Ideen bak dette var at sjimpansene da ikke ville synes vi var så morsomme, og dermed ville la være å ta kontakt med oss.
En dag, mot slutten av studiet mitt, ble jeg satt på prøve. I over et år hadde jeg observert lille Prof og hans mor Passion. Profs eldre søster Pom bodde fremdeles hos sin mor, og hang alltid rundt oss. Denne dagen ble Pom litt for fortrolig. Hun kom fram til meg og begynte å stryke håret mitt. Hennes milde berøring var fantastisk, og det var fristende å gjengjelde berøringen. Men i tråd med reglene ignorerte jeg henne og oppførte meg som den obligatoriske saltstøtten. Det fungerte ikke; Pom fortsatte strykingen. Jeg tenkte hardt for å komme på en annen måte å få henne til å slutte. Så husket jeg hvordan moren Passion hadde blitt kvitt Flint ett år tidligere.
«Hun kom fram til meg og begynte å stryke håret mitt. Hennes milde berøring var fantastisk, og det var fristende å gjengjelde berøringen.»
Flos sønn Flint var en plage. Han ville ikke holde opp med å fikle på babyen Prof. Passion kunne ikke be Flint slutte, fordi hans mor var øverst i det kvinnelige hierarkiet. Med Prof på brystet snudde Passion ryggen til Flint for å beskytte babyen fra Flints fiklefingre, men hele dagen fortsatte han å plage babyen. Så, på slutten av dagen reiste Passion seg plutselig opp og stirret interessert bort mot den andre siden av dalen.
Flint stirret også, mens han gikk i retning av Passions blikk for å få en nærmere titt. Så snart Flint var ute av syne, sprang Passion i motsatt retning med babyen og rømte fra Flint.
Jeg bestemte meg for å prøve Passions metode. Jeg oppførte meg som om jeg plutselig fikk øye på noe lengre borte, og bevegde hodet mitt litt fra side til side, slik ugler gjør. Pom sluttet å kjertegne meg og begynte å selv å kikke. Hun tok noen skritt i retning av blikket mitt, men kom så tilbake. Jeg fortsatte min oppførsel, hvorpå Pom sprang i retning av min interesse, og forsvant. Jeg rømte ikke avgårde, slik Passion hadde gjort, men gikk tilbake til mine observasjoner av Prof.
«Pom sluttet å kjertegne meg og begynte å selv å kikke. Hun tok noen skritt i retning av blikket mitt, men kom så tilbake.»
Litt senere kom Pom tilbake, gikk rett bort til meg og dasket til meg – og ignorerte meg deretter resten av dagen. Slaget var antakelig en straff fordi hun hadde skjønt at jeg hadde lurt henne…
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2005.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
