut.

– Så selene er ikke noen «trussel» mot økosystemene?

– Det er et veldig egoistisk og menneskesentrert standpunkt. Jeg hører denne type retorikk i ulike debatter. Noen ønsker å drepe kråker fordi de tar ryper. Men hvorfor vil du beskytte rypene? Fordi du vil skyte dem selv. Det er et merkelig verdenssyn for meg. Jeg synes ikke vi burde betrakte naturen slik. I mitt verdenssyn bør vi dele. De har også rett til å spise. Dessuten spiser seler gjerne fisker som er mindre i størrelse enn de fiskene som de kommersielle fiskeriene tar. Seler spiser små torsk, men større torsker spiser ofte mer av de små årsklassene av egen art, enn det selene gjør. Så bildet er komplekst. Det er oftere det motsatte som er problemet: Vårt kommersielle fiske påvirker selene langt oftere enn de påvirker oss.

– Er dette en variant av «rovdyrdebatten»?

– I Norge snakker jeg ikke om ulv eller andre rovdyr, fordi jeg synes debatten er så vanvittig – det er ikke en rasjonell diskusjon fra mitt perspektiv. Å mene at verden vår er for liten til å tillate naturlige rovdyr å være en del av den, det er veldig trist.

– Hva synes du om at staten subsidierer fangst på grønlandsselen som nå er nær truet?

– Fangst inngår selvfølgelig i et kumulativt effektbilde når man ser på bestander. Men den norske kommersielle fangsten er så liten i dag at den ikke er en driver. Men hvis du ser på de canadiske bestandene, er fangsten på Grønland høy nok til at den sannsynligvis er en drivende faktor for bestandsnedgang. Fangsten på Vestkysten av Grønland har de siste årene ligget mellom 40 000 og 70 000. Det er store tall, sammenlignet med den norske fangsten på noen få tusen dyr. Habitatforringelse og mindre tilgang på byttedyr er, etter mitt syn, de to viktigste driverne. Som forsker kan jeg trekke meg litt tilbake og si at jeg ikke bryr meg så mye om subsidiene fordi fangsten er så liten.

– Men hvilket signal tror du det gir til opinionen når myndighetene betaler for at disse dyrene skal jaktes på? Tror du det gir en forståelse av at de er i tilbakegang med dårlige fremtidsutsikter?

– Vi bør være bekymret for bevaringen av alle de isavhengige artene. Så jeg kan ikke argumentere mot at det er et merkelig signal å sende. Men den norske fangsten slik den er nå, er ikke det største problemet for grønlandsselen.

«Ikke bruk dette merkelige argumentet om balanse i fiskeøkosystemet som begrunnelse for jakten. Det er en unnskyldning som ikke er vitenskapelig gyldig.»

– Fangsten var likevel et problem for klappmyss-selen – som man også subsidierte fangst på helt til den kom på rødlisten, og som ikke har kommet seg siden?

– Ja, det var en god lærepenge i hva som kan skje når man fangster dyr uten gode bestandsundersøkelser. Jeg er sikker på at norske myndigheter trodde at de handlet ansvarlig med kvotene som ble satt. Men vi hadde veldig dårlige data – og fortsatte å fangste på moderat høye nivåer. I 2005 var ungeproduksjonen veldig lav sammenlignet med hva den burde ha vært, ut fra den bestanden vi trodde vi hadde. Da bestemte forskningsmiljøet at nødbremsen var nødvendig. Selfangerne var sterkt uenige. Det ble mye diskusjon. Så trappet staten opp og gjennomførte omfattende undersøkelser, flere år på rad. Og alle viste det samme; bekymringene var reelle. Myndighetene stengte fangsten i 2008. Og som du helt riktig nevnte, har bestanden ikke vist tydelige tegn til gjenoppbygging og er nå sterkt truet. Habitatendring er sannsynligvis den viktigste drivkraften, men noen kollapsede fiskebestander og andre økosystemendringer bidrar også.

– Har man gode data for grønlandsselene per i dag?

– Forskere som jobber med grønlandssel har påpekt at de trenger nye modeller for bestandsestimater. Da vi i IUCN plasserte grønlandsselene som nær truet, påpekte vi også at de burde vurderes igjen innen kortere tidsintervaller. Normalt går det fem til ti år mellom vurderingene. Men habitatet deres endrer seg så raskt at vi trenger en oppdatert vurdering med kortere mellomrom, fordi vi forventer at de vil gå over i kategorien «sårbar» – som betyr direkte truet. Det er ikke bare slik at vi forventer nedganger; vi ser signaler allerede.

– Jeg fornemmer tross dette at du er litt forsiktig med å kritisere den norske fangsten?

– Hovedbudskapet mitt er klimaendringenes effekt. Jeg føler at andre aspekter – for eksempel dyrevelferd – distraherer fra dette. Men jeg er glad for at andre tar fatt i det, og jeg har stor respekt for NOAH som følger med på hvordan vi behandler dyrene vi deler planeten med. Det er viktig at vi behandler dyr humant.

– Synes du selfangsten er human?

– Det gjøres så humant som det er menneskelig mulig i det miljøet de fangster i. Hvis du skal skyte dyr fra bevegelige plattformer på bevegelige plattformer, så blir det ikke en perfekt situasjon. Du vil få skadeskytinger, og dyr vil gå tapt. Det er en krevende fangst. Og ungefangsten, som vi egentlig ikke driver med lenger, var veldig vanskelig å se på. Jeg jobbet med grønlandssel da jeg tok doktorgraden min, og det var personlig vanskelig å være vitne til klubbingen. Men skytingen har andre utfordringer. Det er en viss grad av skadeskyting i all fangst av marine pattedyr til havs.

«Man burde ikke betrakte det som om dyr hele tiden skal yte oss tjenester. Dyr er verdifulle i seg selv.»

– Du har uttalt at tiden for å redde de arktiske selene er nå. Hva mener du bør gjøres?

– Adressere klimaendringene. Det er det eneste håpet om å ha et Arktis som fortsatt huser disse isavhengige artene. Det er litt deprimerende å jobbe med isseler akkurat nå, og å se manglende respons på klimaendringer globalt. Jeg begynner å føle at jeg snakker til et speil, og bare får lyden tilbake. Dette gjelder ikke Norge spesifikt, det gjelder mange land. For noen uker siden mistet jeg medlemmer i IUCNs spesialistgruppe for sel, fordi alle føderale forskere i USA hadde fått forbud mot å arbeide i IUCNs spesialistgrupper… Hvor sjokkerende er ikke det? Det er et forferdelig scenario vi befinner oss i. Vi har bare én planet. Og hvis vi mister ikoniske arktiske arter og ingen bryr seg, da er vi på et veldig dårlig sted.

– I følge Miljødirektoratet er et skifte til mer plantebasert mat og mindre kjøtt, noe av det viktigste hver og én kan gjøre for klimaet?

– Alt vi kan gjøre, er viktig. Og det grunnleggende, personlige handlingsnivået har jeg stor respekt for. Jeg synes helt klart at vi alle burde bevege oss mer i retning av et vegetabilsk, plantebasert kosthold, både av helsemessige og klimamessige grunner. Det kommer ikke til å være nok alene, men det er noe folk faktisk kan gjøre individuelt. Jeg har sett en tydelig endring i møtepolitikken ved Miljødirektoratet de siste årene. Vi får fortsatt litt fisk i møter hos dem, men man får ikke rødt kjøtt. Det er en tydelig politisk endring.

– I klima- og naturarbeidet handler det ofte om at vi ødelegger fremtiden for oss selv. Men din forskning har fokus på hva som ødelegges for dyrene?

– Jeg synes vi burde endre det verdenssynet at våre interesser alltid står i sentrum. Jeg er ikke noe glad i ordet «økosystemtjenester». Jeg skjønner at man vil at naturen skal verdsettes av folk som ikke verdsetter den uten et kommersielt aspekt. Men jeg synes vi trenger en annen etikk. Vi burde ta vare på dyrene, som ikke har noe de skulle ha sagt om hva som skjer med verden rundt dem. Man burde ikke betrakte det som om de hele tiden skal yte oss tjenester. Dyr er verdifulle i seg selv.