Jul med Esther


av Madeleine Nor, hovedfoto: Happily Ever Eshter Sanctuary

Over en million mennesker følger ”Esther the wonder pig” på sosiale medier, og inspireres av hennes ”Esther-godkjente” jul, som vil si en jul helt fri for utnytting av dyr. Selv er hun heldigvis uvitende om kontrastene denne høytiden så tydelig bringer frem.

Julen nærmer seg for dyr og mennesker på Happily Ever Esther Sanctuary i Canada. For grisen Esther ser julen svært annerledes ut enn for millioner av hennes like verden over. I stedet for å være middagen på bordet, er hun en del av selskapet, en del av familien. Og familien, Steve Jenkins og hans partner Derek Walter, har fått både hverdag og helligdag snudd på hodet etter at Esther kom inn i deres liv for fem år siden. Det hele begynte da Steve fikk en melding fra en gammel venn på Facebook, om han ville overta en minigris.

– På den tiden var jeg egentlig megler, og Derek var tryllekunstner. Vi var to helt normale menn med et helt normalt liv. Jeg har alltid sett på meg selv som en ”dyreelsker”, jeg har vært veldig glad i dyr siden jeg var liten, så det var egentlig ikke så mange av mine venner som ble overrasket da jeg plutselig kom hjem med en liten gris. Men Derek var rasende. Han ante ikke at jeg hadde tatt imot en gris. Han ville ikke engang gi henne et navn, og kalte henne bare ”Kijiji” (analogen til finn.no) i en hel uke, fordi han mente vi burde legge henne ut for salg. Men det tok ikke veldig lang tid før han falt for henne, han også. ”Esther gjorde det lett å skifte mening”, som han sier. Hun ville bare være sammen med oss hele tiden og var så nysgjerrig, snill og morsom, og oppførte seg veldig likt som hundene våre.

Foto: Happily Ever Eshter Sanctuary

Dessverre var det ikke engang lov til å ha gris i byen der vi bodde. Det er en del byer i Canada der det ikke er lovlig å ha griser som familiedyr, så vi måtte skjule henne for naboene, og oppsøke veterinær utenfor byen. Det var hos denne veterinæren livene våre virkelig ble forandret! Noe av det første han sa var: ”En minigris sa dere? Jeg er redd for at dette er en industrigris”. Han kunne se det med en gang fordi halen var kuttet av, noe som visstnok er vanlig prosedyre på grisefarmene. Så veterinæren sa at hun kom til å bli minst 110 kilo i beste fall, og ikke 30 kilo som jeg hadde blitt fortalt da vi fikk henne. Det var et stort sjokk for oss, for å si det mildt, vi hadde jo nettopp bestemt oss for å beholde henne med tanke på at hun var en minigris. Hun var på den tiden så liten at hun fikk plass i en skoeske, og veide rundt 2-3 kilo, det var vanskelig å tenke seg at hun kunne bli så stor.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg underdrev ovenfor Derek akkurat hvor stor veterinæren hadde sagt hun kunne bli, jeg bare sa at hun kanskje kom til å bli litt større, kanskje rundt 70 kilo. Heldigvis har dyr en egen evne til å stjele hjertet ditt. Selv om vi bare hadde kjent Esther noen uker, og selv etter disse ”nyhetene” fra veterinæren, kunne vi ikke holde ut tanken på å gi henne fra oss.

– Har navnet ”Esther the wonder pig” noen spesiell betydning? 

– Månedene etter vi hadde funnet ut at Esther ikke var en minigris, gikk vi bare rundt og håpet at hun ikke skulle bli så stor som vi visste hun kunne bli, selv om vi fort skjønte at hun kom til å bli enda større enn det igjen. Hver gang noen var innom eller på besøk så var det de samme kommentarene: ”Herregud, så stor hun har blitt! Hvor stor kommer hun til å bli? Hva skal dere gjøre med henne?”. Og det var akkurat det vi gikk rundt og lurte på selv også. Og derfor ble navnet ”Esther the wonder pig” til.

– Hvordan har det vært å følge Esther i oppveksten? 

– Vi visste ingenting om griser da vi ble kjent med Esther, så det har definitivt vært mange overraskelser. Noe av det som forbauset oss var intelligensen hennes. Griser er så smarte. De er en av de mest intelligente artene på denne planeten, sammen med delfiner, sjimpanser og elefanter, og også smartere enn barn i 3-5 års alderen. Griser har også scoret høyere enn barn på tester som går på ansikts-gjenkjennelse, farger og former. Esther kunne lure oss trill rundt. For eksempel når hun skulle ha medisinen sin, så kunne hun spytte ut pillene etter at hun hadde fått en kjeks som belønning for å svelge dem. Hun var alltid et steg foran oss. Hun pleide å stjele mat fra skapene, og lærte å dele opp denne rutinen i flere deler så hun ikke skulle bli oppdaget. Hun åpnet først skapdøra forsiktig og stille, for deretter å gå ut i stua og late som hun drev med helt andre ting. Så gikk hun inn på kjøkkenet igjen og tok ut innholdet i skapet, ut i stua igjen for å sjekke oss – og til slutt snek hun ut på kjøkkenet, tok maten og løp.

Foto: Happily Ever Eshter Sanctuary

Vi låste fryseren og hadde barnesikring på alle skap, men Esther kunne åpne alle slags dører med snuten, og barnesikringene bare ryker fordi hun er så sterk. Vi følte at vi hadde å gjøre med et lite barn, og på mange måter kan det sammenlignes både i oppførsel og intelligens. Vi lærte henne på samme måte som med hundene å gå ut for å tisse, gav belønning når hun tisset ute, og ble veldig fornøyd da hun oftere og oftere ba om å få komme ut. Men Esther bare lurte oss, og hadde forstått at hun fikk belønning for å gå ut og tisse. Så hun ba om å få komme ut veldig ofte, satt seg på huk og latet som hun gikk på do, bare for å få kjeks og skryt. Det tok litt tid før vi fant ut av det og skjønte at vi ble lurt.

– Hvordan gikk Esther overens med hundene og de andre dyrene?  

– Esther passet perfekt inn i vår lille familie umiddelbart, og gikk godt overens med alle dyrene. Det var fantastisk å se hvordan hun prøvde å passe inn i flokken og ville følge etter dem overalt. Griser er veldig lekne, og trenger mye stimulanse, og er ganske lik hunder på mange måter. Noen dager etter at hun kom, fant hun en av hundenes aktivitetsball, som er en ball du må rulle i en spesiell retning for å få ut en godbit. Hundene hadde hatt den i årevis og lekte med den hele tiden, men de rullet den vilkårlig rundt til den satt fast eller datt ned et eller annet sted.

”Det var fantastisk å se hvordan hun prøvde å passe inn i flokken og ville følge etter dem overalt. Griser er veldig lekne, og trenger mye stimulanse, og er ganske lik hunder på mange måter.”

Esther, derimot, kunne gå med ballen i en rett linje fra den ene enden av rommet til den andre, til en og en godbit datt ut og den ble tom på et øyeblikk. Det var utrolig! Hun var også super-nysgjerrig, hun elsket å utforske huset, for å sjekke om noe var nytt eller flyttet på. Jeg husker også en dag Derek øvde på å trylle i stua, hvor han står foran hundene og Esther og får en kjeks til å forsvinne. Hundene logret og bjeffet, og Esther ble også veldig forbløffet. Men der hundene gikk på det samme trikset om og om igjen, skjønte Esther at kjeksen var bak ryggen hans og begynte å lete den frem.

– Hvordan endret vennskapet med Esther deres syn på dyr i kjøttindustrien? 

– Vi var ikke veganere da vi fikk Esther. Jeg rettferdiggjorde alltid det å spise kjøtt, selv om jeg så på meg selv som en dyreelsker. Jeg ville gjort alt for hundene og kattene våre, men hadde ikke noe imot å spise kjøtt. Og selv da vi fikk Esther, rettferdiggjorde jeg overfor meg selv det å spise gris, siden det var snakk om to forskjellige typer griser. Vi sa til oss selv at den vi hadde var jo tydelig avlet frem for å være kjæledyr, og ikke i det hele tatt som de grisene som ble brukt i kjøttindustrien. Men så kom jo beskjeden fra veterinæren om at dette var en industrigris, og da forandret alt seg.

Vi så denne fantastiske personligheten, og tanken på hva hun egentlig var ment for, var forferdelig. Og det var alt vi trengte for å gjøre forandringer i livet vårt. Det begynte ganske enkelt med at vi ikke klarte å spise griser lengre. Jeg husker tydelig første gangen, da Derek stod og laget frokost som vanlig, med egg og bacon. Hundene står rett ved ham, og Esther står også og ser opp på ham sammen med hundene, og jeg tenkte plutselig at ”jeg klarer ikke å spise bacon”. Og det var det samme Derek følte. Men vi fortsatte å spise andre dyr, det var igjen denne rettferdiggjøringen om at ”vi bare fortsetter som før, men spiser ikke gris”.

“Esther viste oss at dyr i kjøttindustrien har like stor verdi som dyr vi anser som ”familiedyr””

Men så begynte vi å lete etter informasjon om griser og kjøttindustrien de er en del av. Vi så gjennom forskjellige dokumentarer, der vi lærte mye mer enn planlagt – både når det kommer til klimaproblemene kjøttindustrien er den verste bidragsyteren til, men også om hvordan dyrene har det. Vi ble skremte av det vi lærte, og i løpet av seks måneder var vi veganere og har vært det siden. Esther viste oss at dyr i kjøttindustrien har like stor verdi som dyr vi anser som ”familiedyr”, og det skillet vi alltid hadde hatt mellom familiedyr og industridyr, forsvant.

– Hvorfor tror dere at folk flest ikke reagerer mer på at griser utnyttes i kjøttindustrien?

– Vårt eget syn på griser forandret seg totalt etter at vi ble kjent med Esther. Det finnes så mange rykter om griser – at de er møkkete, urenslige, bråkete, sinte. Esther er veldig renslig. Men hun er også veldig møkkete, fordi hun velger å være det for å beskytte seg mot sol og insekter med gjørme. Et annet rykte er at griser lukter – hvis du besøker en grisefarm vil du kjenne en forferdelig lukt, kanskje den verste lukten du noen gang har kjent. Men grisene står tett i tett i trange binger. De kan ikke gå ut, de kan ikke gå vekk, det er ikke noe stimuli overhodet. Alt de kan gjøre er å spise og kjempe om plassen. Hvilken som helst art i et slikt scenario kommer til å lide mentalt, og hva gjør de da? De skader hverandre. De biter hverandres haler av. Så, ja, hvis du putter 10-15 griser i en trang binge, hvor de sover i sine egen ekskrementer, så kommer de til å stinke og være sinte.

”Esther fikk oss til å forstå dette: Hvis vi forandrer må ten vi ser på, vil det vi ser på forandres. Og Esther forandret vårt syn på griser, fra mat til familiemedlem.”

Men grisens natur er helt annerledes. Problemet er at mens Esther svømmer, leker eller sover i huset, blir andre griser stengt inne i mørke låver med betonggulv, uten muligheten for å være utendørs eller noen gang kjenne sol på kroppen. Esther kunne ha blitt brukt til avlsgris, og tvunget til å få kull på kull med grisunger stående i et liten binge uten mulighet for engang å snu seg. Etter noen få uker ville grisungene bli tatt fra moren, så moren kan bli inseminert på nytt. Vi blir lurt til å tro at slike ting bare skjer i andre land, eller at dyr er dumme og ikke kan føle som oss. Men det skjer i alle land, og dyrene som lever disse livene trenger noe helt annet. Vi har sluttet jobbene våre og dedikert livene våre til Esther fordi hun fikk oss til å forstå dette: Hvis vi forandrer måten vi ser på, vil det vi ser på forandres. Og Esther forandret vårt syn på griser, fra mat til familiemedlem.

– Har dere fått mange tilbakemeldinger fra andre som har blitt inspirert av Esther? 

– Gosh, ja, titusenvis av mennesker over hele verden! Det har vært helt utrolige tilbakemeldinger. Vi bestemte oss for å lage en Facebook-side om Esther for nære venner og familie, siden mange bodde flere timer unna. Vi kunne ikke legge ut noe om henne på vår private Facebook siden det var forbudt med grisehold der vi bodde. Så vi startet denne siden, og 80 dager senere var det over 100 000 følgere, det tok helt av. Det gikk fra ingenting til veldig mange, veldig fort, så vi ble egentlig veldig redde. Og så begynte spørsmål å komme inn fra overalt og folk var veldig nysgjerrige på Esther.

Foto: Happily Ever Eshter Sanctuary

Vi visste ikke helt hvordan vi skulle møte alt dette, men vi la ut en del bilder med veganbudskap. Til vår overraskelse skapte dette mye diskusjon, noen ville bare slutte å spise gris på grunn av Esther, mens andre sa at dette ikke var godt nok. Vi hadde nylig selv vært der at vi kun sluttet å spise gris, lenge før vi ble veganere. Vi byttet derfor ut ordet ”vegan” med ”Esther-godkjent” for å få en annen vinkling. For det var det som nådde frem til oss – at vi lærte å kjenne Esther, hvor morsom og fantastisk hun var, og det var det vi ønsket å vise. Så vi feirer når folk tar de første skrittene mot et vegansk kosthold, velger ”Esther-godkjente” oppskrifter og varer.

”Folk begynte å fortelle sine historier om hvordan Esther, og bare det å se henne på nett, hadde forandret deres syn på dyr. Vi kalte det Esthereffekten.»

Facebooksiden vokste eksplosivt, og mailer og meldinger kom inn i tusentall og titusentall. Folk begynte å fortelle sine historier om hvordan Esther, og bare det å se henne på nett, hadde forandret deres syn på dyr. Vi kalte det Esther-effekten. Media begynte også å bli interessert, på samme dag var det plutselig 4-5 nyhetsbyråer utenfor døra. Vi forsto at vårt forsøk på å holde Esther hemmelig, ikke var mulig. Så vi ble tvunget til å finne ut hva vårt neste skritt skulle være.

– I dag bor dere på en gård med mange dyr som er reddet fra ublide skjebner. Kan du fortelle mer om Happily Ever Esther Sanctuary? 

– Ja, ettersom antallet følgere på sosiale medier vokste, vokste også frykten for at noen fra kommunen skulle komme på døra og ta med seg Esther. Vi hadde jo som sagt ikke lov å ha henne. I tillegg bodde vi på 92 m2, inkludert uteområdet, så det var ikke bra nok for en 300 kilos gris. Vi dro på visning på en gård som var perfekt – men som vi ikke hadde råd til. Så vi sa på facebook-siden at vi trengte hjelp, og måtte samle inn 400 000 dollar på 60 dager, egentlig uten å tro at dette var mulig. Men vi klarte å samle inn 440 000 dollar fra 9000 givere fra 44 land.

Det var helt utrolig, og skremmende, og det var det som gjorde at vi kunne starte Happily Ever Esther Sancturary. Det var mye jobb, gården vi kjøpte var falleferdig, men ved hjelp av mange frivillige fikk vi pusset den opp. På ett år hadde vi flere tusen mennesker som kom bare for å hjelpe til, helt til alt var klart. Jeg husker så godt når Esther kom til gården, og vi fikk se henne løpe skikkelig for første gang, og det var helt ærlig et av de beste øyeblikkene vi har hatt med Esther. Det er opplevelser hun aldri ville hatt hvis hun var en gris i kjøttindustrien.

Foto: Happily Ever Eshter Sanctuary

Ni av ti av dyrene på sanctuariet har aldri følt gress under beina før de kom hit. Det er en opplevelse å se når de kommer ut av hengeren til gården, følelsen av gress og jord. Vi har også store kurver med frukt og grønt, men nesten ingen av disse dyrene vet hva dette er engang. Men selv om de har levd uten alle disse tingene, så tar det ikke lang tid før instinktene våkner til live. Egenskapene har ikke blitt tatt fra dem, de har bare ikke hatt mulighet til å vise dem. De vet hva de skal gjøre når de har muligheten, det ligger i dem. Det tar ikke lang tid før de er seg selv. Vi får henvendelser fra hele verden om å ta imot dyr, hver eneste dag. Vi kan ikke hjelpe alle dyr. Men vi kan, gjennom denne gården, lære andre hva som må til for at dyr skal trives og ha et godt liv.

Vi får mye besøk, og all kontakt med dyrene er på dyrenes premisser, der dyrene skal ha muligheten til å gå hvis de ikke vil ha oppmerksomhet. På vanlige besøksgårder er ofte dyrene der for menneskenes skyld, men her skal menneskene være der for dyrenes skyld.

– Hvordan blir julaften med Esther – hva liker hun best ved julen? 

– Esther liker best å hjelpe til å åpne gaver. Hun vil dra papiret av presangene sine. Hun liker å få tepper i gave, da vil hun dra det over sengen og begynte å ordne og styre med det. Og selvfølgelig er god mat høyt på lista! Til jul i år ønsker hun seg flere nye tepper til vennene sine som bor ute i låven på sanctuariet. Og selvsagt ønsker hun seg mange nye veganere i verden, slik at ingen griser skal måtte leve slik de gjør i industrielt dyrehold. Og det ønsker vi oss også!

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2017.