Verdien av et dyr

Mens forskere internasjonalt slår alarm om at vi må endre vår adferd og holdning til ville dyr før det er for sent, vil Norge øke utnyttingen av dem. For pengenes skyld. 

Ville dyr blir «landbruk»

I 2018 gjorde regjeringen en endring i ansvarsfordelingen mellom departementene: Landbruks- og matdepartementet (LMD) skulle overta ansvaret for «høstbare viltressurser» fra Klima- og miljødepartementet (KLD). NOAH sendte brev til KLD, og uttrykte stor skepsis til at ansvaret for ville dyr skulle ligge under et næringsorientert departement. Vi fikk også et møte med miljøministeren, for å uttrykke vår bekymring for hva dette ville bety for vernet av de ville dyrene. 

«Som vanlig når det gjelder utnytting av dyr, ble det jobbet raskt: Snart kom det for dagen at Landbruks- og matdepartementet hadde store planer for de ville dyrene.»

Dyrevelferdshensyn for dyr i fangenskap er blitt skadelidende ved at næringspolitikere har det fremste ansvaret for dem. Å overlate ansvaret for den ville naturen til et næringsdepartement, som aldri har klart å prioritere velferden for de dyrene de allerede har ansvar for, vil risikere en ytterligere svekkelse av de ville artenes status. Den underliggende tankegangen som ble signalisert gjennom endringen var at ville dyr først og fremst er ”ressurser” til menneskers bruk. Og som vanlig når det gjelder utnytting av dyr, ble det jobbet raskt: Snart kom det for dagen at LMD hadde store planer for de ville dyrene: Deres død skulle bli grunneiernes ekstra brød. Bemidlede eiere av skog og landbrukseiendommer trengte, etter politikernes syn, hjelp til å tjene mer – og det skulle de få over jordbruksoppgjøret. Her ble det bestemt mellom LMD og landbruks- og skogeierorganisasjonene at man skulle øke utnyttingen av «høstbare viltressurser» for pengenes skyld. 

Det er ille nok at næringen og departementet sitter i lukkede rom i jordbruksforhandlingene og bestemmer fremtiden for norsk matproduksjon, og skjebnen til dyrene i landbruket. Men verre blir det når de utvider sitt eget mandat til å ha enerett på å bestemme skjebnen til de ville dyrene også. NOAH lot departementet få vite vi at mener det strider mot miljøinformasjonslovens formålsparagraf at dette lukkede organet skal bestemme over ville dyr. Økt utnytting av ville dyr er definitivt en aktivitet som påvirker miljøet – men partene i jordbruksoppgjøret nedsatte en arbeidsgruppe for handlingsplan uten at noen andre kunne påvirke prosessen. 

Kun en endring i stortingsproposisjonen for statsbudsjettet, etter forhandlingene, vitnet om hva som skulle skje: «For å få til en helhetlig satsing på næringsutvikling basert på høstbare viltressurser foreslås det å nedsette en arbeidsgruppe som skal utarbeide en handlingsplan. Arbeidsgruppa skal bestå av avtalepartene, samt representanter fra skogbruksorganisasjonene og Norges jeger- og fiskerforbund. Innovasjon Norge er sekretariat for gruppa.» Allerede 14. mars 2019 var gruppen bestående av representanter fra Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, NORSKOG, Norges Jeger- og Fiskerforbund og Norges Skogeierforbund ferdig med «Handlingsplan for næringsutvikling basert på høstbare viltressurser». 

Råvarer for jaktturisme

Rapporten levnet liten tvil om hvordan LMD og næringsorganisasjonene ser på de ville dyrene. Siden «jakt er en viktig inntektskilde for mange rettighetshavere og andre aktører i landbruket» skal det satses på «jakt som opplevelsesprodukt», og man kan lese at «et økt jakttilbud, både i volum og i kvalitet, vil gi bedre tilgang på jaktopplevelser for nye og gamle jegere.» Rekruttering av nye jegere er «viktig for grunneieres muligheter for å hente inntekter fra jakt og for jaktas omdømme i samfunnet». Tanken er tydeligvis å fylle skogene med jegere siden «tilrettelegging for nye jegergrupper skaper fremtidens jegere og dermed kundene som næringen er avhengig av». For at skyting av ville dyr skal bli storindustri trengs det også nye jaktformer: «Et økt tilbud av et større spekter av jaktprodukter vil gjøre det enklere for flere å ta del i jaktopplevelser. Dette betyr nye muligheter for grunneiere. Foruten å bedre inntektene fra eiendommen, vil en slik tilrettelegging virke positivt med hensyn til rekruttering og aksept for jakt som aktivitet.» Men andre ord: Desto flere som jakter for underholdningens skyld, desto mer penger i grunneiernes kasse – og desto færre som vil tale de ville dyrene sak. 

«Selv om det innrømmes at Norge ikke har det rikeste dyrelivet, og at tettheten av småvilt i Norge er lav, så håper man på å tjene penger på at noen av viltartene som høstes i Norge (er) bortimot unike, og dette gjør dem eksklusive.»

Norge skal nå bli mekka for jaktturisme, håper LMD: «Jaktturisme, dvs. at jegere kjøper jakt og jaktopplevelser utenfor eget nærområde i inn- og utland, er ikke noe nytt fenomen blant norske jegere. (…) Dette bakteppet er sentralt for utviklingen av jaktprodukter og tilleggstjenester knyttet til slike tilbud i Norge.» Selv om det innrømmes at Norge ikke har det rikeste dyrelivet, og at «tettheten av småvilt i Norge er lav», så håper man på å tjene penger på at «noen av viltartene som høstes i Norge (er) bortimot unike, og dette gjør dem eksklusive.» Dessuten kan Norge lokke til seg turist-jegere fordi «i land ellers i Europa kan det være relativt strenge restriksjoner forbundet med jakt for tilreisende (…) og en større oppmerksomhet på trofejakt.» Denne negative oppmerksomheten rundt jakt for troféer og underholdning har man ikke i Sverige og Finland, ifølge rapporten – og her håper man tydeligvis at Norge også kan bli et fristed for turist-jegere som ikke liker debatt om de ville dyrenes rettigheter. 

I en bisetning nevnes at «småviltjakten i Norge er primært basert på arter som rype, storfugl og hare» uten at det nevnes at rype og hare begge er på norsk rødliste. Av dette kan man gjette seg til at LMD nå har råderett til økt utnytting også av truede arter. 

Dessuten skal flere arter utnyttes: «Det ligger en næringsmulighet i økt utnyttelse av arter som i dag er lite utnyttet. Det er flere arter som har potensial for spennende jaktopplevelse (…) hvor det er mulig å få til spennende jaktpakker». Dette er særlig aktuelt for «urbane jegere», heter det. En av disse «spennende jaktpakkene» fikk NOAH en slutt på, da vi i 2017 fikk medhold av Miljødirektoratet i at utsetting av oppavlede tamender til jakt, ikke lenger skulle tillates av dyrevelferds- og miljøhensyn. 

«Høsten 2018 var både Mattilsynet og Miljødirektoratet bekymret for fuglene og miljøet, men mars i år vil ikke etatene engang lenger ha mer kunnskap.»

Fortsatt kjemper NOAH imidlertid mot utsetting av oppavlede fasaner og rapphøns til jaktrelaterte formål. I utgangspunktet gjaldt mange av de samme bekymringene som for tamender, noe både Mattilsynet og Miljødirektoratet innrømmet. Som tidligere omtalt i NOAHs Ark, stilte begge instansene seg bak behovet for en utredning fra Vitenskapskomiteen. Miljødirektoratet skrev: «Miljødirektoratet ser et klart behov for å skaffe bedre kunnskap om dyrevelferden ved den omsøkte aktiviteten. Det tas sikte på å innhente en vurdering fra VKM, som forventes ferdigstilt ila 2019-2020.»^[1] Mattilsynet hadde samtidig gjort det klart at de ikke har kunnskap til å si “hvorvidt aktiviteten foregår innenfor regelverket i dag», at det var «rimelig å anta at fasan og rapphøns som settes ut, blir utsatt for påkjenninger og belastninger slik tilfellet er for stokkendene» og at det også var «rimelig å anta at aktiviteten ikke drives i tråd med dyrevelferdsloven § 28, jf. over.»^[2] Men i mars 2019 skrev Miljødirektoratet: «Når det gjelder behovet for økt kunnskap, har Miljødirektoratet og Mattilsynet sammen vurdert at det pr i dag ikke er et behov for en vurdering fra Vitenskapskomiteen for mat og miljø om risikoen for påvirkning på naturmangfoldet eller redusert dyrevelferd ved denne aktiviteten.”^[3] Ingen forklaring ble gitt, og Mattilsynets svar til NOAH på hvorfor ikke fasanene og rapphønene lenger vurderes på samme vis som endene, var ganske enkelt at det var en «annen aktivitet». Høsten 2018 var både Mattilsynet og Miljødirektoratet bekymret for fuglene og miljøet, men mars i år vil ikke etatene engang lenger ha mer kunnskap. Parallelt har LMD i samme tidsrom bestemt at jaktturisme skal bli den nye store næringen i Norge. Er det tilfeldig at forvaltningen synes å løpe jaktinteressenes ærende? 

«Jaktinteressene ser tydeligvis for seg en ny runde hvor «næringsinteresser» kan veies i potten opp mot de ville dyrenes velferd.»

Kanskje kan man også forvente omkamp om andre viktige seire for de ville dyrene? LMDs handlingsplan formidler optimistisk at «det er forventet en snarlig fordobling av antall buejegere i Finland» og «i Sverige ser Naturvårdsverket på muligheten for å åpne for nye jaktmetoder, deriblant jakt med bue». Etter flere års kamp vant NOAH i 2014 frem og fikk stadfestet forbud mot buejakt på dyrevernmessig grunnlag – med støtte fra veterinære fagmiljøer. Jaktinteressene ser tydeligvis for seg en ny runde hvor «næringsinteresser» kan veies i potten opp mot de ville dyrenes velferd. 

Og selv om KLD har uttalt at de fortsatt skal ha ansvaret for de truede store rovdyrene, blir også disse nevnt i LMDs handlingsplan. For «endringer i for eksempel bestander av store rovdyr” kan påvirke næringsgrunnlaget for storviltjakten, påpeker man. Og det vil man åpenbart ikke. Man skal jo «styrke jakt som opplevelsesressurs og inntektsgrunnlaget for grunneierne». Det tok heller ikke lang tid før Naturbruksalliansen (en paraply-allianse for bonde-, jakt- og -skogeierorganisasjoner ledet av Gunnar Gundersen) sendte brev til landbruks- og matministeren og krevde en utredning om «ulvens påvirkning av høstbart vilt og mulighetene for jaktbasert næringsutvikling i ulvesonen». 

«Desto flere som jakter for underholdningens skyld, desto mer penger i grunneiernes kasse – og desto færre.»

Økt utnytting av ville dyr skal selvsagt skje med støtte og hjelp fra det offentlige: Rapporten melder at «offentlige myndigheter bør bidra gjennom fortsatt å tilby tilgang til økonomiske virkemidler (…) samt samle erfaringer med regelverk for høstbare viltressurser og næring knyttet til dette, og vurdere forslag til eventuelle regelverksendringer.» Og helt i tråd med næringens ønsker sendte LMD snart på høring en forskrift om mer tilskudd til jaktorganisasjoner – for å «gi barn og unge forståelse for bruk av utmarksressurser». Tilskuddene på 2,1 millioner skal gå til «tiltak som fremmer jaktbasert friluftsliv» og «vilt som en høstbar ressurs». 

Myter slår sprekker

Men om LMDs nye handlingsplan er trist lesing for alle som bryr seg om de ville dyrene for deres egen skyld, slår den i det minste hull på flere av mytene rundt jakt. Rapporten klassifiserer jakt som «opplevelse» og «inntekt for grunneiere». Det er ingen tvil om at jakt først og fremst er rekreasjon, og dermed utnytting av dyr for pengenes skyld. Å ta livet av dyr for rekreasjonens skyld har liten legitimitet i Norge. Allerede i 1995 mente over 60% av Norges befolkning at det var viktig å «bekjempe jakt» som underholdning.^[4] Likevel svarer 75 % at de er «positive til jakt».^[5] Den eneste måten disse tallene kan harmonere, må være hvis flertallet av nordmenn tror at jakt utføres av en annen grunn enn for jegerens egen fornøyelse. Den myten bør nå være solid avkreftet av LMDs handlingsplan. 

«Det er ingen tvil om at jakt først og fremst er rekreasjon, og dermed utnytting av dyr for pengenes skyld. Å ta livet av dyr for rekreasjonens skyld har liten legitimitet i Norge.»

Troen på at jakt er nødvendig for å regulere en uregjerlig natur som kontinuerlig svever i fare for å komme i ubalanse uten vår veiledende hånd, har begynt å slå sprekker. Krav fra jaktinteressene om at rovdyrene må holdes på truet nivå for elgjaktens skyld, grunneiere som avler opp og slipper ut tamfugler for å få mer å jakte på og omfattende jakt på rødlistede arter fra gaupe til hare og rype – taler sitt tydelige språk. Bakgrunnen for regulering av de ville dyrene, er ikke at naturen ikke klarer seg uten vår inngripen – men at vi ønsker å styre hvem av dens innbyggere som skal være mange for at jegere skal forsyne seg av dem, og hvem det skal være få av for at ikke jegerne skal få konkurranse. Det er talende når jegere går ut i media med indignasjon fordi «ulven berøver jegere for mange elg, noe som igjen går utover skogsforvalteres inntekt».^[6] Når det gjelder «småviltets» situasjon, bør det si seg selv at det ikke er noe biologisk behov for å redusere antallet ryper eller harer som begge er nær truet på rødlisten. Likevel er de blant de mest populære artene for jegerne. 

«15 000 forskere ba i 2017 myndigheter verden over om å sette hensyn til vill natur og ville dyr høyere.»
– Bioscience

I en verden hvor de ville pattedyrene til sammen utgjør 4% av biomassen, og vi selv bidrar med 36% og våre husdyr i kjøttindustrien med 60%, er det trolig på tide å spørre hvor stort behov det er for at vi regulerer dem. Den samme studien fra Weizmann Institute of Science i 2018, viser at mennesker er ansvarlige for tap av 83% av alle ville dyr.^[7] Man tåler også å minnes på appellen fra 15 000 forskere i 2017, publisert i vitenskapsmagasinet Bioscience, hvor de ber myndigheter verden over om å sette hensyn til vill natur og ville dyr høyere.^[8] Forskerne er ikke bare bekymret for utrydding av arter, men også for “defaunation“ – den drastiske reduksjonen i antall ville dyr generelt. De oppfordrer til å beskytte og restaurere naturlige habitater for de ville dyrene, og la økosystemer med alle tilhørende dyr restaureres – og ikke minst utvikle politikk som motvirker desimeringen av ville dyr og som øker samfunnets verdsettelse av naturen. Med andre ord oppfordrer forskerne til det stikk motsatte av hva norske myndigheter nå har gjort – definere de ville dyrene først og fremst som ”viltressurser” det skal tjenes mer penger på å ta livet av. 

De ville dyrenes prekære situasjon og jaktens negative betydning for dem, bekreftes i en ny studie fra i år. Jakt, fangst, fiske og hogst truer klodens biologiske mangfold, viser studien. 4543 arter er akutt truet av utnyttelse, og jakt og fangst fremstår som en av de største truslene både for hav- og landdyr.^[9] I år kom også FNs Naturpanel (IPBES) med sin første rapport som viser at 25% av artene på land og i vann trues av utryddelse, og blant de fremste driverne av utryddingen er tap av habitater og direkte utnytting gjennom jakt og fangst.^[10] 

Til tross for at årevis med nettopp jakt og utnytting av ville dyr har brakt oss dit vi er, nyter jakten godt av en annen myte: At den er en essensiell del av bevaring av arter, fordi jegernes «interesse» for dyrene vil være de ville dyrenes beste sjanse til å finne eksistensberettigelse. I dette narrativet antar man at mennesker ikke bryr seg om at ville dyr forsvinner med mindre de er interessert i dem for nettopp å skyte dem. Dermed klamrer man seg til den gamle – og åpenbart feilaktige – medisinen. Et forskerteam fra Oregon State Universitet utfordret i 2018 premisset om at rekreasjonsjakt er et akseptabelt og effektivt verktøy for bevaring av ville dyr. Antagelsen om at jakt er viktig for bevaring har fått grep i allmennheten uten overbevisende empirisk dokumentasjon, ifølge forskerne.^[11] Tvert imot viser en rapport fra Natural Resources Committee i USA at troféjakt slett ikke bidrar økonomisk til bevaring, men derimot bidrar til faren for utrydding ved at jakten ”fjerner et betydelig antall dyr fra raskt minskende populasjoner”.^[12] 

«25% av artene på land og i vann trues av utryddelse, og blant de fremste driverne av utryddingen er tap av habitater og direkte utnytting gjennom jakt og fangst.»
– FNs Naturpanel

Forutsetningen om at folk som ikke jakter ikke er like interessert i ville dyr er naturligvis også feil – noe en amerikansk opinionsundersøkelse fra 2018 viser: 90% av amerikanere er villige til å hjelpe til i bevaringen av ville dyr, men er usikre på hvordan de kan bidra.^[13] Samtidig viser nye tall at antall amerikanere som får glede av naturen ved å observere og fotografere ville dyr øker og er nå på 27%, mens antall jegere minsker og er på 3,5 % av totalbefolkningen.^[14] 

Det skjeve forholdet mellom antall mennesker og dyr i industrielt husdyrhold på den ene siden, og antall ville dyr på den andre, slår også i seg selv hull på myten om at jakt har noen vesentlig rolle i å skaffe folk mat. Forskere på matsikkerhet og miljø anbefaler matproduksjon basert på planter for å mette verdens voksende befolkning, ikke mer jakt på stadig færre ville dyr. Den norske handlingsplanen for økt jakt omtaler da også kjøtt fra ville dyr som «et begrenset og eksklusivt produkt (…) viltkjøtt er for mange svært eksotisk». Ikke desto mindre vil man «øke tilbudet av viltkjøtt til forbruker». 

”Mennesker er ansvarlige for tap av 83% av alle ville dyr.”

Hvordan vil det gi seg utslag? Vil det bli et insentiv for å avle opp dyr i fangenskap som kan skytes og markedsføres som «viltkjøtt» en utbredt tradisjonen for både fasan, rapphøne og hjort i flere land? Vet man egentlig hvor mange ville dyr av de ulike artene som finnes i Norge? Miljødirektoratet har ingen offisielle tall på andre arter enn de store rovdyrene. For hjortedyr har man anslag basert på jaktstatistikk, for ulike fugler har Norsk Ornitologisk forening tall etter sine egne tellinger – men for den nær truede haren, den sårbare oteren eller måren finnes ingen tall.^[15] Med andre ord; man vet ikke hvor mange som finnes av de ulike artene i naturen, men man vet at man vil utnytte dem mer. 

Konsekvenser for dyr

Da Norge fikk ny dyrevelferdslov i 2003, gjorde Veterinærinstituttet en utredning om vår påvirkning på ville dyrs velferd – og ga råd om hva som bør endres. Veterinærinstituttet påpekte at «dyrevern og dyrevelferd er sjelden omtalt og vurdert i den for øvrig omfattende litteraturen som omhandler viltlevende dyr og viltforvaltning». Man kan konstatere at 15 år etter er situasjonen nøyaktig den samme. Ikke ett punkt i rapporten er fulgt opp av LMD. Ikke ett tiltak for å minske lidelsene for ville dyr som følge av vår påvirkning, er kommet fra departementet. Og dyrevelferdskonsekvensene av økt utnyttelse av de ville dyrene blir ikke nevnt i LMDs handlingsplan. 

«Når småviltjakt ifølge Veterinærinstituttet innebærer dyrevernproblemer av stort omfang, og storviltjakt medfører betydelig skadeskyting, er det et alvorlig problem at 86% av nordmenn har tiltro til at jakt foregår humant».»

Veterinærinstituttet påpekte at «gitt den dokumentasjon som finnes, er (skadeskyting) et dyrevernproblem av stort omfang. Ikke minst gjelder dette fuglevilt, som også utgjør det klart største antallet dyr. Risikoen for skadeskyting under fuglejakt regnes som stor, da det gjerne skytes på fugl i rask flukt og som ofte letter i flokk.» Studier av ulike fuglearter som jaktes, viser hagl i kroppen til 14-36% av dyrene fra tidligere skadeskyting. Det anslås minst 50% skadeskyting på fuglejakt. For rever anslås at «mellom 11 og 25 % av tilfeldige rever har hagl i kroppen» etter skadeskyting. Harejakt omtales som en «vesentlig stresspåkjenning på haren», og man har ikke tall for skadeskyting – men harer skytes også mens de er i rask bevegelse. For større dyr uttaler Veterinærinstituttet at “det synes klart at andelen hjortevilt som ikke mister bevisstheten eller dør innen få sekunder etter påskyting, er betydelig”. En studie meldte at bare 21% av skutte elger døde få sekunder etter skudd. Gjennomsnittlig overlevelsestid etter å ha blitt skutt var 12 minutter, og 19% levde lenger enn 10 minutter. Hele 23% av dyrene ble skutt 3-6 ganger før de døde. 

Når småviltjakt ifølge Veterinærinstituttet innebærer «dyrevernproblemer av stort omfang», og storviltjakt medfører «betydelig skadeskyting», er det et alvorlig problem at 86% av nordmenn har tiltro til at jakt foregår «humant.»^[5] Men det er ikke et problem LMD har tenkt å gjøre noe med. De er tydeligvis fornøyde med at mange har et feilaktig bilde av jaktens påvirkning på dyr, slik at ikke etikken får stå i veien for næringsutviklingen. 

Jakt forårsaker frykt, smerte og brutte sosiale bånd hos de individuelle dyrene, men også dyrenes adferd endrer seg. I boken «Dyrenes indre liv» (2016) skriver den tyske skogvokteren, Peter Wohlleben, om hvordan jakt har endret mange dyrs adferd og gjort overlevelse vanskeligere for dem: «Nå betraktes det som selvsagt at rådyr, hjort og villsvin er nattaktive, men det er de strengt talt ikke, for de trenger næring med jevne mellomrom døgnet rundt.» Wohlleben har hatt anledning til å studere dyrs reaksjoner på menneskelig forstyrrelse over 20 år som skogvokter, og beskriver hjortenes opplevelse av jakt slik: «Når en artsfrende skytes i hjel opplever en hjorteflokk det på følgende vis: Det smeller til og plutselig lukter det blod. Ofte er skuddet ikke umiddelbart drepende og det sårede dyret kan springe i det minste noen meter i panikkartet frykt innen det sprellende kollapser. Dette synet i kombinasjon med stresshormonene som fyller luften blir dypt innprentet i de øvrige dyrenes bevissthet. Den som en gang har sett hvordan et familiemedlem faller sammen blødende og kjent skrekken og panikken spre seg i kroppen, fører også disse opplevelsene videre, trolig flere generasjoner fremover.» 

«Ville dyr kan også risikere å stå mindre rustet til å møte klimaendringene på grunn av jakt.»
– Queen Mary Universitet i London,  2017.

Wohlleben rapporterer at stresset som påføres dyrene ved at tobeinte jegere stadig dukker opp i deres livsmiljø, øker den tiden som kreves for å holde seg unna med over 30 % av dagen – tid dyrene kunne brukt på aktiviteter som bedre øker overlevelsen. Turgåere som beveger seg langs stier forstyrrer ikke dyrene på denne måten fordi de oppfører seg forutsigbart, mens jegere som sniker seg rundt i terrenget skaper stress og en høyst reell fare. «Nå innvender kanskje noen: Hva er forskjellen på om det er en ulveflokk som jakter eller mennesker? En vesentlig forskjell er antall jegere. I områder der ulv forekommer finnes omtrent én firbent jeger per 50 km2, mens samme areal inneholder over 10.000 tobeinte rovdyr. Alle bærer riktignok ikke våpen, men det kan ikke de ville dyrene uten videre vite. For de dyreartene som jevnlig skytes er situasjonen svært dramatisk. En lignende situasjon forekommer ikke noe annet sted i dyreriket at det går flere potensielle jegere på hvert potensielt bytte, det omvendte av det naturlige», skriver Wohlleben. 

Ville dyr kan også risikere å stå mindre rustet til å møte klimaendringene på grunn av jakt, påpeker en studie fra Queen Mary Universitet i London fra 2017. Gjennomgående jakter jegere på de sterkeste dyrene, og utarmer dermed den genetiske variasjonen, og stiller arten i en svakere posisjon til å takle nye utfordringer. Hovedforsker Robert Knell uttaler: «Den negative effekten kan forekomme med en årlig jaktrate så lav som 5% av de best tilpassede hanndyrene. Nå når miljøendring er en realitet over hele kloden, viser vår studie at til og med dyrepopulasjoner som er utsatt for relativt lavt jakttrykk er mer sårbare for utrydding enn det man hittil har trodd.»^[16]

Jakt påvirker de ville dyrene negativt – både som individer, familier og arter. Økt jakt vil derfor ha store konsekvenser. Men ingen av disse momentene synes å være interessante for norsk viltforvaltning. Dyrene verdsettes fremst for penger og hvordan mennesker kan bruke dem, og innvirkningen på dyrene selv er ikke med i vurderingen. Dette illustrerer en annen negativ innvirkning på dyrene av jakt – synet på dyr som «ressurser» hindrer oss i å fatte interesse for deres individuelle opplevelser: For å låne Wohllebens ord: «Hvorfor viser visse forskere og særlig politikere, fortsatt så sterk motstand mot tanken på at våre medskapninger kan kjenne lyst og lidelse? Det handler om det industrielle husdyrholdet som skal beskyttes. Og om jakten som mengder av pattedyr og fugler faller offer for hvert år, og som i dagens form rett og slett er foreldet.» 

Konsekvenser for mennesker

LMD er opptatt av «opplevelsen» til jegere og næringsinntekten til jaktfirmaer. Men hva med opplevelsene til alle som setter pris på møter med levende ville dyr, følger individuelle dyr over tid, og finner glede i å oppleve dyrenes liv slik det utfolder seg i vår nærhet dersom vi forstyrrer minst mulig? Hva med næringsgrunnlaget til de som vil drive opplevelses-turisme hvor man sporer, studerer og fotograferer levende dyr? 

Forskning viser stadig tydeligere helseeffekten av å være ute i naturen og rett og slett observere planter og dyr. En studie fra Exeter Universitet i England viste at mennesker som bodde i områder med mange fugler og større trær hadde mindre forekomst av depresjon, uro og stress.^[17] En rekke helseeffekter og positive effekter på kognitive evner, fås av å observere ville dyr i naturen – som for eksempel gjennom fugletitting.^[18] En engelsk studie fra 2016 undersøkte også helseeffekten av positiv interaksjon med naturen – dvs. å gjøre handlinger som hjelper dyr og natur. Det var vitenskapelig signifikant økning i folks helse og opplevelse av glede ved å for eksempel mate fugler og plante blomster for bier.^[19] Det handler om å være ute i naturen, men det handler også om dyrene i seg selv og møtene med dem. En studie fra California Universitet fant at selv det å se på ville dyr i naturfilmer ga mentale helseeffekter.^[20] Fra tidligere vet man at det å omgås dyr positivt – i form av familiedyr – også har store helseeffekter. Det er nettopp den positive samhørigheten med dyrene som gir helseeffekten.^[21] Selv om vårt forhold til de ville dyrene blir mindre intimt, viser forskningen klart at det å observere deres livsutfoldelse, oppleve nærheten til dem og ikke minst gjøre positive tiltak for dem, bidrar til vår egen helse. 

Disse viktige helseeffektene for store deler av befolkingen overses av myndighetenes viltforvaltningsstrategier. Hvis dyr skytes eller holder seg ute av syne fordi de er redde for å bli jaktet på så fort de ser et menneske, reduseres tilgangen til helsebringende møter med ville dyr for resten av befolkningen. 

Man ser også at kunnskapen om ville dyrs liv og opplevelser blir skadelidende der myndighetene fremst definerer dem som «ressurser». I flere land har man omfattende forskningsprosjekter som har gitt oss vesentlige kunnskaper om ville arters følelsesliv, adferd og hva som skal til for deres overlevelse. I Norge handler forskningen på ville dyr først og fremst om hvilken «nytte» og «skade» de ville dyrene representerer for oss i form av jaktutbytte og «konkurranse» om dette. 

Økt jakt har også en annen dyster og for en stor del udebattert konsekvens for mennesker – det blir farligere å bevege seg i skogen. Mer konkret fører det årlig til skader, og i snitt ett dødsfall annet hvert år, for mennesker som blir offer for jakten, inkludert jegerne selv.^[22] Statsskog delte fra 2014 ut oransje luer til jegere for å unngå at de selv ble skutt.^[23] At andre brukere av naturen også er i fare underkommuniseres. Faren for konkret skade er likevel bare en del av ulempen – frykten for det er vel så reell. I en anonym Ytring-kronikk beskrev en turgåer sin opplevelse av jakt: «Han siktet på oss og truet med å drepe hunden min. (…) I ettertid kan en kanskje si at jeg burde anmeldt ham, men jeg ønsket imidlertid å få roet saken ned. De av oss som bor i områder der det jaktes «på stuetrappen» må tross alt omgås i ettertid òg. Slike konflikter kan være spesielt vanskelige i små lokalsamfunn der alle kjenner alle.»^[24] En kommentar fra en jeger under innlegget underbygger bekymringene: «For meg er det ikke ønskelig at det går folk rundt i terrenget vi jakter i (…) Vi som jakter har som regel på oss signalfarger, og det er ikke for moro skyld. (…) det går jo an (for turgåere) å velge ett litt annet området enn der du ser det jaktes.» 

«Flere dyr ble skadd, og jegerne ble også anmeldt for å sette menneskeliv i fare (…)»

Man skal heller ikke ta for gitt at episoder hvor jegere utgjør fare for mennesker tas tak i av rettsvesenet. I år henla politiet en alvorlig kriminalsak hvor reinjegere «skjøt vilt inn i en løpende reinsflokk». Flere dyr ble skadd, og jegerne ble også anmeldt for å sette menneskeliv i fare – denne gang av andre jegere, da flere av dem selv befant seg i skuddlinjen og beskrev at «kulene peip rundt oss».^[25] I en annen sak fra 2018, fikk vedkommende straff – men kun 16 dagers betinget fengsel og beslag i våpen.^[26] Her hadde jegeren drevet ulovlig jakt på gjess og dessuten skutt i retning av en tursti. Tilfeldigheter gjorde at en SNO-ansatt på tur med hunden sin, oppdaget ham. Til sitt forsvar uttalte jegeren, som hadde drevet jakt i mange år, at «han skjønner i ettertid ikke hva som kom over ham». 

En fersk dom fra Sverige gir innblikk i hvor hasardiøst det kan være å bo i områder med jakt.^[27] En pensjonert svensk idrettsmann på 75 år ble beskutt og fikk en invalidiserende skade i hoften, mens han trente rett utenfor huset tidlig på morgenen. Skytteren var en norsk jeger. Aktoratet fikk ikke medhold i den strengeste straffen, og dommen ble kun på ett år for skadene han påførte 75-åringen og for seks alvorlige jaktlovbrudd mot dyr, som var dokumentert i geværets filmavspiller. Det mest urovekkende ved dommen er kanskje forsvaret jegeren benyttet seg av: Jegeren beskrev seg som norsk mester i skyting, medlem i en rekke jakt- og skytterklubber, ser på seg selv som erfaren og trener regelmessig på skytebane. Til politiet uttalte han først at han var sikker på at han skjøt en rev – i retten endret han til at det egentlig var et rådyr han var sikker på at han skjøt. Som vitne ble Johan Bergström, universitetslektor ved avdeling for risikovurdering og samfunnssikkerhet ved Lund Universitet, brakt inn. Ifølge Bergström er det «erfarne jegere som var vel ansett av andre og som ble vurdert som sikre og dyktige” som stort sett var ansvarlig for skyting av mennesker på jakt. Dette fordi de er mest utsatt for ”kognitive feller”, og overbevist om at de ser det de vil se – altså et dyr som kan skytes. Fra dommen kan man lese Bergströms utlegning: «Innkommende informasjon tolkes slik at det passer inn i modellen. Det er ingen bevisst prosess, det er bare noe som skjer. Det skulle kunne være persepsjonsbrytende (brudd med virkelighetsbildet) at noen skriker, men det kan like gjerne være persepsjonsbekreftende (bekrefte det bildet jegeren har). Det går ikke an å beskytte seg mot kognitive feller. I høyrisikosystemer utvikler man isteden rutiner for å fange dem opp, f.eks. er det alltid to piloter i cockpiten.” På jakt, derimot, er ingen sikkerhetsrutiner mulige. 

«En pensjonert svensk idrettsmann på 75 år ble beskutt og fikk en invalidiserende skade i hoften, mens han trente rett utenfor huset tidlig på morgenen. Skytteren var en norsk jeger.»

Forstemmende nok fungerte denne urovekkende forskningen som forsvar for den aktuelle jegeren – men et forsvar for jakt generelt er det definitivt ikke. Dersom risikoforskning viser at jegere – uansett hvor mye trening og erfaring de måtte ha – lett havner i «kognitive feller» som gjør at de ser noen som kan skytes, uansett hvem som egentlig vises i siktet, er jakt en aktivitet som samfunnet bør være bekymret over. Når nå norske myndighetene vil ha langt flere jegere ut i norske skoger for å skape «kunder» for næringen, er det flere grunner til å rope varsko. 

Andre verdier

Mens verdien av de ville dyrene i Norge måles i pengene som kan genereres når de skytes, oppfordrer miljøforskere oss til å verdsette det ville livet for sin egen del, for klodens og vår egen overlevelses skyld.^[28] Og noen land tar oppfordringen mer på alvor enn andre. Indias rike dyreliv som inkluderer både tigre, leoparder og elefanter, ble beskyttet fra rekreasjonsjakt ved lov i 1972.^[29] I Genf i Sveits ble det i 1974 holdt folkeavstemning for et jaktforbud. Villsvin fra det tilgrensende Frankrike har siden det, hvert år i over 40 år, svømt over sjøen til Genf for å holde seg i sikkerhet i jaktsesongen – før de flytter tilbake til sine revirer om sommeren.^[30] Kenya forbød troféjakt i 1977, og jobber nitid med å hindre ulovlig jakt – noe de i stigende grad også har lykkes med de senere årene.^[31] Costa Rica forbød jakt i 2012, men hadde da allerede avsatt 25% av landarealet sitt til bevaringsområder uten jakt og fangst.^[32] Romania innførte forbud mot sportsjakt på store rovdyr i 2016.^[33] Columbia forbød rekreasjonsjakt i 2019 – landets miljøvernminister meldte at «vi feirer domstolens avgjørelse om å forby sportsjakt».^[34] I år forbød også den tyrkiske provinsen Tunceli jakt på en rekke arter – herunder villgeit, oter, bjørn og ulv – som den lokale minoritetsbefolkningen har kjempet for å beskytte mot sportsjakt.^[35]

Andre steder forsvinner jakten til fordel for aktiviteter basert på at dyrene er i live – rett og slett fordi lokalmiljøene får mer utbytte av dette. I Spania har det vært konflikter om ulv i rurale strøk, men nå kan ulven være den økonomiske redningen for samfunnene i Castile og Leon: 60% av Spanias 2000 ulver befinner seg her, og som en konsekvens har ulvesafari blitt en svært god inntektskilde for mange i lokalbefolkningen. Ulveturismen bringer klart flere fordeler for lokalsamfunnet enn jakt gjorde. Et midlertidig jaktforbud på ulv ble vedtatt for 2018/2019 – dyrene er mer verdt levende enn døde.^[36]

Enda er stedene hvor de ville dyrene verdsettes mer i levende live, i mindretall. Fortsatt nyter sportsjakten godt av gamle myter, og kan utfolde seg på de ville dyrenes bekostning over store deler av verden. Men en ny samhandling mellom ville dyr og mennesker vokser frem på et uventet sted – i byene. Ettersom dyrenes egne habitater forringes, ser de seg om etter nye muligheter. Paradoksalt nok kan de områdene som er tettest befolket med mennesker også være de områdene hvor mennesker gjør minst aktiv skade på dyrene. Skogvokter Wohlleben beskriver fenomenet slik: «Det finnes håp om at vi skal kunne leve fredelig med hverandre også her i Europa, noe de økende antall ville dyr i byene viser. Mens åkrer og enger utenfor byene drukner i gjødsel og monokulturer, samtidig som tunge skogsmaskiner sager ned det ene treet etter det andre, og i forbifarten ubehjelpelig ødelegger marken, vokser nye forholdsvis intakte biotoper frem mellom byenes husrekker. Det er ikke å undres over at mange arter har overgitt det moderne jordbrukslandskapets ødemarker, og tatt sin tilflukt i byene. For eksempel forekommer 65 % av Polens alle fuglearter i Warszawa.» 

«Det urbane mennesket må lære seg å leve i samkvem med dyr. Etter hvert som vi fjerner oss fra naturen så blir jo alt som er natur nesten farlig.»
-Vidar Tandberg, biolog og viltansvarlig i Drammen kommune

Mange setter pris på å bo nær ville dyr. Det er likevel ikke problemfritt for dyrene å søke seg til mennesker. NOAHs kamp mot fellingstillatelser på rådyr som spiser tulipaner, grevlinger som graver i plenen eller gjess som beiter gress, vitner om at intoleransen mot dyr finnes både i bygd og by. Men som Vidar Tandberg, biolog og viltansvarlig i Drammen kommune, uttalte til forsvar for hage-grevlingene: «Det urbane mennesket må lære seg å leve i samkvem med dyr. Etter hvert som vi fjerner oss fra naturen så blir jo alt som er natur nesten farlig.»^[36] 

De ville dyrenes forsøk på å skaffe seg et liv midt iblant oss, kan også bidra til at vi forstår at også de må ha et sted å bo. Det kan bidra til økt nærhet og kunnskap, og dermed økt medfølelse, med skapninger som sliter stadig mer på grunn av oss. Og det kan bidra til at flere ser det absurde i at norske myndigheter nå vil utnytte disse dyrene stadig mer for pengenes skyld. For den reelle verdien i de ville dyrene ligger ikke i jaktinntekter og kjøttvekt – den ligger i at de kan få oss til å komme til den livsnødvendige erkjennelsen at de ville dyrene og naturen har verdi i seg selv. 

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2019.