NOAH om fortolkning av dyrevelferdsloven etter dommen i musefellesaken

Bruk av drukningsfeller for å avlive mus eller rotter anses som forbudt, og bruk av disse er straffbart. Dette har vært lagt til grunn av faginstanser allerede siden 1974. I 1994 uttalte Landbruksdepartementet at drukning av dyr som avlivingsmetode var i strid mot den daværende dyrevernloven. Det sentrale spørsmålet i musefellesaken var om kvinnen kunne straffes for brudd på kravet i dyrevelferdsloven § 12:  avliving av dyr skal skje «på dyrevelferdsmessig forsvarlig måte».

Problematisk bruk av «tradisjon» som rettslig argument

Høyesterett mente at det måtte ha «betydning både hva som har vært vanlig å bruke mot store museplager, og at regelverket åpner for bruk av gift, ikke minst av profesjonelle skadedyrbekjempere, til tross for de lidelser gift påfører musene». Videre ble ordet «tradisjon» brukt flere steder i dommen.

Når noe har vært mye brukt tidligere, betyr det ikke automatisk at det er blitt en «tradisjon». Det at det er flere som har avlivet dyr på en måte som er i strid med loven, viser at loven ikke håndheves av myndigheter i tilstrekkelig grad. Dette er ofte på grunn av at lovbruddene er vanskelig å oppdage. Det er feil å bruke «tradisjon» eller det som har vært «vanlig» før, for å senke terskelen av hva som er lovlig eller ulovlig.

Det er feil å bruke «tradisjon» eller det som har vært «vanlig» før, for å senke terskelen av hva som er lovlig eller ulovlig.

Ved å bruke ordet «tradisjon» for en avlivingsmetode som utsetter dyr for mye lidelser og som har vært ansett som forbudt av faglige miljøer, har Høyesterett bagatellisert måten dyrene ble behandlet på. Man kan også utfordre det faktum at bruk av bøttefeller faktisk er «vanlig». Lagmannsretten henviste til utsagn fra vitne Gunnar H. Gundersen som er professor av design hos OsloMet. Han uttalte om lange tradisjoner for bruk av bøttefeller med vann. Men man kan også stille spørsmål om tidsfaktoren – er bruken fortsatt vanlig nå, eller er det noe som ble mye brukt for mange år siden fordi mer moderne metoder ikke var tilgjengelige?

Mus uten rettsvern?

Høyesterett la vekt på at bruk av gift er tillatt etter viltloven § 25. Det er ikke helt klart hvorfor Høyesterett la så stor vekt på dette ved vurdering av forsvarlighet av en drukningsfelle. Men det ser ut som at rettens oppfatning er at de lidelsene som musene utsettes for ved bruk av gift, er like ille – eller enda verre – enn ved bruk av en bøttefelle. Dette gir allmenheten et signal om at så lenge gift er tillatt, er mus nesten uten noen rettsvern. Dette understreker behovet for tydelige forbud mot metoder som ikke er eksplisitt tillatt i lov eller forskrift.

Retten sidestilte også avliving av mus med jakt og fangst. NOAH mener avliving i hus eller låve ikke kan likestilles med jakt i naturen. Dette er en feil vurdering, ettersom man har større kontroll og dermed bør stille strengere krav til presisjon og skånsomhet. Dyrevelferdsloven § 12 krever i tillegg at utstyr til avliving er egnet og vedlikeholdt, men dette ble ikke vurdert av retten.

Privatpersoners «praktiske løsninger» kan ikke overstyre dyrevelferden

For at forbudet mot uforsvarlig avliving i dyrevelferdsloven § 12 håndheves i praksis, bør en avklaring av hva «praktisk gjennomførbart» innebærer. Høyesterett har lagt til grunn at både praktiske forhold, vanlige metoder og effektivitet kan tillegges vekt, noe som går lenger enn forarbeidene gir grunnlag for.

I denne saken var tradisjonelle musefeller, to katter og lydrepellenter brukt. Manglende effekt av dette kan ikke gi privatpersoner adgang til å bruke metoder som fagmiljøer og myndigheter lenge har ansett som forbudt. I denne sammenhengen påpeker NOAH at kontakt med profesjonelle aktører ikke var en del av vurderingen av hva som var «praktisk gjennomførbart». At retten ikke tok hensyn til det generelle forbudet i dyrevelferdsloven § 3 mot å utsette dyr for unødige påkjenninger, er svært uheldig.

De farlige konsekvensene av Høyesteretts dom

Rettssaken synliggjør problematikken rundt bekjempelse mot dyr som oppfattes som «skadedyr» eller «plagsomme» av noen mennesker. Det er umulig å foreta skjønnsmessige vurderinger av forsvarlighet i hvert enkelt tilfelle av avliving av dyr. Det må være mulig for den utøvende makten, politiet og påtalemyndigheter å anvende loven i konkrete situasjoner uten å tenke over om hvordan en avlivingsmetode oppfattes av noen deler av samfunnet, til tross for klare anbefalinger av fagmiljøet mot bruk av metoden. Cecilie Mejdell, som er veterinær, seniorforsker og fagansvarlig for dyrevelferd ved Veterinærinstituttet, har skrevet en kronikk i Aftenposten der hun kommenterer saken: «En konsekvens av dommen er at skadedyr gis et betydelig mindre vern enn husdyr».

«En konsekvens av dommen er at skadedyr gis et betydelig mindre vern enn husdyr.»

– Cecilie Mejdell

NOAH foreslår at både bruk av gift og drukningsfeller for å avlive mus og rotter av privatpersoner, forbys i loven/forskrift. Dette for å unngå at rettsvernet av disse dyrene svekkes ytterligere, i strid med § 3 i dyrevelferdsloven. Siden dyrevelferdsloven inneholder flere andre begrep som gir rom for skjønnsmessige vurderinger, er det viktig at det foretas en grundig rettslig vurdering  av den. Da er det mulig å sikre håndhevelse av loven etter strafferettslige prinsipper, og i samsvar med lovgivers intensjon om styrkere rettsvern av dyr i forhold til dyrevernloven fra 1974.

Det må også tas hensyn til utviklinger i kunnskap om dyrenes evne til å føle smerte og lide både mentalt og fysisk. Det må legges vekt på at ulovlige behandlinger mot dyr er vanskelig å oppdage. Dette gjelder spesielt for avliving av dyr av privatpersoner som verken har den nødvendige kompetansen om dyrenes kognitive egenskaper eller dyrevelferdsmessig forsvarlige avlivingsmetoder.

📄Les hele brevet til Økokrim om tolkning av § 12 etter HR-dommen i musefellesaken her (PDF)