Politiet svikter hundene - og loven!

Rettssikkerheten skulle styrkes, og vurderingene bli mer kunnskapsbaserte etter den nye hundeloven – en lov NOAH bidro betydelig til å få på plass. Likevel har NOAH i årene etter vedtaket fortsatt måttet jobbe mot urimelige avlivingsvedtak. Skyldes dette at politiet ikke etterlever loven, eller at loven i seg selv ikke er tydelig nok? Sakene om Milo, Sam og Armani viser uansett at intensjonen bak lovendringen ikke følges opp. De illustrerer hvordan skjønn, ulik praksis og manglende fagkunnskap fortsatt kan resultere i dødsdommer – til tross for Stortingets klare mål.

Sam – et uhell som ble en dødsdom

Sam var en vanlig familiehund. En dag slapp han ut av døren tidlig på morgenen, ved et uhell, mens eieren sov. I samme tidsrom hadde flere sauer blitt drept på et beite i nærheten. Sam ble pekt ut som sannsynlig årsak.

Ingen bestrider alvoret i det som skjedde med sauene. Men er avliving løsningen for hunder som (trolig) jakter på sau? Da det ble klart at klagene på avlivingsvedtaket ble avvist, valgte NOAH å ta over eierskapet til Sam for å kunne gå videre i retten. I straffesaken mot eier, slo retten fast at det «ikke er noe ved Sam i seg selv som tilsier at han utgjør et større farepotensial». Likevel krevde staten fortsatt at Sam skulle avlives. NOAH opplevde tap i både tingretten og lagmannsretten – fordi retten la til grunn politiets mening og eldre dommer om at «terskelen for avliving er lav». Høyesterett ville ikke ta saken – og uttalte dermed indirekte at rettstilstanden i realiteten var den samme som før.

I forarbeidene presiserte departementet at kriteriene for vurdering av fremtidig risiko må ta hensyn til at mange hunder har iboende jaktinstinkt og at dette i seg selv ikke gjør dem «farligere». Det fikk ingen konsekvenser for Sam – som til slutt ble avlivet på ordre fra politiet.

Hva er «uakseptabel risiko»?

Kjernen i §18 a, som omhandler hunder som angriper andre dyr, er vurderingen av fremtidig risiko. Men hvordan skal den vurderes? Hunder med jaktinstinkt kan utgjøre en risiko dersom de slipper løs blant beitedyr. Forarbeidene viser til forskning som dokumenterer at det å jage sau er normal adferd hos mange hunder. Spørsmålet er derfor ikke om risiko finnes, men om risikoen er større enn det som er vanlig for sammenlignbare hunder.

Sakene om Milo, Sam og Armani viser at intensjonen bak lovendringen ikke følges opp. De illustrerer hvordan skjønn, ulik praksis og manglende fagkunnskap fortsatt kan resultere i dødsdommer – til tross for Stortingets klare mål.

I Sam-saken la retten avgjørende vekt på at han hadde vist «evne og vilje» til å skade sauer. Men dersom det er tilstrekkelig at en hund én gang har jaget og skadet sau, vil i praksis alle hunder med jaktinstinkt kunne avlives dersom et uhell skjer. Da er vi tilbake til den gamle hovedregelen: Skade på husdyr betyr at hunden avlives. Det var nettopp dette Stortinget ønsket å endre.

«Hendig uhell» – hvem bærer ansvaret?

Lovproposisjonen var tydelig på at ved «en enkeltstående hendelse som bærer preg av et hendelig uhell vil det etter departementets syn være riktigere å ilegge bøter for å øke hundeholderens aktsomhet». Enkeltstående hendelser som bærer preg av et såkalt «hendelig uhell» skal altså vurderes annerledes. Det kan være at en dør ble stående åpen, eller at et bånd røk. I Sam-saken mente retten imidlertid at «hendelig uhell» måtte vurderes ut fra hundens adferd og ikke hundeholderens adferd.

Når lovgiver sier at avlivning skal være unntaket, men praksis fortsatt gjør det til hovedregelen i flere saker, er det et alvorlig rettsproblem.

Dette er en alvorlig innsnevring av Stortingets vilje. I de fleste tilfeller vil det nettopp være menneskelig svikt og ikke en «avvikende» hund, som gjør at situasjonen oppstår. Men her legger retten opp til å fortsatt straffe hunden for menneskelige feil – motsatt av det Stortinget ønsket.

Mindre inngripende tiltak ignoreres

Et annet sentralt moment ved loven, er om det finnes andre tiltak som kan forebygge fremtidig risiko. Hundeloven åpner for å bruke mindre inngripende tiltak enn avlivning. Andre tiltak kan være pålegg om sikring, adferdstiltak og omplassering. Saueaversjonsdressur er dokumentert effektivt for å hindre jaging av sau. Likevel avviste lagmannsretten slike tiltak, blant annet med begrunnelse om at man ikke kan garantere at sikkerhetstiltakene følges «til enhver tid». Men ingen hunder lever med 100% garanti.

Å vise til offentlig engasjement og organisasjoners lovlige ytringer som grunnlag for å nekte en eier å ta farvel med sin hund, har alvorlige implikasjoner.

Selv politiets egne tjenestehunder vil jage dyr dersom de får mulighet – slik politivitnet uttalte i Sam-saken. Dersom kravet er absolutt eliminering av risiko, vil det i praksis være umulig å oppfylle, og avliving vil alltid fremstå som «sikrere». Det er et feil utgangspunkt. Loven krever ikke risikofrihet. Den krever en forholdsmessighetsvurdering.

Milo – «uprovosert» eller misforstått?

I juni 2025 vedtok Troms politidistrikt avliving av hunden Milo. Milo hadde bitt et barn mens han sto i bånd. Men spørsmålet hundeloven krever at man stiller, er ikke bare hva som skjedde, men hvorfor det skjedde, og om det finnes reell fremtidig risiko.

Hundelovens §1 slår fast at loven både skal ivareta sikkerhet og fremme god dyrevelferd, samt at hunder har egenverdi. Avliving skal være siste alternativ, jf. §17, §18 og §18 a. Etter lovendringen i 2022 skal vurderingen være en helhetsvurdering av hva som er nødvendig for å avverge fremtidig risiko, ikke en automatisk reaksjon.

Likevel synes politiets vurdering i Milo-saken i stor grad å bygge på den gamle hundeloven. Milo var bundet fast da hendelsen skjedde. To barn gikk bort til hunden. Politiet beskrev situasjonen som «uprovosert» og «dagligdags». Men en hund som er bundet og uten mulighet til å trekke seg unna, er i en særlig sårbar situasjon. Det er en kjensgjerning at en hund som er bundet fast lettere kan føle seg truet, og det å være bundet fast, kan føre til økt forsvarsadferd. Også forarbeidene til den opprinnelige hundeloven presiserer at en bundet og forlatt hund lettere kan bite fordi den ikke kommer seg unna en uønsket situasjon.

Å erkjenne dette er ikke å legge skyld på barnet. Det er å foreta den helhetsvurderingen loven krever. Politiet konkluderte med at «en normal hund ikke vil reagere på en slik aggressiv måte». Men bakgrunnen for saken gir ikke grunnlag for å fastslå at Milo var mer aggressiv enn mange andre hunder i en tilsvarende situasjon. Det hører til historien at også Milo var en familiehund, som ikke hadde noe problemer med familiens barn eller andre barn, før hendelsen.

Eier nektes samvær med Milo

Et annet problematisk element i Milo-saken var at eier ble nektet samvær med hunden før avliving. Hundeloven §18 og §18 a åpner for at hundeholder kan gis anledning til å ta farvel før avliving. Politiet begrunnet avslaget blant annet med engasjement i saken fra privatpersoner og organisasjoner, herunder NOAH – som en underforstått «sikkerhetsrisiko».

Å vise til offentlig engasjement og organisasjoners lovlige ytringer som grunnlag for å nekte en eier å ta farvel med sin hund, har alvorlige implikasjoner. Forvaltningens skjønn må være saklig, konkret og individuelt begrunnet. Generelle antakelser eller en abstrakt risiko kan ikke brukes som grunnlag. Når muligheten til et siste samvær i praksis avskjæres med henvisning til tredjeparts engasjement, beveger saken seg fra å handle om sikkerhet til å handle om en form for «straff» for eiere som snakker offentlig om sin sak. Det er en skremmende utvikling som strekker seg langt utover Milo-saken. NOAH klaget på avslaget om å la eier få et siste farvel med Milo, men klagen ble avvist.

Armani ble dømt til døden for utseendet

De foregående sakene handler om at politiet legger mer vekt på gammel rettspraksis enn ny lov, mens historien om Armani viser et annet problem: Motstriden mellom hundeloven og hundeforskriften.

Armani var en høyt elsket familiehund på åtte år. Han hadde aldri angrepet noen. Likevel ble han hentet av politiet midt på natten og satt i forvaring. Ikke fordi han hadde gjort noe galt, men fordi han kunne ligne på en forbudt rase. Hundeforskriften opplister ulike raser som er forbudte i Norge, men denne forskriften hadde hjemmel i den gamle hundeloven. Den nye hundeloven gir ikke grunnlag for avlivning kun på bakgrunn av utseende. I forarbeidene varslet departementet at forskriften med raseforbud skulle gjennomgås i lys av oppdatert kunnskap. Denne opprydningen har aldri skjedd.

I Armanis sak ble en veterinærjournal brukt som «bevis». I journalen skrev veterinæren at Armani kunne ligne en ulovlig rase, men presiserte samtidig at rase ikke kan fastslås ved visuell inspeksjon og kategoriserte ham som «ukjent blandingsrase». Selv om loven krever en mentaltest for å avlive enkelthunder som man tror er ulovlige, ble Armanis eier nektet en slik test. Politiet uttalte dessuten at Armani var en «snill» hund – men mente likevel han skulle avlives.

Armani ble stående på kennel i flere måneder. Der utviklet han til slutt alvorlige epilepsilignende anfall. Ifølge politiets egne opplysninger hadde han flere anfall uten at eier ble informert eller veterinær kontaktet. Først etter et kraftig og langvarig anfall ble han fraktet til veterinær og utlevert til eier i kritisk tilstand. Etter ett døgn i intensivbehandling måtte han avlives.

Økonimisk press som virkemiddel

En problematisk side ved håndheving av hundeloven er bruken av forvaring og kostnader. Hunder tas raskt i beslag og eier pålegges løpende kennelutgifter. Samtidig formidles det at saken kan bli langvarig og kostbar. For mange oppleves dette som et pressmiddel: Godtar du avlivning, stopper kostnadene. Personer med svak økonomi rammes hardest. Det skapes en forskjellsbehandling som ikke hører hjemme i et rettssamfunn. NOAH løftet dette problemet i Stortinget da ny hundelov skulle vedtas. Men til tross for at flere politikere reagerte på tilstanden, ble ingenting gjort. For å hindre forskjellsbehandling av personer med dårlig råd, og bruk av økonomiske pressmidler fra politiet, bør politiet stå for kostnader til forvaring av hunden frem til saken er avgjort.

Fraværet av sakkyndig vurdering

I mange hundesaker gjennomføres ikke mentaltest eller sakkyndig vurdering før avlivning vedtas. Verken Sam, Milo eller Armani fikk en slik vurdering. Dette er svært problematisk. I andre rettsområder er sakkyndige helt sentrale. Vi lytter til psykiatere i tilregnelighetssaker. Vi lytter til klimaforskere i miljøsaker. Men i hundesaker avvises fagkunnskap med henvisning til at det er «varierende kvalitet» på hundesakkyndige.

Samtidig bruker politiet selv mentaltester systematisk for å vurdere hunders egenskaper. Skal vi ha en kunnskapsbasert hundelov, må sakkyndig vurdering være obligatorisk før avlivning vedtas. NOAH arbeidet hardt for at dette skulle komme med i ny lov. Men det politiske flertallet valgte å stole på at politiet selv innhenter vurderinger når de ikke selv har fagkunnskap. Det gjør de imidlertid ikke.

I mange hundesaker gjennomføres ikke mentaltest eller sakkyndig vurdering før avlivning vedtas. Verken Sam, Milo eller Armani fikk en slik vurdering.

Når vurderingen av hva som er «normal» hundeatferd blir avgjørende, burde det være en selvfølge å innhente atferdsfaglig ekspertise. Forarbeidene til den nye hundeloven understreker at loven skal anvendes på bakgrunn av kunnskap om hund. Likevel fattes det i praksis gang på gang vedtak av politiet om avlivning, uten mentaltesting eller uavhengig atferdsvurdering.

Hva må endres?

NOAH mener det haster med konkrete endringer og presiseringer i hundeloven for at lovens intensjon skal følges. Terskelen for avliving etter §18 a må tydeliggjøres som høy. Krav om mentaltest av sakkyndig før avlivning må lovfestes. Motsetningen mellom hundeloven og hundeforskriften må ryddes opp umiddelbart, slik at ikke blandingshunder dømmes til døden for sitt utseende.

Det bør også presiseres i lovteksten at ved vurdering av risiko knyttet til hunden, skal det hensyntas hvorvidt hunden har en større risiko for å jage eller skade andre dyr enn en hvilken som helst annen sammenlignbar hund. Selv om det burde være en selvfølge, bør det presiseres av Stortinget at et krav om trening av hunden vil kunne være tilstrekkelig i mange saker etter §18 a, i samsvar med lovgivers intensjon om at de fleste saker etter denne paragrafen skal løses med andre tiltak enn avliving.

Til slutt mener NOAH at betaling av kostnader knyttet til hundens opphold mens avlivningssaken behandles, må stå for politiets regning. Dette for å hindre forskjellsbehandling av personer med dårlig råd, og bruk av økonomiske pressmidler fra politiet.

Hundeloven må endres slik at Stortingets intensjon ikke forblir symbolikk, men blir reell beskyttelse for de individene loven faktisk angår.

Milo, Sam og Armani var familiehunder som ble dømt til døden. Men disse sakene handler ikke bare om enkeltindivider. Det handler om hvordan politiet systematisk overkjører Stortingets intensjon. Når lovgiver sier at avlivning skal være unntaket, men praksis fortsatt gjør det til hovedregelen i flere saker, er det et alvorlig rettsproblem. Derfor må hundeloven endres slik at Stortingets intensjon ikke forblir symbolikk, men blir reell beskyttelse for de individene loven faktisk angår.

Signer NOAHs underskriftskampanje for en hundevennlig hundelov her.

Denne artikkelen har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2026