De hjemløse
Den hjemløse katten har levd i utkanten av menneskenes hjem og sinn i tusenvis av år. I dag har vi større mulighet enn noengang til å gi den et godt liv.
Men paradoksalt nok ble katten ofte møtt med større omsorg og respekt for over tusen år siden – det være seg i de japanske templene, de europieske munkeklostrene eller de arabiske moskeene – enn i vårt moderne samfunn.
Katter har levd med mennesker i flere tusen år. Og like lenge har den hjemløse katten eksistert. Utallige historier har blitt skrevet om den frie og selvstendige katten som ingen eier – eller som velger å holde seg med et helt hoff av “mat-tilbydere” som hver og en tror de er den eneste. Parallelt har historien om den stakkarslige ensomme gatekatten, ustelt og på evig jakt etter matrester, eksistert.
«Det sier mye om vårt samfunn hvordan vi velger å møte hjemløse katter.»
Men sannheten er individuell. De frittlevende kattene som ikke søker menneskers nærvær finnes, og det samme gjør de som er blitt kastet ut av sitt hjem og desperat søker et nytt. Felles for dem er likevel at de alle lever nær oss mennesker, og på en eller annen måte er avhengige av det vi måtte ha å tilby dem. Og det sier mye om vårt samfunn hvordan vi velger å møte dem – uansett hvilke ulike behov de måtte ha.
To utfordringer
Den første og eneste offentlige utredning om hjemløse katter i Norge ble publisert i 2001 (“Katteutvalget”), og slo fast at Norge har et omfang av hjemløse katter som utløser plikt til å iverksette tiltak etter Europeisk konvensjon om beskyttelse av kjæledyr (1987).[1] Konvensjonen fastslår at vi som samfunn har moralsk forpliktelse til å respektere dyr. Mens det er vanlig å anse at land med bestander av hjemløse hunder og katter som går synlig rundt i gatene har et dyrevelferdsproblem som er verdt internasjonale hjelpeaksjoner, er det i Norge en lavere bevissthet om at vi trolig har like omfattende dyrevelferdsproblem med hjemløse katter. Siden kattene her ofte lever mer skjult, får de heller ikke den samme oppmerksomheten.
Omfanget av hjemløse katter har ingen offentlig instans – heller ikke “Katteutvalget” – turt å tallfeste. Omplasseringsforeninger har anslått 50 -100 000, uten at dette tallet er underbygget. Uansett om det dreier seg om tusenvis eller titusenvis, er det imidlertid liten tvil om at de bør ha krav på hjelp. Årsaken til at hjemløse katter eksisterer er det imidlertid større enighet om: Eide katter vandrer bort fra eier eller blir forlatt – og blir opphav til familier av hjemløse dyr. Eide katter som ikke er kastrert kan likeledes bli opphav til hjemløse unger uten selv å være hjemløse og uten at eier tar notis av det. Dette skjer med den største sikkerhet for alle ukastrerte hannkatter, men kan også skje for hunnkatter som føder ute mens de er borte fra hjemmet en tid. Umerkede katter kan også gå inn i den hjemløse populasjonen dersom de kommer bort fra hjemmet.
«Omfanget av hjemløse katter har ingen offentlig instans – heller ikke Katteutvalget – turt å tallfeste. Omplasseringsforeninger har anslått 50 -100 000, uten at dette tallet er underbygget.»
Gjennom våren og sommeren 2016 har NOAH arbeidet med to større saker som illustrerer to ulike, men vanlige situasjoner som er kilde til hjemløse katter: Den ene saken handler om en kattefamilie som lever i et urbant strøk og har blitt matet av omsorgspersoner over flere år. Den andre omhandler en større gruppe gårdskatter med eier, men hvor populasjonen er vokst ut over eiers evne til å ta vare på dem og hvor også Mattilsynet er involvert. I den første saken ble vi kontaktet av omsorgspersonen som selv ba om hjelp, og i den andre ba i utgangspunktet en ansatt i Mattilsynet om hjelp til å unngå en avlivingsaksjon – og senere ønsket også eier hjelpen velkommen. Henvendelsene sammenfalt med NOAHs planer om større politisk initiativ for de hjemløse kattenes rettigheter – og vi valgte å ta utfordringene. Gjennom å redde disse kattene, ønsket vi å bygge et grunnlag for å hjelpe enda flere.
“For jeg var sulten, og dere ga meg mat”
Å gi av sin overflod til den som er i nød – enten det er dyr eller mennesker – er en tilbøyelighet som er naturlig for mange mennesker. Å gi et sultent dyr mat er dermed sett på som en dyd i de fleste menneskelige kulturer. Overalt hvor det finnes hjemløse og sultne katter, vil det også alltid finnes mennesker som bryr seg om dem. Mr. Ghassan, som siden 1971 daglig har hatt med kattemat til kattene og brød til spurvene og kråkene utenfor Aqsa-moskeen i Tyrkia, blir hilst som en god mann av sin store skare bekjente.[2] Imam Mustafa Efe har åpnet moskeen i Istanbul for hjemløse katter og kaller dem sine “gjester”.[3] I Tyrkias hovedstad er kattemating noe en ikke ubetydelig del av befolkningen driver med – i tillegg til å ta hjemløse katter til veterinær når de er syke eller bygge små kattehus hvor de kan hvile.[4]
«Myndighetene i Istanbul bidrar med kattehus som settes ut til dyrene, og organiserte kastreringsprogrammer er også blitt en del av omsorgen.»
Det russiske munkeklosteret som har åpnet dørene for en familie med hjemløse katter fordi “de gjenkjenner deres byrder”, ble kjent i verdenspressen da kattene ble fanget på kamera på velsignelses-runden i klosterhagen.[5] Nylig kunne man lese om en syrisk ambulansesjåfør som mater forlatte katter i det krigsherjede Syria.[6] Og Naoto Matsumura som dro tilbake til Fukushima (Japan) etter kjernereaktorulykken for å mate dyrene, ble likeledes en verdensnyhet som illustrasjon på menneskets evne til godhet.[7] I Japan anses det for øvrig å bringe lykke å mate katter. Den kjente kattefiguren Maneki Neko – lykkekatten – er basert på legenden om en utsultet katt som fikk mat fra en fattig butikkeier. Som takk ble katten sittende utenfor butikken og invitere kunder inn.[8]

Når mating av trengende dyr ligger så dypt i oss som en menneskelig handling, hvordan kan det da ha seg at akkurat i rike Norge, og tilsvarende vestlige land, er “kattemating” ofte konfliktfylt? De som hjelper dyr i nød blir av og til nærmest beskyldt for å skape problemet. Det kan fremstå som om det oppfattes som en mer respektabel løsning at kattene sulter ihjel enn at de overlever på grunn av enkeltmenneskers hjelp. Kan det være at parallelt med vårt stadig mer velfungerende velferdssamfunn for å dekke egne behov, har vi blitt mindre tolerante med skapninger som trenger vår hjelp? Har velstand gjort oss mindre villige til å dele – om så bare med en katt?
Mattilsynet bidrar til konfliktene med sitt – trolig juridisk tvilsomme – syn om at den som mater en katt, automatisk har påtatt seg alt ansvar for katten.[33] Ved å ikke erkjenne at det finnes situasjoner hvor man er pent nødt til å gi dyr mat for å ikke bryte hjelpeplikten i Dyrevelferdsloven, hindrer Mattilsynet en konstruktiv innsats for disse dyrene. Det er likevel ikke slik at mating av dyr er uproblematisk: Å mate andres eide dyr kan skape store problemer for dyrene som i verste fall ikke finner hjem. Vet man at en katt har et hjem, skal man ikke mate den. Mating av genuint hjemløse katter trenger derimot ikke være det problemet Mattilsynet ofte fremstiller det som. Det kan tvert imot med rett veiledning være begynnelsen på løsningen.
Bykattene
Familien av bykatter som NOAH ble spurt om å hjelpe hadde nettopp en slik “kattemater”. Hun var en pensjonert lege, som hadde tatt over for en eldre dame som i flere år hadde matet katter på en lokalitet i Oslo. Kattene fikk god mat – som hun gjerne ville fortsette å gi dem. De hadde også varmekasser tilgjengelige. Men hun ønsket at situasjonen for dyrene skulle bli bedre – ikke minst unngå den stadige sirkelen av unger som fødtes, men tydeligvis også døde. Situasjonen er vanlig for kattegrupper i urbane strøk. En eller flere mennesker forbarmer seg over kattene og deres basale behov når de blir oppmerksomme på at det lever katter i området. Kattene, ofte bortkomne eide katter, kan i utgangspunktet ha samlet seg ved en lokalitet hvor det har vært mulighet for å finne spiselig søppel eller gnagere – som kjent forekommer begge deler ofte på grunn av menneskelig aktivitet. Men det som begynner som nødhjelp til katter som virkelig trenger det, oppleves etterhvert som en umulig og fortvilet situasjon hvor man aldri klarer å hjelpe alle – fordi de stadig blir flere.
«Noe av det viktigste man kan gjøre for hjemløse såvel som eide katter er å kastrere dem, og omsorgsprogram bygger nettopp på dette faktum.»
Vår katteflokk hadde trolig legen å takke for sine liv. Når hun nå tok kontakt, valgte NOAH å inngå samarbeid om den løsningen som har blitt stadig mer utbredt flere steder i verden og som «Katteutvalget» allerede i 2001 anbefalte: Trap-Neuter-Release (TNR) – eller omsorgsprogram. Noe av det viktigste man kan gjøre for hjemløse såvel som eide katter er å kastrere dem, og omsorgsprogram bygger nettopp på dette faktum. Med formeringskontroll blir kattene friskere, får bedre immunforsvar, lever lenger, opplever mindre stress og belastning – og først og fremst blir de ikke flere og man kan konsentrere omsorgen på de som allerede er født. Også Rådet for dyreetikk anbefalte denne løsningen så tidlig som i 1997: “Etter en totalvurdering vil Rådet anbefale at det i problemområder gjennomføres et systematisk opplegg for bestandskontroll i villkattbestander basert på kastrasjon.”[10]

Omsorgsprogram øker dyrs status
Omsorgsprogram er en internasjonalt anerkjent metode for å ta hånd om utelevende hjemløse katter, forbedre deres livskvalitet og hindre fødsel av flere dyr. Kattene blir fanget inn, kastrert, merket og sjekket helsemessig av veterinærer. Ofte blir de også vaksinert og behandlet for parasitter. Deretter blir de som hovedregel sluppet ut igjen i sitt revir – og tas der hånd om av frivillige. Sosialisering med mennesker er ikke den eneste – og i en del tilfeller ikke den beste – veien til et godt liv for slike katter.
«Flere vitenskapelige studier støtter opp om at kastrering øker livskvaliteten til dyrene på en rekke måter (…)»
Katter er sosiale dyr også med hverandre, og dyr i utelevende familiegrupper har ofte sterke bånd til hverandre. Kattene kan også ofte ha en sterk tilknytning til stedet, og mestrer miljøet. Mens første-generasjons hjemløse katter sjelden takler det å plutselig leve alene utendørs, kan katter som er født ute etter flere generasjoner og lever i flokk, ha et ganske annet utgangspunkt. Dette betyr ikke at ikke disse kattene også trenger en hjelpende hånd fra mennesker. Men det betyr at et omsorgsprogram ofte er en god løsning. Flere vitenskapelige studier støtter opp om at kastrering øker livskvaliteten til dyrene på en rekke måter: Det senker stressnivået og styrker immunforsvaret, hindrer og forebygger flere typer sykdom og skade, gir velfødde dyr, samt bidrar til bedre sosial trivsel og samhold i flokken ved flere positive interaksjoner kattene imellom og fravær av aggresjon og konkurranse.[11]

Omsorgsprogram er utbredt i flere land , og myndighetene i noen land er selv delaktige i å legge til rette for og bidra med ressurser til slike programmer. I USA har flere lokale myndigheter bidratt økonomisk og praktisk for å tilrettelegge for dette.[12] Delstaten Delawere har siden 2006 finansiert kastrering av hjemløse katter,[13] Connecticut startet et finansieringsprogram i 2014,[14] og Utah har en “Community Cat Act” som legger til rette for TNR og beskriver hvordan utelevende katter skal tas hånd om.[15] Flere universiteter som Texas A&M University og University of Central Florida har drevet omsorgsprogram for katter og samtidig forsket på hvordan dette påvirker kattene.[16] Florida Veterinæruniversitet har gratis-klinikk for kastrering av utelevende katter hver måned.[red vetmed] Noen katter i omsorgsprogram blir verdenskjente attraksjoner – slik som “The Canadian parliamentary Cats” i Ottawa: Kattene hadde blitt satt ut på parlamentsområdet for å fange mus allerede på Viktoriatiden, men ble fra 1950-tallet overlatt til å klare seg selv. Frivillige begynte fra 1970 å mate kattene og bygge enkle hvilekasser til dem, og i 1997 ble det bygd en “katteby” av trehus i samme stil som parlamentsbygningen.
«Omsorgsprogram anses fortsatt for å være en ny metode i Norge, og NOAH arbeider for å informere Mattilsynet, kommuner og politikere om modellens fordeler.»
Kattebyen og dens innbyggere ble turistattraksjon for besøkende fra hele verden og en kilde til glede for lokalsamfunnet. Ottawa-vintrene gir gjerne temperaturer ned til 20 minusgrader og under. Men kattehusene – både de enkle og mer avanserte – holdt dyrene varme og friske. Ved mer ordnede former for kattene, ble også alle kastrert – og i 2013 ble kolonien avsluttet ved at de siste kattene, hvorav flere hadde levd i kolonien i 15-16 år, ble adoptert.[18] Ikke mindre kjent er kattene i Tyrkias hovedstad Istanbul – de har også sin egen konto på Facebook, Twitter og Instagram: /catsofistanbul.[19] Myndighetene i byen bidrar med kattehus som settes ut til dyrene, og organiserte kastreringsprogrammer er også blitt en del av omsorgen.[20] Myndighetene har også nylig implementert et prosjekt med kombinerte foringsautomater for hunder og katter og flaskepant-automater; for hver flaske som pantes gis det en porsjon mat.[21] Jerusalems katter hører også til de utelevende kattene i omsorgsprogram som har blitt verdenskjent gjennom fotoprosjekter og reportasjer. Siden 2009 har myndighetene i Israel betalt for kastrasjonsprogrammer for å hjelpe katter, og fra 2013 ble programmet trappet opp økonomisk.[22]
«Omsorgsprogram kommuniserer respekt for kattens liv og egenverdi til lokalmiljøet.»
I Japan har også omsporgsprogrammer eksistert over flere år – både i tilknytning til templer som har hatt tradisjon for å mate katter, og på initiativ fra privatpersoner som bryr seg. Flere kommuner og distrikter har delvis eller hel finansiering av kastrering av hjemløse dyr.[23] Til tross for at det er lite kjent, er det flere operative omsorgsprogrammer også i Norge, oftest initiert av lokale dyreverngrupper eller enkeltpersoner. Denne innsatsen har åpenbart hindret lidelse for et stort antall dyr. Likevel anses omsorgsprogram fortsatt for å være en ny metode i Norge, og NOAH arbeider for å informere Mattilsynet, kommuner og politikere om modellens fordeler.
Katter som trives og tas vare på kan være en ressurs for lokalsamfunn ved å holde unna andre dyr som oppfattes som problematiske (f.eks. små gnagere), og kan bli en trivselsfaktor og naturlig del av det lokale dyrelivet. Adferd som oppfattes som problem av eventuelle naboer er ofte knyttet til nettopp parring – og forsvinner med kastrering. Oversikten over den lokale kattepopulasjonen blir bedre når det kontinuerlig er noen som ser til dem. Slik kan det også bli enklere å oppdage nye bortkomne katter – det er flere eksempler på at katter som har vært savnet av eier i flere år har dukket opp i utkanten av et omsorgsprogram. Å ta hånd om dyr, og respektere deres egenverdi er også en positiv aktivitet i lokalsamfunnet. Ved å ta vare på utelevende katter er man med på å spre holdningen om at katter er viktige og har rett til å bli hjulpet.
Meningsløs avliving
Alternativet til å hjelpe de utelevende kattene til et verdig liv på egne premisser, er ofte en blanding av å snu ryggen til og vilkårlige og meningsløse avlivingsaksjoner. Dette er både juridisk tvilsomt i Norge og lite dyrevennlig. I realiteten er det sterkt begrenset adgang til å gjennomføre avlivingsaksjoner mot katter i Norge. Det trengs klar lovhjemmel for å avlive katter, og slik hjemmel finnes bare i dyrevelferdsloven for dyr hvor det er “åpenbart at dyret ikke kan leve eller bli friskt”, og i smittevernloven, for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller forhindre at den blir overført. Terskelen for at smittevernloven skal tre inn er høy. Katter har også indirekte vern gjennom straffeloven, da det å ta livet av en katt som ikke er ens egen, er å ta seg til rette over «eiendom» som man ikke eier.
«En fersk studie viser at ikke bare er avlivingsaksjonene kortsiktige – de bidrar med helt motsatt effekt; de øker antallet katter i et område.»
Friske katter kan ikke avlives av fremmede – enten det dreier seg om katter som noen eier eller tar ansvar for, eller katter som ennå ingen har tatt hånd om. Kattenes faktiske rett til å ikke bli vilkårlig tatt livet av er likevel ikke så tydelig uttalt i lovverket som f.eks. i Italia. Her sier loven utvetydig at hjemløse dyr ikke skal avlives, men hjelpes. Loven ble endret i 1991 etter årevis med forsøk på å fange inn og avlive hjemløse dyr.[24] På tross av rettslig vern mot avlivingsaksjoner ser man stadig kommuner, borettslag og andre aktører som prøver å igangsette denne type tiltak i den tro at dette vil redusere antallet hjemløse dyr. Det er åpenbart ikke en løsning som tar hensyn til dyrene, men intuitivt vil noen kanskje tenke at det iallefall reduserer antallet dyr. Forskning viser imidlertid at det gjør det ikke. Man har lenge visst at avliving av frittlevende katter kun har en “vakum”-effekt – nye fertile katter kommer til fordi området er egnet for nettopp etablering av katter.[25] Etter kort tid er det like mange katter til stede, og avlivingsaksjonene blir en evig runddans. Avlivingsaksjoner favoriserer dessuten ”forvillet” adferd: Hvis jakt/skyting igangsettes i et område risikerer man at katter som nettopp er blitt hjemløse eller som er savnet av sine eiere, mister tilliten til mennesker og utvikler sky adferd. Flere studier påpeker at avlivingsaksjoner er kortsiktige, og betinger en arbeidsintensiv kontinuerlig storskala dreping av katter.[26]
«For øvrig er det uenighet om kattenes effekt på ville dyr – etter over tusen års tilstedeværelse i de fleste av verdens landområder er det mer trolig at ekspansjon i menneskelig bebyggelse og industriell aktivitet i habitater er en langt større trussel mot ville dyr.»
En fersk studie viser imidlertid at ikke bare er avlivingsaksjonene kortsiktige – de bidrar med helt motsatt effekt; de øker antallet katter i et område.[27] Studien som viser dette er fra 2015 og utført av viltbiolog Billie Lazenby fra industridepartementet i Tasmania (Australia): Etter avlivingsaksjoner økte antallet katter med 75-211%. Ett år etter avlivingsaksjonen hadde det imidlertid stabilisert seg på samme antall dyr som tidligere. Avliving av dyr er dermed direkte kontraproduktivt om målet er å få færre katter i et område, med mindre området er klart avgrenset, som feks. en liten øy. Forskerne mener man heller må tenke alternativt for å beskytte eventuelt dyreliv man er urolig for at kattene tar – f.eks. øke forekomsten av gjemmesteder for andre dyr eller bruk av gjerder inn mot territorier. For øvrig er det uenighet om kattenes effekt på ville dyr – etter over tusen års tilstedeværelse i de fleste av verdens landområder er det mer trolig at ekspansjon i menneskelig bebyggelse og industriell aktivitet i habitater er en langt større trussel mot ville dyr. Forskning viser nettopp at habitatødeleggelse og overtagelse til menneskelig aktivitet reduserer fuglebestander, mens katter har en minimal effekt.[28]

Akseptert verdiløshet?
Avlivingsaksjoner har imidlertid stor effekt for å spre dårlige holdninger til katter. I debatten om utelevende katter kan man se hatefulle kommentarer som fremmer både avliving, avliving med smertefulle metoder og ren tortur av katter. Katter synes å være blant de dyr som er utsatt for et ofte irrasjonelt hat fra noen mennesker, på samme vis som visse fuglearter. Dette hatet kan ha sammenheng med at dyrene er synlige, “tar rom” på en selvsagt måte og ikke viker eller føyer seg i møte med mennesker, og dermed virker provoserende på individer med et dominansbehov over natur og dyr.[29]
«Katter er de mest vanlige ofrene for sadistisk vold flere steder i verden, også i Norge. Bare i år har NOAH igjen anmeldt en rekke saker hvor katter er tatt livet av på ulovlige og svært smertefulle måter.»
I land der myndigheter selv iverksetter avlivingsaksjoner og promoterer holdninger til utelevende katter som “skadedyr”, får mennesker med hatefulle holdninger til dyr generelt og katter spesielt, en form for legitimering av sitt syn. Samtidig vet man at katter er de mest vanlige ofrene for sadistisk vold flere steder i verden, også i Norge.[30] Bare i år har NOAH igjen anmeldt en rekke saker hvor katter er tatt livet av på ulovlige og svært smertefulle måter.

Man vet også at nettopp sadistisk vold og dreping av katter har en sterk sammenheng med utvikling av grov vold mot mennesker – også i Norge har vi sett flere saker hvor grov vold mot katter og intensjon om videre voldsutøvelse på dyr og mennesker har blitt påvist. Forskning har også vist paralleller mellom kattehat og kvinnehat.[31] Forskningen på sammenheng mellom vold mot dyr og vold mot mennesker har blitt mer allemannseie i Norge bare de seneste par årene i takt med NOAHs kampanje for dyrepoliti. Men vissheten om at sammenhengen er der, har vært åpenbar for mange mennesker lenge: Det kan neppe illustreres tydeligere enn i maleren William Hogarths tegninger “The four stages of cruelty” (1751)– der “The first stage of cruelty” nettopp er tortur av hjemløse katter og hunder, som “avanserer” til hustrumord. Maleren selv uttalte at tegningene “ble laget i håp om å forhindre den grusomme behandlingen av dyr”.[32]
«Forskningen på sammenheng mellom vold mot dyr og vold mot mennesker har blitt mer allemannseie i Norge bare de seneste par årene i takt med NOAHs kampanje for dyrepoliti.»
Også “Katteutvalgets” betraktninger vitner om at de må ha vært klar over hvilke sluser man åpner ved å behandle katter som en “plage” å bli kvitt snarere enn dyr som trenger hjelp: “Etiske verdier som medmenneskelighet, respekt for liv, evne til empati og omsorg er viktige verdier i dagens samfunn, som vi bør stå vakt ved. I en diskusjon om hvordan forvillede/ eierløse katter bør håndteres er det viktig at måten dette gjøres på også påvirker menneskene som er involvert. (…) Måten denne problematikken adresseres på kan ha etiske ringvirkninger som bør tas i betrakning. Man bør jobbe for å finne løsninger som er bra for dyrene.” I juli 2016 sendte Mattilsynet ut pressemeldingen “Har katten ingen verdi?”.[33]
”Når sekkevis av døde katter bæres ut av hus hvor dyrene har vært vanskjøttet, har det nødvendigvis en ganske annen signaleffekt enn hvis tilsynsmyndigheten bærer ut levende katter som får pleie.”
Mattilsynet kritiserte folks bruk- og kast-holdning til katter, og maner til å tenke seg om før man skaffer dyr. Men bruk- og kast-holdninger videreføres i et samfunn som selv ikke setter et godt eksempel. Så lenge tilsynsmyndigheten selv viser stilltiende aksept for avlivingsaksjoner eller til og med ignorerer regel verk og deltar i slike aksjoner, kommuniserer man til publikum at hjemløse katter ikke er individer verd vårt hensyn, men “problemer” som må fjernes. Måten tilsynsmyndigheten håndterer dyrevernsaker med katter, har også en utdannende effekt på opinionen – både i positiv og negativ retning. Når sekkevis av døde katter bæres ut av hus hvor dyrene har vært vanskjøttet, har det nødvendigvis en ganske annen signaleffekt enn hvis tilsynsmyndigheten bærer ut levende katter som får pleie, og annonserer etter nye hjem… «Har katten ingen verdi?» er ikke bare et spørsmål som bør stilles lemfeldige katteeiere, men et spørsmål for hele samfunnet.

Omsorgsprogram i praksis
Dessverre er man ennå ikke er der i dagens Norge at mennesker som tar ansvar for hjelpetrengende dyr kan forvente hjelp. Tvert imot risikerer man dyrenes liv ved å kontakte offentlige myndigheter. Derfor bestemte NOAH seg for å hjelpe familien med bykatter som vi fikk kjennskap til i vinter. Det første vi gjorde var å få oversikt over situasjonen. Vi besøkte området med filmkamera, og fikk allerede ved første besøk se en katt som lekte i snødekte trær. Den virket sprek og i godt hold, tilsynelatende uberørt av de 20 kuldegradene. Vi fikk sett og tatt bilde av flere katter – sky, men med fyldig pels og velfødde. Isoporhusene som allerede var satt ut til dem, ble oppgradert og flere satt ut som første nødhjelp. Nok og god nok mat fikk de allerede, og fri tilgang til vannkilde selv i kulden.
Neste skritt i aksjonen var å finne ut av om flere i nærområdet var engasjert i kattene. Naboer og industrieiere ble kontaktet og fortalt om planene om å kastrere kattene, og spurt om de kjente til dem. Også kommunen ble kontaktet og informert om aksjonen. Over en måned fulgte vi kattene med viltkamera for å få signalement på flest mulig individer, og kunne følge dem mens de hvilte, lekte og spiste på fôringsstasjonen. Da våren nærmet seg hadde vi organisert veterinærutstyr, frivillige til innfanging og fasiliteter til rekonvalesens.
«Det er typisk at hjemløse katter i Norge ofte er diskrete og ikke merkes av lokalmiljøet – i en slik grad at mange ikke vet det er et stort problem med hjemløse katter her til lands.»
Aksjonen kunne begynne. Ettersom innfangingen gikk sin gang, viste det seg at kattene hadde mange venner i nærområdet. Flere stoppet og spurte hva som foregikk, og samtlige var urolige for hvorvidt noen hadde som intensjon å ta livet av kattene, men reagerte positivt da det ble dem fortalt at kattene skulle kastreres og at de ble fulgt opp og fôret. På naborunden som NOAHs aktive tok før aksjonen, var mange positive til kattene, mens flertallet ikke visste at det var en kattefamilie i området. Det er typisk at hjemløse katter i Norge ofte er diskrete og ikke merkes av lokalmiljøet – i en slik grad at mange ikke vet det er et stort problem med hjemløse katter her til lands. Grunnen til dette er uviss. I land der de kan forvente en matbit fra restauranter, butikkeiere og av folk flest på offentlige plasser, er kattene trolig også mer tillitsfulle og modige. Kanskje er norske katter mer vant til å jages bort, og har større grunn til å frykte mennesker?

Ved innfanging viste det seg at familien til slutt talte 16 katter – i tillegg til en tam hjemløs katt som uten hell hadde prøvd å kjempe seg inn i gruppen de siste ukene før aksjonen, samt to katter som levde som solitære i utkanten av kolonien og hadde hovedbase ved to ulike private hus hvor de fikk mat. Kattene ble kjørt rett til klinikk, hvor de ble kastrert, merket med både øremerke og chip, vaksinert og behandlet for parasitter – og gjennomgikk en helsjekk. Etterpå ble de kjørt til rekonvalesens-stedet hvor de ble holdt i bur med nødvendig utstyr. Vår katteflokk viste seg å stemme med forskningen på utelevende katter: I motsetning til førstegenerasjons hjemløse katter, har katter som er født ute og lever adskilt fra mennesker med unntak av at de fôres, ofte svært god helse. I vår lille gruppe var alle de voksne kattene som var født ute nettopp slik – tykk pels, godt hold, fine tenner og ører, og fri fra infeksjoner.
En undersøkelse fra Florida konkluderte med at “avliving av dyrevernhensyn er sjelden nødvendig”.[34] En annen studie på over 100 000 utelevende katter i USA, viste at bare 0,4% måtte avlives av dyrevernhensyn.[35] Virussykdommer er sjelden hos utelevende katter, og uansett ikke høyere enn for eide katter.[36] Voksne katter som har overlevd sitt første år som ute-fødte har dermed alle forutsetninger for å kunne ha et godt og langt liv foran seg når de har tilgang til fôr og skjul, og ikke minst når de også slipper stress og slossing som hormonsyklusene forårsaker.
”En undersøkelse fra Florida konkluderte med at ”avliving av dyrevernhensyn er sjelden nødvendig”. En annen studie på over 100 000 utelevende katter i USA, viste at bare 0,4% måtte avlives av dyrevernhensyn.”
Det er kattungene som utelivet primært går ut over, og derfor bør det heller ikke fødes kattunger ute. 50 % av utelevende kattunger antas å dø innen ett år uten hjelp fra mennesker.[37] I tillegg til kattunger er det enslige førstegenerasjons hjemløse katter som er mest sårbare. Og ganske riktig; Den tamme hannkatten som hadde slått seg til ved fôringsstasjonen, hadde betente sår og så mer forkommen og ustelt ut. Fordi de utelevende kattene har ulike forutsentinger og behov, valgte vi en blandet løsning for byflokken: Den tamme voksne katten ble adoptert til et hjem. Ni voksne katter fra familien, samt de to som hadde annen hovedbase i nærheten ble satt ut igjen på de steder de respektive følte seg mest hjemme – alle disse var voksne sterke katter på over ett år. Avtale ble laget med omsorgspersonene om å fortsette fôring og ettersyn. Tre hankatter under et år ble adoptert bort – både fordi unge katter under ett år har dårligere forutsetninger for å klare seg, og fordi de viste tegn på rask tilvenning til mennesker. En høygravid mor og tre 6-måneder gamle hunnkatter som trolig var hennes unger ble også tatt inn i fosterhjem. Der fødte hun etter få dager 5 unger som blir tamme og skal adopteres bort, mens det ennå er uklart om alle de fire voksne vil adopteres, eller om noen vil settes ut til familien sin igjen. Foreløpig kan deres liv med mennesker, huskatter og to store hunder følges på instagram.com/ noahskatteprosjekt.

En historie om gårdskatter
Det andre prosjektet som NOAH bega seg inn på i vår skulle vise seg å være en langt mer komplisert oppgave. Muligheten til å teste ut hvordan en vanskelig kattesak som Mattilsynet tradisjonelt ville ha “løst” med masseavliving, kunne løses på en bedre måte, gjorde at vi tok saken. Erfaringene ville kunne brukes til å hjelpe andre katter i lignende situasjoner. Ut i fra Mattilsynets første kontakt så vi for oss ca. 50-60 katter hvorav de fleste allerede var kastrert. Vi endte opp med å hjelpe over 100 enkeltindivider – deriblant mange ukastrerte og flere som allerede hadde unger. Første pulje med katter var ukastrerte ungkatter født i låven med svært lite menneskekontakt. Ingen av dem var det man kaller “presentable” da de kom til oss. De la seg i en redd klump av pels trykket inn bak bokhyllen på akrobatisk vis. Det var mistenksomhet og frykt i alle flokete farger.
«Bare fordi en katt ikke liker synet av et menneske eller mobiliserer fryktreaksjoner i en uvant situasjon, betyr det ikke at den ikke liker livet.»
Det hadde vært lett å bortforklare deres vilje til å leve, lett å si at de ikke hadde noen livsglede å se frem til. Lett å forsvare for seg selv at det beste ville være å la dem “slippe”, som det kalles. Men hva ville de da sluppet? Noen uker senere fikk vi vite det: De ville “sluppet” å oppleve trygghet. De ville “sluppet” å oppdage at det å bli strøket over pelsen ga dem lyst til å male. De ville “sluppet” å oppleve gradvis mestring og gradvis større glede over nye omgivelser. De ville “sluppet” å få et hjem for livet. Bare fordi en katt ikke liker synet av et menneske eller mobiliserer fryktreaksjoner i en uvant situasjon, betyr det ikke at den ikke liker livet. Det betyr heller ikke at den ikke med vennlighet og tid kan oppleve glede ved både menneskelig kontakt og alt annet vi har å tilby dem i våre hjem.
«Midt i den såkalte ”kattungesesongen” finner NOAH hjem til gamle katter, blinde katter, sky katter, katter som må medisineres og katter med spesielle behov, nettopp fordi det finnes mennesker der ute som forstår viktigheten av å hjelpe et dyr som virkelig trenger det.»
Bare fordi en katt kan være vanskelig å hjelpe, betyr det ikke at den ikke har rett til den hjelpen den trenger. Unnskyldningen om at det er best å la vanskeligstilte dyr “få slippe” er, med mindre det er snakk om terminal sykdom og skade, ofte bare en annen måte å si at dyrenes egenverdi ikke teller. Med disse prinsippene i bunnen og ved hjelp av flere dedikerte frivillige fosterhjem fikk vi overtatt over 50 dyr i løpet av vår/sommer, og i skrivende stund funnet permanente hjem til over 30 av dem. Kattene blir stadig hentet, og hjem stadig funnet – og midt i den såkalte “kattungesesongen” finner NOAH hjem til gamle katter, blinde katter, sky katter, katter som må medisineres og katter med spesielle behov, nettopp fordi det finnes mennesker der ute som forstår viktigheten av å hjelpe et dyr som virkelig trenger det.
«Også de ”umulige” dyrene har en livsvilje. Det som gjør hjelp umulig er ikke dyrene, men ofte menneskenes innstilling.»
NOAH tok prosjektet nettopp fordi vi ønsket å vise at også i en «umulig» situasjon er det fullt mulig å hjelpe. Også de «umulige» dyrene har en livsvilje. Det som gjør hjelp umulig er ikke dyrene, men ofte menneskers innstilling. I denne saken viste Mattilsynet vilje til å la dyrene bli hjulpet og tok selv initiativ til dette. Eierne viste også, da vi fikk kontakt med dem, stor vilje til forandring og samarbeid om at hvert dyr skulle få en sjanse til et godt liv. Disse to forutsetningene er altfor ofte ikke til stede. Likevel var ikke aksjonen problemfri: NOAH anbefalte at en gruppe stedbundne, sky katter skulle få bli på gården i et omsorgsprogram, og eierne ønsker svært gjerne å stelle for disse kattene som nå både er helsesjekket og kastrert. Mattilsynet har hittill avslått dette, noe som etter NOAHs syn vil være ufordelaktig for dyrene, et sløs av ressurser og ikke minst være en unødig straff for eiere som har tross alt har vært villige til å snu en svært dårlig situasjon med katter i fri formering til et kattehold mange gårder med “gårdskatter” nå kunne tatt lærdom av…

Kattepolitikk for fremtiden
Verden over ser man myndigheter i stadig større grad finansiere storstilte kastrasjonsprogrammer og stille seg bak omsorgsprogram for hjemløse dyr. I Norge er avliving enn så lenge det eneste som finansieres av offentlige midler. Lokalpolitikere vet ofte ikke om at utelevende katter trenger hjelp, eller hva slags hjelp som er effektiv. Mattilsynet fraskriver seg ansvar for hjemløse dyr – med mindre de er syke, hvorpå avliving gjerne blir resultatet. Når det gjelder dyrevernsaker ser man stadig at Mattilsynet mener de ikke har ressurser til omplassering – likevel har de stadig ressurser til avliving. Riktignok finnes det også i det offentlige tilsynet mennesker som ønsker å endre praksis til det bedre. Men en systematisk politikk på hvordan man best kan hjelpe nødstilte eller hjemløse katter finnes idag ikke – selv om både Rådet for dyreetikk og “Katteutvalget” har gitt klare anbefalinger. NOAH prøver å endre dette ved informasjon og promotering av omsorgsprogram for utelevende katter, samt oppfordring til Mattilsynet om utstrakt samarbeid med frivillige organisasjoner når det gjelder dyrevernsaker med eide dyr.
«Mattilsynet fraskriver seg ansvar for hjemløse dyr – med mindre de er syke, hvor avliving gjerne blir resultatet.»
En dyrevennlig kattepolitikk trenger ikke være langt unna – men noen viktige endringer må til: Norske politikere og Mattilsynet må anerkjenne og bidra til å fremme TNR/ omsorgsprogram som metode, for på den måten å kunne skape allianser med frivillige krefter og bidra til kattens økte status. Som både den dokumentert mest effektive og mest humane løsning for utelevende dyr er omsorgsprogram, iblandet adopsjon, en løsning som alle kommuner, hjelpeorganisasjoner for dyr og Mattilsyn burde ha kunnskap om og være i stand til å bidra til. Politikere må forstå hvorfor penger må brukes på dette istedenfor uetiske og ineffektive avlivingsaksjoner. Å gi omsorg til, isteden for å kvitte seg med, må bli det signalet offentligheten sender ut til samfunnet om utelevende, hjemløse katter. For Mattilsynets del trengs et større fokus på “gårdskatteholdet”.

Der folk før i tiden “regulerte” antall dyr ved å slå ihjel, drukne eller skyte katter og kattunger, må Mattilsynet være tydelige på at et slikt dyrehold idag ikke er akseptabelt, men tvert imot strider mot dyrevelferdsloven. Aksepten av at antall katter i et dyrehold “reguleres” ved at kattene tas livet av snarere enn ved formeringskontroll er utdatert, og Mattilsynet i distriktene må sørge for at levninger av slike holdninger forsvinner. Og for å gjøre dette effektivt må også Mattilsynet endre praksis hos seg selv: Per i dag synes flere lokale Mattilsyn å mene at de ikke har hjemmel til å kreve formeringskontroll for katter, og venter isteden til risiko-dyrehold har kommet ut av kontroll. Mattilsynet gir ofte pålegg om å “redusere” antall dyr som allerede er født, som i realiteten ofte betyr å avlive. Hvorfor ikke heller pålegge å hindre fødsel av flere dyr?
Seksjonssjef for dyrevelferd i Mattilsynet, Torunn Knævelsrud, sier at dyrevelferdsloven gir hjemmel til å fatte de vedtak som er nødvendige for å oppnå at loven etterleves (§30), herunder kastrering: “Å pålegge kastrering av katt kan være relevant i mange tilfeller. Det må vurderes i hvert tilfelle om et slikt pålegg er hensiktsmessig, eller om andre alternativer er bedre egnet. Hvis våre lokalkontorer synes det er vanskelig å finne hjemmel for å pålegge kastrering, må vi ta det opp internt.” Etter NOAHs syn ligger hjemlen allerede i §3: “dyr skal (…) beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.” Pålegg om kastrering, og samarbeid om kastrasjonsaksjoner med veterinærerklinikker og/eller organisasjoner med veterinærkompetanse bør være Mattilsynets hovedprioritet i slike saker.
«Å produsere nye dyr i en situasjon hvor svært mange allerede fødte dyr trenger hjelp, er direkte kontraproduktivt. Avl av katter er dessverre direkte bidragende til et samfunnsproblem – selv om akkurat de kattungene man selv avler skulle få gode hjem.»
Ved formeringskontroll i risiko-dyrehold som første prioritet, vil man ha bedre tid til å finne ut av om eier er i stand til å følge pålegg, og bedre tid til å finne gode løsninger for gjenværende dyr. På samme måte bør formeringskontroll være fokus for politiske vedtak om å bedre kattenes situasjon i Norge. Den som slipper ukasterte katter ut driver i realiteten avl. Å produsere nye dyr i en situasjon hvor svært mange allerede fødte dyr trenger hjelp, er direkte kontraproduktivt. Avl av katter er dessverre direkte bidragende til et samfunnsproblem – selv om akkurat de kattungene man selv avler skulle få gode hjem. Dette er en sammenheng som noen reagerer på, men for at alle katter skal få det bedre kan man ikke kontinuerlig produsere flere. Derfor mener NOAH at det ikke skal være fritt frem å sette nye dyr til verden: Avl av katter bør underlegges spesifike regler, inkludert at man må få tillatelse. Ved å innføre plikt til å søke om å drive avl (og anerkjenne at alle som setter katter til verden gjør nettopp det), vil man både ha et verktøy for å redusere avlen og for å stille strengere krav til slik virksomhet. Den harde realiteten er at for hvert nye kull med kattunger som fødes så er det hjemløse katter som ikke får hjem, og kanskje også mister livet.
Veterinærenes nøkkelrolle
Veterinærer har en nøkkelrolle i å løse problemet med hjemløse dyr – av den enkle grunn av det er de som utfører operasjonene som hindrer flere hjemløse dyr i å fødes. Også norske veterinærer kan gjøre grep for å i større grad være en del av løsningen: Tidlig-kastrering er et tiltak som de seneste årene er blitt stadig vanligere i mange land. I USA kastreres mange katter fra omplasseringsorganisasjoner allerede ved 12 ukers alder – og adopteres dermed ut uten fare for at de vil gi opphav til nye kull. Forskning har nå fått flere veterinærer til å gå over til å kastrere familiedyr unge – inngrepet og påkjenningen blir mindre for en katt på 3 måneder enn for et voksent dyr, og det har vist seg at det ikke er noen bivirkninger av å kastrere katter tidlig, men tvert imot kan være fordeler.[38] I Norge er dette fortsatt uvanlig, selv om Den Norske Veterinærforenings prinsipputtalelse (2008) sier: “I den vitenskapelige litteraturen er det ikke noe som tyder på uheldige bivirkninger av å kastrere katter helt ned til 7 ukers alder sammenlignet med 7 måneders alder.”[39]

Veterinærforeningen sier også at “når dyreeiere ikke klarer å hindre at katten får uønskede ungekull og vil ha veterinær til å avlive disse bør veterinæren sterkt oppfordre dyreeier til å kastrere kattemor”. Hvis flere veterinærer begynte med tidlig-kastrering og informerte katteeiere og omplasseringsorganisasjoner om fordelene ved dette, ville flere katter komme til nye hjem ferdig kastrert, og risikoen for uplanlagte kull vil minke betydelig. Kostnadene ved veterinærbehandling er et stadig diskusjonstema i og utenfor veterinærkretser. Enhver bør være forberedt på å betale for behandling av sitt dyr. Men så samfunnsnyttige og essensielle inngrep som kastrering og ID-merking burde kanskje tilbys for så lav pris som mulig? I flere land er det nå egne spesialiserte lavkostnads-kastreringsklinikker, med spesialtilbud for de som tar seg av hjemløse dyr. Veterinær Jeff Young er en av de som spesialiserer seg i denne type klinikker, og hans klinikk tar 40 $ for kastrering av hunnkatt, 30 $ for kastering av hannkatt – og 100 $ for avliving.40 Dette sier også noe om at de reelle kostnadene for avliving ikke nødvendigvis er lavere enn kastering.
«Å bidra med hjelp til en organisasjon som jobber for å øke respekten for alle dyr, er noe av det mest meningsfylte jeg gjør.»
– Tina Ruud, Veterinær
Sist, men ikke minst, har veterinærer en helt unik mulighet til å bidra som frivillige for hjemløse dyr – også med sin spesialkompetanse. Veterinærer stiller frivillig opp i veterinæraksjoner over hele verden – til gode for hjemløse dyr i Thailand, India og Øst-Europa. Men også i Norge trengs slike aksjoner, noe ikke alle er klar over. NOAHs frivillige veterinærer har gjort en stor innsats: Tina Ruud er en av de veterinærene som har stilt seg og sin klinikk til disposisjon for NOAHs katteprosjekt: “Å bidra med hjelp til en organisasjon som jobber for å øke respekten for alle dyr, er noe av det mest meningsfylte jeg gjør. NOAH har en etisk plattform jeg kan være trygg på, og da er jeg glad for at min kunnskap kan gjøre nytte også for de kattene som ikke har noen eier ennå.”
Vi kan bedre
Norge har mange store dyrevelferdsproblemer – fra pelsdyr i bur og kyllingfabrikker til uetisk rovdyrjakt. Og vi kan bidra til å hindre disse dyrenes lidelser ved eget forbruk og politisk engasjement. Men de hjemløse kattene er et dyrevelferdsproblem mange privatpersoner kommer borti uforberedt. Plutselig ser man dem i industriområdet eller i bakgården – de sky skyggene av utelevende katter uten hjem hos mennesker. Plutselig står en klagende hjemløs katt utenfor ens egen dør. Plutselig er det noe som får en til å stoppe ved posen i veikanten – og med ett har man tre nye, kjempende liv i sine hender. For å øke kattenes status i samfunnet, og fremme respekt og omtanke for dem, må det å hjelpe en katt på sin vei bli noe som er naturlig for flere. Omsorgsprogram for utelevende katter er ikke noe bare organisasjoner kan drive. Enhver kan gjøre en innsats: Har man en ukastrert, umerket katt som leter etter hjem og mat i nabolaget, kan man sørge for at den kastreres og merkes og gi den mat og midlertidig ly (om nødvendig ute) mens man averterer etter eier – eller nytt hjem. Finner man en bortkommen katt som er merket, gjør man både katten og eier en stor tjeneste ved å spore opp eier og holde katten inne til eier henter den. Og finner man dumpede dyr, kanskje man selv kan bidra med å være fosterhjem for dem for en omplasseringsorganisasjon?
«Lille Mira, som ble blind på det ene øyet og nesten blind på det andre grunnet sterk øyeinfeksjon da hun kom til oss, er den av kattungene hos meg som var mest leken og tillitsfull.»
– Silje Junge, NOAH
I NOAHs katteprosjekt har mange frivillige deltatt – med veterinærarbeid, kjøring, fosterhjem, kattestell, innfanging, annonsering etter nye hjem og små og store oppgaver som følger med et stort praktisk prosjekt. Silje Junge har både vært koordinator og fosterhjem for prosjektet: “Jeg har lært at det er livsviljen til dyret som teller. Lille Mira som ble blind på det ene øyet og nesten blind på det andre grunnet sterk øyeinfeksjon da hun kom til oss, er den av kattungene hos meg som var mest leken og tillitsfull. Det er ikke skavankene som definerer katten – de blinde, handikappede, de med spesielle behov kan ofte være de som viser mest livsglede.”

Anita Fagerheim har vært omplasseringskoordinator for prosjektet: ”Før jeg begynte som frivillig med NOAHs katteprosjekt, hadde jeg hjulpet over 40 katter. De aller fleste var født ute og det var mange som jeg ble advart mot å redde fordi de var for ”ville”. Det tristeste jeg hører er når folk dømmer katter som er redde som ”umulige”. Dersom man tar seg tid til å kommunisere med katten og få den til å forstå at du vil den vel, forsvinner redselen og en trygg og glad katt kommer etterhvert til syne selv hos de som kan virke vanskeligst.” For å gi hver katt det beste livet den kan få, må vi være åpne for flere løsninger, være like fleksible som katten selv og hjelpe den på dens egne premisser. Vi kan i fellesskap gjøre så mye bedre for alle de utelevende, hjemløse kattene samfunnet i dag snur ryggen til.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2016.
NOAH jobber hardt for å motvirke utnytting og mishandling av dyr, MEN VI TRENGER DIN HJELP.