Sultedøden er ikke uvanlig, og de fleste dødsfallene som ikke er forårsaket av mennesker, kjøretøyer eller rovdyr, forekommer om vinteren.
Elgens stoffskifte synker om vinteren, så til tross for økt kaloribehov, forbrennes det færre kalorier. Likevel er livet farefylt for dette dyret, som gjerne vandrer alene. Elgen lever i store deler av det subpolare beltet, og finnes så langt sør som i Mongolia i Asia, og i de nordlige delene av ørkenen i Nevada.
En imponerende samling av rovdyr spiser elg. De har blitt drept av spekkhoggere under svømmeturer i Stillehavet mellom øyer i det sørøstlige Alaska, av tigre i Kina og Sibir, og av ulver og bjørner fra Norge og Sverige til Canada og Alaska. Men da elgen koloniserte Jackson Hole-regionen sør for Yellowstone National Park i Wyoming, USA, sent på 1800-tallet, entret de en region som hadde mistet mesteparten av sine farligste rovdyr, og bestanden ble over tyvedoblet.
«Elgens stoffskifte synker om vinteren, så til tross for økt kaloribehov, forbrennes det færre kalorier.»
Rundt 1990 begynte økende bekymring for elgbestandens mulige trussel mot sårbare våtmarksområder å gjøre seg gjeldende, særlig ettersom den største biodiversiteten i de tørre områdene i det vestlige USA, forekommer i nettopp slike våtmarksområder. Fire år senere begynte jeg og min kollega, Carol Cunningham, å studere elgbestandens økologi og atferd i Grand Teton National Park i Wyoming. I denne nasjonalparken var nok den største trusselen bensin-slukende, forurensende kjøretøyer (jeg eier selv en slik).
«En imponerende samling av rovdyr spiser elg. De har blitt drept av spekkhoggere under svømmeturer i Stillehavet mellom øyer i det sørøstlige Alaska, av tigre i Kina og Sibir, og av ulver og bjørner fra Norge og Sverige til Canada og Alaska.»
I Februar 1998 forlot en elgku vi kalte for Mor og hennes åtte måneder gamle datter, tryggheten de hadde funnet i en liten skog av piletrær nær sentrum av deres revir. Snøen hadde rukket å bli omtrent en meter dyp på denne tiden av året. Biler og enorme lastebiler fôr forbi i 100 kilometer i timen, knuste den kalde stillheten og spydde iskrystaller i alle retninger. Eventyrlystne turister forlot sine varme biler i noen få minutter for å peke, le og fotografere paret, som hadde krysset denne motorveien minst tretti ganger tidligere. Men den neste morgenen skulle bli svært annerledes for Mor.
I løpet av natten ble hun truffet av en kraftig sportsbil. Bekkenet hennes ble knust, og hun døde to dager senere, omtrent to hundre meter fra veien. Kalven forlot henne ikke. Som biologer blir vi lært opp til å være objektive, å samle data uten følelser, alt i vitenskapens ånd. Carol ville forsøke å ta noen prøver av Mors skjelett, men kalven ville ikke forlate den stive kroppen. I stedet for å forårsake mer sorg for kalven, forlot Carol stedet, i håp om at kalven ville være mindre knyttet til liket når hun returnerte noen dager senere. Men selv da coyoter, ravner og skjærer forsynte seg av Mors innvoller, nektet kalven å forlate stedet. Selv i døden var Mor den eneste kilden til beskyttelse og kunnskap for kalven. Mor visste hvor man fant den beste maten og hvordan man kunne beskytte seg mot de dødbringende menneskene, enten de kom til fots eller i bil. På et eller annet tidspunkt ville nok kalven likevel sulte i hjel, hvis den ikke forlot liket.
«Vi visste ikke lenger hvor vi var, men det gjorde kalven. Der, nesten helt begravet i den dype snøen, var noen knokler, blodflekker og hårdotter.»
Alt som var igjen av Mor et par uker senere, var et par hårdotter og noen knokler, de fleste begravet under snøen som nylig hadde falt. Men på dette tidspunktet hadde ikke kalven bare forlatt liket, ingen kalv var å se i det hele tatt. To andre biologer og jeg hadde trådt inn i Mors revir. I håp om å forstå hvordan morsbindinger påvirker avkommets overlevelsesevne, ville vi radiomerke kalven. Dette var vitenskap, og kulde, snø og morløse kalver var mindre verdt enn fakta vi kunne bruke til å teste hypoteser.
Selv med snøsko sank vi likevel til låret i snøen denne minus femogtyve grader kalde morgenen, men plutselig fikk vi øye på kalven, nær en kilometer fra stedet der Mor hadde dødd. Da vi nærmet oss for å kunne skyte den med en bedøvende pil, løp den skrekkslagne kalven, og fortsatte å løpe. Det å pløye seg gjennom snø som rakk henne til brystet, brukte opp den siste energien hun hadde.
Da vi forberedte oss på å skyte, glimtet noe til i snøen. Vi visste ikke lenger hvor vi var, men det gjorde kalven. Der, nesten helt begravet i den dype snøen, var noen knokler, blodflekker og hårdotter. Og det var der kalven sto. Bemerkelsesverdig nok hadde hun bekjempet oss og snøen for å komme tilbake til Mor, med det vi bare kunne tolke som et siste håp om trøst og beskyttelse, et håp om at den døde moren på en eller annen måte ville jage bort oss forferdelige mennesker.
«I motsetning til seks andre foreldreløse som hadde dødd, var vår kalv fortsatt i live. Hun beitet nær Mors levninger, og hadde fortsatt på seg radiohalsbåndet.»
Båndet mellom kalven og Mor var virkelig sterkt. Kunne disse dyrene virkelig være bare store etemaskiner, hormon-bunter utelukkende drevet av fysiologiske behov? Var de likegyldige og ufølsomme?
Mer enn to måneder hadde gått siden Mors død. Vinterens brutale grep hadde tatt slutt. Det var mai måned, og våren var merkbar selv i the Tetons. Solen skinte og luften var varm. Smeltevannet dannet bekker overalt. Trærne fikk knopper, trekkfuglene dukket opp, og våtmarksområdene var levende og fulle av vårens skjønnhet. I motsetning til seks andre foreldreløse som hadde dødd, var vår kalv fortsatt i live. Hun beitet nær Mors levninger, og hadde fortsatt på seg radiohalsbåndet.
Vi feiret alle sammen, og følte oss sikre på at denne ville overleve. To uker senere døde hun av sult.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2002.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
