Nye EU-regler: Rettsvern for hunder og katter på agendaen

Hunder og katter er blant de heldigststilte dyrene i vårt samfunn, der dyr fortsatt er definert som menneskers «eiendom». Men noen av dem lever også liv som ligner mer på de pinefulle livene til dyrene i landbrukets dyrefabrikker. De holdes som produksjonsdyr for å betjene en etterspørsel. Mange hunder og katter ender også opp som hjemløse eller avlives av eiere som er gått lei – mens industrien avler videre.

EU ønsker bedring

Bekymringer rundt avlsindustrien for familiedyr var utgangspunktet for de nye reglene for hunder og katter, som EU etter en lang prosess vedtok i juni 2026. Allerede i 2010 vurderte Europarådet at svake og inkonsekvente regler for dyrevelferd i EU land, kunne føre til dyrevelferdsproblemer knyttet til avl og handel. De bestilte en rapport som ble ferdig i 2015, og som pekte på både manglende kunnskap om behovene til hund og katt blant kjøpere, og ikke minst manglende kontroll på hvordan avl ble drevet. Ikke desto mindre var store penger i omløp: «Hold, avl og handel med disse dyrene representerer en betydelig økonomisk aktivitet med årlig verdiskapning for katte- og hundesalg i EU estimert til 1,3 milliarder Euro (…)».^[1]

EU igangsatte en lovprosess for felles regelverk.^[2] Det er dette som nå er ferdig – og har virkning også for Norge. I sommer innkalte Mattilsynet til informasjonsmøte om arbeidet som nå må igangsettes. Det er en omfattende prosess hvor Norge må implementere nye regler for avl, ID merking og dyrevelferd for hunder og katter. Praksiser som i dag er lovlig kan bli forbudt, og saker som NOAH lenge har jobbet for uten å få gehør fra Mattilsynet, kommer plutselig på agendaen.

De fleste av reglene fra EU må tre i kraft innen august 2028, men noen av reglene kan tre i kraft senere.^[3] EU understreker også at landene kan vedta strengere regler for å bedre velferden for hunder og katter.

Familiedyr er også industri

EU anerkjente at oppdrett og salg av familiedyr var blitt industri, og at økonomiske motiver gikk ut over dyrevelferd. Både legal og illegal handel med familiedyr innebærer problemer. Hvordan stiller saken seg i Norge? Da den nye dyrevelferdsmeldingen ble publisert i 2025, sto det lite om problemene for hunder og katter.^[4]

Meldingen slo fast at det finnes over ca. 600 000 hunder og 600-800 000 katter i Norge. Den peker på at «avl på ekstreme eksteriøre trekk har (…) medført dårlig dyrevelferd for mange hunder», og at dette også gjelder for katter. Og den erkjenner at «stor etterspørsel etter visse raser har resultert i fremvekst av kommersielle aktører» hvor risikoen øker for «uansvarlig avl og dårlige oppstallingsforhold».^[5]

Men hvor mange som årlig avles, selges eller avlives av andre grunner enn terminal sykdom, har man ingen oversikt over. Det er ingen oversikt over hvor mange katter som tas livet av fordi de er forlatt av eiere, eller som er ofre i vanskjøtselssaker. Ingen vet hvor mange hunder som avlives i ung alder på grunn av sykdommer de er disponert for gjennom avl, eller hvor mange som tas livet av fordi eierne ikke lenger vil beholde dem.

For tidlig død er en viktig indikator også for lidelse: Enten dyr dør fordi de er vanskjøttet, har medfødte sykdommer eller tas livet av fordi de «er til overs», handler det om situasjoner som ikke ivaretar dyrenes interesser av å leve et godt liv.

«Et dyr er ikke et leketøy. Å skaffe seg et dyr er en livsendrende beslutning. Det er din plikt å sikre dyrets helse og velferd og å ikke forlate det.»
– EU

Tall fra andre land gir indikasjoner på hva som kan være problemer også for norske familiedyr. En svensk studie av forsikrede hunder, viste eksempelvis at flere raser – herunder irsk ulvehund, berner sennen, dobermann og boxer – hadde en overdødelighet før fylte ti år.^[5] Boxere døde oftere av kreft, og skåret også høyt på dødelighet grunnet nevrologisk sykdom. Ikke overraskende viste studien også at hjertefeil bidro med 50% av dødelighet i cavalier king charles spanieler før fylte ti år. Cavalier king charles er for øvrig den eneste rasen som domstolen har vedtatt å være ulovlig av dyrevernhensyn i Norge, etter rettssak mellom Dyrebeskyttelsen Norge og Norsk Kennel Klubb.

Men den rasen som har høyest dødelighet i følge det svenske forsikringsselskapet Agria, er pomeranian, som gjennomsnittlig kun blir 4-5 år.^[6] De dør fremst på grunn av ulykker – her har avlen skapt en skjør og forsvarsløs skapning som ikke tåler særlig mye før det blir fatalt.

Overproduksjon – Et dyrevelferdsproblem

Å få oversikt over dødelighet som følge av overproduksjon og bruk- og kast holdninger overfor familiedyr, er vanskeligere – også internasjonalt. En studie om hjemløse katter i Hellas, Portugal og Kypros fra 2026, pekte på store mørketall i antall hjemløse katter, fordi gode systemer for å holde oversikt over katters skjebne, mangler.^[7]

Danske forskere fant i 2019 at antallet katter som kom inn til omplassering over en 14 års periode økte betraktelig, og at andelen som ble avlivet også økte fra 14% til 29%.^[8] En studie fra University of Bristol fant at over 6% av hunder som blir levert inn til omplasseringshjem i UK, blir avlivet.^[9] Studien fant at både avlivingsraten og antall hunder levert inn til omplassering økte fra 2021 til 2023, men forskerne uttalte at man ikke vet hva den negative trenden kommer av.

Imidlertid er det ikke en negativ trend i alle europeiske land: En studie fra Nederland i 2023, viste at antallet katter som ble tatt inn av omplasseringshjem ble redusert med nesten 40% fra 2006 til 2021, og andelen som ble avlivet ble redusert med 50% i samme periode, og er nå svært liten.^[10] Forskerne peker på omsorgsprogrammer for utelevende katter (TNR) som en av flere årsaker til bedring.

EU anerkjente at oppdrett og salg av familiedyr var blitt industri, og at økonomiske motiver gikk ut over dyrevelferd.

I Norge har omplasseringsorganisasjoner stadig hendene fulle av hjelpetrengende katter. Men totaltall over hjemløse katter har likevel vært ren gjetning – også fra instanser som Vitenskapskomiteen. Det finnes ingen data som kan bidra til å belyse om antallet har gått opp eller ned. I Norge er hjemløse katter overlatt til frivillige og deres kapasitet. Myndighetene har lite annet å by på enn sporadisk avliving – en strategi man vet er særdeles ineffektiv både med hensyn til å kontrollere antallet dyr og for å forbedre holdninger til katter. For hunder har man heller ingen tall på hvor mange som blir avlivet fordi eier ikke ønsker å ta ansvaret lenger.

Regler for avl blir realitet

Både overproduksjon av dyr og pengedrevet produksjon som gir syke dyr, kan hindres med strengere regler for avl. Dette er et sentralt mål for EUs nye regelverk. De fleste reglene gjelder spesielt for oppdrettere og salgsanlegg – men også for ideelle dyremottak og fosterhjem. Alle som «markedsfører dyr» – altså bidrar til at et dyr skifter eier – omfattes av reglene. Dette gjelder både dyrehold der det er en intensjon om å markedsføre dyr, og dyrehold hvor det skjer markedsføring uten at det var intensjon. De tekniske detaljene har trolig bakgrunn i at det er selve handelen med dyr EU vil regulere – og at de har vært nøye med å sørge for at det ikke er noen smutthull for kommersielle aktører.

For alle steder som teknisk omfattes av reglene, vil det bli omfattende velferdsregler å følge. Det vil omhandle registrering hos Mattilsynet, dyrenes levemiljø, stell og fôring, hvordan man har lov å håndtere dyrene og ikke minst regler rundt avl. Det blir forbud mot å holde dyr i bur, forbud mot begrensinger i bevegelsesfrihet, og forbud mot å holde hunder og katter bundet i over en time. Det blir krav om tur for hunder, og detaljerte miljøkrav for å tilfredsstille adferdsbehov for både hund og katt. Og forbud mot håndtering og utstyr som skader dyr, slik som pigghalsbånd, strupehalsbånd uten stoppmekanisme og strømstøt som ikke er av «medisinske årsaker». I hele Europa blir det også forbudt å selge hunder og katter i dyrebutikk.

EU har ekstra regler knyttet til bl.a. arealkrav, miljøfaktorer og personell, for oppdrettere med mer enn to kull per år, og dyremottak hvor mer enn 15 dyr som skal omplasseres, oppholder seg. For oppdrettere med mer enn fem hunndyr som kan få unger, eller mer enn fem kull per år, vil det kreves godkjenning av myndighetene. Det vil også være krav om at myndighetene foretar inspeksjoner av anlegg de har godkjent, og at offentligheten har tilgang til liste over godkjente oppdrettere.

For oppdrettere med mer enn fem hunndyr som kan få unger, eller mer enn fem kull per år, vil det kreves godkjenning av myndighetene.

Hunder kan bare få kull hvis de er etter sin andre løpetid, og frem til de er åtte år. Hunnkatter kan bare få kull etter ti måneders alder og frem til de er seks år. De kan få tre kull i løpet av to år, men må etter det ha en pause på minst ett år. Dyr som har gjennomgått to keisersnitt, kan ikke få flere kull. Ikke minst blir det «forbud mot å bruke individer med skadelig overdrevent utseende i avl». Der det er tvil om et dyr har skadelige trekk, skal en veterinær eller «uavhengig kvalifisert person» konsulteres. Hvilke trekk som anses skadelige skal også konkretiseres i supplerende regler innen juni 2030. Imidlertid vil det allerede være forbudt med innavl med søsken, halvsøsken, foreldre og besteforeldre. Det vil også være forbud mot å stille ut dyr med skadelige trekk.

Det er tydelig at regelverket er ment å styrke dyrs egenverdi. Det skal bli forbudt å avlive tisper og hunnkatter som ikke lenger skal brukes i avl. Og for alle nettannonser er det påbudt med en helt spesifikk tekst, som både annonsøren og eieren av nettstedet har ansvar for å sikre: «Et dyr er ikke et leketøy. Å skaffe seg et dyr er en livsendrende beslutning. Det er din plikt å sikre dyrets helse og velferd og å ikke forlate det.»

Problematiske hull i reglene

Da EUs nye regler kom, var Mattilsynet allerede i gang med å lage forskrifter for avl og ID-merking av hund, men de var ikke så utfyllende som EUs regler. Formålet var å hindre sykdomsfremkallende avl, men Mattilsynet hadde ikke konkrete krav for hva dette innebærer. NOAH ga innspill om mer fokus på dyrenes miljø, konkrete avlsforbud mot raser som gir sykdommer – og ikke minst at man også skulle få regler for katter.

Med EUs regelverk, må Mattilsynet imøtekomme flere av disse kravene. Likevel er det noen formuleringer i forordningen som kan skape problemer. I utgangspunktet må alle som driver med avl eller omsetning av katter og hunder registrere seg, og EU peker spesielt på at også privatpersoner som avler på en hund eller katt i egen familie anses som oppdretter.

Men det er ett unntak; dersom man «gir bort hunder eller katter tilfeldig og uregelmessig uten online annonsering» anses man ikke å drive med avl eller markedsføring – og er unntatt de fleste reglene. Det kan synes rimelig at man ikke må registrere seg som «markedsfører» av dyr hvis man eksempelvis må omplassere hunden sin til en venn fordi man skal flytte til utlandet.

Reglene har imidlertid en definisjon av «tilfeldig og uregelmessig» som kan føre til problemer. De unntar også det å gi bort «ett kull hver 24. måned mellom familiemedlemmer eller naboer». Hvis noen lar katten få unger annethvert år for å gi bort til familie og naboer, kan man trygt si at de bidrar til overpopulasjon av katter – som er et av problemene reglene er ment å forebygge. NOAH mener Mattilsynet må lukke dette smutthullet slik at dyrehold som i praksis driver uansvarlig avl, ikke kan påberope seg unntak fra reglene.

Selv om alle som med vilje avler for omsetning – uansett antall kull – skal registreres som oppdrettere, og alle som driver storstilt oppdrett også skal godkjennes, er det også et annet element som mangler i EU-reglene. Spesielt for katter, mener NOAH at sterilisering/ kastrering av alle dyr som ikke er registrert for avl er nødvendig. Man kan hevde at regelverket indirekte vil kreve dette, fordi alle som slipper ut en usterilisert katt, fort vil befinne seg i en situasjon hvor de er nødt til å registrere seg som «oppdretter». Samtidig vil nettopp motvilje mot å registrere seg, kunne få folk til å ta livet av kattunger istedenfor å søke nye hjem via annonsering – fordi det kan tolkes som om det er «markedsføringen» som utløser pliktene i forskriften.

Kravene som gjelder dyrevelferd og ansvarlighet bør gjelde for all avl – uansett om man hevder at man skal beholde alle unger selv. Det er også nødvendig for at Mattilsynet skal kunne gripe inn overfor kattehold som risikerer å komme ut av kontroll. Hvis reglene unnlater å påby sterilisering for de som ikke registrerer seg som oppdrettere, har man regler som ikke løser problemet med risikodyrehold hvor det befinner seg mange usteriliserte dyr.

Det blir forbud mot å holde dyr i bur, forbud mot begrensinger i bevegelsesfrihet, og forbud mot å holde hunder og katter bundet i over en time.

Stortinget vedtok i dyrevelferds meldingen et ønske om å regulere «store kattehold», noe som nå er satt på vent. Men det vesentlige er ikke å regulere om folk skal få lov å ha over fem katter, det vesentlige er at de ikke har fem usteriliserte katter som fort blir til 50 – selv om ikke én eneste av dem annonseres for salg…

Her bør Mattilsynet gripe muligheten til å lage egne regler om reproduksjonskontroll, for bedre å oppfylle formålet om økt dyrevelferd. Norge vil i så fall ikke være første land: I 2018 vedtok Belgia steriliseringspåbud for katter som ikke er registrert for avl,^[11] fra 2019 gjaldt lignende regler for utegående katter i Østerrike,^[12] og i 2023 for utegående katter i Spania.^[13]

Konsekvenser for omplasseringsorganisasjonene

Et område hvor det ikke eksisterer noen «smutthull» i EU-regelverket, er for mennesker som ønsker å hjelpe hjemløse dyr. Reglene gjelder for alle dyremottak som driver omplassering, inkludert fosterhjem – og alle må registreres. For de fleste omplasseringsorganisasjoner vil de grunnleggende dyrevelferdsreglene være uproblematiske.

Men dersom en organisasjon har over 15 dyr til omplassering, blir virksomheten definert som «stor», og flere regler slår inn – blant annet kompetansekrav og arealkrav. Her kan ikke den «driftsansvarlige» være alene om ansvaret, men må ha minst en dyrepasser, som innen 2033 må ha fullført et kompetansekurs. Arealkravene for katter er eksempelvis 3 m² for én katt, og 5 m² for to katter. For middelsstore hunder skal én hund har, 5 m², og to hunder må ha 9 m².

I begynnelsen av forordningen står følgende: «Av hensyn til forholdsmessighet, og fordi aktivitetene som utføres av omplasseringssteder og fosterhjem skiller seg fra aktivitetene til andre operatører og ivaretar en samfunnsnyttig funksjon, bør enkelte krav i denne forordningen, herunder spesifikke minimumskrav til plass, ikke gjelde for internater og fosterhjem.» Men stikk i strid med dette, finnes det ingen unntak i selve paragrafene for de som hjelper hjemløse dyr. Reglene som gjelder for omplasseringsorganisasjoner, dersom de huser mer enn 15 dyr, er de samme som gjelder for oppdrettere med mer enn to kull per år. At oppdrettere som selger dyr, ikke kan drive sin kommersielle virksomhet med mindre de bygger om, er rimelig. At frivillige som redder dyr som andre har sviktet, skal måtte samle inn penger for å justere seg til nye regler, er mindre rimelig.

Omplasseringsorganisasjonene omtales positivt av forordningen og medlemslandene «oppfordres til å overveie tiltak for å sikre at dyrehjem og organisasjoner, som er ansvarlige for (hjemløse) dyr, finansieres på passende vis». Faren er at slike organisasjoner slett ikke blir finansiert, men tvert imot selv må finansiere tilpasning til nye regler – og at den allerede pressede frivillige sektoren som redder hjemløse og dumpede dyr i Norge, belastes ytterligere.

EU fastsetter «forbud mot å bruke individer med skadelig overdrevent utseende i avl».

EU detaljregulerer også bruken av fosterhjem, og mener det er «hensiktsmessig» at fosterfamilier som er frivillige for dyrevernorganisasjoner ikke kan ha mer enn fem hunder eller katter, eller ett kull med unger med eller uten mor. Men dersom to-tre kattemødre fra en koloni er knyttet til hverandre og oppdrar ungene sammen, blir slike detaljregler svært lite hensiktsmessig. EU åpner for at hvert land kan ha andre regler i forhold til fosterhjem, og NOAH vil gi innspill om at dette bør bli tilfelle.

NOAH er også skeptisk til at annonsering for omplassering av dyr likestilles med annonsering for salg. Der man trenger terskler som gjør salg mer krevende nettopp for å unngå ansvarsløs kommersiell virksomhet, trenger man ikke samme hindringer for de som prøver å finne nye hjem til hjemløse dyr.

Velferd i private hjem

Et stort paradoks ved regelverket er nettopp at en privatperson som hjelper dyr ved å være fosterhjem for en frivillig organisasjon, vil omfattes av en rekke regler, mens privatpersoner som bare er dyreeiere ikke vil omfattes. Dette gjelder også selv om sistnevnte har mange flere dyr, eller til og med lar dyrene formere seg – gitt at vedkommende ikke gir bort eller selger dyreungene.

NOAH mener at alle de grunnleggende velferdsreglene – som å ikke holde dyr i bur eller fastbundet over lengre tid – bør gjelde for alle som eier hunder eller katter. Dette vil gi en faktisk bedring i velferd for alle disse familiedyrene. Det vil også hindre absurde paradokser som følge av regelverket – som at Mattilsynet bruker tid på å kontrollere detaljer hos dedikerte fosterhjem, men lar dårlig privat dyrehold gå under radaren.

Velferdsproblemene som man ser i oppdrettsvirksomhet, ser man også i flere private dyrehold uten avl. Eksempelvis har noen hundeeiere begynt å holde hunden i bur mens den er alene hjemme eller om natten. I oppdrett, dyremottak og fosterhjem blir dette nå ulovlig. Slik burbruk er ifølge Mattilsynet «ikke egnet» for hunder,^[14] men så lenge det ikke er et eksplisitt forbud, vil ikke problemet løses. I Sverige er det lovfestet forbud mot å holde hund og katt i bur.^[15] I Finland kom regler i 2023 hvor typiske bur kun kan brukes tilfeldig og av forsvarlige grunner, og ikke for å oppbevare dyr under lengre tid.^[16]

I Norge er hold av sledehunder både til hobbyformål og kommersielle formål, også relativt vanlig. I flere slike dyrehold holdes hunder bundet ute over lengre tid – en praksis EU-reglene ikke vil tillate dersom dyreholdet også selger eller omplasserer dyr. Imidlertid blir ikke dyreholdet bedre av at hundene står bundet hele livet, og avlives istedenfor å omplasseres, hvis eieren ikke kan ha dem lenger.

I 2017 publiserte Vitenskapskomiteen (VKM) følgende uttalelse: «Utendørs oppstalling og deltagelse i sledehundeløp kan være belastende for hunder, men det trengs mer dokumentasjon for å vurdere hvor stor risikoen er for svekket dyrevelferd.»^[17] Dyrevernmeldingen fra 2025 anerkjenner at hundehold med trekkhunder ofte «står bundet til et hundehus», og slikt hundehold «medfører høyere risiko for dårlig dyrevelferd».^[4]

I 2018 vedtok Belgia steriliserings påbud for katter som ikke er registrert for avl, fra 2019 gjaldt lignende regler for utegående katter i Østerrike, og i 2023 for utegående katter i Spania.

I 2018 og 2019 utførte Mattilsynet tilsynskampanje for utelevende hunder, herunder trekkhunder. I 25% av hundeholdene med trekkhunder og 54% av øvrige «utendørs» hundehold, var det regelbrudd.^[18] Selve oppbindingen av hunder over tid, blir imidlertid per nå ikke ansett for ulovlig av Mattilsynet, selv om de skriver at «oppbinding over flere timer legger store begrensninger på hundens atferd og isolerer den fra sosialt liv».^[14] Det blir isteden definert som «akseptabelt». NOAH ser ingen grunn til at dyrehold som nå blir ulovlig hos oppdrettere og dyremottak, fortsatt skal være «akseptabelt» for kommersielle aktører og vanlige dyreeiere.

Det er derfor lovende at Mattilsynet selv allerede har signalisert at grunnleggende velferdsregler kan bli gjeldende «for alt hold av hunder og katter i Norge».^[19]

ID-merking også for private

Det blir et viktig mål for NOAH at grunnleggende velferdskrav skal gjelde alle som eier hunder og katter. Ett krav som EU allerede mener skal gjelde for alle, er ID-merking. Dermed får man et endelig punktum for den langvarige diskusjonen om ID-merking av katter og hunder i Norge.

Alle som oppdretter hunder eller katter, skal innen august 2030 sørge for at dyr er ID-merket og registrert før de skifter eier. Alle omplasseringsorganisasjoner skal sørge for ID-merking av dyr senest 30 dager etter ankomst, og i alle tilfeller før de gis videre. Hundeeiere må merke hundene sine innen august 2036, og katteeiere innen august 2041. Hvis et dyr dør, har eiere også plikt til å registrere dette i ID-registeret. Det er unntak for registrering av hunder i militæret, politiet og tollvesenet «av sikkerhetsgrunner».

Norge har per nå ikke et offisielt ID register. Det må man ha, og Mattilsynet er de som får plikt til å lage og drifte en slik database. Myndighetene blir dessuten pliktige til å rapportere en rekke data til EU, herunder årlig antall hunder og katter registrert med ID-merke, antall oppdrettere, salgsvirksomheter, dyrehjem og fosterhjem, antall avlsvirksomheter som er godkjent av Mattilsynet og antall slike virksomheter som har fått godkjenningen trukket tilbake eller satt på vent.

ID-merking vil løse noen dyrevelferdsproblemer: Det blir lettere å finne tilbake til eier, dersom et dyr forsvinner. Det blir trolig vanskeligere for nye eiere å dumpe eller reise fra dyr – fordi andre som finner dyret lett kan spore hvem det kommer fra. Ulovlig salg av smuglede dyr vanskeliggjøres når alle dyr skal ha gyldig ID-merke. Man kan på sikt også lettere lage statistikk over hvor mange familiedyr som finnes i Norge, og hvilke ulike skjebner de møter.

Men ID-merking løser ikke alt. Å hindre overproduksjon av dyr ved sterilisering, er isolert sett et viktigere grep for å unngå lidelse og for tidlig død for familiedyr. Her har som sagt EU-reglene flere svakheter, og én svakhet er også knyttet til unntak for ID registrering:

Såkalte «gårdskatter» må ikke ID merkes. «Gårdskatter» er definert som «omstreifende og hjemløse» katter som får opphold hos bønder som driver aktivt landbruk. Mattilsynet skriver at «for å være unntatt må disse kattene være nyttige i bekjempelsen av skadedyr på gården».^[19] Hvis bonden omplasserer noen av kattene, vil ikke unntaket gjelde. Hvis vedkommende – på linje med andre som har uansvarlig kattehold – lar kattene være usteriliserte og avler uten å omplassere eller selge – gjelder imidlertid unntak fra reglene. Om det hadde vært krav til sterilisering for katter som holdes som «gårdskatter», kunne manglende krav til ID-merking og registrering vært mindre alvorlig. Slik reglene er per nå, er de imidlertid katastrofale – og lar en av de største kildene til hjemløse katter i Norge stå vid åpen.

Kampen gjenstår for hjemløse katter

Hjemløse katter er et dyrevelferdsproblem i hele Europa, ikke minst i Norge. Men EU reglene nevner dem bare indirekte. På den ene siden har ikke EU-reglene konkrete tiltak som eksempelvis steriliseringspåbud, som kan hindre formering i uansvarlige dyrehold, inkludert «gårdskattehold». På den andre siden omtales hjemløse katter flere ganger på en måte som tyder på at EU-parlamentet mener at hjelp til slike dyr er viktig.

Unntaket fra ID-merking for bønder som har «gårdskatter», er begrunnet i at «hjemløse katter som streifer rundt og omkring bedrifter, ivaretar ofte et nyttig formål ved å holde bestanden av gnagere på bedriften nede». EU mener altså at frittlevende katter har en viktig funksjon. Videre omtaler forordningen det som om bønder som har slike katter tilbyr «tilfluktssted for omstreifende katter» på sin gård. I realiteten vet man at gårdskattehold ikke bare handler om å tilby mat og ly, men ofte om uansvarlig avl. Poenget er imidlertid at EU anser det å gi mat og ly til hjemløse dyr, som en positiv handling.

Omsorgsprogrammer for hjemløse katter har støtte både i forskning og i befolkningen.

Forordningen omtaler «kastreringsprogrammer» på en positiv måte, og viser indirekte til at land bør ha «program med innfanging, kastrering og gjenutsetting» av «eierløse katter», og gir i den forbindelse unntak hvor også dyrene kan merkes ved hakk i øret, slik at det kan synes på avstand at de er med i slike programmer. Disse programmene kalles ofte TNR-program (Trap, Neuter, Release), men NOAH kaller det omsorgsprogram, fordi de alltid også skal omfatte oppfølging av kattene med mat, ly og jevnlig tilsyn.

TNR-programmer har støtte både i forskning og i befolkningen. En undersøkelse publisert i 2026, blant veterinærer i Hellas, Portugal og Kypros, viste at det er stor enighet om at velorganiserte TNR-programmer med statlig støtte, er en nødvendig del av tiltakspakken for hjemløse dyr.^[7] En studie fra Belgia i 2021 viser at TNR-programmer er et av de mest foretrukne tiltakene for hjemløse dyr, mens befolkningen var svært negativ til avlivingsaksjoner.^[20]

Schaffner et al (2019) gjennomgikk forskningen på effekten av TNR i flere land, og fant at utvidede TNR-program hadde stor verdi for å håndtere hjemløse dyr.^[21] I Italia har TNR-programmer pågått over flere år, og en langtidsstudie publisert i 2018, viste at populasjonen av katter over tid reduseres, og at kattene i omsorgsprogram blir friskere.^[22] En nederlandsk studie fra 2023 peker på at TNR er årsak til nedgang i hjemløse katter i flere land, og at dette også kan være del av bakgrunnen for at problemet nå er redusert i Nederland.^[10]

Det er pussig at ikke forordningen omtaler slike programmer mer detaljert, og det virker som om EU-parlamentet legger til grunn at slike programmer er en selvfølge og skal eksistere som før, parallelt med de nye reglene.

Dette er imidlertid ingen selvfølge i Norge. Stortinget har i dyrevelferdsmeldingen 2025 lagt til grunn at det er del av norsk dyrevern at «privatpersoner eller organisasjoner på̊ eget initiativ (har) påtatt seg å fôre hjemløse katter».^[4] Men Mattilsynet uttalte i 2023 følgende: «Mattilsynet anser at metoden trap-neuter-release (TRN) ikke kan gjennomføres på en måte som oppfyller dyrevelferdslovens krav.»

En slik policy er svært lite hensiktsmessig for å kunne hjelpe hjemløse katter effektivt, og NOAH sendte derfor brev til Mattilsynet. I 2024 fikk vi svar, hvor Mattilsynet går noe tilbake på sin kategoriske motstand mot TNR: «TNR/TTVARR som konsept eller metode er i utgangspunktet ikke i strid med dyrevelferdsloven, så lenge kattene ivaretas av en ansvarlig dyreholder som følger lovens krav.» Samtidig legger de til at de mener lovens krav ikke kan ivaretas for «ikke sosialiserte katter frittgående ute».^[23]

Både i Italia, Østerrike, Tyskland og Nederland har man lover som forbyr vilkårlig avliving av både eide familiedyr og hjemløse dyr.

De utelevende hjemløse kattene står dermed i en uavklart situasjon: EU legger til grunn at man kan hjelpe dem gjennom omsorgsprogrammer uten å måtte innlosjere dem på dyremottak som de er lite egnet for å trives i. Stortinget gjør tilsynelatende det samme. Men Mattilsynet mener tydeligvis at bare tamme katter kan inngå i TNR-programmer, mens katter som ikke er sosialisert ikke kan få annen «hjelp» enn avliving. En slik tilnærming vil ikke oppfylle EU-forordningens mål om bedre velferd og økt respekt for familiedyr.

Rett til liv

Styrker de nye EU-reglene familiedyrs rett til liv? For å få bukt med bruk- og kastholdninger til dyr, kreves det også at lovverket verdsetter dyrs liv. I Norge har dyr «egenverdi» ifølge loven, men regjeringen uttrykte i forarbeidene samtidig at det ikke betød «rett til liv». Mange andre land anerkjenner imidlertid spesielt for familiedyr, at respekt for dyr innebærer en respekt også for at livet er det viktigste de har.

Både i Italia, Østerrike, Tyskland og Nederland har man lover som forbyr vilkårlig avliving av både eide familiedyr og hjemløse dyr.^[24] Italia har som nevnt også omfattende omsorgsprogrammer for hjemløse dyr.^[22]

Andre land har særlige regler for hjemløse dyr. I Costa Rica ble det ulovlig å ta livet av familiedyr for «populasjonskontroll» i 2003, og man har gradvis utviklet kastreringsprogrammer.^[25][26] Tyrkia har lang tradisjon for å ta vare på hjemløse dyr, og styrket forbudet mot avliving i loven i 2014.^[27]

Imidlertid ble en ny lov som fjernet denne beskyttelsen for hjemløse hunder, men ikke katter, vedtatt av Erdogan-regjeringen i 2024, med bakgrunn også i politiske spenninger som ikke nødvendigvis har med dyr å gjøre.^[28] Portugal forbød avliving av hjemløse dyr i offentlige omplasseringssentre i 2018, og avliving av hjemløse dyr skal ikke skje av økonomiske eller praktiske grunner som «populasjonskontroll».^[29] I 2023 vedtok India et tillegg til dyrevelferdsloven hvor de påbød det offentlige å drive sterilisering og gjenutsetting av hjemløse hunder, og dette anses for den eneste akseptable metoden.^[30]

EU-parlamentet var i utgangspunktet enige om å inkludere et forbud mot å ta livet av hjemløse dyr i dyremottak som «populasjonskontroll». Forslaget ble med såpass sent i prosessen at det ble feiret som en seier av dyrevernorganisasjoner.^[31]

Imidlertid finner man ikke igjen formuleringen i den endelige forordningen. De eneste dyrene som har beskyttelse mot avliving av «bekvemmelighetsårsaker» slik forordningen nå står, er tisper og hunnkatter som har blitt brukt til avl. Det tyder på et ønske fra EU om å heve verdien av familiedyrs liv, men viser samtidig manglende initiativ til å bidra til reell endring med utvetydige formuleringer og klare regler.

For å få bukt med bruk- og kastholdninger til dyr, kreves det også at lovverket verdsetter dyrs liv.

For NOAH blir dette et viktig fokusområde i arbeidet med norske regler. For skal man virkelig heve familiedyrenes status, og stanse den onde sirkelen med ukontrollert avl og avliving av «uønskede» dyr, må man til kjernen; erkjennelsen av at hvert individs liv har verdi.

Denne artikkelen har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2026