Intervju med Geir Sjøli: Fra jeger til viltrehabiliterer

Sjøli vokste opp som flere på bygda gjør; i et jegermiljø der rovdyr ble sett på som «skadedyr» og en trussel mot jakt og fiske. Men så begynte han å se naturen fra andre perspektiver. Nå kjemper han for økt bevaring av alle våre truede rovdyr, og vier sin fritid til å ivareta skadde rovfugler. Hjemme på gården i Skogbygda i Nes kommune rehabiliterer han rovfugler som har fått seg en trøkk i møtet med menneskelig sivilisasjon. Med over 25 års erfaring har Geir opplevd alt fra sta musvåker med kresne ganer til uglepasienter som nekter å gi slipp på livet.

– Hvordan startet ditt engasjement for rehabilitering av rovfugler?

– Det startet for over 25 år siden i samarbeid med Foreningen Våre Rovdyr. Vi har et godt nettverk av eksperter vi kan kontakte for råd, og vi får også støtte fra Fylkesmannen. Jeg er ingen veterinær, men jeg har blitt en slags «fuglesykepleier» med årene. De mest krevende tilfellene overlater vi til de med mer spesialisert kunnskap. Jeg synes det er viktig at noen tar seg av disse fuglene. Det blir for lettvint å bare avlive dyrene uten å gi dem en sjanse. Vi har allerede mistet halvparten av verdens ville dyr siden 1970-tallet – det er på høy tid at vi tar ansvar og gjør noe med det.

– Hvor mange fugler rehabiliterer du i løpet av et år?

– Antallet varierer, men det ligger vanligvis på 2-3 til 7-8 fugler i året. Totalt har vi rehabilitert godt over 50 rovfugler. Rehabilitering tar tid; noen ganger har vi «gjester» i store deler av året. Det nytter ikke å slippe ut en rovfugl som bare er 90 % frisk. Fuglen må være 100 % i stand til å jakte selv før den kan klare seg på egenhånd, ellers vil den bare sulte i hjel.

En gang hadde vi en musvåk som var døden nær og måtte være her såpass lenge at den nektet å flytte ut. Den satt på verandaen og skrek etter mat – den var nok ikke helt klar for å «forlate redet». Til slutt måtte jeg ta den inn igjen og slippe den ut på nytt litt senere. Den holdt seg i området og ventet på meg i bjørketrærne hver dag når jeg kom hjem fra jobb. Den dro først når kulda kom og trekkinstinktet våknet.

«Vi må begynne å se på naturen som noe mer enn bare en ressurs for menneskelig utnyttelse. Skal vi ikke glede oss over levende dyr?»

– Har du noen fugler inne til rehabilitering nå?

– Vi har nylig hatt to lappugler hos oss. Den ene er nå hos eksperter for videre behandling på grunn av alvorlige skader, men dessverre mistet vi den andre i helgen. Den døde rett og slett i armene mine. Jeg mistenker at den kan ha fått i seg musegift, så vi har sendt den til undersøkelse for å få svar.

– Er det mange som driver rehabilitering av ville dyr i Norge?

– Det er ikke mange som driver med dette i Norge, i hvert fall ikke på et organisert nivå. I andre land, som Storbritannia, finnes det mange rehabiliteringssentre for vilt. Jeg mener at når vi har skapt en verden hvor rovfugler og andre dyr skader seg på menneskeskapte objekter, som trafikk eller ledninger, har vi også et ansvar for å hjelpe dem. De fleste rovfugler er også på rødlista. I dag sliter de ville dyrene på grunn av tap av leveområder, overdreven jakt og fangst, ulykker og skader. Hvis vi skal klare å bevare naturens dyr, må vi gjøre en innsats for å snu utviklingen.

– Hvor bør vi begynne?

– Jeg mener vi bør fokusere på konsekvensene av avskoging. Avskoging er et av de største problemene vi står overfor. Uten skogen har vi ingenting som holder på erosjon. Skog har det største artsmangfoldet, spesielt gammelskog, som vi knapt har her i landet lenger. Nå hogges det mer enn noensinne. Hele eiendommer hogges ned, og skogen får ikke bli voksen. Dette har alvorlige konsekvenser for hullrugende arter og en rekke andre fugler. Verdens ledere har mye å ta tak i med klimaendringer, avskoging, tørke, regn, konflikter og overbefolkning. Men ofte blir det bare prat og tiltak som i realiteten «flytter kakepynten». Det vi mister av natur, får vi aldri tilbake. Der det er nedbygd, enten det er veier eller vindmølleparker, er naturen borte. Selv om du plukker ned turbinene og prøver å gjenskape det, blir det aldri det samme.

– Hva med de store rovdyrene?

– Jeg mener at rovdyrforvaltningen i Norge er altfor aggressiv. Norske og svenske rovviltforskere er blant verdens fremste, men de blir ikke tatt med på råd når forvaltningen av ulven legges opp. Det er klare interessekonflikter mellom jegerinteressene og landbruket på den ene siden, og naturvern på den andre. Stortinget sitter og hestehandler om truede dyrearter, og AP står i spagaten mot SP og vet ikke sin arme råd. Det har alltid vært utveksling av ulveindivider gjennom hele Skandinavia. Norge må ta en større del av dette ansvaret, føre en mindre aggressiv naturforvaltning og ikke bare dyrke frem mest mulig hjortevilt. Naturen skal ikke være et fjøs, men et levested for alle arter.

I 1850 var det flere tusen bjørner her i landet – tenk på hvilken natur vi hadde! Nå er det kanskje bare litt over 100 igjen, og det er også «for mye» ifølge noen. De store rovdyrene blir behandlet som en trussel, selv om de er en naturlig del av vårt økosystem, og selv om flertallet av det norske folk ønsker rovdyr, også de som bor i ulvesona. Naturforvaltningen i Norge går to skritt frem og ett tilbake. De sterke kreftene som har styrt dette i mange år, vil ikke gi slipp så lett. Jeg tror det vil ta mange år til før vi ser en forbedring. Vi trenger bedre samarbeid og kanskje strengere reguleringer, som EUs artsdirektiv, for å komme videre.

«Jeg husker det ble søkt her i bygda om fellingstillatelse på gråhegrer fordi de plukket ørret i «noens bekk». Da begynner det å bli stusselig.»

– Hva tenker du om regjeringens ønske om å endre navnet på viltloven til «viltressursloven»?

– Det sier alt om hvordan regjeringen ser på de ville dyrene – som ressurser. Vi må begynne å se på naturen som noe mer enn bare en ressurs for menneskelig utnyttelse. Hvorfor skal man drive jakt på ekorn og trost? Hva skal det være godt for? Skal vi ikke glede oss over levende dyr? Noen av oss liker å følge revespor og mårspor om vinteren og observere ville dyrs adferd.

Jeg husker det ble søkt her i bygda om fellingstillatelse på gråhegrer fordi de plukket ørret i «noens bekk». Da begynner det å bli stusselig. Da jeg var liten, mente noen at de hadde sett en oter i vassdraget her, og da satt de på skift for å prøve å skyte den fordi den «tok fisken». Jeg har sett dette fra flere sider, og jeg kan si at NOAH og de andre som jobber for rovdyr og natur gjør en kjempejobb. De har mektige motstandere – og ekstremismen finner du der.

– Har du opplevd hendelser du har reagert spesielt på innenfor jegermiljøet?

– En hendelse her i bygda for noen år siden er et godt eksempel. En politibetjent og en veterinær måtte avlive en mishandlet sølvrev som var låst inne i et bur for å bli brukt i en hihundkonkurranse. Jeg oppdaget dette tilfeldig mens jeg kjørte forbi området, og kontaktet politiet, som raskt kom til stedet og fikk avslørt det. Det ble store oppslag i lokalavisene. Aktørene mente reven hadde det «så moro», men fikk ikke noe medhold i media eller av politiet. Slike aktiviteter skjer ofte på private, lukkede områder og er en del av et internasjonalt miljø med konkurranser. NOAH var med og dokumenterte denne virksomheten.

«Jeg tror det var blikket til ei røy som jeg skadeskjøt tidlig på 70-tallet, som førte til at jegerkarrieren ble avsluttet. Jeg søkte andre miljøer med et bedre natursyn.»

– Du har selv vært jeger, men sluttet med det. Fortell om den prosessen.

– Jeg var aldri noen «stor jeger». Jeg fant ikke særlig glede i jakta, og ble etterhvert møkklei dette evinnelige jaktpratet. Jeg tror det var blikket til ei røy som jeg skadeskjøt tidlig på 70-tallet som førte til at jegerkarrieren ble avsluttet. Jeg søkte andre miljøer med et bedre natursyn, og ble tidlig med i Foreningen Våre Rovdyr – faktisk deltok jeg på stiftelsesmøtet i 1986.

– Hva skal til for å forbedre situasjonen til de ville dyrene i Norge?

– Å snu den norske naturforvaltningen, som har stått stille i 30 år. Det er sterke krefter som har hatt hånd om dette i så lang tid. Nå er det flere hender på rattet, noe de ikke finner seg i. Vi trenger strengere regler for å beskytte ville dyr, og at fagfolk, ikke politikere med særinteresser, tar de avgjørende beslutningene. Norge må ta et større ansvar for å bevare naturarven vår. Vi ser at naturen og dyrelivet renner ut mellom fingrene våre, og det gjøres altfor lite for å stoppe denne utviklingen. Og vi må i alle fall klare å oppfylle vårt eget lovverk.

«Det er en stor oppgave å forme en bedre fremtid, men jeg ser håp i den yngre generasjonen.»

– Hva er ditt håp for fremtiden?

– Jeg håper vi kan oppnå en bedre forståelse og respekt for naturen blant folk flest. Og om vi ikke får til å redde dem, kan i hvert fall våre barnebarn si at «vi hadde ulver og bjørner og hønsehauk her i landet – vi klarte ikke å ta vare på dem, men vi vet at noen prøvde». Jeg håper de ikke sier det. Jeg håper vi en dag kan se tilbake og si at vi gjorde det rette for å bevare naturarven vår.

Jeg ser en positiv utvikling blant de unge, som ser på naturvern som en viktig sak. Mange unge har en bedre forståelse for komplekse temaer som overbefolkning, klimaendringer og forsøpling. Jeg så nylig en imponerende artikkel skrevet av en åttendeklassing om overbefolkning. Samme uke klaget politikere over en håndfull ulver de ønsket å skyte. Det er klart at noen politikere kunne lært mye av disse unge. Det er en stor oppgave å forme en bedre fremtid, men jeg ser håp i den yngre generasjonen.

Om Geir Sjøli

• Viltrehabiliterer som siden 1995 har tatt i mot syke og skadde rovfugler til rehabilitering på rovfuglmottaket på familiegården i Akershus.
• Styremedlem i Foreningen Våre Rovdyr og aktiv i Naturvernforbundet.
• Forfatter av fem barnebøker, blant annet «Fortellinger fra skogen» (2019) og «Elefantene kommer» (2022). I alle bøkene spiller naturen og dyrene en viktig rolle.