Utenfor det gode selskap

Hjemløse katter er den dyregruppe som det eksisterer flest frivillige organisasjoner for. Samtidig er det lite vitenskapsbasert kunnskap om hjemløse katter i Norge, og «løsningene» fra det offentlige er utdaterte og uetiske.

Usikker kattestatestikk

I følge Vitenskapskomiteen (VKM) blir ca. 5-6000 hjemløse katter håndtert av dyrevernorganisasjoner årlig. VKM estimerte at det finnes 50 000 hjemløse katter. Det er for øvrig det samme tallet som Mattilsynet har oppgitt i mange år.^[1]

Antall katter i private hjem anslås å være 750 000.^[2] VKM anslår at 47 000 kattunger fødes i private hjem årlig. Hvilken skjebne møter dem? Det er ingen tall over antall friske katter som blir avlivet hos veterinær årlig fordi eier ikke lenger ønsker å ta ansvar, eller ikke klarer å finne hjem til kattunger de har avlet.

Forskning fra andre land enn Norge, er tydelig på at dødeligheten av kattunger som blir født av hjemløse mødre utendørs er høy – opptil 90%.^[3] Rekrutteringen av nye hjemløse katter må derfor skje fra kattungene som blir født i private hjem. Mattilsynet melder at det er sjelden man ser katter over 3 år i grupper av hjemløse dyr.^[4] Det tyder på at hoveddelen av Norges hjemløse katter er kattunger og ungkatter som dumpes og dør i løpet av kort tid.

Den usynlige avlen

«Ekte» hjemløse katter som er unger etter flere generasjoner hjemløse dyr, er trolig sjeldne i Norge. Forskning viser at slike dyr, de som overlever kattungestadiet, ofte har god helse. En undersøkelse fra Florida konkluderte med at «avliving av dyrevernhensyn er sjelden nødvendig» når det gjelder voksne katter som er født ute.^[5] En annen studie på over 100 000 utelevende katter i USA, viste at bare 0,4% måtte avlives av dyrevernhensyn.^[6] Virussykdommer er sjelden hos utelevende katter, og uansett ikke høyere enn for eide katter.^[7]

Men i Norge melder organisasjoner og Mattilsynet ofte om mange syke katter i kolonier. Disse dyrene lever ofte i tilknytning til mennesker eller er nylig dumpet. Kattungene i slike grupper kan riktignok være født utendørs, men ofte i tilknytning til et uhygienisk menneskeskapt miljø i en låve eller uthus.

I prinsippet drives det avl av katter i en rekke private sammenhenger. Det kan være den «vanlige» katteeieren som vil la katten få unger en gang før hun kastreres. Det kan være mennesker i vanskelige situasjoner som får seg dyr, men utsetter kastrering av økonomiske hensyn. Det kan være gårdbrukeren som tenker at det er «naturlig» at gårdskattene får unger og «styrer seg selv». Felles for situasjonene er at noen har fått en katt som ikke er kastrert, og som de heller ikke klarer eller vil kastrere i tide. Faktum er at det er en rekke private dyrehold som er ansvarlige for avl av katt – uten å se på seg selv som avlere av katter.

Er «alle» enige om hva som skal til?

«Alle» er enige om at problemet med hjemløse katter må løses. Men likevel løses det ikke. Slik NOAH ser det er kjernen i problemet er at det faktisk er lov å avle katter – til tross for at det ikke står gode hjem klare for å ta imot dem.

Noen fremmer lovpålagt ID-merking som en løsning for å unngå hjemløshet. Og lovpålagt ID-merking er viktig for den enkelte kattens sjanse til å bli gjenforent med eieren, hvis den blir borte. Men et annet grep er enda viktigere for å unngå hjemløshet; lovpålagt kastrering.

Det er konsensus om at ansvarlig kattehold innebærer ID-merking og kastrering. Merkelig nok synes begge disse tiltakene likevel å være kontroversielle som lovforslag. Lovpålagt ID-merking ble nedstemt i Stortinget i 2023, og Mattilsynet har motsatt seg det. Lovpålagt kastrering, hvor det må gis unntak for å kunne oppdrette kattunger, har NOAH fremmet både overfor politikere og Mattilsynet uten å få gehør.

Mattilsynet synes å motsette seg regelverk fordi det vil være ressurskrevende å håndheve det. De ser dermed bort fra den normdannende effekten reglene vil ha. Påbud vil også gi Mattilsynet selv en klar hjemmel til å pålegge kastrering i situasjoner der det drives ukontrollert avl.

Når NOAHs Ark ringer rundt til lokale Mattilsyn per 2024, er inntrykket at de mangler tydelig hjemmel til å gripe inn tidlig, og er henvist til å «vente» til de kan påvise at dyrene er utsatt for akutt lidelse før de eventuelt kan pålegge kastrering av katt. Mattilsynet trenger med andre ord det regelverket de hittil har motsatt seg.

I Sverige ble det slått fast i ny dyrevelferdslov i 2020 at frittgående katter «bør» kastreres eller på annet vis hindres i formering. I 2022 vedtok Sverige påbud om ID-merking for katter fra 2023.^[8] Selv om dette er bedre enn situasjonen i Norge, melder omplasseringsorganisasjoner i Sverige at reglene ikke har gitt færre hjemløse katter per 2024. De mener et klart kastreringspåbud ville være nøkkelen til å stoppe uansvarlig avl.^[9]

I 2018 ble Belgia verdens første land til å innføre et klart påbud om kastrering av alle katter som ikke er registrert for avl.^[10] Fra 2019 gjaldt kastreringspåbud for alle frittgående katter i Østerrike.^[11] I 2023 ble det påbudt å kastrere frittgående katter i Spanias nye dyrevelferdslov.^[12] I flere land – som Tyskland, Storbritannia og Sveits – er det politisk diskusjon om lignende lovverk, etter press fra frivillige organisasjoner.^[13][14][15]

TNR – en uunværlig del av løsningen

På samme måte som kastreringspåbud for eide katter er helt nødvendig, er det også nødvendig å kastrere katter som ikke har et hjem. TNR betyr «Trap, Neuter, Return» (fang, kastrer, tilbakefør), og er en internasjonalt anerkjent metode for å håndtere hjemløse dyr. NOAH har arbeidet for aksept for denne metoden lenge, og har også startet flere TNR-programmer i Norge.

Men metoden har møtt skepsis hos aktører i Norge, som heller promoterer avliving. Det bidrar til å sementere holdninger om at katters liv er lite verdifulle – samme «bruk og kast-holdning» som fører til dumping av dyr. Det fører heller ikke til noen reduksjon i antall hjemløse dyr. En studie viser at ikke bare er avlivingsaksjonene kortsiktige – de bidrar med helt motsatt effekt; de øker antallet katter i et område med 75-211%.^[16] Dette fordi kattenes reproduksjon økte etter en avlivingsaksjon. Man har lenge visst at avliving av frittlevende kattekolonier har en «vakum»-effekt – nye fertile katter kommer til, fordi området er egnet for nettopp etablering av katter.^[17] Verdens dyrehelseorganisasjon har også stadfestet at avlivingsaksjoner overfor hjemløse dyr ikke er effektivt.^[18]

I 2018 ble Belgia verdens første land til å innføre et klart påbud om kastrering av alle katter som ikke er registrert for avl.

TNR-metoden er derimot effektiv. Kort fortalt går TNR ut på å kastrere, merke, vaksinere og parasittbehandle alle kattene i en koloni. Deretter skal kattene inngå i et omsorgsprogram, hvor en omsorgsperson sørger for mat og vann, og adekvat ly til kattene. Kattene fortsetter å leve i sitt miljø, men tas hånd om og reproduserer ikke. Tamme katter, kattunger og katter med særlige helsebehov kan omplasseres istedenfor å inngå i omsorgsprogrammet.

Forskning viser at TNR gir bedre helse og velferd for kattene, og reduserer populasjonen over tid. I et omsorgsprogram vil også nye hjemløse katter raskt kunne oppdages og kastreres. En langtidsstudie fra Italia publisert i 2018 viste at populasjonen av katter over tid reduseres, og at kattene i omsorgsprogram blir friskere.^[3] Schaffner et al (2019) gjennomgikk forskningen på effekten av TNR i flere land, og fant at utvidede TNR-program hadde stor verdi for å håndtere hjemløse dyr.^[19] En studie fra USA evaluerte langvarige TNR-programmer i 2020, og fant at populasjonen av hjemløse katter ble redusert med 99% over 16 år takket være TNR.^[20] En studie fra 2020 av Teikyo University of Science evaluerte TNR-program i Tokyo, og fant at kattene i TNR-bydeler var friskere og at antallet var lavere enn i bydeler uten TNR.^[21]

En studie fra USA i 2020 fant at populasjonen av hjemløse katter ble redusert med 99% over 16 år takket være TNR-programmer.

TNR er en viktig del av omsorgen for hjemløse katter i mange europeiske land, som Italia, Spania, Portugal, Storbritannia og Belgia. I Belgia er den vanligste modellen at kommunene betaler for kastreringen av katter i omsorgsprogrammer.^[22] I USA er TNR utbredt, ofte i samarbeid med lokale myndigheter. I Japan er TNR vanlig og flere lokale myndigheter sponser slike programmer.^[23] I Norge er tilstanden en ganske annen.

Hva gjør norske myndigheter?

Hva gjør egentlig myndighetene for å avhjelpe situasjonen med hjemløse katter? Svaret er at man fraskriver seg ansvaret.

I 2001 nedsatte regjeringen et Katteutvalg, som slo fast at Norge har plikt til å iverksette tiltak for å hindre hjemløse katter, etter Europeisk konvensjon om beskyttelse av kjæledyr (1987). Men ingen konkrete tiltak ble iverksatt.

I dyrevelferdsmeldingen fra 2004, lovet Stortinget å innføre ID-merking av katter og innrømmet at «det finnes omfattende, positiv erfaring» med TNR-metoden. Men igjen ble dette ikke fulgt opp med handling.

I 2016 var hjemløse katter «fokusområde» for Mattilsynet. NOAH hadde møter med tilsynet for å informere om TNR-metoden, og ba om å bli tatt med i arbeid for hjemløse katter. Noe slikt arbeid ble imidlertid ikke igangsatt av Mattilsynet. I årsrapporten for 2016, skrev Mattilsynet at de «har gjort en ekstra innsats for å få ned antallet hjemløse katter». Men innsatsen var kun å oppfordre eiere til å kastrere og ID-merke. I tillegg skriver Mattilsynet at de hvert år avliver katter.^[24] I årsrapportene fra 2017 til og med 2023, nevnes ikke hjemløse katter med ett ord.

I 2016 ble det også igangsatt et lokalt prøveprosjekt, «Telemarkskatten», mellom Mattilsynet og lokale dyrevernorganisasjoner. Målet med prosjektet ble beskrevet slik; å «velge kastrering på et tidlig tidspunkt framfor avliving på et senere tidspunkt», og «øke kattens status i samfunnet» ved at «avliving ikke lenger er hovedtiltak». Med andre ord var utgangspunktet svært lovende.

Selve prosjektet baserte seg på at Mattilsynet skulle betale en viss sum per katt som frivillige organisasjoner tok ansvaret for, og ta kostnad for avliving av de katter organisasjonene ikke så seg i stand til å ta seg av. Sluttrapporten ble publisert i 2020, og forteller at 200 katter ble «håndtert». Hvor mange av disse dyrene som ble avlivet oppgir ikke rapporten. TNR nevnes ikke i prosjektet.

Samtidig som prosjektet «Telemarkskatten» gikk av stabelen, ble NOAH kontaktet av Mattilsynet Gudbrandsdalen for samarbeid i en sak med ca. 100 katter på en gård. NOAH satt som betingelse at vi skulle få hjelpe alle kattene, og at ingen skulle avlives hvis de ikke var terminalt syke. Samtlige katter trengte behandling for luftveisinfeksjoner og andre plager. 80% av kattene ble omplassert, 20% ble satt ut igjen på gården i et kontrollert omsorgsprogram. Åtte år etter lever ca. 75% av kattene i beste velgående, mens i underkant av 10% har dødd av påkjørsel og 15% har gått bort på grunn av primært aldersrelatert sykdom. Hadde NOAH ikke overtatt kattene, ville trolig under 10% ha overlevd aksjonen.

Hva lærte mattilsynet av fokus-året?

I 2018, som følge av «Telemarkskatten»- prosjektet, utga Mattilsynet en «Retningslinje for håndtering av hjemløse katter». Imidlertid er denne svært vag, og sier at Mattilsynets ansvar kun begrenser seg til katter som lider akutt – og i de tilfellene er det kun avliving Mattilsynet kan bidra med. I retningslinjen nevnes ikke TNR, men indirekte nevnes det at katter kan tilbakeføres, kastrert og merket, til levemiljøet med «ny» ansvarlig eier.

Prosjektleder for «Telemarkskatten» tok i 2019 initiativ til at Mattilsynet gjorde «en beslutning på at rutinemessig avliving av kattunger som formeringskontroll er lovstridig». Dette er en svært viktig beslutning, som dessverre ikke kommuniseres tydelig fra Mattilsynet sentralt.

Videre ga Mattilsynet i Telemark sine råd til Mattilsynet sentralt – herunder at «det innføres obligatorisk ID-merking og kastrering for frittgående katter i Norge, der man får kastreringsunntak for avlsdyr». Her møtte imidlertid lokalkontoret veggen; Mattilsynet sentralt er verken for obligatorisk ID-merking eller kastrering.

Mattilsynet Telemark oppgir til NOAHs Ark, per 2024, at de fortsatt kommer for sent inn i saker med kattekolonier. Siden det ikke er krav om kastrering for privateide katter, har de problemer med å hjemle vedtak om kastrering tidlig. Arven etter prosjektet er først og fremst bedre samarbeid med de frivillige, selv om Mattilsynet ikke lenger betaler per katt som reddes.

Mattilsynet Gudbrandsdalen oppgir at de ikke har oversikt over kattesaker i regionen, men at det største problemet er at kattekolonier på gårder ikke har en «eier» de kan gjøre ansvarlig. Derfor har de heller ikke eksempler på at de har pålagt kastrering, men de bruker avliving som virkemiddel.

Når NOAHs Ark ringer flere tilfeldig utvalgte lokalkontorer i Mattilsynet, dannes et bilde av intern frustrasjon over måten tilsynet håndterer hjemløse katter. Man kommer sent inn i sakene, og «venter» på at dyr lider så mye at det kan gjøres vedtak om avliving. Mange oppfatter det slik at de ikke har mandat til å gå tidlig inn i sakene og forebygge, har hjemmel for kastreringsvedtak eller «får lov» å bruke ressurser på hjemløse katter. Enkelte nevner selv at de skulle ønske Mattilsynet kunne støtte opp om TNR-prosjekter.

Mattilsynet gjør situasjonen verre for hjemløse katter

Mens de lokale ansatte i Mattilsynet kan ha ønske om å gripe an sakene med hjemløse katter på en annen måte enn det som gjøres i dag, har hovedkontoret en holdning av ansvarsfraskrivelse. Hjemløse katter anses ikke som Mattilsynets ansvar med mindre de tydelig lider. Og lider de, er veien til avliving kort.

Mattilsynet hevder at «misforstått snillhet skaper kattekolonier»^[24] – tilsynelatende uvitende om at det ikke er de som forsøker å hjelpe ved å mate dyrene, men de som har dumpet kattene i utgangspunktet, som skaper problemet. Mattilsynet definerer de som mater katter som «eiere». Det betyr at man kan gis pålegg av Mattilsynet om å «redusere» antall katter, og rettsforfølges om man ikke gjør det. Men hjelp til å hjelpe dyrene får man ikke. På denne måten oppfordres publikum til isteden å ignorere hjemløse dyr.

Hjemløse katter anses ikke som Mattilsynets ansvar med mindre de tydelig lider. Og lider de, er veien til avliving kort.

Stikk i strid med intensjonen i prosjektet fra 2016, har Mattilsynet fortsatt fokus på avliving som «løsning» i kattesaker.^[25] Men det stopper ikke der. Mattilsynet har også innført «nye» prinsipper som i praksis dømmer katter til en evig sirkel av hjemløshet og død. Mattilsynet har gradvis fra 2018 innført en regel om at katter som rehabiliteres for omplassering etter å ha vært hjemløse, skal avlives dersom de ikke er klare for omplassering etter tre måneder.^[26] Regelen dømmer altså mange hjemløse katter til døden fordi de ikke blir «sosiale» fort nok.

Mens TNR-programmer for hjemløse dyr blir standard i stadig flere land, skal tydeligvis hjemløse katter i Norge isteden møtes med avliving eller ignorering fra det offentlige.

Men verst av alt; i november 2023 kom en uttalelse om at «Mattilsynet anser at metoden trap-neuter-release (TRN) ikke kan gjennomføres på en måte som oppfyller dyrevelferdslovens krav.» Uttalelsen går ikke i detalj på hvorfor Mattilsynet motsetter seg TNR-metoden, og hvorvidt de motsetter seg alle versjoner av den. NOAH skrev til Mattilsynet og ba dem redegjøre for om de virkelig mener at omsorgsprogram, hvor man tar ansvar for kattene livet ut etter kastrering, er «i strid med dyrevelferdsloven». I skrivende stund har Mattilsynet fortsatt ikke svart.

Mattilsynet har, uten diskusjon eller politisk vedtak, gitt en uttalelse som tolkes som at det er «forbudt» å gi denne type hjelp til katter i Norge. Mens TNR-programmer for hjemløse dyr blir standard i stadig flere land, skal tydeligvis hjemløse katter i Norge isteden møtes med avliving eller ignorering fra det offentlige. Det er en situasjon NOAH ikke kan akseptere.

Denne artikkelen er tidligere publisert i NOAHs Ark #2/2024