Niños historie
Ulovlig handel med ville dyr er et verdensomspennende problem. Men i Norge blir dyr som er ofre for ulovlig handel heller avlivet enn hjulpet. Gjennom NOAHs arbeid for å redde livet til servalen Niño, ble det også klart at myndighetene er motvillige til å endre dette.
Ulovlig handel med eksotiske dyr er et økende og alvorlig problem på globalt nivå, drevet av en milliardindustri som forsyner markedene med alt fra kjæledyr og pelsprodukter til ingredienser i alternativ medisin.[1]
En storindustri
Hvert år fjernes millioner av dyr fra sine naturlige leveområder, eller de oppdrettes i fangenskap under uverdige forhold, kun for å ende opp som ulovlige «produkter» på det svarte markedet. De som overlever den ofte brutale transporten til nye land og eiere, risikerer konfiskering og avliving dersom de oppdages av myndighetene. Ifølge kriminologiprofessor og forsker Ragnhild Sollund er det mindre enn 10% av papegøyer og reptiler i denne industrien som i det hele tatt overlever helt til de ankommer kjøperen.[2]

Denne handelen, som involverer alt fra fangst og smugling, til oppdrett og salg av arter, regnes nå som en av de mest lukrative ulovlige industriene i verden. Verdien er anslått til å være på flere milliarder dollar hvert eneste år. Utnyttelse av arter gjennom ulovlig handel er nå så omfattende at det regnes som en av de største truslene mot verdens biologiske mangfold, og anerkjennes som alvorlig miljøkriminalitet av både FN og INTERPOL.[3]
Utnyttelse av arter gjennom ulovlig handel er nå så omfattende at det regnes som en av de største truslene mot verdens biologiske mangfold.
Også her i Norge skjer det ulovlig handel med eksotiske dyr. Hvor mange som faktisk smugles inn til Norge vet man ikke, men årlig stoppes flere forsøk på smugling i tollen. Mellom 2013 og 2022 ble 40 forsøk på smugling av dyr stanset av tollmyndighetene – herunder smugling av flere papegøyearter og reptiler. Blant disse var det arter som er kategorisert som truet på IUCNs rødliste.
Eksotiske kjæledyr på bestilling
Sosiale medier har de senere årene blitt en viktig kanal for ulovlig handel med eksotiske dyr.[4] [5] Her markedsføres eksotiske dyr som kjæledyr. Motivasjonen for å eie et eksotisk dyr kan være status og et ønske om å eie «noe spesielt».[3] Men noen kjøpere av eksotiske dyr ser også på seg selv som dyreelskere, som rett og slett faller for et dyr. At man er med på å støtte en kynisk industri, blir da et faktum man ofte bortforklarer for seg selv.

Et eksempel på det siste, er saken om servalen Niño som ble kjøpt ulovlig av en privatperson via sosiale medier. Niños eier har fortalt at hun bestilte ham på internett fra Russland, overførte en større sum penger, og fikk servalen levert hjem. Her ble Niño uomtvistelig et elsket familiemedlem. Men samtidig ble hans liv satt i fare. Og penger ble kanalisert inn i en nådeløs og kynisk industri.
Ulovlig, uønsket, avlivet
Norge er medlem av CITES (Convention on International Trade in Endangered Species of Wild Fauna and Flora), en internasjonal avtale som skal beskytte truede arter ved å regulere handel på tvers av landegrenser. Dette gjør at Norge har flere regler som må følges. Men tolkning av dette regelverket skaper i mange situasjoner katastrofale utfall for dyrene som er involvert.
Avliving av dyrene bidrar åpenbart ikke til bevaring av artene.
Norske myndigheter hevder ofte at de ikke ser andre løsninger enn avliving av dyr som er konfiskert som ulovlige, og det er dette som oftest skjer. Mellom 2013 og 2022 ble kun 30% av dyrene som ble konfiskert i Norge omplassert. I 30% av sakene er det ingen opplysninger om hva som har skjedd med dyret, og i ytterligere 30% oppgis det at dyret er avlivet.[6] I tillegg til dette avlives det hvert eneste år ulovlige dyr som oppdages først etter at de har ankommet Norge.
Ved å avlive dyrene motvirker man i realiteten CITESs mål om å beskytte artene. Avliving av dyrene bidrar åpenbart ikke til bevaring av artene, og det bidrar heller ikke til forståelse for dyrs egenverdi og årsakene til at handel med dyr er feil.

Norge har konsekvent valgt å avlive truede dyr som vi gjennom CITES konvensjonen faktisk har forpliktet oss til å beskytte – for eksempel jakopapegøyer. Ifølge IUCN er denne papegøyearten nå klassifisert som truet, blant annet på grunn av ulovlig handel. Mellom 1982 og 2001 ble over 1,3 millioner ville grå jakopapegøyer fanget inn fra naturen og solgt. Med dødelighetsrater på opptil 66% før handel, er det reelle antallet som blir tatt fra naturen sannsynligvis langt høyere. På det meste ble over 50 000 individer av villfangede jakopapegøyer solgt årlig.[7]
«En forvaltnings praksis der avliving ofte er første valg, bidrar til en tingliggjøring av dyr og strider imot bevissthet og ansvarsfølelse overfor dyr i samfunnet.»
– Rådet for dyreetikk
I 2010 forsøkte en mann å smugle inn fire jakopapegøyer til Norge. Han ble stanset i tollen, og fuglene ble beslaglagt og senere avlivet.[8] På tross av at flere papegøyer av samme art har blitt forsøkt smuglet inn i Norge i årene etterpå, har norske myndigheter gjort lite for å vurdere andre løsninger enn avliving. I 2019 ble det igjen stanset et forsøk på ulovlig innføring av tre jakopapegøyer til Norge. På tross av at arten regnes som truet, ble også disse papegøyene avlivet.[9]

Rådet for dyreetikk har uttalt seg om slik avliving av ulovlig importerte dyr: «Rådet for dyreetikk mener at myndighetene i for stor grad tyr til avliving av angjeldende dyr i slike situasjoner. (…) En forvaltningspraksis der avliving ofte er første valg, bidrar til en tingliggjøring av dyr og strider imot den bevissthet og ansvarsfølelse overfor dyr som Rådet ønsker fremmet i samfunnet.»[10]
En løsning for Niño
Kort tid etter at Niño ble oppdaget og bilder av han spredt av de norske avisene, varslet Miljødirektoratet at de ville anmelde. De presiserte også at de «ser ikke noe annet alternativ» enn avliving, og at «det er normalt med avlivning når folk importerer dyr ulovlig».[11]

NOAH satte umiddelbart i gang arbeid for å finne en annen løsning for servalen. Vi kontaktet flere redningssentre verden over, og utrolig nok fant vi det perfekte sted til Niño: I Sør-Afrika hadde norske Cathrine Nyquist lest om Niño. Hun hadde tidligere hatt kontakt med NOAH, og driver sammen med partner Lizaene Cornwall, redningssenteret Panthera Africa. De tar imot kattedyr som har vært ofre for både ulovlig handel, oppdrett til troféjakt og ut nytting i underholdningsindustrien. Året før Niño ble oppdaget, tok Panthera Africa imot fire konfiskerte servaler fra Belgia.
At man er med på å støtte en kynisk industri, blir da et faktum man ofte bortforklarer for seg selv.
Disse hadde i likhet med Niño blitt holdt som kjæledyr, og blitt konfiskert av myndighetene. Servalene lever nå i store innhegninger med naturlig vegetasjon og et klima de er tilpasset til å leve i. Tilfeldigvis hadde Panthera Africa nå en ledig plass, etter at en eldre løve hadde dødd. De kontaktet derfor NOAH for et samarbeid om å redde Niños liv.

Samtidig hadde NOAH kontaktet Miljødirektoratet, og bedt om å få lov til å hjelpe med omplassering. I forarbeidene til CITES-forskriften som regulerer håndtering av truede arter, presiserte departementet om avliving av konfiskerte dyr: «Departementet bemerker at Miljødirektoratet må ha en dialog med interesseorganisasjoner med sikte på å finne akseptable løsninger.» Dermed skulle man tro at Miljødirektoratet tok imot NOAHs hjelp med glede. Først virket det også slik, og vi fikk møte med de ansvarlige i direktoratet. Vi ble bedt om å sende skriftlig beskrivelse av vår løsning – hvilket vi umiddelbart gjorde.
Byråkrati og flukt
Samtidig som NOAH og Panthera Africa jobbet opp mot Miljødirektoratet for å redde Niño, hadde servalens eier lagt på flukt fra politiet i frykt for at han skulle avlives dersom de ble tatt. Etter NOAHs mening burde ikke dette utgjøre noen forskjell, da alle ulovlig importerte dyr automatisk er statens «eiendom», og Miljødirektoratet burde kunne legge en plan for servalen.
Selv om direktoratet svært godt visste at NOAH selvsagt ikke hadde tenkt å drive kommersiell handel med Niño, avslo de søknaden blant annet med begrunnelse i at «Norge er forpliktet av CITES til å forhindre at dette ulovlige eksemplaret havner tilbake på markedet»
Men det skulle vise seg å ikke være så lett. Det tok lenger tid enn normal saksbehandling og flere purringer, før NOAH til slutt fikk svar. Svaret var imidlertid forvirrende: Vi fikk beskjed om at vi måtte sende elektronisk søknad via et skjema om utførselstillatelse for å få svar. Vi fulgte instruksjonene, men med en viss uro – for skjemaet var ikke tilpasset omplassering, men handel med truede dyr.
Det var nå vi begynte å forstå at Miljødirektoratet slett ikke var så positive til omplassering. Som fryktet ble vår søknad om å få omplassere Niño, behandlet som en søknad om handel med ulovlige dyr. Selv om direktoratet svært godt visste at NOAH selvsagt ikke hadde tenkt å drive kommersiell handel med Niño, avslo de søknaden blant annet med begrunnelse i at «Norge er forpliktet av CITES til å forhindre at dette ulovlige eksemplaret havner tilbake på markedet».[12]

Videre mente de at de ikke kunne motta hjelp fra NOAH til en eventuell omplassering, fordi de ikke hadde konfiskert servalen ennå. Og dessuten mente de at de uansett ikke kunne velge å omplassere servalen fordi det var en «liste B»-art – altså en art som i mindre grad er truet enn såkalte «liste A»-arter. I avslaget står det:
«Forskriften § 29 tredje ledd sier at før avliving av inndratte eksemplarer på CITES liste A, skal Miljødirektoratet vurdere muligheten for omplassering av eksemplaret eller retur til utførselsstaten. Dette er begrunnet i at liste A omfatter svært utrydningstruede arter, hvor ulovlig innførte individ ved retur kan bidra til å styrke artens mulighet for overlevelse. Det gjelder ingen tilsvarende regel for liste B-eksemplarer.»
NOAH klaget umiddelbart på avslaget, og presiserte igjen at det vi hadde bedt om var å bidra til en løsning, ikke «drive handel» med dyr. Problemet var imidlertid lett å se; myndighetene ønsket å videreføre en praksis hvor slike dyr ble avlivet.
Norge bryter med CITES-konvensjonen
NOAH mener denne praksisen gjør at Norge er skyldig i å bryte prinsippene i CITES-konvensjonen. CITES-konvensjonen anbefaler at omplassering vurderes for alle arter. Men Norge har kun forskriftsfestet at en slik vurdering skal gjøres for «liste A»-arter. Miljødirektoratets avvisning av omplassering for «liste B»-arter har imidlertid ingen støtte i konvensjonen.
Også stortingspolitikere engasjerte seg i saken, noe som blant annet resulterte i tre spørsmål i Stortinget. Ingvild Wetrhus Thorsvik fra Venstre spurte om Klima- og miljøministeren ville vurdere å endre CITES-forskriften slik at omplassering av arter på liste B også ville vurderes, mens Tor André Johnsen fra Fremskrittspartiet utfordret ministeren på den snevre tolkningen av CITES-forskriften.

NOAH sendte nå også forslag til endring av CITES-forskriften til departementet, nettopp for å presisere at omplassering alltid skal vurderes. Denne henvendelsen har vi ikke fått svar på, men etter flere måneder fikk vi svar på vår klage til departementet.
Dette ble en byråkratisk mølle som varte i over et år, og hvor det fremgikk ganske klart at det å hjelpe et dyr for dyrets egen skyld skulle gjøres så vanskelig som mulig.
Søknaden ble fortsatt avslått, fordi departementet også behandlet NOAHs søknad om å få lov å redde dyrets liv, som en søknad om å drive handel med ulovlige dyr. Departementet ga imidlertid NOAH rett i at «vurdering av omplassering av arter på liste B også inngår» i CITES-konvensjonen. Men noen faktisk vurdering mente de man ikke kunne gjøre fordi «en forutsetning for å ta stilling til hva som skal kunne skje er imidlertid at servalen må være i myndighetenes besittelse».
Etter avslaget sendte NOAH flere brev for å få på det rene hva vi måtte gjøre for å få lov til å ha den dialogen med Miljødirektoratet, som departementet tross alt har skrevet at de skal ha med interesseorganisasjoner for nettopp å finne løsninger. Dette ble en byråkratisk mølle som varte i over et år, og hvor det fremgikk ganske klart at det å hjelpe et dyr for dyrets egen skyld skulle gjøres så vanskelig som mulig.
Fakta om CITES
- CITES (Convention on International Trade in Endangered Species of Wild Fauna and Flora) er en internasjonal avtale som skal «sikre at handel med truede arter ikke truer deres overlevelse». Over 180 land, inkludert Norge, har forpliktet seg til avtalen.
- Ulovlig handel med ville dyr er en milliardindustri. FN anerkjenner det som alvorlig miljøkriminalitet.
- Arter på CITES Liste A, som oter, sibirtiger, rød panda, grå jako og borneoorangutang, er mest truet. For dem er handel i utgangspunktet forbudt. Likevel gjøres årlig flere unntak, også i Norge.
- Arter på CITES Liste B, som serval, ulv, gaupe og kongeboa, er i fare for å bli truet, og CITES mener det er nødvendig å regulere handelen.
- Hvert år gis eksport- og importsertifikater på arter som egentlig skal være beskyttet mot handel, bl.a. til dyrehager.
- I 2022-2023 ga norske CITES myndigheter 51 eksporttillatelser for A-liste-dyr, og 134 for B-liste-dyr.
- Hvert år smugles trolig truede, eksotiske dyr til Norge. Dyr som oppdages av tollvesenet eller politiet, blir ofte avlivet.
- NOAH jobber for å bedre sikre rettighetene til ofre for dyrehandel, i tråd med konvensjonens formål.
Mattilsynet tar over
Fra servalen først ble oppdaget, hadde Mattilsynet hele tiden uttalt til NOAH at de ikke var involvert i saken, og at det kun var Miljødirektoratet som håndterte den. Men det endret seg i september 2024, da Niño ble funnet av politiet og offisielt konfiskert. Mattilsynet overtok nå ansvaret, og Miljødirektoratet hevdet at de ikke hadde noe med saken å gjøre. Det skulle imidlertid vise seg å være en sannhet med modifikasjoner.

NOAH sendte straks vår søknad til Mattilsynet, og sammen med Panthera Africa ba vi om at de måtte vurdere vårt alter nativ. NOAH og Panthera Africa hadde møte med Mattilsynet, hvor vi argumenterte for hvorfor denne løsningen ville være den beste for Niño. Under dette møtet ble NOAH informert om at ingen beslutning var tatt enda, og at Mattilsynet vurderte alle mulige løsninger.
Likevel, kort tid etter, kom nyheten. Niño får leve, men han skulle omplasseres til en dyrehage i Norge. At Niños liv nå ikke lenger var i akutt fare var gode nyheter, men at norske myndigheter valgte en kommersiell aktør istedenfor et redningssenter er problematisk av flere grunner.
Dyrehage eller sanctuary?
Det var en del-seier for NOAH og andre som jobbet for servalens liv, at han ikke ble tatt livet av. Men det er svært betenkelig at norske myndigheter avskriver redningssentre som løsning for konfiskerte dyr i Niños situasjon. Kvaliteten på området som dyrehager tilbyr er ofte svært forskjellige fra seriøse redningssentre. I dyrehagen hvor det nå er bestemt at Niño skal bo, skal han leve på ca. 0,5 mål, i tillegg til et innendørs område.
Til sammenligning ville Niño hos Panthera Africa fått seks mål med naturlige omgivelser å utforske. Han ville fått tilgang til klatremuligheter, skjulesteder og naturlig vegetasjon tilpasset hans behov som serval. Hos Panthera Africa har de dessuten lang erfaring i å håndtere dyr som Niño, og ville kunne hjulpet han med overgangen til å leve et mer naturlig liv.

Når NOAH får innsyn i korrespondansen mellom Mattilsynet og Miljødirektoratet kommer det også frem hvem som har hatt det avgjørende ordet i å avskrive redningssenter som løsning. Og det er en svært merkelig begrunnelse for dette. Miljødirektoratet siteres på at «man ikke overlater eksotiske dyr til en tredjepart for eksport ut av landet. På den måten kan man bidra til «hvitvasking» av ulovlig innførte dyr som kan gå inn i ulovlig omsetning igjen».[13]
De er også bekymret for transporten. Samtidig har direktoratet «ingen motforestillinger» når det gjelder å overlate Niño til en dyrehage.
Det var en delseier at han ikke ble tatt livet av. Men det er svært betenkelig at norske myndigheter avskriver redningssentre som løsning for konfiskerte dyr.
Dyrehager er i sin natur kommersielle, og plasseringen av dyr i disse anleggene innebærer at dyrene blir en del av en økonomisk sirkulasjon som handler om publikumsbesøk og transaksjoner mellom dyrehager. Dyrehager driver utstrakt byttehandel med dyr, og ifølge Miljødirektoratets rapportering til CITES Trade Database, har norske dyrehager siden 2020 eksportert minst 38 individer fra CITES-listede arter til kommersielle aktører i utlandet.[14]
Dette inkluderer blant annet to geparder som ble sendt til en dyrehage i Japan, en løvetamarin som ble sendt til en australsk dyrehage og en papegøye som ble fraktet til en amerikansk dyrehage.

I tillegg byttes det dyr i stor skala mellom dyrehager i Europa hvert eneste år. Til sammenligning er formålet til et redningssenter ikke å profittere på dyrene, men å tilby et trygt sted hvor de kan leve resten av sine liv. Men en dyrerettighetsorganisasjon i samarbeid med et redningssenter som begge jobber aktivt mot all handel med dyr, fremstilles likevel av myndighetene som en fare for «hvitvasking» og fortsatt ulovlig handel med dyr. Mens en kommersiell aktør går fri for denne type beskyldninger.
Hva med alle de andre dyrene?
Denne logiske bristen vitner om at norske myndigheter i realiteten ikke ønsker å skape presedens for at ofre for dyrehandel skal behandles som individer med egenverdi. Dersom man – slik departementet egentlig legger føringer for – lar ideelle organisasjoner engasjere seg for å finne omplasseringsløsninger, frykter man kanskje mer tidkrevende prosesser?
Selv om Niños liv ble spart, er det lite sannsynlig at dette vil bli en fast praksis. Interessen for mindre «spektakulære» dyr som Niño er liten hos norske dyrehager. Det var kun én dyrehage som meldte sin interesse for Niño, og dyrehagen som har ham i midlertidig karantene vil ikke beholde ham.
Dyrehager driver generelt ikke redning av dyr. De har dyr de tror vil trekke publikum. Det hender ikke sjelden også at de avliver dyr dersom dyrene ikke lenger er gode nok publikumsmagneter.

For det neste konfiskerte dyret er faren for avliving stor. Om ingen dyrehager kan gjøre bruk av et konfiskert dyr for fremvisning, har dyret ingen sjanse til å overleve slik myndighetene nå tolker lovverket. Det er med andre ord nødvendig at norske myndigheter gjør en gjennomgang av CITES-regelverket slik at ofre for dyrehandel blir behandlet som individer.
Et regelverk som åpner for omplassering og internasjonalt samarbeid kan bidra til en viktig signaleffekt om at disse dyrene er verdifulle i seg selv – ikke bare hvis de har en kommersiell verdi. Og det er nettopp det CITES-konvensjonen tross alt har som mål å bidra til.
Denne artikkelen er tidligere publisert i NOAHs Ark #3/2024
NOAH jobber hardt for å motvirke utnytting og mishandling av dyr, MEN VI TRENGER DIN HJELP.