40 års fokus på dyrevelferd

Cecilie Mejdell er fagansvarlig for dyrevelferd ved Veterinærinstituttet, en posisjon hun har hatt siden 2006. For NOAH har hun vært et velkjent navn i alle år, og vi intervjuet henne for 20 år siden i forbindelse med Norges første stortingsmelding om dyrevelferd. Ved de fleste offentlige initiativer for dyrevelferd i Norge, har Mejdell vært delaktig. Hun var med i fagarbeidet før dyrevelferdsmeldingen i 2003, og var medforfatter av kommentarutgaven til den nye dyrevelferdsloven fra 2010.

Da Rådet for dyreetikk ble opprettet i 1993 var hun Rådets første sekretær – en stilling hun har gjenopptatt i dag. Mejdell er også blant de få veterinærer i Norge som har engasjert seg for og skrevet om dyrevelferd for ville dyr – et fagfelt som i årevis har blitt stemoderlig behandlet i Norge.

– Nå er du tilbake som sekretær i Rådet for dyreetikk, der du også var med i oppstarten i 1993. Hvordan opplever du at Rådet har blitt hørt gjennom 30 år?

– Jeg tror arbeidet er viktig som en del av en prosess, der dyrevelferd er en verdi i samfunnet. I 1993 var dyrevelferd nærmest et fremmedord, og nå er det noe alle snakker om. Men ting tar tid. Rådet uttalte i 1994 at driftsformene i pelsdyroppdrettet ikke kan forsvares og derfor bør avvikles. Det tok 30 år. Jeg har flere eksempler på råd fra Rådet for dyreetikk som ikke har blitt tatt til følge enda.

– Hvilke råd reagerer du spesielt på at ikke politikerne har fulgt opp?

– Når det gis råd som koster penger, skal det mye mer til for at de blir fulgt. Da Rådet ble opprettet var den første uttalelsen vår om elektrisk kutrener for kuer på bås, som gir støt når de gjør fra seg på feil sted. Da trodde Rådet at båsdriften skulle bli faset ut om kort tid. Og nå står vi her, 30 år etter, og det er enda 10 år til båsene skal fases ut. Det er fortsatt omkamp om forbud i det hele tatt skal innføres. Det at man fortsatt bruker kutrener i norske båsfjøs, er kanskje det viktigste eksempelet på råd som ikke er fulgt opp.

– Hvordan vurderer du oppfølgingen av den forrige dyrevelferdsmeldingen i Norge, og hva bør man fokusere på i den nye?

– Den forrige meldingen ble fulgt opp ved at man laget forskrifter for mange dyreslag, der det ikke tidligere var noen regler for hvordan dyr skulle behandles. Vi har også fått en ny lov som stadfestet at dyrevelferd ikke bare handler om å unngå lidelse, men å fremme god dyrevelferd. Meldingen satt også kritisk fokus på pelsdyroppdrett, som nå er forbudt.

«Vi får stadig mer kunnskap om at dyrene ikke er maskiner, men tenkende individer.»

I den forrige stortingsmeldingen var man imidlertid mer forsiktig med å beskrive problematiske forhold i fiskeoppdrett. Jeg forventer at man denne gangen setter et helt annet fokus på dyrevelferdsutfordringene i oppdrettsindustrien. Blant annet må trafikklyssystemet som regulerer produksjonen benytte flere parametere enn bare lusebelastning – det bør for eksempel settes grenser for dødelighet.

– Hvilke saker er viktige å ta tak i for dyr i landbruket – i tillegg til båsdrift og kutrener?

– Generelt er diskusjonen om plassforhold, miljøberikelser og utetilgang for alle dyr viktig. Dette har flere partier engasjert seg i, spesielt i forhold til griser. Etter svenske TV avsløringer om kritikkverdige forhold i kyllingproduksjonen, har denne næringen begynt å ta viktige initiativer. Jeg forventer at stortingsmeldingen vil problematisere de mest hurtigvoksende rasene.

– Hva er viktigst å anerkjenne i dyrevelferdsmeldingen?

– Vi får stadig mer kunnskap om at dyrene ikke er maskiner, men tenkende individer. Jo bedre plass og jo bedre forhold man gir dyrene, jo lettere er det også å se at de er individer med mange ulike egenskaper. Holder du en høne innesperret i et lite bur får du aldri se dyrets fulle potensial.

– Forbud mot burhøner var noe du nevnte som viktig allerede for 20 år siden.

– Det er ikke en god måte å holde dyr på. Samtidig var jeg med å skrive en utredning om burdrift og løsdrift for endel år siden. Da var jeg skeptisk til å forby innredete bur fordi man
også hadde mange velferdsutfordringer i løsdriftsystemene.

«Holder du en høne innesperret i et lite bur får du aldri se dyrets fulle potensial.»

Det er jeg ikke lenger, nå mener jeg det er kunnskap nok for å fase ut bur. Det kan godt hende det kommer et forbud, det er også blitt forbud i mange andre land.

– Du var skeptisk til opprettelsen av Mattilsynet i sin tid, fordi du mente dyrevelferd kunne risikere å bli nedprioritert?

– Ja, det mener jeg dessverre tiden har vist. Mattilsynet har nå 77% færre tilsyn på kort tid. Da hjelper det ikke å si at de kompenserer det med å ha veldig gode tilsyn. Gode tilsyn betyr kanskje at jussen er upåklagelig?. Men jeg tenker det er bedre å ha 100 tilsyn og akseptere at det blir gjort noen feil i to av dem, enn å ha 10 av 10 perfekte tilsyn og ikke vite hvordan dyrene har det på de 90 andre stedene.

Kvantitet er viktig for dyrenes del. Dyrevernnemndene hadde tidligere en viktig funksjon som de nå ikke får utført. Veterinærene som jobber i Mattilsynet er dedikerte, flinke mennesker, men de trenger støtte i sitt vanskelige og mentalt krevende arbeid. Alle mennesker gjør feil av og til, men konsekvensene av feil bør ikke være så store at inspektørene kvier seg for å føre tilsyn og ta tak i dårlig dyrevelferd.

– NOAH jobber for eget dyreverntilsyn. Er det en god ide?

– Jeg tenker nok at det er det, uten å ha veid alle fordeler og ulemper. Mattilsynet har et stort problem ved at de har mange lovpålagte oppgaver innenfor andre felter enn dyrevelferd, og når ressursene er knappe må de fortsatt gjøre det som er lovpålagt. Da blir dyrevelferdssakene liggende nede i prioriteringsbunken. Hvis man hadde et organ som var samlende for dyrevelferd for alle dyr, ville man kanskje også få større fokus på ville dyr – som nå havner i skjæringspunktet mellom ulike etater.

– Den forrige dyrevelferdsmeldingen hadde liten fokus på ville dyr, og det samme later til å bli resultatet for den nye. Samtidig har vi nå ny viltlov på høring – hvor dyr defineres som «viltressurser», og dyrevelferd er underkommunisert. Hva tenker du om ville dyrs status i Norge?

– Det er et tema som har opptatt meg stadig mer de siste årene. Noen forskere har beregnet at viltlevende pattedyr utgjør 4% av biomassen til jordens pattedyr, husdyr 60% og mennesker 36%. Da tenker jeg at vi er forbausende lite tolerante for de ulempene som disse ville dyrene påfører oss. Det er en form for kulturkollisjon mellom viltforvaltning og dyrevelferdstradisjonen. Derfor snakker ikke disse to miljøene alltid så godt sammen.

«Hvis man hadde et organ som var samlende for dyrevelferd for alle dyr, ville man kanskje også få større fokus på ville dyr – som nå havner i skjæringspunktet mellom ulike etater.»

Begrepet «compassionate conservation» ble lansert for å prøve å forene disse to sidene. Det handler om at arbeidet for artsbevaring også må ta hensyn til individuelle dyrs behov. Jeg har selv flere ganger kommentert at det er veldig negativt når en art blir kategorisert som et «skadedyr». Da forsvinner mange sperrer og fokus blir på å bli kvitt dyret – hensikten helliger alle midler. Ulike ville dyr kan utvilsomt skape problemer for oss mennesker. Men vi hadde trengt å ta et steg tilbake og tenke over at de har sin rettmessige plass de også. Vi har jo breiet oss ut, og kanskje skulle vi ta mer hensyn til deres behov.

– I 2004 skrev du en rapport om menneskers påvirkning på ville dyr for Veterinærmedisinsk Oppdragssenter. Det er den eneste grundige rapporten om dyrevelferd for ville dyr i Norge…

– Det er i så fall veldig kjedelig. Det burde vært en oppdatert rapport om dette temaet, vi har jo fått mye mer kunnskap om flere av de temaer som omtales i rapporten. Men ville dyrs velferd faller ofte mellom to stoler. I Veterinærinstituttet har vi i det siste forsøkt å få regelverket for selfangst og hvalfangst til å forankres i dyrevelferdsloven også, men det har det vært en motvilje mot.

Jeg tenker at alt regelverk som omhandler direkte interaksjoner med ville dyr, for eksempel jakt, bør hjemles i dyrevelferdsloven. Den loven skal styrke dyrevelferdshensynet og hensynet til enkeltdyr, og tilkjenner dyr egenverdi. Så er det mange andre prosesser i samfunnet som påvirker ville dyr – ikke minst ulike typer utbygging. Det er mye som direkte påvirker dyrevelferd negativt, uten at noen egentlig har det som hensikt.

– I rapporten din foreslo du forbud mot skuddpremier, men regjeringen vil videreføre det i den nye viltloven?

– Personlig liker jeg ikke ordningen med skuddpremie, men kan ikke svare for hva Veterinærinstituttet vil skrive i høringssvaret. Viltforvaltningen er rettet mot de artene som har størst økonomisk og jaktmessig betydning. Man vil favorisere jaktbart vilt ved å beskatte andre ville arter som predaterer på disse. Fugler som skjærer, kråker og nøtteskriker blir levende målskriver. Man mener at man gjør noe nyttig ved skyte flest mulig, men slike kampanjer kan ha utilsiktede effekter.

– Total yngletidsfredning er også noe som ikke blir fulgt opp i loven.

– Noen arter, som rødrev, har veldig kort fredningstid. Og for bever kan jakttiden også gå inn i yngletiden. Jeg mener fredning i yngletiden er et viktig prinsipp.

– Rådet for dyreetikk har foreslått forbud mot hijakt – er du enig i det?

– Når det gjelder hijakt med hund på rev og grevling, kan jeg ikke skjønne at man har behov for det, og vil tro at det er ekstra stressende for disse dyrene å bli forfulgt inn i sitt ellers trygge skjul. Det utsetter også hundene for skaderisiko.

– Ser du behov for forbud mot visse typer jakt for å minimere skadeskyting?

– Det å gå på jakt er på en måte et «privilegium» som samfunnet gir deg. Det krever en aktsomhet, fordi dyret man jakter på føler frykt og smerte og har et liv med relasjoner til andre dyr. Jegeropplæringen er viktig, og det må jobbes med holdninger i miljøet. Å velge å ikke skyte, må være en viktig del av opplæringen.

– Regjeringen foreslår indirekte å tillate buejakt som både Veterinærinstituttet, Rådet for dyreetikk, Veterinærforeningen og Mattilsynet har uttalt seg skeptisk til. Hva tenker du om det?

– Jeg er fortsatt skeptisk til det. Det er ikke nok å vite at dyret dør, man må vite hvor lang tid det tar og potensiell smerte og frykt i denne perioden. Flere land har hatt ulike forsøksprosjekter, men jeg har ikke sett denne typen data.

– Hva tenker du om fellefangst, og at en rekke feller fortsatt er tillatt for rekreasjon i Norge?

– Kanskje man trenger feller for å avlive mink i fuglevær noen steder. Men mange ganger kan man lure på vitsen med fellefangst av f.eks. mår og røyskatt, som for de fleste av oss er naturopplevelse å se. Det er dessuten risiko for at noe går galt. Hvis et mindre dyr, som et ekorn, går i en mårfelle vil den treffes på et feil sted på kroppen og kunne lide lenge. Det skjer også at hunder og katter rammes av feller som ikke er sikret godt nok.

– Du har også bidratt til en rapport fra Veterinærinstituttet om feller og fangst av smågnagere. Hva tenker du om at alt virker å være lov ovenfor disse dyrene som er «nederst på rangstigen»?

– Rotter og mus er unntatt fra mye av regelverket. Det selges helt uegnede musefeller i vanlige butikker i Norge, mens Sverige har typegodkjente slagfeller for disse artene også. Men bruk av gift er strammet inn. Det er bra, fordi det har konsekvenser også for andre arter, både tamme og ville. Jeg underviste i noen år på kurs for skadedyrbekjempere i regi av Folkehelseinstituttet, og bransjen blir stadig mer opptatt av å fokusere på forebygging. Sikre hus, rydde vekk mat – da er veldig mye gjort.

– Du har reagert på at Høyesterett i praksis legaliserte drukningsfeller for mus nylig?

– Jeg var overrasket over dommen, særlig når tiltalte ikke hadde prøvd lett tilgjengelige alternativer. Høyesterett legger stor vekt på «tradisjon», og mener drukningsfeller er tradisjon. Det er også tradisjon med hjemmebrent i noen bygder, men det blir jo ikke noe mer lovlig av den grunn. Når tradisjon blir vektlagt slik, tenker jeg det bli en bremsekloss mot en faglig utvikling drevet av kunnskap.

Jeg er redd for konsekvensene av dommen, fordi den i praksis antyder at forbudte handlinger mot dyr må nevnes konkret i lov eller forskrift. Et forbud mot å drukne dyr er innfortolket av fagmyndigheten allerede på 1970-tallet og gjentatt i et offisielt brev sist i 1994. Når ikke det er nok, så frykter man at ingenting i dyrevelferdsloven betyr noe. Den er jo full av omtrentlige uttrykk som «forsvarlig» og «human».

– Hva er konsekvensen av det?

– Man må lage forskrift som gjelder «skadedyrbekjempelse». Det er dessuten flere kjæledyrarter der det ikke finnes konkrete forskrifter. En siste konsekvens er at ordlyden i dyrevelferdsloven kanskje må revideres og bli mer konkret, iallfall der det ikke finnes forskrifter som utdyper grensene for forsvarlighet.

– Hva er det viktigste virkemiddelet for å heve fokus på ville dyrs egenverdi i samfunnet – enten det er mus, bever eller ulv?

– Viltforvaltningen er i stor grad styrt av folk med biologibakgrunn, som tenker populasjoner, ikke enkeltindivider. Kanskje det er lurt å også få inn flere etologer og veterinærer i viltforvaltningen – som har fokus på dyrs kognisjon og bevissthet. Overfor folk flest tror jeg gode naturdokumentarer i mediene som viser hvor komplekse dyrene er, har mye å si.

– Du har skrevet at viltforvaltningen i stor grad handler om jegernes interesser, og at interessene til mennesker som ikke jakter og til dyrene selv, kommer i bakgrunnen?

– Jegerinteressene har stor gjennomslagskraft politisk. Det så man i saken om blyhagl på Stortinget. Samtlige faglige råd var å bli kvitt blyet. Det eneste motargumentet var at alternativ ammunisjon med tilsvarende egenskaper som bly var mye dyrere. Stortinget opphevet likevel forbudet mot blyhagl. Nå har nytt EU-regelverk i praksis gjeninnført forbudet. Man ser det også i forhold til jakt i nasjonalparker og på rødlistede arter. For min egen del, liker jeg å gå i naturen og se levende dyr og gleder meg stort over det. Jeg trenger ikke gevær for å kose meg i fjellet.

Denne artikkelen er tidligere publisert i NOAHs Ark #2 2024