«Denne sangen er dedikert alle som kjemper for dyrs rettigheter. Faktisk er sangen om alle de andre – de som får elektrosjokk i laboratoriene, de som venter på å slaktes fordi dere vil ha dem på tallerkenen. Dere som spiser kjøtt har blod på hendene.»
Chrissie Hyndes appell treffer publikum midt i mellomgulvet. De røslige karene i skinnjakkene som minutter før entusiastisk har brølt «Here!!» på Hyndes spørsmål «Where is my viking?», gjemmer hodene om mulig litt lenger nede mellom skuldrene og vrir seg smånervøst. Denne beskjeden passet ikke helt inn i deres drømmekveld på Rockefeller. Noen spredte tilløp til piping høres, men fansen liker ikke å svikte Chrissie, ikke nå, midt i en slik konsert. Andre klapper, noen roper oppmuntrende. Så braker det løs med ekstranummeret «I stand by you». ”I stand by you, I won´t let anybody hurt you”, synger Hynde. Og salen er med henne igjen, selv om alle vet hvem hun synger om, og selv om de helst ikke ville vite det.
– Jeg kjører beinhardt på vegetarianisme – det provoserer, røsker opp i folks holdninger, sier Hynde etter vel overstått konsert. Vegetarianisme er den saken jeg synes er viktigst. De som sier at det er nødvendig å spise kjøtt, vet ikke hva de snakker om – vår kjøtt-kultur er helt unødvendig.
Hynde har demonstrert mot Kentucky Fried Chicken med People for the Ethical Treatment of Animals (PETA). Hun har frontet kampanjen for de indiske kuene som blir utnyttet i den brutale internasjonale skinnindustrien. Hun har brukt sitt navn og sin berømmelse for å tale kjøttindustrien midt imot ved en rekke anledninger. Og hun har bedt den norske fansen få av seg blodet på hendene – å stanse å spise andres kropper.
«Vegetarianisme er den saken jeg synes er viktigst. De som sier at det er nødvendig å spise kjøtt, vet ikke hva de snakker om – vår kjøtt-kultur er helt unødvendig.»
Om ikke salen var med henne 100 % under dyrerettighetsappellen i Oslo, er i alle fall bandet helt på linje med Hyndes dyrerettighetsengasjement.
Trommeslager Martin Chambers som har vært med fra starten, forteller at han alltid har hatt interesse for alle de andre skapningene som menneskene deler jorden med: – Naturen er magisk, det er så lite vi vet om den, så mye fantastisk i dyrenes verden – man burde beundre det. «Forskningsfangst» av hval er for ille. Hvorfor i all verden holder man på med dette fortsatt? Delfiner som vi har så mye felles med, fanges i nett fordi man fisker tunfisk. Akkurat som om man skulle trenge å spise tunfisk!
«Jeg kjører beinhardt på vegetarianisme – det provoserer, røsker opp i folks holdninger.»
Bassist Andy Hobson, som har vært en del av bandet i ti år, fremstår også som en gjennomtenkt dyrerettighetsaktivist. – Jeg synes ikke man kan eie et dyr – dyr eier seg selv, sier han. – Folk går i dyrehagen med barna sine og sier «se på de fine dyrene» samtidig som de putter en hamburger i munnen. Det er helt utrolig!
Gruppen med tilhengere begynner å sige ut av lokalet. Bandmedlemmene sitter rundt et bord og snakker om dyrs rettigheter, ærefrykt for naturen, norsk hvalfangst og amerikansk kjøttgalskap. Alle signerer NOAHs antipelsunderskrifter.
Hynde gir fortsatt autografer. En kvinne snakker om en venn av seg, som hun gjerne vil ha en autograf til, en som ikke kunne komme. En som er så langt nede i asfalten som det Chrissie synger om. Hun sier at hun føler Chrissie synger om henne, om hennes liv. Hynde smiler litt slitent. Hun synger om mange. Om døende mennesker, om døende dyr, om menneskeliv som ikke blir slik man tror, og om dyreliv som tas fordi mennesker liker smaken av kroppene deres. Men Hynde er også aktivist. Hun er en av dem som ikke er redd for å miste popularitet selv om hun stiller sin stemme til disposisjon for de mest undertrykte; dyrene. Og The Pretenders er klare i sin oppfordring, oppsummert av Hobson; – Er du ikke vegetarianer allerede, så bli det!
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2004.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
