Hundeloven - en fare for alle hunder


av Siri Martinsen

Da hundeloven ble vedtatt i 2003, advarte NOAH mot at loven ville ta livet av mange helt vanlige familiehunder og gjøre samfunnet mindre hundevennlig. Noen ganger er det bare trist å få rett.

14 år etter ser man tydelig at NOAHs advarsler ikke var ubegrunnet. Nå har også Stortinget fått øynene opp for at alt ikke er slik det burde være, og bedt regjeringen om en gjennomgang av hundeloven. For noen er det for sent Antallet hunder som har blitt urettmessig avlivet med hjemmel i hundeloven er ikke kjent. Årene etter at hundeloven og forskriften om raseforbud ble vedtatt, fikk NOAH en rekke henvendelser om blandingshunder som var blitt tatt av politiet under mistanke om ulovlig rase. Disse hundene var ofte blanding av lovlige raser, men kunne ikke bevise dette da hundene ikke hadde papirer, slik de færreste blandings- eller omplasseringshunder har. Så begynte også et spekter av saker med avlivingsvedtak etter § 18 å dukke opp – hunder som er krevd avlivet etter å ha kranglet med andre hunder, eller etter ulike former for kontakt med mennesker som man ikke tidligere ville ha forventet avlivingsvedtak for.

“I ett tilfelle ble en staffordshire bullterrier avlivet umiddelbart etter lek med et barn.”

De sakene som blir kjent er gjerne de der eierne setter i gang en rettslig kamp for livet til de firbeinte familiemedlemmene. NOAH har imidlertid også blitt kontaktet av flere mennesker som opplever at de ikke har hatt noe annet valg enn å akseptere avliving – uten at de reelle omstendighetene rundt klagen eller hunden er blitt vurdert. Flere er blitt fortalt av politiet at de kanskje ikke får se hunden sin igjen dersom de ikke går med på avliving. De går dermed med på avliving umiddelbart for å kunne få lov til å være til stede med hunden sin en siste gang. I ett tilfelle (2015) ble en staffordshire bullterrier avlivet umiddelbart etter lek med et barn. En hundepasser gikk tur med hunden, da de traff barnet som ville hilse. Under hilsning skallet hundens hode i barnets hake, og barnet fikk sine egne tenner i leppen og måtte sy/stripse. Barnets mor krevde avliving, og politiet som kom til ga hundepasser valget om å dra og få avlivet hunden, eller at politiet tok den med og avlivet. Hundepasser dro umiddelbart til veterinær og avlivet. Eier visste ingenting, og kontaktet NOAH i etterkant for å forhøre seg om lovligheten av det som hadde skjedd.

I et annet tilfelle, kontaktet et middelaldrende ektepar NOAH i etterkant av at deres rottweiler ble avlivet av politiet bare 4 dager etter en hendelse hvor hundeier glapp båndet og hunden løp bort til en annen hund. Eier av denne hunden sprutet pepperspray på rottweileren, hvorpå hundene kom i klammeri, og eier med pepperspray mente seg bitt i tumultene. Det ble ikke lagt frem noen lege/veterinærrapporter for eierne i saken, og de mente de ikke fikk forklare seg før vedtak. Politiet uttrykte overfor dem at de kunne få være hos hunden sin mens den ble avlivet, dersom de godkjente avliving, men dersom de gikk videre med saken ville hunden likevel bli avlivet uten at de fikk se den igjen. De gikk dermed, motvillig, med på avliving.

Alltid lydig: Hunder er totalt avhengige av oss i samfunnet. Hvorfor skal vi forlange at de alltid forstår og reagerer riktig i situasjoner som vi skaper, mens vi selv tillater oss å handle på måter de ikke forstår eller kan finne ubehagelige?

I etterkant følte de at hunden og de selv fikk en urettferdig behandling. At politiet raskt tyr til avliving så fort det foreligger en klage på en hund, bekreftes av politiets egne råd om rutiner i slike saker. De materielle vilkår for avliving av hund er i hundeloven beskrevet svært vidt – alt av ”angrep og skade”, uansett om angrepet er å hoppe opp på noen uten å skade, eller skaden er et risp fra en klo. Gitt at disse ”materielle vilkårene” er tilstede, skriver politiet i en artikkel i magasinet ”Miljøkrim” at de ”prøver å få eiers samtykke til avlivning. Gis samtykke kjøres hunden umiddelbart til veterinær for avlivning, slik at en unngår problematikk omkring eventuell tilbaketrekking av samtykke. Rapporter mv. skrives etter at hunden er avlivet.”[1]

På denne måten forenkler man saksbehandlingen, og får saken ut av verden på en effektiv måte etter politiets syn. I samme artikkel presiseres det at dersom eier vil klage, så må de få lov til det – ellers blir klageadgangen ”illusorisk”. Men samtidig tipses det om at politiet kan sette ”vilkår om at hundeeier skal betale kostnadene knyttet til avlivningssaken”. Artikkelen beskriver videre at kennelkostnadene for beslag av hunden kan komme opp i 100 000 kroner, og at man bør sette vilkår om forskuddsbetaling og iverksette avlivning straks, dersom ikke eier betaler. Det er liten tvil om at politiets vide fullmakter til å ta beslag i hunder og sette dem på kennel for eiers regning før noen av sakens faktum er utredet, både legger et stort press på eier om avlivning og er et sterkt insentiv for politiet til å velge dette fremfor mindre inngripende og ofte mer adekvate tiltak. Det som oppfattes enkelt av politiet, kan imidlertid få alvorlige følger for mennesker og dyr i samfunnet.

Når det enkleste er pistol

At det å oppnå rask avliving uten saksbehandling foretrekkes av politiet fremfor en tidkrevende saksgang med bevisførsel, fører til dårligere statistikkgrunnlag i forhold til hvordan hundeloven håndheves. Det fører også til tragiske saker der bagatellmessige forhold leder til at hunder blir avlivet og mennesker blir påført stor belastning. At avliving blir sett på som det enkleste, kan dessverre også gjøre seg gjeldende på stedet – og bevisførsel for hva som egentlig har skjedd blir vanskelig å oppnå. Hundelovens § 14 gir anledning for ”enhver” til å avlive hund på stedet dersom den påtreffes i ”umiddelbar forbindelse” med å ha voldt ”vesentlig skade” på menneske eller dyr, og fortsatt utgjør ”klar fare”. Problemet er at både ”vesentlig skade” og ”klar fare” har vist seg å være begreper som ikke er entydige.

Flere hunder har vært skutt av grunneier på sauebeiter. ”Tønes”- saken (2014) illustrerer at virkelighetsoppfatningen av skade og fare varierer sterkt. Hundeeieren i saken opplevde at han og border collie-blandingen hans hele tiden var sammen, at bonden kom kjørende mens han sto og fisket – og at bonden skjøt hunden, på én meters hold foran eierens øyne. Bonden insisterte på at hunden hadde løpt etter sauer, og mente funnet av en død sau dagen etter skytingen, bekreftet dette. Han mente hunden måtte skytes der og da fordi den utgjorde en akutt fare for sauene.[2] Anmeldelse fra hundeeier ble henlagt fordi det ikke var vitner til hendelsen. Politiet tolket det slik at bevisbyrden for at det ikke var ”klar fare” lå på hundeeier.[3]

Når den som skyter en hund automatisk har retten på sin side i å påberope seg nødverge, inntil det motsatte er bevist, har hunden åpenbart svakt vern. Det er ikke enighet innenfor politiet om at § 14 kan tolkes så vidt: Påtaleenheten ved Vestoppland politidistrikt påpeker at loven ikke gir så vide fullmakter som noen tror. De uttaler bl.a. at ”hunden må fortsatt utgjøre en klar fare. Hvis hunden biter og så forsvinner, kan ikke denne bestemmelsen anvendes. Heller ikke hvis hunden er tatt under kontroll av eieren eller andre”.[4] Tross dette har saker beviselig blitt behandlet ut i fra en vid tolkning av politifolk ellers i landet – inkludert saker hvor politiet selv skyter.

Mye tyder på at det ikke var korrekt lovtolkning, men effektiv saksbehandling som sto fremst i hodet på vakthavende politi da grand danois-hundene Balder og Odin ble skutt av politiet på Løten i 2013. Hundene hadde dessverre rømt, og eier var på vei dit hundene hadde blitt funnet av politiet. Da han ankom, fant han begge hundene døde med et tosifret antall skudd i kroppene. Fra lydloggene som senere ble publisert,[5] kan man høre at den ene politimannen sier til sentralen at ”han som har mer rede på bikkjer enn meg, som i hvert fall vet foran og bak på ei bikkje, mener at det er ingen stor fare for at de skal stikke av, så slitne som de er nå”.

Sentralen reagerer ikke positivt på at hundene er rolige, men uttaler isteden at politimannen har blitt ”soft”, og antyder at hundene skulle vært skutt: ”hvis vi hadde tatt dem med en gang de hadde kommet opp der, så hadde det egentlig vært ferdig (…) så var det det enkleste. Men nå så må vi jo gjennom hele den byråkratiske mølla, da.” Politimannen på stedet unnskylder seg med at han er ”pasifist” og ”dyrevenn”, mens sentralen spøker med at de nå vil bli kalt ”tampaxpatruljen” (damebind). De kommer imidlertid til enighet om at hundene skal bli skutt dersom de rører på seg, for da er det ”på sett og vis ny fare”. En annen operasjonsleder uttaler tidligere til tjenestemennene at ”som han sa han juristen, nå skal jeg si det rett ut, det er lettere å avlive dem der enn å gjøre det etterpå, så lenge det er humant. Nå sa jeg kanskje noe jeg ikke skulle si” – hvorpå betjenten ler og sier ”nei, men det er lov å tenke, lov å bruke huet”. Like etter, mens eier var på vei, beveget hundene seg og ble dermed skutt. Politiet mente de hadde hjemmel fordi det var varsel om at hun der hadde skadet sau. I etterkant ble ingen sauer meldt skadet. Politiet påberopte seg nødrett og sa at hundene var truende. Eier vant ikke frem med sin klage til Spesialenheten for politisaker. Politiets antagelse om at det ville bli ”enklest” å skyte hundene slo likevel feil. Eier har gått til sak mot politiet, og saken ventes, i følge facebooksiden for Balder og Odin, å komme opp snarlig – etter rettslige runder om tillatelse til å bruke politiets lydlogg som bevis. Det er ikke kun innenfor norsk politi at man ser holdninger om at det enkleste er våpenbruk, i hendelser som involverer hund.

”Politiet mente de hadde hjemmel for skyting, fordi det var varsel om at hunder hadde skadet sau. I etterkant ble ingen sauer meldt skadet. Politiet påberopte seg nødrett og sa at hundene var truende.”

Politiet i USA er som kjent sterkt kritisert for å skyte ubevæpnede sivile. De har også blitt kritisert for å trykke lett på avtrekkeren når de møter hunder, og i den offentlige debatten settes det nå spørsmål ved politiets trening og hvordan de setter egen frykt over sikkerheten til sivilsamfunnet – både mennesker og dyr.[6] En ansatt i det amerikanske justisdepartementet har kalt tilstanden en ”epidemi av hundeskyting”. Det siste tilfellet er av i år, hvor to service-hunder ble skutt i sin egen inngjerdede hage av en politimann som klatret over gjerdet etter en falsk innbruddsalarm. Tjenestemannen oppga at hundene var truende, men politiets kropps-kamera viser at hundene tvert imot var vennlige og rolige før de ble skutt. Heldigvis er ikke slike hendelser like hyppige i Norge, hvor heller ikke politiet har samme grad av bevæpning. Likevel ligger det en viktig advarsel i situasjonen: Det er ofte frykten og ikke kunnskapen som styrer handlingene. At frykten har fått forrang fremfor kunnskap om hund, er også betegnende for hundeloven i Norge.

Å skue hunden på hårene

Fryktaspektet gjør seg særlig gjeldende overfor visse typer hunder. Raseforbudet som ble en del av hundeloven, har skapt mange tragiske situasjoner. Argumentene om at visse uegnede hundeeiere søker seg til noen typer større hunderaser er ikke helt ubegrunnet, men å definere disse rasene som ”farlige” i seg selv, var både faglig ubegrunnet og uheldig. Når en lov per definisjon kaller enkelte dyr for farlige og dermed ulovlige, dyrkes et urealistisk syn på dyr. Hundeloven gir også hjemmel for ”lisens” for visse typer hundehold – dette ville være en langt mer konstruktiv måte å kommunisere til samfunnet at det kreves ekstra kunnskap for å ta vare på dyr med store krefter eller stort aktivitetsbehov. Men dette er en sovende paragraf i loven – enhver person kan eie dyr uten å bli vurdert for egnethet. Dyret, derimot, defineres som problemet i seg selv – og da særlig hvis det har visse utseendemessige trekk.

Ingen av hundetypene som per i dag er definert som farlige var involvert i de tragiske hendelsene som ledet frem til hundeloven. Tre fedre – hvorav to hadde mistet sine barn (1994 og 2002) etter hundebitt – hadde tett kontakt med justisminister Odd Einar Dørum i utforming av loven og raseforbudet. I begge tragediene var det imidlertid andre typer hunder enn de forbudte rasene, som var involvert. I disse sakene var det også snakk om dyrevernmessig kritikkverdige forhold i forkant – særlig i den seneste saken, hvor dom mot hundeeieren gikk på både straffelov, dyrevernlov og viltlov.[7] De ekstremt tragiske omstendighetene i disse sakene fikk imidlertid følger som ikke var verken logiske eller forebyggende. Da raseforbudet var klart, ble en stor andel hunder og deres eiere kriminalisert kun fordi de kunne ligne på raser som mer eller mindre tilfeldig ble valgt ut som ”farlige”. Bestemmelsen fikk i praksis omvendt bevisbyrde, da eier måtte bevise at vedkommendes hund ikke var av ”farlig” rase. Dermed sto mange blandingshunder og omplasseringshunder igjen som potensielt ulovlige – dette er hunder som normalt ikke har papirer om rasetilhørighet.

”Skal man legge etologisk kunnskap og respekt for dyr til grunn, kan man ikke godta en lov som stigmatiserer dyr ut i fra fordommer.”

Det er ikke positivt å få mer avl på nye raser, all den stund man allerede har mange forlatte hunder som trenger nye hjem i Norge. Men skal man legge etologisk kunnskap og respekt for dyr til grunn, kan man ikke godta en lov som stigmatiserer dyr ut i fra fordommer. Disse fordommene farger også av på hunder som er lovlige. I flere saker der hunder blir vedtatt avlivet på bakgrunn av hendelser med lite reelt innhold, ser man at retten legger vekt på at de er av en viss rase, eller blanding av visse raser. Dette borger for en forskjellsbehandling hvor noen hunder automatisk ugleses – og har dermed mindre sjanse for å overleve en rettslig prosess.

Man vet ikke hvor mange eiere som har blitt overtalt til å avlive sine blandingshunder når politiet har krevd dette, men noen saker hvor eierne har motsatt seg slik avliving er kjent. Familiehunden Majlo, en svensk amstaff, ble tatt av politiet i 2009 etter tilfeldig observasjon. Majlos familie hadde nylig flyttet til Norge og var ikke klar over at hunden deres var ulovlig her. De ønsket umiddelbart å flytte tilbake – men politiet insisterte på at hunden heller skulle avlives, i ”frykt for en uheldig smitteeffekt”.[8] Etter å ha vunnet frem i både tingretten og lagmannsretten, fikk familien til slutt tilbake hunden og flyttet til Sverige.

Å forstå hunden: Hundeloven tar ikke innover seg at hunder har et variert kroppspråk, som også inkluderer markering med tenner og munn. Lek kan lett oppfattes som ”aggressivitet” for den som ikke har lært seg hundens språk. De to gode vennene på bildene lekesloss, har drag-kamp og spiser sammen. Men ser man kun bildet til venstre, kan den som ikke forstår, lett feiltolke begge hundene for å være ”aggressive” og ”farlige”. Hunder må få lov til å bruke språket sitt, uten at det skal innebære fare for dem.

To omplasserte blandingshunder, Gorm og Pablo, som i følge familien sin ble født før raseforbudet, ble i 2010 vedtatt avlivet på grunn av sitt utseende. Familien besto av mor og far og to tenåringsdøtre som hadde vokst opp med hundene. Etter klage vedtok Politidirektoratet at Gorm kunne omplasseres til Sverige, fordi han hadde bestått en adferdstest. Pablo, som ikke hadde gjennomgått en slik test, ble vedtatt avlivet.[9] Etter to år i rettssystemet, ble det vedtatt at Pablo likevel kunne få være hos sin familie. Pablos dom er spesiell fordi den legger føringer for videre praksis med hensyn til blandingshunder: ”For å ivareta rettssikkerheten nødvendiggjør dette etter rettens mening at det må kunne stilles krav til faglig hundekompetanse hos de(n) som skal avgjøre om det foreligger slik tvil at dokumentasjonskravet inntrer. (…) Først da; kan man stille krav om dokumentasjon”.[10]

I Dommen understreker at politiets antagelse om at en hund er av en bestemt rase, ikke er faggrunnlag nok til å kreve hunder avlivet. Men politiets praksis ute på gaten vil ikke nødvendigvis endres av dette. I 2014 viste saken om hunden Fido dette, da Fido ble bestemt avlivet fordi politiet mente han så farlig ut, til tross for at han er av lovlig rase. Politiet opplyste da at ”Om hunden ikke har (microchip), skal den avlives, dersom den eksteriørmessig minner om en farlig hunderase.”[11] Etter mye mediaoppmerksomhet og engasjement fra kjente jurister fikk Fido leve, men ble omplassert.

Robothunden – det nye idealet?

Etologiprofessor Marc Bekoff, som i flere tiår har forsket på adferden til ulver, coyoter og hunder, sier følgende: ”Vi påfører hunder et stort antall krav, dag inn og dag ut. Vi må prøve å gjøre alt vi kan for å redusere disse kravene til et minimum.”[12] Med den norske hundeloven risikerer vi å gjøre det motsatte; kreve at hunder skal tåle enhver situasjon de blir utsatt for – være mer som roboter enn levende dyr. Vi forlanger at hundene skal tilpasse seg våre liv og våre aktiviteter, adlyde vår skiftende vilje og alltid reagere med vennlighet uansett situasjon. Det er en realitet at hunder i samfunnet raskt kommer i livsfare dersom de ikke lærer seg hva som forventes av dem – ikke hoppe opp, ikke bjeffe, ikke bruke munnen som en del av kroppsspråket overfor mennesker. Derfor må alle hundeeiere som bryr seg om hundene sine lære dem det. Men det er også et faktum at hunders naturlige adferd ikke lar seg ”vedta” bort av lover – at hunder seg i mellom av og til sloss uten at de er unormale, at hunder varsler med bjeffing for å beskytte flokken sin, at de gjerne vil hilse på folk med å være så nær ansiktet til den de hilser på som mulig.

Hundeloven tar ikke hensyn til at naturlig hundeadferd er en helt reell del av hundene som loven gjelder for. De fleste sakene hvor hunder blir begjært avlivet på tynt grunnlag, hjemles i § 18, som åpner for avliving eller omplassering for ”en hund som har angrepet eller skadet et menneske”. I enkelte dommer defineres disse begrepene vidt: ”Begrepet ”angrep” i hundelovens forstand omfatter ”alt fra bitt og glefsing til at en hund griper fatt i, hopper opp på eller truer noen slik at noen f.eks. hindres i å passere”, mens begrepet ”skade” omfatter så vel fysiske, psykiske og ideelle skader.”[13] Med dette som utgangspunkt kan det bli vanskelig for hunder å bevege seg trygt i samfunnet.

Farlig?: Dette er Yorkshire terrierblandingen som fikk avlivingsvedtak fordi hun bjeffet i hagen. Vedtaket ble omgjort etter at NOAH ble involvert i saken. Foto: Privat

Det er fort gjort at noen føler seg truet eller hindret i å passere, fysisk skade kan være et lite risp og ideell skade er rett og slett skade på gjenstander. Når loven også introduserer begrepet ”utrygghetsfølelse” som avlivingsgrunn, blir det utrygt å være hund. Begrepet utrygghetsfølelse innebærer at hundeeiers motpart i rettssystemet automatisk har makt til å avgjøre hund og hundeeiers skjebne – da en følelse ikke kan bevises eller motbevises med faktiske forhold. Er dette en dramatisering? Dessverre ikke – flere saker som har vært og er i rettssystemet, viser at begrepene blir brukt akkurat så vidtrekkende som NOAH fryktet da loven ble til.

Grand Danois-hunden Odin (2009) kom i skade for å dytte et barn under lek, slik at han fikk et blåmerke og en rift fra Odins pote. Barnefaren var politi og forlangte Odin avlivet, til tross for at seks tilstedeværende voksne alle var enige om at hunden ikke hadde bitt. Som argument ble det også brukt at Odin hadde vært i klammeri med en annen hund ved en tidligere anledning. Familien måtte ta saken til tingretten og Odin fikk til slutt leve.[14]

“En liten Yorkshire terrierblanding fikk et avlivingsvedtak på seg fordi den hadde stått i egen hage og bjeffet.”

Hunden Bob, som det er egen artikkel om i dette nummeret, har imidlertid nå blitt dømt til avliving i to rettsinstanser i en sak hvor skaden også besto i et blåmerke og et merke som kan stamme fra en klo. Hans sak er anket til Høyesterett. En liten Yourkshire terrier-blanding fikk et avlivingsvedtak på seg (2015) fordi den hadde stått i egen hage og bjeffet. Anmelder bodde i nabolaget og var politimann. NOAH bidro i saken, og den ble trukket på grunn av formelle saksbehandlingsfeil. At hunder har lov til å reagere i visse situasjoner har vært allment akseptert – det finnes utallige historier om hunder som jager tyver eller forsvarer familien. Men dette er i endring. Flere dommer har fremhevet at hunder skal tåle menneskers uberegnelige adferd.

En sak NOAH ble kontaktet i, gjaldt en hund som uforskyldt havnet midt i en alvorlig slosskamp mellom to menn i leiligheten der hunden bodde. Den ene mannen, som er fremmed for hunden, faller over hunden, som biter i refleks før den raskt slipper og rømmer. Hunden eies av kjæresten til den ene mannen, og blir avlivet selv om den var offer for en voldelig situasjon. Gårdshunden Bamse gikk i bånd med sin eier rett ved tunet, da naboen kom mot dem på veien og ropte at hunden måtte holdes unna. Han kom så nær at Bamse hoppet opp på vedkommende, som fikk et sår som kan ha vært fra en tann eller klo, men ikke et bitt. Etter to år i rettssystemet og to adferdstester, bestemmer lagmannsretten at Bamse får leve, men må omplasseres.

Loke, en stor hund som ble brukt som besøkshund, ble dømt til døden i lagmannsretten. Loke hadde beklagelig nok kommet bort fra eier, løp bort til en annen hannhund, hvorpå eieren av denne legger Loke i bakken og hans hund biter Loke bak. I basketaket mellom hundene biter Loke armen til han som holder ham nede, og løper så hjem. Politiet sier først i vedtak at de vurderer omplassering, da de ikke har  noe å utsette på Lokes adferd i seg selv. Men vedtaket omgjøres til avliving. Hendelser som hunder daglig og helt naturlig er del av – som å risikere å klore noen i lek eller hilsning – er etter loven et faremoment for hunden. Og uhell fra hundeeiers side – en hund som kommer seg løs fra bånd eller hage og kommer i bråk med en annen hund – kan lett ende fatalt for hunden. Hundeloven har skapt et rom for å forlange det umulige av hunder.

Et tryggere samfunn?

Får vi et tryggere samfunn av å forlange at kun hunder som tåler alt skal få leve? Det ser ikke slik ut – antall anmeldelser som gjelder hundehold har i følge politiet økt fra 673 i 2012 til 800 i 2016.[15] Politidirektoratet tror det er flere angrep på mennesker fordi de tror det er flere hunder i Norge. Men stemmer det? I 2004 – året hundeloven trådte i kraft – opererte media med ”over 400 000” hunder i Norge.[16] Men både i 2012 og 2016 er tallet ”ca 500 000”.[17] Økningen i anmeldelser er ikke proporsjonal med noen økning i antall hunder.

“Får vi et tryggere samfunn av å forlange at kun hunder som tåler alt skal få leve?”

Danske undersøkelser av omfang av hundebitt før og etter deres hundelov som kom i 2010 – med raseforbud og fokus på avliving av hunder som har bitt – tyder på at antall bitt ikke gikk ned som følge av tiltakene.[18] En økt intoleranse overfor hunders adferd og fokus på at hunder bør avlives dersom noen finner en ulempe ved dem, kan også ligge bak tallene. Det kan dessverre også frykten som hundeloven skaper. NOAH registrerer en økt frykt hos hundeeiere for å la sin hund sosialisere med andre mennesker og hunder. NOAH ser seg også dessverre nødt til å advare hundeeiere om hvor svakt de står rettslig, og at selv ”normale” situasjoner kan føre til rettsprosess. Det skaper ikke et trygt samfunn for verken hunder eller mennesker. Dette var også budskapet da NOAH stilte opp i Justiskomiteen i år.

”NOAH registrerer en økt frykt hos hundeeiere for å la sin hund sosialisere med andre mennesker og hunder.”

Komiteen, på initiativ fra Venstre, tok dette på alvor og ba Justisdepartementet om en ”helhetlig gjennomgang” av hundeloven.[19] NOAH har både hatt møte med departementet hvor flere viktige mangler ved loven ble understreket, og hatt samtaler med flere partiers stortingsrepresentanter. Den manglende forståelse for hunders adferd som loven representerer og dessverre bidrar til å spre i samfunnet, står i kontrast til lovens egen intensjon. Hundeloven må endres dersom lovens intensjon skal oppfylles. Det er skapt et mønster av ukunnskap i møte med hunder, og en eskalert frykt og intoleranse overfor dyr.

”Hundeloven må endres dersom lovens intensjon skal oppfylles. Det er skapt et mønster av ukunnskap i møte med hunder, og en eskalert frykt og intoleranse overfor dyr.”

Dette handler dypest sett ikke bare om hundene – det handler også om måkene og svanene som blir stemplet som ”aggressive” når de forsvare sine unger, og at responsen ofte er skyting hvis et skogsdyr forviller seg inn blant bebyggelse. Det handler om forventningen om total trygghet i møte med dyr – og at de skal tilpasse seg oss betingelsesløst. Er det en realistisk og sunn forventning? Blir vi egentlig tryggere av å la frykten styre? Hunder har levd tett på oss i tusenvis av år, i en slik grad at både deres og vår evolusjon og gener er påvirket av det.[20] Båndet mellom en hund og hundens familie er ofte sterkt. Det er en svært inngripende og alvorlig hendelse i noens liv at ens hund blir tatt fra en og skal miste livet. Heller ikke dette tar hundeloven høyde for. Loven ser på hunden kun som et objekt uten egenverdi. Men vi kan ikke bare endre oss overfor hunden nå, etter tusenvis av år. Vi kan ikke kreve alt, og gi så lite tilbake. Vi må klare å ha et samfunn hvor det også er plass til dyrenes egne behov, og hvor ikke frykt, men kunnskap og forståelse, står i sentrum.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2017.

Kilder