Foto: Mattilsynet

Skal media bidra til å holde grisenes liv skjult?

av Siri Martinsen

I juni sørget NOAH for at titusenvis av mennesker fikk nærmere kjennskap til grisungenes bedrøvelige liv i industrien. Det falt ikke i smak hos næringen og deres dårlig skjulte talerør.

På storskjermer på Oslo Bussterminal kunne forbipasserende se en grisunge bak gitter – og bli med å slippe den fri, både digitalt og ved politisk handling. Kampanjen som gikk over tre uker i sommer var et resultat av at reklamebyrået JCP PRAD valgte NOAH som partner, da de vant Digital Creative Competition, arrangert av Ocean Outdoor.[1]

Det er ikke ofte dyrene i kjøttindustrien er synlige for folk flest. Men NOAHs kampanje gjorde grisene synlig for 60 000 mennesker som daglig er innom Oslo Bussterminal.[2] På tre uker betyr det potensielt at hundretusener ble nådd med budskapet om at norske griser lever et uverdig liv.

En animert gris bak betonggitter fra NOAHs kampanje for grisene.
NOAHs kampanje for grisene var godt synlig for tusenvis av mennesker på Bussterminalen i Oslo. Dyrene i landbruket er ellers lite synlige i folks hverdag. Illustrasjon: JCP

Tydelige krav for grisene

Ved en synlig og interaktiv kampanje, ønsket NOAH at grisenes skjebne skulle engasjere flere. En ny dyrevelferdsmelding er dessuten på trappene fra regjeringen. Gjennom kampanjen krever NOAH at den kommende dyrevelferdsmeldingen forbyr trange betongbinger, forbyr CO2 -avliving og starter utfasing av industriell masseproduksjon av griser.

Politikerne Une Bastholm (MDG) og Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) var blant de første som signerte kampanjen etter lansering:

Jeg håper mange skriver under på kampanjen. Grisene i Norge har veldig lave krav til hvordan de skal ha det. Griser er smarte, intelligente og nysgjerrige dyr som ikke er laget for å stå inne, uttalte Wetrhus Thorsvik.

Siri Martinsen og Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) foran NOAHs kampanje for grisene.
Ingvild Wetrhus Thorsvik fra Venstre var med på lanseringen, og signerte kampanjen for grisene. Foto: Eirik Anzjøn

– Grisen er en av de mest utsatte dyrene i norsk landbruk, fordi det er så intensiv produksjon og hvert dyr får liten verdi, supplerte Bastholm.

Kampanjens hovedpoeng var at grisungene som blir til kjøtt, lever hoveddelen av sine liv på mindre enn 1 m2 hver. I følge bransjeorganisasjonen Animalia er det bare 0,4% griser som er i økologisk drift, men de runder av til 1% av griser i kommersiell drift som de tror kanskje har en eller annen form for uteareal.[3] Dette betyr at 99% lever inne i trange betongbinger – hvor arealkravene altså er mindre enn 1 m2.

Siri Martinsen og Une Bastholm (MDG) står foran NOAHs kampanje for grisene.
Une Bastholm fra Miljøpartiet var med på lanseringen, og signerte kampanjen for grisene. Stortinget vedtok i 2022 å bl.a. øke arealkravet for griser. Men regjeringen har ikke fulgt pålegget. Foto: Eirik Anzjøn

Næringen vil bortforklare realitetene

NOAHs kampanje falt grisenæringen og deres allierte tungt for brystet. Bondebladet, som er Bondelagets medlemsavis, ringte NOAH med påstand om at vi ikke kunne si at grisene hadde mindre enn 1 m2 hver å leve på, fordi firmaet «Fjøssystemer» hevdet at man de siste tre årene hadde bygget binger med 1,15 – 1,2 m2 hver for griser over 110 kg. NOAH påpekte at det ikke fantes noen offentlig statistikk på hvor mange griser som faktisk hadde skarve 5-10 cm «ekstra» per gris i sine siste dager, og at det uansett ikke utgjorde forskjell i arealkravene for grisene frem til de nådde 110 kilo. Men Bondebladet valgte å feilaktig påstå at «NOAH er tatt for faktafeil» fordi næringen selv benektet at grisene lever så trangt som forskriften tillater at de gjør.

99% lever inne i trange betongbinger – hvor arealkravene er mindre enn 1 m2.

Dagen etter hadde Nationen samme oppslag. At en avis som får over 20 millioner i pressestøtte av staten årlig,[4] og behandles av andre medier som en «nøytral» aktør, påstår at korrekt informasjon om hvordan dyr har det er «faktafeil», er langt mer alvorlig enn at Bondelagets medlemsblad begår samme urett.

Det er ingen hemmelighet at Nationen har en slagside som «næringsavis». Men nærmere ettersyn viser at Nationen har tettere bånd til kjøttbransjen enn de fleste er klar over. Nationens redaktør og daglige leder, som personlig argumenterte for at NOAH var «tatt for feil» og samtidig ikke ønsket å legge frem noe tallgrunnlag for hvor mange griser som angivelig hadde mer plass, viste seg å ha en dobbeltrolle som daglig leder i Bondebladet. For øvrig er også en kommentator i Nationen styremedlem i Bondebladet. Nationen eies av Tun Media, hvor Bondelaget eier ca 25% av aksjene, og som også er utgiver av Bondebladet. Man kan trygt si at Nationen er næringens talerør – selv om de profilerer seg som et ordinært mediehus.

To grisunger sitter inntil sin mor som er fastspent med gitter.
Grisungene har det trangt i bingen fra de er født – moren kan holdes fastspent med gitter for at hun ikke skal legge seg på ungene. Foto: Andrew Skowron

Som et presumtivt ordinært mediehus, er det uakseptabelt at Nationen stempler informasjon som «faktafeil», og NOAH meldte derfor avisen til Pressens Faglige Utvalg, som i skrivende stund fortsatt behandler saken. Nationen prøvde i prosessen å «bevise» at griser over 110 kg har mer plass enn forskriftens krav på 1 m2 – som om ikke griser under 110 kg eksisterte. Overfor PFU hevdet Nationen at «i den delen av kampanjen som får kritikk, så er ikke smågris en del av tematikken.» Men NOAHs kampanje handlet nettopp om smågrisene og hoveddelen av deres liv.

Les oppdatering av saken i artikkelen «Nationen felt i PFU for løgn om NOAH».

Smågrisenes usynlige liv

Grisungene starter sitt liv i fødebingen. Gjennomsnittlig antall grisunger per kull er 13 unger.[5] Fødebingene skal i følge forskriften være 6 m2. Men for å ha en «feilmargin» kan man heller ta utgangspunkt i Norsvins innspill til dyrevelferdsmeldingen, hvor de skriver at det er viktig at ikke arealkravet for fødebinger blir høyere enn 7,5 m2. Da starter grisungene sitt liv med 0,6 m2 hver – hvor også grisemoren befinner seg på samme areal selvfølgelig. Så langt har altså grisungene mindre enn 1 m2 hver.

En grisunge blir hold i bakbeina og slått i betongveggen. En annen grisunge ligger livløs på gulvet.
Store kull gjør at noen griser sulter og blir svake – disse slås ihjel. Foto: NRK/Piraya Film

Etter første fase i livet flyttes smågrisene til «slaktegrisbinger». Her forteller forskriften at arealet per gris skal være fra 0,2 til 0,8 m2 hver, fra grisene er 10 kg til de er 110 kg. Det er kun i den aller siste fasen at arealkravet er 1 m2 per gris. Det blir da «skjønnmaling» og feilinformasjon å si at hver gris lever på 1 m2, når de i størstedelen av livet lever på godt under dette arealet.

I tillegg til å ha under 1 m2 betonggulv hver, er det mange andre aspekter ved grisungenes liv som fører til lidelse. Grisungene vokser opp med en mor som har altfor lite bevegelsesfrihet til å kunne ta vare på dem og utøve normal morsatferd. Samtidig vil bransjen produsere flest mulig griser per purke. Det betyr at grisunger sulter i hjel, ligges i hjel eller dør tidlig av andre grunner. Næringen selv oppgir spedgrisdødelighet på 16%.[6]

På grunn av intensiv avl vokser grisungene svært fort – over en kilo om dagen.[7] Samtidig tilbringer de livet på hard betong og trang plass hvor de ikke kan røre seg naturlig. Det bidrar til at de får beinlidelser – noen får det allerede de første ukene. En norsk studie viste at opptil 85% av grisungene hadde unormale ledd.[8] 10% av alle smågriser har beinproblemer som de medisineres for.[9]

En halt gris ligger på skittent betonggulv.
Det er vanlig med smertefulle infeksjoner i beina på grunn av hardt betonggulv og skittent miljø. Foto: Mattilsynet

Livet i trange betongbinger fører til frustrasjon og skadelig adferd som halebiting. Mattilsynet beskriver at «grisen kan ha smerter i minst fire måneder etter at såret har grodd».[10] Næringens egen fag-enhet Animalia skriver at 2% av grisungene har registrerte halesår, men at slakteriregistrering ofte «underestimerer problemet» og at de alvorligste tilfellene avlives på gården.[11]

Hvordan avlives svake, syke og skadde grisunger på gården? De blir slått i hjel rutinemessig. Det betegnes som «bedøvelse» å slå dem med harde gjenstander, eller holde dem etter bakbeina og slå dem i gulv eller vegg. Næringen skriver i sin veiledning: «Bruk en jernstang, et treskaft eller en liten øksehammer (…) Alternativt kan man holde spedgris i bakbeina og slå bakhodet hardt mot en stein eller mur.»[12]

De små grisungene blir tatt fra moren bare fire uker gamle, selv om de egentlig skulle ha diet moren frem til de er 3-4 måneder, og ikke er selvstendige før ved 7 måneders alder. Men det viktigste for kjøttindustrien er at purkene kan gjøres drektige igjen så fort som mulig for å produsere flest mulig griser i året. Bransjen selv innrømmer at «smågrisen kommer til å få en brå og unaturlig avvenning».[13]

Krigen om kvadratcentimetrene

Grisungenes liv tåler ikke offentlighetens oppmerksomhet. Og det kan nesten virke som om Nationen mener NOAH ikke har rett til å uttale seg om de mindre grisene. Det eneste man tydeligvis skal kunne uttale seg om, er arealet som kanskje og kanskje ikke tilfaller grisene på slutten av oppfôringsperioden.

En liten grisunge på hardt og skittent betonggulv.
Allerede få uker gamle er flere griser halte, noen så ille at de ikke kan gå. Foto: Mattilsynet

Verken næringen eller Nationen kunne oppdrive statistikk over hvor mange griser som eventuelt skulle bli «beriket» med disse angivelig ekstra kvadratcentimetrene. Men Nationen prøvde å fremstille en «en undersøkelse gjennomført av Nortura» som statistikk. På 87 utvalgte gårder var gjennomsnittsarealet 1,3 m2 per gris, ifølge Nationen. Hva det skulle innebære og hvor mange 110 kilos griser som faktisk hadde over 1 m2, kunne Nationen ikke si noe om.

Og ikke minst; ingen klarer å dokumentere at grisungene, før de når 110 kg, har bedre plass enn forskriften sier. Tvert imot avslører Norsvin i sitt høringssvar til dyrevelferdsmeldingen at næringen på ingen måte ønsker å gi smågrisene mer plass. De presiserer at «økte arealkrav har store økonomiske konsekvenser».[6] Mattilsynet skriver også at «det er vanlig å sette inn et høyere antall smågris i bingene i starten».[14]

Norsvin avslører i sitt høringssvar til dyrevelferdsmeldingen at næringen på ingen måte ønsker å gi smågrisene mer plass.

Men Nationen prøver også å skjønnmale situasjonen i grisenes siste dager der arealkravet når den berømmelige kvadratmeteren. For «undersøkelsen» Nortura har gjort er ikke en «stikkprøve» av forholdene hos norske griser, men tvert imot et forskningsprosjekt, kalt «Griseløftet», som ble startet i 2019.[15]

Forskningsprosjektet er ikke en kartlegging av standard for norske griser, men har fått penger til å undersøke nettopp velferdstiltak og ulike areal i bingene.[16] Blant annet er det utført forsøk på griser som hadde 1 m2 og 1,5 m2 hver i bingene.[17] Prosjektet er eid av Nortura, og er hittil ikke publisert eller offentlig tilgjengelig. Nationen bistår altså næringen i å feilinformere publikum om at norske griser på 110 kg har mer plass enn 1 m2 – basert på at næringen har gjort et eksperiment med ulike arealkrav for å «undersøke» effekten på grisene.

Resultatet av denne forskningen synes for øvrig å være at Norsvin strekker seg til en arealøkning til 1,2 m2 per 110 kilos gris, slik de skriver i innspill til dyrevelferdsmeldingen. Men ikke en centimeter mer.

Mer alvorlig enn centimetre

Noen centimetre i bingen utgjør imidlertid ingen særlig forskjell for grisenes lidelser. Og det er ikke bare grisungene som lever et uverdig liv. Grisemødrene holdes innendørs i haller mellom fødslene. Her har hver gris på over 200 kg bare 2,5 m2 hver å bevege seg på. De blir stresset over å bli plassert sammen på lite areal, og risikerer å skade hverandre fordi de sloss. Næringen skriver: «Rangkamper er en uunngåelig stressor i bedekningsavdelinger med løse purker, men kampene skal være overstått i løpet av én til to dager.»[18]

Flere griser står sammen i en trang og skitten binge.
Normalen for norske griser er trange og skitne binger, aldri frisk luft eller sol. Samtidig lider mange griser av ulike sykdommer eller skader. Foto: Mattilsynet

Grisemødrene er store og tunge. Samtidig lever de også hele sitt liv på hard betong og spaltegulv, kun med litt strø for å trekke opp urin. Norsvin argumenterer hardt mot at griser skal ha rett til mykt underlag, da de mener det er for dyrt.[6] Gummimatter vil koste 2,54 kroner mer per kilo kjøtt, skriver de – noe som vil ha «store konsekvenser for lønnsomheten». Å bruke så mye strø at underlaget blir mykt vil ikke være «gjennomførbart» og vil koste 550 millioner årlig.

Dermed blir det betong og spaltegulv også fremover for både grisungene og deres tunge mødre. Det er vanlig at purker ikke blir eldre enn ca. 3 år,[6] selv om griser kan bli over ti år. I Stortingsmeldingen av 2004 innrømmet man at beinproblemer er en viktig grunn til dette. I en norsk studie fant man at hele 96% av purker på spaltegulv fikk klauvlidelser – altså sår, sprekker og smerter i føttene.[19] Å finne ny statistikk på hvor mange purker som har normale bein eller en form for beinlidelse i løpet av livet, er imidlertid ikke mulig.

Flere griser sitter oppå hverandre og trangt i en transportbil til slakt.
Ved livets slutt ender grisene opp, livredde og svake, i slaktetransport som kan ta mange timer. Foto: Andrew Skowron

Betonggulvet fører også til smertefulle skuldersår for grisemødrene – noen ganger går sårene helt ned til knoklene. Næringen skriver selv at 20-30% av purkene har liggesår når grisungene avvennes.[20] Men i innspill til dyrevelferdsmeldingen skriver næringen kun at 11% av purkene i såkalte «foredlingsbesetninger» har skuldersår.[6] Foredlingsbesetninger er imidlertid bare en liten andel av purkene – de som avler såkalte «eliteråner» og «renrasede» griser som selges videre til avl.

Magesår er også et stort problem for grisemødrene. NMBU-forskere uttaler: «Utviklinga av magesår er tett knytta til intensiv svineproduksjon.» Bare 9% av purker har normal mageslimhinne, mens en fjerdedel har alvorlige magesår.[21] Noen ganger dør de «plutselig» av blødning fra magesekken – med de lidelser det innebærer å gå med slike indre skader i forkant.

Både grisungene og mødrene deres ender på slakteriet. Der blir de «bedøvet» med CO2 -gass som fører til kvelning og panikk. Forsøk fra Sveriges Lantbruksuniversitet viser at griser som gasses kjemper for livet i full panikk. Professor Bo Algers som var ansvarlig for studien uttalte: «Det är ett oerhört ångestframkallande sätt för grisen att bedövas på (…) Gasen bränner vid inandning. De försöker få luft genom att klättra uppåt i buren, på varandra.»[22]

Mediene – næringens forlengede arm?

Norske grisers liv inneholder redsler som kunne vært forsidestoff jevnlig. Men mer nøytrale medier enn Nationen, rører sjelden kjøttindustriens mindre tiltalende sider. Visst kan det komme en dokumentar eller to i løpet av et tiår. Men mediene synes å forholde seg til at det som er lov, er ikke noe å skrive om – uansett hvor mye lidelse det innebærer.

Også de ulovlige lidelsene dekkes kun sporadisk. Og ofte på en måte som ikke gir den forståelsen av situasjonen som dyrene fortjener. Mattilsynets tilsynskampanje fra 2022, hvor det viste seg at over halvparten av gårdene brøt reglene, ble dekket i mediene. Men de verste bildene som dokumenterte de helt reelle forholdene for grisene, ble holdt tilbake. Mattilsynet uttaler selv at de holder tilbake bilder av dyr som «kan vekke negative følelser mot bonden».[23] Mattilsynets egen fremstilling av tilsynskampanjen bruker skjematiske tegninger istedenfor å illustrere funnene med dokumentarfotografier. Hensynet til næringen fremstår dermed mer sentralt også for tilsynsmyndigheten, enn et realistisk bilde av hva dyrene gjennomgår.

Mediene synes å forholde seg til at det som er lov, er ikke noe å skrive om – uansett hvor mye lidelse det innebærer.

Samtidig har man «medier» som er villige til å stå på pinne for næringen i desperate forsøk på å skjønnmale forholdene, og som til dels er eid av næringsinteresser. Nationens rolle som næringens forlengede arm i media henger dårlig sammen med at de er blant de fem avisene som får mest offentlig pressestøtte i Norge.[24]

Og det er ikke bare i media næringsinteresser som utnytter dyr trekker det lengste strået. Også innenfor forskning har næringen mye makt til å påvirke. Som næringen selv beskriver gjøres mye av forskningen på dyrevelferd «i samarbeid» med næringsaktører.[25] Det er i stor grad næringsaktører som finansierer slik forskning, og som setter premissene for hva slags «velferd» det skal forskes på.

Tre griser i panikk, kveles i en beholder med CO2-gass.
På slakteriet tvinges grisene inn i en beholder med CO2-gass – en kvelende, smertefull gass som gjør at de dør i panikk. Foto: Sveriges Lantbruksuniversitet

Innenfor myndighetsapparatet har næringen bukten og begge endende, spesielt under sittende regjering. Senterpartiet er næringens parti – og legger ikke skjul på det. Noe av det første partiet markerte seg på i regjering, var å frata NOAH statsstøtte med begrunnelse i at vi jobber «mot landbruket» fordi vi jobber mot masseproduksjonen av dyr til kjøtt. Når Senterpartiets landbruksminister Geir Pollestad, som også er kyllingindustri-arving, skal legge frem en stortingsmelding om dyrevelferd er det all grunn til å skru ned forventningene. For ministerens hovedoppgave synes å være promotering av kjøtt. Og hvis Pollestad skulle trenge støtte i denne kampen, så har han alltid Nationen. Etter at ministeren gikk ut med en moralsk pekefinger mot Øyafestivalen fordi de kuttet kjøtt fra menyen av miljøhensyn, var Nationen på pletten med rosende ord: «Pollestad står opp for den norske bonden og norsk matproduksjon, i møte med fordommer og vankunne.»[26]

Det er en ganske kompakt maktelite som gjør sitt for at folks ønske om å ta hensyn til dyr ikke skal påvirke kjøttbransjens lommebok.

Det er en ganske kompakt maktelite som gjør sitt for at folks ønske om å ta hensyn til dyr ikke skal påvirke kjøttbransjens lommebok. Derfor må dette ønsket omsettes til handling. Hvert kjøttfrie valg teller. Hver signatur for grisene teller.

Signer underskriftskampanjen om NOAHs krav for grisene her.

Denne artikkelen er tidligere publisert i NOAHs Ark #2/2024. Etter publisering vant NOAH i PFU, og Nationen ble felt for å ha brutt presseetiske regler.

Foto: Andrew Skowron

NOAH jobber hardt for å motvirke utnytting og mishandling av dyr, MEN VI TRENGER DIN HJELP.