Bob – verdens snilleste samfunnsfiende.


av Silje Junge, hovedfoto: Øivind Pedersen/NOAH

Hunden Bob er blitt testet av flere fagfolk og blir beskrevet som utelukkende snill og godlynt. Han har ikke bitt noen. Likevel krever den norske stat at han skal dø.

Se for deg at du sitter på en kafe, det er søndag, og det er fint vær. Du har med deg begge hundene dine, og alt er som normalt. En venn av deg skal en liten tur på en kiosk, og spør om han kan ta med seg den ene hunden din så den får strukket litt på bena – du sier ja. Se så for deg at du tenker over at de har vært borte litt lenge, og like før du begynner å bekymre deg på ordentlig, kommer en politibil kjørende. Ut kommer to politibetjenter som påstår at din hund har angrepet flere personer, og at den nå skal avlives. Dette var det som skjedde med Bobs eier 6. september 2015.

Hvordan en snill hund får dødsdom

Blandingshunden Bob var den gang 8 år, og hadde bodd sammen med eieren fra han var valp. Bob hadde alltid vært en vanlig familiehund, som venner og slekt beskriver som verdens snilleste hund. Den skjebnesvangre dagen i 2015 da en bekjent av Bobs eier tar hunden med på tur, blir Bob dessverre bundet utenfor et spisested på Grønland, mens vedkommende går inn for å kjøpe seg mat. En politipatrulje ser Bob fra bilen – og det er nå ”hendelsen” som totalt endrer Bobs liv begynner.

Politiet mener de ser Bob angripe en mann mens han står bundet. Mannen (A) på sin side forteller i retten at han og Bob begge ble overrasket. Alt tyder på at A ikke går inn den vanlige inngangen til spisestedet, men mellom vinduet og en benk – rett over Bob som han ikke ser, og som ikke ser ham. A forteller at de begge skvatt like mye, og at hunden var borti buksebenet hans ”med fortenner eller lepper eller hva man skal kalle det”, men presiserer at hunden ikke bet. Mannen sier i sine forklaringer at han ikke anså saken som alvorlig. Den forbipasserende politipatruljen, på sin side, sier i rapporten at de oppfattet situasjonen som langt mer alvorlig enn hva mannen beskriver. De stoppet opp ved Bob, og flere personer kom til. A har i sin forklaring fortalt at han oppfattet at Bob ble mer og mer stresset av å ha mange fremmede rundt seg. Politiet mener at Bob nå ”angriper” dem, fordi han trekker i benken i retning av der politiet står.

Portrett foto av hunden Bob
Bilde: NOAH

Da hundepasseren kommer ut fra restauranten ber han politiet om å få gå frem og tilbake med Bob for å vise at han er snill og rolig. I følge hundepasser og andres forklaringer blir han stående en stund og snakke med politiet, og lar Bob hilse på flere forbipasserende. Hundepasseren forteller at han selv ble svært redd og stresset av politiets opptreden, og at de var bevæpnet. En politipatrulje til i bil kommer til. På et tidspunkt mens politiet og hundepasser står/går frem og tilbake med Bob, mener politiet at han ”angriper” en syklist og en barnevogn fordi han trekker i retning av disse. Ingen av disse har uttalt seg til politiet eller blitt tatt navn på – de vet ikke at de er del av rettsaken mot Bob. Men politiet beskriver særlig det at Bob trekker i retning av en barnevogn som svært alvorlig, og anser det som et ”angrep mot et barn”.

I lagmannsretten stilte lagdommer Ellen Mo spørsmål om hvorvidt man kunne anse det å dra i retning av en barnevogn som et angrep på et barn, eller et “utfall” mot et objekt.  Politiet fortsetter å snakke med hundepasseren og iakta Bob. De ber ham flytte Bob bak patruljebilen. Mens hundepasser er distrahert av å snakke med politet, hopper Bob opp mot en forbipasserende kvinne (B). Hun får et overfladisk merke formet som en prikk og et lite blåmerke på armen, og forteller senere at hun ikke selv vet om det var fra en klo eller en tann. Hun avhøres av politiet, som nå konkluderer med at Bob har skadet et menneske. I retten fortalte B at hun var usikker på om hun skulle gå forbi, fordi det var mange politifolk der og en stor hund – noe hun følte usikkerhet ved. Da Bob hoppet opp på henne ble hun litt skremt – noe politiet senere la stor vekt på.

Etter hendelsen med B, kontakter politiet Viking, som henter Bob og plasserer ham på kennel. De kontakter deretter eier og forteller ham at hunden er tatt inn. Dagen etter ringer eier for å høre om muligheten for å få Bob hjem, noe han ikke får lov til. Noen dager senere mottar han et skriv fra politiet om at de vil avlive Bob. Bobs eier tar kontakt med NOAH for å be om hjelp til å redde Bob, og får som første råd å kontakte advokat. Dessverre for både Bob og eieren skulle dette bare være starten på en veldig lang kamp for hundens liv.

Hvorfor Bob?

NOAH gir råd i mange ulike saker som har med hundeloven å gjøre – og både eiere og enkelte politikamre har bedt om råd i slike saker. Men etter å ha satt seg grundig inn i saken til Bob, beslutter NOAH å følge opp denne saken spesielt. Grunnlaget for å beslutte avliving av Bob er så tynt at saken vil ha stor prinsipiell betydning for alle hunder. Selv om vi også har sett svært tynne grunnlag i mange andre saker, er Bobs sak også spesiell fordi det ikke er noen fornærmet part som krever Bob avlivet. Ingen har anmeldt Bob – det er politiet selv som mener at denne hunden ikke skal få leve.  Når Bobs advokat ikke når frem mot avlivingsvedtaket, betyr det at saken må opp for retten for at Bobs liv skal reddes.

”Å reagere negativt er en ganske vanlig reaksjon for hunder som blir veterinærundersøkt, og det ville vært helt normalt om han ikke var snill og god hele tiden. Men det var han – dette er en over gjennomsnittet trygg og godlynt hund, noe også ad ferdstestene bekreftet.”

– Siri Martinsen, veterinær og leder i NOAH.

NOAH beslutter å starte innsamlingsaksjon for at dette skal være mulig – og ikke minst for å kunne finansiere at Bob må sitte på kennel mens saken hans venter på å avgjøres for retten. I mellomtiden arrangeres adferdstest av Bob – en test han scorer best mulig på: Bob er ikke aggressiv og heller ikke usikker i møte med nye situasjoner – han vil leke og kose og er bare snill. Også NOAHs leder, veterinær Siri Martinsen, besøker Bob i forbindelse med adferdstesten, og gjør en veterinærundersøkelse av ham. Undersøkelsen filmes slik at man kan vise i retten hvordan Bob villig lar seg undersøke i munn, ører, poter – uten noen som helst negativ respons: – Jeg merket fort da jeg undersøkte Bob at dette var en trygg og vennlig hund. Han lot seg undersøke og klemme på overalt uten å vise noe tegn til negativ eller utrygg atferd. Undersøkelser som er ubehagelige og til og med vonde lot han meg gjøre, og den eneste ”protesten” var at han prøvde å avbryte ved å slikke meg i ansiktet. Han ville gjerne avlede med lek og kos, men jeg var aldri redd for at han skulle reagere negativt. Å reagere negativt er en ganske vanlig reaksjon for hunder som blir veterinærundersøkt, og det ville vært helt normalt om han ikke var snill og god hele tiden. Men det var han – dette er en over gjennomsnittet trygg og godlynt hund, noe også adferdstestene bekreftet, sier Martinsen.

Adferdskonsulent Nina Haaland utfører adferdstest på Bob.
Adferdstest: Adferdskonsulent Nina Haaland utførte den andre testen av Bob. Her ble han testet bl.a. for eventuell mat-aggresjon, møte med fremmede som løper forbi eller tar kontakt etc. Da Bob ble testet på om han ville løpe etter en jogger, løp han isteden bort til en ball han så på testområdet, og begynte å leke med den.

I tiden før saken kom opp i tingretten fikk NOAH en viktig henvendelse: Daglig leder på kennelen der Bob hadde vært oppstallet for politiet, tok kontakt og ba om råd for hvordan hun kunne vitne til fordel for Bob. NOAH satt henne i kontakt med advokaten, og hun valgte å stå frem i retten. Hun var overrasket over at politiet ikke selv hadde spurt henne om å vitne eller ønsket en rapport om Bobs adferd. Hun uttalte under rettsaken at Bob var en hund som fortjente å få leve, og at hun ”ikke klarte å sitte stille å se på denne urettferdigheten”. Hun har selv utdannelse innen hundeadferd, og fortalte at Bob var hele kennelens ”kosebamse” – tenåringsjenter hadde luftet Bob uten problemer, og han hadde oppført seg eksemplarisk overfor både mennesker og andre dyr.

Tingretten dømmer Bob

Da saken endelig kom opp for Oslo tingrett høsten 2016 hadde Bob allerede sittet nesten et helt år på kennel. Bobs advokat vektla at Bob aldri tidligere på de 8 år eier hadde hatt han, hadde vært involvert i noen lignende hendelser. Hundetrener Espen Gudim, som utførte adferdstest på Bob før rettssaken, forklarte at Bobs resultat i adferdstesten var et av de klareste han har sett i sine mange år som hundefagkyndig. Bob scoret absolutt lavest mulig på aggresjon, og Gudim understreket at man på ingen måte kan si at Bob utgjør noen større fare enn enhver annen normal hund. Gudim sa: ”Oppsummert er Bob etter min faglige vurdering en stor, glad, trygg og litt ulydig hund. Han kan hoppe opp for å hilse av glede og kan som følge av sin størrelse virke litt voldsom, men han viser ingen tegn til aggresjon mot mennesker.”

“Bobs resultat i testen var et av de klareste han har sett i sine mange år som hundefag kyndig. Bob scoret absolutt lavest mulig på aggresjon.”

Siri Martinsen vitnet om veterinærundersøkelsen, viste film av denne og forklarte hvordan Bob tolererer å bli håndtert på måter som ikke alle normale hunder nødvendigvis tåler. Daglig leder på kennelen fortalte om hvordan Bob er en av de snilleste og tryggeste hundene de har der, en hund som hun ikke kunne forstå måtte bøte med livet. Også andre vitnesbyrd på at Bob har levd som en snill og god hund i alle sine 9 år ble lagt frem – blant annet fra eierens søster: ”Snilleste Bob som har ligget fritt i butikken min med kunder uten å gi så mye som et pip til ukjente mennesker som brått har ramlet innom. Og hvis jeg kan lufte Bob midt i Oslo sentrum på sommeren full av turister og tett av folk uten stress – så er han umulig en trussel i fremtiden!”

”To uker senere kom beskje den om at Bob var dømt til dø den. Tingretten la ikke vekt på de fagkyndiges vurderinger.”

Regjeringsadvokaten på vegne av Justisdepartementet førte saken for politiet. På statens side vitnet kun én politimann fra patruljen på Grønland. Han understreket flere ganger at han ikke hadde kunnskap om hund, men at han synes det var en ”ekkel situasjon” at en stor hund var bundet på Grønland. Han forklarte bl.a. at han ikke kunne si noe om episoden med barnevognen, eller om vognen kom bakfra eller forfra, men at han syntes det var en ”ekkel” situasjon. To uker senere kom beskjeden om at Bob var dømt til døden.

Tingretten la ikke vekt på de fagkyndiges vurderinger, eller forklaringen fra daglig leder på kennelen. De hadde kun lagt vekt på politiets forklaringer og rapporter. Tingretten konkluderte med at politiet mente ”Bob virket aggressiv (…) er en relativt stor og sterk hund på mellom 40 og 50 kg, og kan gjøre stor skade.” Retten valgte å ikke legge vekt på noen av forklaringene om Bobs adferd før eller etter 6. september 2015 fordi de sakkyndige ikke har ”kunnet forklare Bobs opptreden” slik politiet beskriver den, og at politiets beskrivelse av Bob stemmer ”svært dårlig overens” med de faglige vurderingene. Dermed så retten bort fra de fagkyndige, og la kun vekt på politiets versjon.

Lagmannretten dømmer Bob

Med Bobs dom har en hund blitt dømt til døden for et merke som retten selv legger til grunn kan stamme fra en klo. Og på tross av flere faglige vurderinger av hunden. Det var et sjokk for alle som har jobbet med saken, og det var ingen tvil om at saken måtte tas til lagmannsretten. Etter lang søknadsprosess får vi tillatelse til å utføre en ny adferdstest på Bob, med ny adferdsekspert. Og NOAHs veterinær Siri Martinsen undersøker igjen Bob – mens alt blir filmet.  Etter ytterligere ett år på kennel for Bob, kom saken opp i Borgarting Lagmannsrett september 2017. I lagmannsretten åpnet Bobs advokat med å påpeke at ordet ”bite” var brukt 23 ganger i politiets anmeldelse, til tross for at ingen av vitneuttalelsene bekreftet at Bob hadde bitt noen, og at den svært begrensede skaden som ble påført den forbipasserende kvinnen, B, trolig var forårsaket av en klo.

Videre la han frem de forskjellige fagkyndiges vurderinger av Bob, samt uttalelser fra personer som kjenner Bob, blant annet daglig leder ved kennelen der Bob har oppholdt seg nå i 2 år. Staten på sin side la frem at de mente Bob utgjorde en uakseptabel risiko for fremtiden. Sakkyndige Espen Gudim vitnet igjen om sin adferdstest på Bob, og gjentok sin konklusjon om at Bob er blant de hunder som har skåret lavest på aggresjon i denne testen. Hundetrener Nina Haaland, som utførte den andre testen av Bob, vitnet også – også hun vitnet om at alle tegn på aggresjon var fraværende fra Bobs adferd, han skåret helt nederst på alle markører for slik adferd. Hun fremholdt at Bob var en svært godlynt hund.

En samling bilder satt sammen fra markeringen, viser appellanter, plakater og mennesker og hunder som deltok på demonstrasjonen.
Markering for Bob: Flere hundre mennesker og flere titalls hunder møtte opp da NOAH arrangerte markering for Bob og for endring av hundeloven, i oktober i år. NOAHs Siri Martinsen holdt appell, og FrPs Ulf Leirstein var invitert og fikk overrakt underskrifter for Bob.

I lagmannsretten vitnet også person A, som var årsaken til at politiet stoppet opp ved Bob. Han vitnet til fordel for Bob, og forklarte ”for meg er det ikke alvorlig, jeg mener jeg nevnte det for politiet. At hunden ikke hadde gjort noe galt, men hundeføreren burde bare fått beskjed om at han burde binde hunden så den synes og kan se andre mennesker – den har ikke bitt meg, den har nappet med fortenner eller lepper eller hva man skal kalle det”. Han tilbakeviste politiets dramatisering av hans egen reaksjon.Daglig leder på kennelen vitnet igjen om at Bob – nå på 2 år – kun hadde oppført seg som en snill og god hund. Veterinær Siri Martinsen forklarte seg om sine undersøkelser, og viste film av Bob fra undersøkelsene.

Staten hadde til lagmannsretten kalt inn person A, som fikk merke på armen, trolig etter Bobs klo. Staten la stor vekt på at hun forklarte at hun ble redd da Bob hoppet opp. Staten la også stor vekt på hendelsen der Bob trakk mot en barnevogn  – en hendelse som ble beskrevet som at Bob ”hoppet oppi en barnevogn” i politiets anmeldelse. Lagdommer Ellen Mo grep her inn og spurte Staten: ”(…) et sted står det at den hoppet oppi barnevognen. Det har jeg tenkt umulig kan være riktig. Hadde den hoppet oppi ville antakelig vognen veltet, med en så sterk hund.” Hun spurte videre om Bob i det hele tatt kunne se at det var et barn i vognen, og om det i så fall kunne karakteriseres som et utfall mot et objekt, til forskjell fra et utfall mot et barn.

”Bob ble igjen dømt til døden – til tross for de mange uttalelsene som bekreftet at hunden ikke utgjør noen større fare enn en hvilken som helst annen hund, tvert imot.”

Statens advokat kunne ikke svare på dette, men fortsatte å legge til grunn at det var ”angrep på barn”. Bob ble igjen dømt til døden – til tross for de mange uttalelsene som bekreftet at hunden ikke utgjør noen større fare enn en hvilken som helst annen hund, tvert imot var flere av vitnene tydelige på at Bob utgjorde mindre fare enn en gjennomsnittlig hund med normal adferd. I dommen har de to dommerne som stemte for avliving lagt til grunn at alle hendelsene denne ene dagen på Grønland er ansett som angrep i lovens forstand – uansett om ingen av dem handlet om bitt: ”Begrepet ”angrep” i hundelovens forstand omfatter ”alt fra bitt og glefsing til at en hund griper fatt i, hopper opp på eller truer noen slik at noen f.eks. hindres i å passere”, mens begrepet ”skade” omfatter så vel fysiske, psykiske og ideelle skader.” En slik rettsforståelse ville innebære at alt fra en skitten pote på en bukse (ideell skade) og det å ”hoppe opp på” for å hilse, kvalifiserer til avliving dersom noen finner det for godt å kreve det.

Men en av tre lagdommere, Ellen Mo, stemte mot avlivingsdommen, og mener det er en uforholdsmessig reaksjon: ”Mindretallet legger større vekt på de sakkyndiges atferdstesting av Bob enn hva flertallet gjør. De to sakkyndige som har foretatt testene, er begge anerkjente hundesakkyndige. Det kan ikke reises innvendinger mot selve måten testene er gjennomført på. Testene omfatter blant annet aggresjon i møte med fremmede mennesker og aggresjon når ressurser (som for eksempel mat eller leke) tas fra hunden.

”Terskelen for avlivning kan ikke være for lav. Mindretallet opp fatter risikoen for fremtidige angrep fra Bobs side som liten, og ikke vesentlig større enn for en hvilken som helst hund under gitte omstendigheter.”

– Ellen Mo, lagdommer.

Begge de sakkyndige har konkludert med at Bob ikke er en aggressiv hund, men derimot trygg og vennlig i alle sammenhenger. Bob ble også to ganger undersøkt av veterinær Siri Martinsen. (…) Ingen av disse testene fikk frem noen form for aggresjon hos Bob, bare vennlig nysgjerrighet. (…) Det undersøkelsene til de sakkyndige imidlertid viser, er at Bobs repertoar først og fremst består i teknikker for å avlede, ikke for å angripe. Det er dette som vil være hans foretrukne handlemåte i situasjoner hvor han føler ubehag. Bob er nå ti år gammel og hans personlighet må anses som etablert, slik også POD skriver i sitt vedtak.

De grunnleggende trekkene i Bobs personlighet er vennlighet, lekenhet og trygghet. (…) Det å avlive et friskt dyr som ikke selv lider, har en etisk side som kommer i tillegg til behovet for å fjerne dyr som utgjør en risiko. Dette må få betydning for vurderingen av hva som er forholdsmessig. Terskelen for avlivning kan ikke være for lav. Mindretallet oppfatter risikoen for fremtidige angrep fra Bobs side som liten, og ikke vesentlig større enn for en hvilken som helst hund under gitte omstendigheter.”

Bobs sak er alle hunders sak

Bobs sak belyser hvordan Hundeloven gjør hunder og deres eiere nærmest rettsløse. Denne, og flere andre saker NOAH har vært involvert i, viser at hundeloven brukes til å kreve avliving av hunder på svært tynt grunnlag, gjerne basert på generell frykt for og lav forståelse av hunders adferd. Når Bob blir dømt til døden for en hendelse som ikke involverer bitt, og hvor ingen fornærmede har anmeldt forholdet, kan så godt som alle hunder i Norge risikere avliving. Det handler ikke lenger om å ha en normal og veltilpasset adferd, men å være på feil sted til feil tid. Det holder at noen oppfatter hunden som farlig, og gir utrykk for en “utrygghetsfølelse” – et ord som retten har brukt for å rettferdiggjøre avliving.

”Denne, og flere andre saker NOAH har vært involvert i, viser at hundeloven brukes til å kreve avliving av hunder på svært tynt grunnlag.”

Slik dagens hundelov nå tolkes, mener NOAH at det ikke er rom for normal hundeadferd. Under rettsaken ga staten blant annet utrykk for at hunder som skal ha en plass i samfunnet må “tåle” enhver uforutsigbar oppførsel fra mennesker, og enhver situasjon den kan komme opp i – hvis ikke anses hunden som et risikomoment, og bør fjernes fra samfunnet. Men hvilken helt vanlig og snill hund kan ikke føle seg usikker eller stresset under ekstraordinære omstendigheter? Da krever man at hunden er en maskin, ikke et dyr med egne følelser. Etter Bobs dom, startet NOAH en underskriftskampanje for Bob og for endring av Hundeloven. Den har blitt signert av ca. 30.000 mennesker.

”Under rettsaken ga staten uttrykk for at hunder som skal ha en plass i samfunnet må “tåle” enhver uforutsigbar oppførsel fra mennesker, og enhver situasjon – hvis ikke anses hunden som et risikomoment, og bør fjernes fra samfunnet.”

NOAHs emneknagg #JegErBob, der hundeiere kan laste opp bilde av sine dyr i sosiale medier til støtte for Bob, har fått respons fra tusenvis av mennesker. NOAH arrangerte en markering foran Stortinget få dager etter dommen falt, og hundrevis stilte opp på kort varsel for å fortelle politikerne at vi ikke kunne akseptere Bobs dødsdom, og med et krav om at hundeloven må endres. FrPs justispolitiske talsmann Ulf Leirstein var tilstede og ble overrakt NOAHs appell og underskriftene for Bob. NOAH tok også initiativ overfor Justisdepartementet og Justiskomiteen på Stortinget for å fremskynde arbeidet for revurdering av hundeloven.

”Flere advokater og jusprofessorer tok kontakt med NOAH og tilbød seg å hjelpe med å få saken til Høyesterett. Et team med høy juridisk kompetanse skrev en anke til Høyesterett som ble levert 3. november.”

Dette er et arbeid alle hundeeiere og andre som er opptatt av rettssikkerheten til hunder og dyr generelt i samfunnet, bør stille seg bak. Saken fikk bred pressedekning, noe som også førte til at flere advokater og jusprofessorer tok kontakt med NOAH og tilbød seg å hjelpe med å få saken ført til Høyesterett. NOAH fikk satt sammen et team med høy juridisk kompetanse, som sammen med Bobs tidligere advokat og NOAHs medarbeidere, skrev en anke til Høyesterett som ble levert 3. november. Staten har i sitt tilsvar nedlagt påstand om at avliviningsdommen blir stående.

Et portrettfoto av hunden Bob
Bilde: NOAH

I skrivende stund venter NOAH og Bobs team på avgjørelse i Høyesteretts ankeutvalg på om de vil tillate behandling av Bobs anke. Og Bob venter på kennellen – slik han har gjort siden 6. september 2015. Han begynner å bli en gammel gutt på 10,5 år, men er like entusiastisk som alltid overfor kos og skogsturer. På kennelen prøver de ansatte å gi sin ”store kosebamse” et så godt liv som mulig mens dødsdommen fortsatt henger over det grånende hodet. Men Bobs familie må feire enda en jul til uten hunden de nå har kjempet for i over to år. [1]

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2017.

Kilder

  • [1] Vedtak i saken om Bob, tingrettsdom og lagmannsrettsdom i saken om Bob, samt referater skrevet av NOAH fra rettsakene i både tingretten og lagmannsretten..