Bjørneforvaltning ute av kontroll

«Nå er det naturens tur», sa daværende klima- og miljøminister Espen Barth Eide da naturavtalen ble vedtatt. Men det ble aldri naturens tur. Det ble mer skadefelling, mer jakt og flere brudd på forpliktelsene Norge selv har skrevet under på. Man skulle tro at rovviltpolitikken i Norge ikke kunne bli verre – men jo, det kan den, og det gjør den.

En alvorlig situasjon

I Norge har vi bare rundt 191 bjørner igjen^[1], og skyting av ytterligere individer er ikke forenelig med forskeres sterke advarsel om det drastiske tapet av biologisk mangfold. Bjørn lå ved siste rødlistevurdering i 2021 på grensen mellom sterkt og kritisk truet.^[2] Når en art befinner seg i en slik tilstand, har den høy sannsynlighet for å utryddes fra norsk natur. Dette ser ikke regjeringen ut til å bry seg noe om. Den tilgrensede bestanden i Sverige er også i nedgang, og den svenske bestanden er kategorisert som nær truet.

Siden 2011 har 144 bjørner blitt skutt i Norge. Det er et sørgelig paradoks at de artene vi har færrest igjen av,  får minst beskyttelse.

I 2004 ble det satt et nasjonalt bestandsmål på 15 årlige ynglinger av bjørn i Norge. I 2011 ble dette redusert til 13 årlige ungekull, uten noe faglig grunnlag. Dette målet er i utgangspunktet definert som et minimumsmål, men det har aldri blitt nådd siden det ble fastsatt. Hovedårsaken er åpenbar: Det skytes for mange bjørner. Siden 2011 har 144 bjørner blitt skutt i Norge.^[3] Det er et sørgelig paradoks at de artene vi har færrest igjen av, får minst beskyttelse.

På feil side av streken

Myndighetene vet at binner er selve forutsetningen for at bestanden skal øke. Det ble i utgangspunktet slått fast av Klima- og miljødepartementet at det skal være høy terskel for å skyte binner. Men vi har lært at norske myndigheter ikke lar seg styre av sine egne retningslinjer. Hva som står på papiret, spiller liten rolle. Når det kommer til rovdyr, er det én løsning som gjelder; de skal skytes, uansett hva.

Et konkret eksempel kom i juni i år, da ei binne ble skutt i Trøndelag etter å ha tatt tre sauer som var sluppet ut i bjørnehabitat. Dette var en verdifull voksen binne med leveområde både innenfor og utenfor forvaltningsområdet. Hun ble skutt vest for det definerte forvaltningsområdet, et område som forskere i NINA nettopp har pekt på som egnet bjørnehabitat.^[4]

Det betyr i praksis at myndighetene skyter binner i områder som biologisk sett er svært godt egnet for bjørn, men som på papiret er stemplet som «feil side av streken». Her straffes dyr for å følge naturens egen logikk, ikke menneskets kart. Myndighetene ga muntlig skadefellingstillatelse og binna ble skutt samme dag – før skriftlig vedtak ble offentliggjort. Det finnes dermed ingen reell klagemulighet for organisasjoner som ønsker å redde truede rovdyr fra å bli skutt i yngletiden.

Dette vedtaket er ikke et enkeltavvik – det bygger på en ny og problematisk praksis der Klima- og miljødepartementet har senket terskelen for felling av binner utenfor forvaltningsområdet. Der det tidligere skulle være «høy terskel» for slike alvorlige inngrep, heter det nå at terskelen skal være «midlere». Hva som menes med «midlere» terskel, kan man med god grunn stille spørsmål ved.

Forvaltningen av bjørn i region 6 er et skoleeksempel på hvordan politiske og lokale interesser har forrang over både nasjonale mål, internasjonale forpliktelser og biologisk kunnskap. Regionen har et bestandsmål på tre årlige ungekull – et lavt tall i utgangspunktet – men likevel har dette ikke blitt oppnådd på over 11 år.^[5] Til tross for dette tillates stadig skadefelling, også av binner.

Samtidig har både Miljødirektoratet og Klima- og miljødepartementet kritisert forvaltningsplanen i region 6 – fordi soneinndelingen er biologisk meningsløs.^[6] De mest egnede leveområdene for bjørn i regionen er i dag definert som beiteprioriterte, mens den rovviltprioriterte sonen ligger i områder som ikke er like egnet for bjørn. Når forvaltningen bygger på menneskelig administrative grenser, i stedet for økologi og habitatbruk, får vi en politikk som er både biologisk og forvaltningsmessig uholdbar.

Skyt først, tenk etterpå

Før kruttrøyken hadde lagt seg i Trøndelag, trakk forvaltningens pekefinger seg nordover – til Jarfjord i rovviltregion 8. Her står en bjørnebinne med sine unger i fare for å bli skutt etter en hendelse i juni der hun angivelig bet en mann i armen. Myndighetene har omtalt situasjonen som et «angrep», men ga lite informasjon om både påstått skade og forløp, og kunne heller ikke si sikkert hvilken bjørn som faktisk var involvert.

Det vi derimot fikk vite var at binna og ungene befant seg ved et elgkadaver, og at mannen hadde med seg hund. Dette er nøyaktig en slik type situasjon Miljødirektoratet selv påpeker kan trigge forsvarsatferd hos bjørn, spesielt hos binner med unger. Likevel besluttet de at binna og ungene skal dø – ikke fordi hun er farlig, men fordi hun gjorde det enhver mor ville gjort i en truende situasjon; forsvare ungene sine.

Her skulle det skytes, og det skulle skytes raskt. Så raskt at man skjøt en hannbjørn i stedet for ei binne. Tross tabben, fortsatte Miljødirektoratet sin klappjakt for å skyte binna og hennes unger på sviktende grunnlag.

Binna er anslått å være 15 år gammel med årsunger, og hun har aldri skadet et menneske tidligere. Ingen ting tyder på at binna utgjør noen større trussel enn en hvilken som helst annen binne i norsk natur. Hendelsen skyldes ikke bjørnen – og det skulle vi senere få understreket i enda større grad.

Rettens vei – igjen

NOAHs rettslige kamp for å redde truede rovdyr begynte i 2020, da vi forsøkte å stanse skytingen av en ulveflokk innenfor ulvesonen. Det skulle vise seg å bli starten på en langvarig kamp mot en forvaltning som stadig oftere setter rovdyrenes lovpålagte vern til side.

I 2023 vedtok Klima- og miljødepartementet for første gang å skyte ei binne med unger i Norge – midt i yngletiden. Binna, kjent som NT125, lever i området i Snåsa som er definert som forvaltningsområde. Men hun er ikke verdensmester i kartlesing, og beveget seg inn i det beiteprioriterte området som er et godt bjørnehabitat, og tidligere var del av forvaltningsområdet. Her ble bjørnefamilien vedtatt skutt etter tap av tre sauer. For å stanse skytingen, gikk NOAH og Foreningen Våre Rovdyr (FVR) til retten med krav om midlertidig forføyning. Dessverre opphevet Oslo tingrett stans i skadefelling av bjørnebinna og ungene hennes, men i mellomtiden hadde binna beveget seg tilbake inn i forvaltningsområdet, og hun unngikk dermed å bli skutt.

NOAH og Foreningen Våre Rovdyr ser seg nødt til å begjære midlertidig forføyning – denne gangen for å redde enda en bjørnebinne og hennes unger i yngletiden.

To år senere står vi igjen på samme sted. NOAH og FVR ser seg nødt til å begjære midlertidig forføyning – denne gangen for å redde enda en bjørnebinne og hennes unger i yngletiden. Midlertidig forføyning ble gitt, kanskje bare minutter før jegere fra staten sto klare til å skyte ned bjørnefamilien. Fredag 11. juli møtte foreningene staten i Oslo tingrett. NOAHs leder Siri Martinsen holdt partsforklaring, og rovdyrforsker Petter Wabakken og naturfilmskaper Arne Nævra vitnet om naturlig bjørneadferd.

I rettssaken kom det frem flere opplysninger om hendelsen fra statens innledning: Mannen gikk først tur med to jakthunder – en i bånd og en løs. «Han kom til et punkt der stien krysser og da hørte han noe rasling og rare lyder i skogen. Han hørte snøfting og forsøkte å se om han kunne se hva det var som laget lydene. Han så noe lyst og brunt som bevegde seg bort fra han (…) Han lagde lyd og gikk hjem. Han var nysgjerrig på hva han hadde sett, så han satte igjen den ene hunden hjemme og tok med den andre i bånd. Han gikk deretter en litt annen sti for å se etter spor.» Mannen lette altså aktivt etter et dyr som han visste kunne være bjørn – midt i yngletiden. Han finner bjørnen, og i forbindelse med dette slippes hunden.

Når NOAH gang på gang må gå rettens vei for at truede arter i det hele tatt skal få eksistere – da er vi på farlig kurs.

Vi fikk også vite mer om skaden i retten. Det viste seg at skaden var et «hakk» på albuen, som hadde blitt sydd med ett sting. En bjørn kan knuse hodeskallen til en elg, og om dyret ønsker å skade, ser det svært stygt ut. En så beskjeden skade gir derfor tydelig indikasjon på at bjørnen på ingen måte hadde til hensikt å skade – men å skremme vekk trusselen.

Når NOAH gang på gang må gå rettens vei for at truede arter i det hele tatt skal få eksistere – da er vi på farlig kurs. Men hvis til og med hendelser hvor dyr blir oppsøkt og forfulgt av mennesker, skal ende med døden for dyrene, har de ikke mer rettsvern igjen.

Forvaltningens rolle

Det er selvfølgelig lov å være redd for å møte bjørn i norsk natur, men myndighetenes ansvar er å informere – ikke spre frykt. Det er normalt at en binne med unger trekker nærmere bebyggelse i skogsområder i mai-juli. Forskning viser at binner på denne tiden av året aktivt forsøker å unngå områder med hannbjørner, fordi disse kan drepe bjørnungene – en adferd som finnes hos visse dyrearter.

At en binne kommer nærmere folk er derfor ikke dramatisk, men biologisk forventet. Men det biologiske aspektet ble ignorert i denne saken. Forvaltningen beveget seg farlig langt bort fra kunnskap og rettsprinsipper, og nærmet seg noe som likner en ren hevnaksjon. I retten fulgte regjeringsadvokaten opp denne skremselspropagandaen, og hevdet at hendelsen viste at binna var «nærgående» – selv om det altså var mannen med hund som hadde oppsøkt henne inne i skogkratt.

Samtidig valgte klima- og miljøministeren å uttale offentlig at følelsene til noen innbyggere i Jarfjord er viktigere enn å fatte et vedtak basert på fakta og kunnskap om truede dyr. Enda mer problematisk var det at han i mediene la føringer for rettsvesenet, ved å nærmest instruere dem i å sørge for at skytingen kunne fortsette. Det er virkelig et «rått parti» når frivillige organisasjoner kjemper for utrydningstruede dyr i et rettsvesen som utsettes for utilbørlig press fra en minister.

Ministeren fikk det også slik han ville: Retten la til grunn regjeringsadvokatens påstand – som han ikke hadde dekning for hos Miljødirektoratet – om at binna var «lite sky», og mente at vedtaket var gyldig. Dagen etter rettsavgjørelsen, snudde imidlertid Miljødirektoratet: De avblåste jakten fordi binna hadde fjernet seg fra området. Slik reddet NOAH og FVR indirekte enda en bjørnefamilie.

Norges rykte stadig dårligere

Bernkonvensjonen har kommet med sterk kritikk av norsk rovdyrpolitikk. Etter at NOAH i 2022 klaget inn norsk ulveforvaltning, konkluderte den Stående Komiteen enstemmig med at Norge bryter konvensjonen – blant annet ved å holde ulven kritisk truet, skyte ulver i ulvesonen og begrense ulvens leveområde til kun 5 % av Norges areal.

I februar 2025 leverte NOAH og staten hver sin rapport til Bernkonvensjonen om hvilke tiltak staten har igangsatt for å ikke lenger bryte konvensjonen. NOAH viste at regjeringens tiltak faktisk har gått i negativ retning, mens staten leverte en forsvarstale for norsk utryddingspolitikk. I mai 2025 svarte Bernkonvensjonen med ytterligere kritikk: Norge viser fortsatt manglende respekt for konvensjonens krav, og tillater for høye kvoter for jakt på ulv. De krever at ulvepopulasjonen beskyttes og mener at midlertidig eller lokalt jaktforbud er nødvendig for å gjenopprette bestanden.

Selv om klagen opprinnelig gjelder ulv, omfatter Bernkonvensjonens forpliktelser også bjørn – og det er ingen tvil om at dagens bjørneforvaltning bryter med disse kravene. Regjeringens politikk med å skyte bjørner som utøver helt naturlig atferd, særlig i sårbare perioder som yngletiden, står i direkte strid med Norges internasjonale forpliktelser til å verne truede arter.

Det haster å prioritere alternative tiltak hvis vi skal unngå at de store rovdyrene forsvinner fra norsk natur – og at det bare blir filler igjen av Norges rykte innenfor naturvern.

Bjørnebestanden – på lik linje med ulven – holdes kunstig lav, slik at den forblir i kategorien sterkt truet. Det åpnes for både skadefelling og lisensjakt, som regel uten at ikke-dødelige tiltak er forsøkt. For begge artene brukes unntak fra vern som hovedregel, ikke som siste utvei. Myndighetene må erkjenne at dagens praksis med å skyte sterkt og kritisk truede rovdyr ikke lenger kan fortsette. Det haster å prioritere alternative tiltak hvis vi skal unngå at de store rovdyrene forsvinner fra norsk natur – og at det bare blir filler igjen av Norges rykte innenfor naturvern. Det er på høy tid at det faktisk blir «naturens tur».

Denne artikkelen har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2025