Intervju: Årets måkevenner

Hovedformålet med utmerkelsen «Årets Måkevenn» er å spre gode holdninger til disse fuglene som blir stadig mer truet, og ikke minst å inspirere til hvordan man kan sameksistere med måkene. Med medier som fortsatt fremhever negative holdninger til måker, er det behov for fokus på at dyrevennlige holdninger og handlinger skaper et bedre miljø for alle.

Derfor var det naturlig for juryen å fokusere på kandidater som viser hvordan mennesker og måker kan leve sammen – også på steder hvor noen kanskje tenker at måkene er et «problem».

Med over 70 nominasjoner, hvor alle var svært gode kandidater, har NOAHs jury hatt et utfordrende arbeid med å plukke ut hvem som skal få den første tittelen som «Årets Måkevenn». Til slutt falt valget på tre finalister, som ikke bare har vist at sameksistens er mulig, men som også er gode eksempler på hvordan engasjement hos enkeltpersoner innenfor det offentlige, kan utgjøre en forskjell for dyrene og ha positive ringvirkninger langt utover de enkeltdyrene de hjelper. I denne artikkelen blir man bedre kjent med alle tre finalistene.

Avstemningen mellom finalistene fant sted på NOAHs sosiale medier, og etter opptelling viste det seg at Paviljongene Barnehage stakk av med seieren. Publikum var særlig opptatte av at gode holdninger til dyr ble videreført til neste generasjon gjennom hensyn i praksis.

Paviljongene Barnehage i Lillestrøm

I Paviljongene Barnehage har ildsjelene Mette og Oda tatt grep for å gjøre barnehagen måkevennlig. De har med sin innsats for måkeparet som hekker i barnehagen deres, vist at sameksistens med måkene er fullt mulig. Paviljongene Barnehage har valgt å se måkenes tilstedeværelse som en mulighet til å lære barn om empati og hensyn til dyr og natur. Barnehagen er et godt eksempel på hvordan det å vise omtanke for dyr er verdifullt både for dyrene, og menneskene.

– Hva tenker dere om at dere er finalister til Årets Måkevenn?

– Det er kjempestas for hele barnehagen!, svarer Oda.

– Jeg er veldig opptatt av dyr og natur, og derfor følger jeg også NOAH på sosiale medier. Plutselig en dag dukket dette med «Årets Måkevenn» opp, og da tenkte jeg at jeg måtte nominere oss. Vi bruker jo store deler av våren og sommeren på måkene, sier Mette.

– Hvordan er livet med måkene i barnehagen?

– Vi har et måkepar her, som kommer hvert år. De er veldig tamme, de står utenfor verandadøra og tigger som hunder. Det å ha måkene her er veldig hyggelig, og vi gleder oss til hver sommer, forteller Oda.

– Foreldrene kaller vi bare «måkemamma» og «måkepappa». Men måkeungene har fått navn av barnehagebarna. Første året var det Fiffi og Foffo, andre året Spire, og i år heter de Pepsi og Cola. Vi pleier å skrive om måkene i nyhetsbrevet vårt og i de daglige oppdateringer fra barnehagedagen. Vi håper det kan bidra til å spre gode holdninger. Det er sånn jeg tenker om «Årets Måkevenn» også, at det å vise hvordan man kan bry seg om måkene, og hvor positivt det er, kan snu folks holdninger, sier Mette.

– Hvordan oppleves måkene av barna i barnehagen?

– Barna synes det er veldig stas. Spesielt når ungene kommer ned fra taket, og går rundt på uteområdet vårt. De er veldig opptatte av å være forsiktig med «måkebabyene». Selv de aller minste barna har respekt for måkene og vet at man skal være snille med dem, sier Oda.

«Barna synes det er veldig stas. De er opptatte av å være forsiktig med «måkebabyene».»
– Oda, Paviljongene Barnehage

– Vi er en del ansatte her som er veldig glade i dyr, og har stor respekt for dem. Vi bruker måkehekkingen som en anledning til å lære barna om hensyn, empati og omsorg, og knytter det opp mot det faglige, forteller Mette.

– Har det vært noen utfordringer?

– Måkeparet hadde allerede vært her noen år før vi begynte å jobbe i barnehagen. Vi fikk litt inntrykk av at noen hadde opplevd dem som et problem. Jeg visste ingenting om måker før jeg begynte her. Jeg fikk et helt annet syn på måkene etter å ha fått oppleve å komme så nær de vi har her, sier Oda.

– Barnehagen hadde tidligere gjort noen tiltak for å prøve å unngå at måkene skulle legge egg, fordi noen opplevde det at foreldrene stupte, som skremmende. Det ble gjort forsøk med duepigger og fugleskremsel, men det hadde ingen effekt. Vi hadde lyst til å se om vi ikke kunne snu det til noe positivt. Jeg gikk inn på siden til NOAH, og leste litt om måker, og fant noen tips til hvordan man kunne skape bånd med dem, og vise at vi var venner. Vi hadde troen på at det skulle fungere – og det gjorde det også, sier Mette.

– Hva tenker foreldrene i barnehagen?

– Det første året jagde måkene barnas foreldre. Men i år har det vært veldig harmonisk. Selv om vi har hatt noen få klager tidligere, så har det aldri vært noe problem, forteller Mette.

– Jeg tror det har hjulpet veldig at vi på huset er så positive. Vi snakker mye med barna om måkene, og det smitter over på foreldrene. Vi har også sett flere foreldre bli overrasket over hvor rolige måkeforeldrene er. Det er jo fordi de vet at det er trygt her. Vi føler også at det er våre måker, og at vi må passe på dem, sier Oda.

– Det tror jeg også barna opplever, legger hun til.

Olafur Olafsson, Haukeland Universitetssykehus, Bergen

Olafur har med sitt engasjement for måkene som hekker på Haukeland Sykehus vist hvor mye ett menneskes innsats kan bety for dyrene. Over flere år har Olafur sørget for å ivareta et stort antall måkeunger av den sårbare arten fiskemåke. Med sitt arbeid har Olafur vist hvordan det å spre kunnskap om måkene bidrar til økt toleranse, og aksept for måker.

– Hva tenker du om at du har blitt nominert til «Årets Måkevenn»?

– Det kom veldig overraskende på, men min umiddelbare reaksjon var jo at dette var utrolig hyggelig. Det at jeg ble nominert av flere kolleger her på sykehuset, det varmer. Det er fint å se at folk legger merke til arbeidet for måkene, og at de bryr seg og viser at det er positivt for dem også. At folk bryr seg, det vet jeg jo. Jeg går mye rundt i avdelingene i forskjellige bygg, og jeg ser engasjementet hos folk.

– Hvordan startet engasjementet ditt formåkene?

– Jeg jobbet her som sykepleier i 25 år, før jeg i 2010 begynte å jobbe på teknisk avdeling. Sykehuset har alltid hatt mange måker, og måkeunger som forviller seg. Det var før ikke noe system over hvem som tok ansvar for dette, og at jeg følte jeg måtte ta det ansvaret. Det kan være sykepleieren i meg, som har lært at vi skal være der for å hjelpe andre, det kan jo overføres til måker og fugler og andre dyr. Et liv er et liv, og det skal vi ta på alvor.

– Hvordan opplever andre på sykehuset måkenes tilstedeværelse?

– Ved barneklinikken går måkeungene og tripper foran de store panoramavinduene inn mot fellesområdene. Jeg ser det er mange barn som står og ser på dem, og tror de synes det er kjekt, og at også foreldrene opplever at det er noe positivt som gleder ungene. Men det er jo ikke til å stikke under en stol at måkene er til en viss sjenanse for noen, kanskje spesielt på morrakvisten. Der det har vært et tema, har det hjulpet mye å snakke med personalet om rettighetene til måkene for å bidra til å skape en forståelse og respekt for dem. De er sårbare, og de er fredet, og vi har et ansvar for å ta vare på dem.

– Måkene har lov til å være her, og de har lov til å forsvare ungene sine. Det er kanskje litt brutalt, men jeg pleier å si at her har faktisk måkene større rettigheter enn dere har, og de har loven på sin side. Men 99% av reaksjonene er positive. Mange ansatte er engasjert i at måkeungene skal ha det bra, og har samme tanke om at vi må ivareta det livet som er her.

– Kjenner du på et ansvar for måkene?

– Absolutt. Det vi har aller mest av her er fiskemåker, som er på rødlisten. Jeg er veldig bevisst på at dette er utrydningstruede dyr. Mange tenker kanskje at de ikke kan være truet, fordi det er så mange av dem. Ja det er ganske mange av dem her, men der de skulle vært, på kysten og fuglefjellene, der er det veldig få av dem av flere grunner, blant annet mangel på mat. De er fjernet fra sitt naturlige element, og trekker til oss, men de er fortsatt truet.

«De er sårbare, og de er fredet, og vi har et ansvar for å ta vare på dem.»
– Olafur Olafsson, Haukeland Sykehus

– Kan du fortelle litt om hva du gjør?

– Det blir travle dager på sommeren. Jeg begynner ofte dagen med å ta en rask runde for å se at alt er greit med måkeungene, og jeg rykker ut om noen ringer og er bekymret for dem. I sommer har jeg hatt omkring 35 måkeunger som jeg har passet på. Jeg prøver å være til stede for måkene. Jeg tar ferie før ungene klekkes så jeg kan være her gjennom hele sommeren for å følge dem opp, også tar jeg ferie igjen på høsten når måkeungene har fløyet. Det er klart det tar tid, men jeg velger å ta meg den tiden.

– Er det noen spesielle tiltak du gjør?

– Sykehuset har tidligere gjort noen forsøk med duepigger og sånne drager som ligner rovfugler, men det fungerer ikke, og det ble med forsøket. Jeg opplever at det å vise hensyn til måkene har effekt. Man får en neddemping av reaksjonene fra måkeforeldrene når de begynner å bli vant med mennesker. De kan reagere med å stupe helt i starten, men det går veldig kort tid før de aksepterer at det går mennesker ganske tett på ungene. Måten man går inn i måkenes territorier har også noe å si. Er man rolig og forsiktig så smitter dette over på måkeforeldrene. På flere av dørene inn til sykehuset har vi plakater som opplyser om måkene, det samme gjelder ved parkeringsplasser, sånn at besøkende er bevisste, og kan vise hensyn.

– Tenker du at det er viktig å bry seg om dyrene?

– Generelt så har vi et ansvar for dyr og liv som er rundt oss, samme hva man tenker om måkene, så er det levende liv som har sin rett, og som vi har en plikt til å ta vare på. Vi har et ansvar for de utrydningstruede artene. Jeg har nok en god porsjon idealisme, og en vilje til å gå lenger enn arbeidsinstruksen. Jeg kunne ha unngått alt dette arbeidet nesten fullstendig ved å ikke bry meg, og si at jeg bare gjør jobben min her. Men det er meg sjøl som har tatt oppgaven, fordi jeg mente det var det eneste riktige.

Tromsø Brann og Redning (TBR)

Med sin mangeårige innsats for måkene i Tromsø har TBR vist at et måkeliv også har verdi og fortjener beskyttelse. TBR illustrerer med sitt arbeid viktigheten av å bry seg, og det ansvaret vi alle har for å hjelpe når noen er i nød. Brannkonstabel Kent Robin Henriksen tok seg tid til et intervju.

– Hva tenker du om at Tromsø brann og redning er nominert til «Årets Måkevenn»?

– Det er selvfølgelig veldig fint, og veldig hyggelig å høre at folk setter pris på jobben vi gjør. Tromsø brann og redning jobber med å bevare liv og helse. Det er en viktig sak, uansett om det er dyr eller mennesker det gjelder.

– Kan du fortelle litt om hva dere gjør for måkene?

– Vi bor i nordlige strøk, omsluttet av mye hav. Det er klart det er mye måker her. Litt lenger sør er det kanskje mer andre type dyr som hjelpes av brannmannskap, men her har vi mange måker som hekker. Når måkene trenger hjelp, må vi være der. Ulike bedrifter setter opp en del sikringstiltak på bygg her i Tromsø. Det er fort gjort for dyr å sette seg fast i dem, og det er vondt å se når de har viklet seg inn og skadet seg. Det er et viktig arbeid for oss å hjelpe dem.

«Når måkene trenger hjelp, må vi være der. Det er jo derfor vi er her, for å redde liv.»
– Kent Robin Henriksen, Tromsø brann og redning

– Oppi det hele så får vi mye igjen for det – ikke bare at vi får lov til å hjelpe dyr, men vi får samtidig terpet og øvd på utfordringer og situasjoner. Brann og redning har tilgang til utstyr som gjør at vikan komme frem der andre ikke kan. Det er naturlig for oss å bruke de midlene vi har for å hjelpe måkene også. Jeg har selv vært med på utallige redninger av måker, og det er kjempebra når det går bra. Det er jo derfor vi er her, for å redde liv. Jeg mener at liv er liv.

– Opplever du at mange i Tromsø bryr seg om måkene?

– Ja, det ser jeg, spesielt på sosiale medier, der det spres informasjon straks det er fugler som er i nød. Befolkningen i Tromsø er flinke til å varsle om måker i nød. Det synes jeg er kjempefint. Jeg er selv med i flere slike grupper. Det er bevisstgjøring, og det bidrar til å spre budskapet om at vi skal bry oss, verne om livet, og ta ansvar. Folk er kjempeflinke, hiver seg rundt og melder seg frivillige til å hjelpe måker. Vi samarbeider også med veterinærer om det er måker som trenger ekstra hjelp. Jeg er glad for at vi er mange som gjør hver vår del, og at det som regel går bra.

– Noen mener at måker ikke hører hjemme i byer, hva tenker du om det?

– Dyr trekker dit det er lett tilgang til mat, og det er det jo ofte i byene. Og også med økt turisme, og en del turister som mater måkene, er det kanskje enda mer fristende å være i byen. Turistene er fascinert av måkene i Tromsø, og får en opplevelse av å være nær dyr her. Måkene er jo en del av sjarmen med byen – men i byen er det også flere farer. Derfor er det også så fint å følge med på de tiltakene som gjøres for måkene i Tromsø med for eksempel krykkjehotellene som er satt opp her over flere år, der man tilrettelegger for at måkene skal ha trygge steder å hekke utenfor byen. Det tiltaket synes jeg det er veldig positivt at det satses på, og bevilges midler til.

– Hva tenker du om prisen «Årets Måkevenn»?

– En sånn pris er med på å spre et godt budskap, om å verne om dyr og liv. Det er også veldig hyggelig for oss, og andre aktører som gjør disse tingene på jobb, eller på fritiden, at det vi bidrar med løftes frem som noe positivt. Jeg tenker at jo mere fokus på å bry seg, jo bedre. Det handler i bunn og grunn om nettopp det; å bry seg. Ser man noen i nød, så bør man ta ansvar.

Denne artikkelen har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2026