Innspill til Miljødirektoratet: revidering av CITES-forskriften

NOAH har tidligere sendt forslag om endring av CITES-forskriften og utarbeidelse av en tiltaksplan for beslaglagte og konfiskerte individer av CITES-arter. Miljødirektoratet har nå fått et oppdrag fra Klima- og Miljødepartementet om å revidere CITES-forskriften. NOAH har fulgt opp dette med innspill og ber om at de foreslåtte endringene blir en del av en revidert forskrift som sendes på høring.

1. Forpliktelse til å vurdere omplassering av beslaglagte individer av CITES-arter i liste B

CITES-forskriften legger ikke i klartekst til rette for omplassering eller retur til utførselsstaten av inndratte levende individer av dyrearter i liste B. NOAH vil anmode om å endre forskriften slik at omplassering eller retur til utførselsstaten skal vurderes også for disse artene før man eventuelt konkluderer med avliving. Selv om NOAH mener at forskriften i sin nåværende form i realiteten ikke legger en slik begrensning, har vi erfart ifm. behandling av servalsaken at Miljødirektoratet tolker det slik at forskriften inneholder en slik begrensning. Det er viktig at dette ikke kan tolkes på annen måte, og at forskriften i klartekst reflekterer intensjonen i konvensjonen. Å velge omplassering (eventuelt utførsel til et redningssenter) istedenfor avliving når dette er mulig, vil også være i tråd med prinsipper i annet lovverk som regulerer avliving av dyr opp mot alternativer, slik som hundeloven og dyrevelferdsloven.

Dyrevelferd er et sentralt hensyn i CITES-konvensjonen

NOAH vil påpeke at dyrevelferd er et sentralt hensyn i CITES-konvensjonen. Konvensjonsteksten inneholder flere referanser til dyrevelferd og dette kan betraktes som en av de underliggende prinsippene i konvensjonen. Det gis også retningslinjer om hvordan man i praksis bestemmer over situasjoner om ulovlig ervervede og innførte dyr av (alle) CITES-listede arter. Det kommer tydelig frem at avliving bør være den siste utvei og at andre alternativer må vurderes før avliving blir vedtatt. I lys av dette kan man hevde at norske myndigheter unnlater å implementere CITES-konvensjonen på en lojal måte dersom de unnlater å vurdere andre alternativer enn avliving også for arter, spesielt i situasjoner hvor alternativene ikke innebærer noen betydelige kostnader for staten, men tvert imot er mer kostnadseffektive.

Det kommer tydelig frem i CITES-konvensjonen at avliving bør være den siste utvei og at andre alternativer må vurderes før avliving blir vedtatt.

NOAH vil også minne om Rådet for dyreetikks uttalelse fra 1997 om avliving av ulovlig importerte dyr: «Rådet for dyreetikk mener at myndighetene i for stor grad tyr til avliving av angjeldende dyr i slike situasjoner. (…) En forvaltningspraksis der avliving ofte er første valg, bidrar til en tingliggjøring av dyr og strider imot den bevissthet og ansvarsfølelse overfor dyr som Rådet ønsker fremmet i samfunnet.»

Må ha en handlingsplan for beslaglagte og konfiskerte individer

NOAH vil videre påpeke at det fortsatt mangler en tiltaksplan for beslaglagte og konfiskerte individer av CITES-listede arter. Det er etter NOAHs oppfatning nødvendig å utarbeide slike retningslinjer, tatt i betraktning at handel med truede arter har hatt en betydelig økning de siste tiårene. Det er viktig at myndighetene har til disposisjon fasiliteter hvor beslaglagte/konfiskerte dyr kan omplasseres til enten midlertidig eller permanent. Dette betyr nødvendigvis ikke at fasiliteter må være til enhver tid tilgjengelige, eller være i offentlig eie, men at det er beredskap for å arrangere dette relativt raskt og sikre med dette et reelt alternativ til avliving.

NOAH bemerker at slike fasiliteter ikke kun behøver å være tilknyttet dyrehager. At «de fleste dyrehager allerede har begrenset plass» betyr ikke at staten ikke kan opprette dialog med andre aktører – spesielt aktører som har som formål nettopp å hjelpe denne type dyr slik som for eksempel NOAH, som er i kontakt med organisasjoner og redningssentre i utlandet som kan hjelpe både finansielt og med å finne en plass til omplassering når det kan bli aktuelt.

2. Import av jakttroféer bør forbys

NOAH ba Klima- og miljødepartementet allerede i september 2015 om å vurdere et forbud mot å importere jakttroféer til Norge. I svar til NOAH fremmet departementet det syn at troféjakt bidrar til bevaring. NOAH vil derfor igjen påpeke at dette synet ikke har støtte i litteraturen – og at departementet heller ikke henviste til slike kilder i sitt svar.  Selv om jaktselskaper ofte eier store områder og hevder at de dermed bevarer habitat, viser det seg at troféjaktaktivitetene er en reell trussel mot sårbare arter.

Grenselinjen mot korrupsjon og ulovlig jakt er ofte tynn. Når det gjelder artsbevaring har forskning vist at antall dyr av sårbare arter går ned i områder der jaktturisme drives. Desto sjeldnere et dyr er, desto større populariteten blant jegere og jakttrykket øker, og forskere har tatt til orde for at troféjakt gjør større skade på ville dyrepopulasjoner enn man har antatt. NOAH oppfordrer norske myndigheter til å forby innførsel av jakttroféer, spesielt jakttroféer av arter som er oppført på liste A i CITES-forskriften. Med dette ville Norge følge etter tilsvarende nasjonale forbud innført i Belgia (januar 2024), Finland (2023) og Nederland (2016).

📄Les hele innspillet til Miljødirektoratet om revidering av CITES-forskriften her (PDF)