De led av e led av søvnproblemer og immunsystemet deres brøt sammen, noe som gjorde dem mer sårbare for sykdommer. Men mest overbevisende var de hjerteskjærende fotografiene av apebabyer, med det glassaktige blikket til traumeofre i sine store øyne.
Da jeg studerte ville bavianer i Kenya møtte jeg et slikt spedbarn. I nærheten av forskningsstasjonen der jeg bodde ble en død voksen hunnbavian funnet i en krypskytters snare. Babyen hennes, dekket av de nyfødtes fløyelsmyke sorte pels, klamret seg fremdeles til sin mors kalde kropp. En annen forsker tok babyen med seg hjem, foret ham med melk, plasserte ham i et bur i et varmt rom, og glemte ham. Jeg kom tilfeldigvis over ham neste morgen. Han var knapt i live. Øynene hans var slørete, ufokuserte og halvveis lukket av hevelser. Kroppen hans var kald, og pusten nesten umerkelig. Jeg fjernet ham fra buret, og husket alt jeg hadde lært om hvordan spedbarn av primater responderte på tap av mor.
«De led av e led av søvnproblemer og immunsystemet deres brøt sammen, noe som gjorde dem mer sårbare for sykdommer.»
Jeg holdt ham tett inntil meg, stelte med ham, og bar ham med meg hvor enn jeg gikk resten av dagen. Selv om jeg trodde han var for syk til å klare seg gjennom natten ønsket jeg å trøste ham i hans siste timer. Den kvelden sovnet han liggende på brystet mitt, med hodet mot hjertet mitt. Midt på natten ble jeg vekket av en larmende bavian-baby som ville leke!
Neste morgen, med klare øyne, holdt han seg nær meg og våget seg kun noen få forsiktige skritt unna når jeg satte meg ned. Men hvis jeg fjernet ham mens han klynget seg til meg, ble han rasende, vred seg på bakken og skrek, akkurat som bavian-spedbarn gjør med sine mødre. Og som bavian-mødrene kunne jeg ikke holde ut å se ham lide, og plukket ham opp igjen. Øyeblikkelig ble han rolig og betraktet meg da med pur hengivenhet.
Jeg ga den lille fyren navnet Hilary, og mine engstelser for hans fremtid ble lettet da en venn av meg, som kunne være med ham døgnet rundt, adopterte ham. Han utviklet et sterkt bånd til henne, og han tok fatt på å leve det som i det minste noen mennesker anså som en fullt ut menneskelig tilværelse: Når vi tok Hilary med til drive-in kinoen i Nairobi måtte vi betale for ham. Da vi protesterte ble vi møtt med: ”Vel, han skal da se filmen, skal han ikke?” Og det gjorde han faktisk.
Noen få uker senere døde dessverre Hilary i krybbedød mens han sov. Men jeg vil aldri glemme ham og hva han lærte meg: Noen få timer med øm kroppskontakt kan mirakuløst endre truende død til overstrømmende liv.
«Noen hevder at kun mennesker kjenner emosjonell smerte. Andre erkjenner at kanskje ikke-menneskelige primater lider, men de forblir overbevist om at mindre ”smarte” skapninger, som gnagere eller hovdyr ikke gjør det.»
Senere så jeg hvordan en bavianmor reagerer på å miste et spedbarn. Zandra, en høytrangert hunn, ble kortvarig skilt fra sin seks måneder gamle baby. Hun lette frenetisk etter Zephyr da vi hørte høyfrekvente skrik. Kun sekunder senere fant vi Zephyrs lik med to dype stikksår i hodet. Morderen, en ny hann i flokken, var i ferd med å forlate åstedet. Zandra holdt om Zephyrs kropp i flere timer (en vanlig respons for primatmødre hvis spedbarn har dødd). Mens hun bar på liket kikket hun stadig bort på andre spedbarn som klynget seg til sine mødre. Det var tydelig for meg at hun kun ville se på et levende spedbarn og ikke ville noe vondt, men de andre mødrene unngikk henne fordi hun var slikt et dominant dyr. Hun endte opp med å betrakte babyer på avstand og grynte mykt til dem hver gang hun fikk øyenkontakt.
Neste dag bar ikke Zandra lenger på liket, og så ut til å være tilbake til det normale. Men en måned senere, da flokken igjen passerte gjennom området hvor hun hadde mistet babyen sin, begynte Zandra straks å klatre i trærne og se seg rundt overalt, og ga fra seg de samme ropene som da hun lette etter Zephyr. Hun hadde ikke glemt ham eller kommet over tapet sitt.
Den mest overraskende og intense reaksjon på tapet av et spedbarn jeg noen gang har sett, involverte imidlertid ikke bavianer, men en elegant afrikansk antilope på størrelse med en halvvoksen hjort. En morgen kom min kollega Richard Wrangham og jeg over fire voksne hannbavianer som jaget en baby hunn-impala. Pala, som vi kalte moren hennes, jaget en av hannene opp i et tre, og tvang en annen til å slippe babyen som han holdt i kjevene sine. Men en tredje angriper snappet den lille antilopen og drepte henne. Det var grusomt å betrakte Pala, noen få meter unna, stirrende intenst mens bavianen spiste babyen hennes. Da han stappmett beveget seg unna jaget hun ham så vidt, før hun kom tilbake for å stirre på sitt spedbarns halvspiste kropp.
«Den mest overraskende og intense reaksjon på tapet av et spedbarn jeg noen gang har sett, involverte imidlertid ikke bavianer, men en elegant afrikansk antilope på størrelse med en halvvoksen hjort.»
Vi gikk videre med bavianene, men da vi kom tilbake sent på ettermiddagen stod fortsatt Pala urørlig over liket, kanskje for å vokte det mot ytterligere skade. Neste morgen fant vi henne på den samme flekken, med øynene naglet til bakken, som om intensiteten i savnet hennes kunne bringe liv tilbake til benene. Da vi kom tilbake senere den dagen var hun borte. Kanskje hadde Pala vært i sjokk i 24 timer, eller kanskje den stille våkingen rett og slett var hennes måte å sørge over tapet av barnet sitt.
Noen hevder at kun mennesker kjenner emosjonell smerte. Andre erkjenner at kanskje ikke-menneskelige primater lider, men de forblir overbevist om at mindre ”smarte” skapninger, som gnagere eller hovdyr ikke gjør det. Jeg håper historier som Palas kan bidra til at de skifter mening.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2007.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.