Leder: Den fjerde statsmakt

Politikk er ramme alvor for oss alle – ikke minst for de stemmeløse dyrene. Det har mye å si om Senterpartiet blir sittende med landbruksministeren og kan forhindre god dyrevernpolitikk i fire nye år. Eller om både landbruks- og miljøminister skulle kunne komme fra et av miljøpartiene. Det har også mye å si om de beste partiene for dyrene får stortingsgrupper på noen få personer, eller om de klarer å karre til seg til en betydelig andel av stortingsplassene. I stortingsvalget 2021, fikk Venstre, MDG, Rødt og SV til sammen 20,8 %. Men hvordan hadde politikken for dyr og natur vært om hver av disse partiene hadde fått 10%?

Det er også forskjell på miljøpartiene. I NOAHs analyse denne gang, som i 2021, kommer MDG og Venstre markant bedre ut enn de andre. De har vist at de prioriterer dyrene – ikke bare på papiret, men i praksis. Om man vil at det skal være dyrene og naturens tur, må disse partiene få en sjanse til reell makt. Da har det også noe å si at alle som kan, stemmer. I 2021 var valgdeltagelsen ca. 77%. Det ville være en stor tragedie om de over 20% velgere som ikke deltok, var velgere som bryr seg om dyrene, og er desillusjonert over at stortingsflertallet ofte svikter dem. 20% ekstra velgere som velger et miljøparti, gir nettopp 40% til miljøpartiene… NOAHs innstendige oppfordring til alle som vurderer å ikke stemme, er å gjøre det likevel – for dyrene.

Den tredje statsmakten er det verre med – der har hver og en av oss ikke særlig mye påvirkningskraft. Det fikk NOAH igjen erfare i sommer, hvor vi sammen med Foreningen Våre Rovdyr (FVR), måtte gå til retten for en bjørnebinne med unger, som hadde fått dødsdom – som så mange rovdyr får i Norge bare for å være rovdyr. Domstolene har en tendens til å dømme mot dyrene og naturen. Mest fordi de ellers hadde måttet dømme «mot staten». Med en regjering og et stortingsflertall som er på dyrenes side i større grad, vil også rettsvesenet påvirkes.

Men hvor mye makt de tre statsmakter enn har når det gjelder behandling av dyr; «den fjerde statsmakt» er vel så viktig. Det er ikke uten grunn at media har fått dette kallenavnet. I alle saker som handler om dyr og natur, ser man at engasjement både hos publikum og politikere øker så fort et mediehus fatter interesse. Ikke fordi publikum ikke bryr seg ellers, men fordi mange først tar alvoret inn over seg, dersom mediene forteller om et problem. NOAH har for eksempel i løpet av våren samlet inn over 40 000 underskrifter for at dyr skal tillates i bomberom. Uten medias oppmerksomhet, hadde vi brukt betraktelig lenger tid på dette.

Medienes makt har også en betydelig slagside. En medianalyse, som NOAH tok initiativ til for noen år siden, viste at mediene slipper til stemmer som misliker rovdyr langt mer enn de slipper til verneinteresser – selv om sistnevnte representerer flertallet. Og vi ser hvordan denne skjevheten i journalistikken gradvis har lagt grunnlaget for at Norge har fått en stadig mer rovdyrfiendtlig politikk. Partier som har rovdyr-hat på agendaen – slik som SP – har aldri problemer med å få et mikrofonstativ. Partier uten en klar miljøprofil – slik som AP – registrerer dette, og følger etter i troen på at rovdyrhets er en politisk «vinnersak». Mediene skaper dermed et politisk flertall for en politikk det ikke er et folkelig flertall for.

«Mediene skaper et politisk flertall for en politikk det ikke er et folkelig flertall for.»

I sommer så vi igjen denne dynamikken; Senterpartiet krever at binne og unger blir skutt, og får dekning i alle kanaler. AP-ministeren følger viljeløst etter – selvsagt også via media. Men i denne saken så man også et skifte i dynamikken: Da NOAH og FVR gikk til rettssak, og avdekket at hendelsen bjørnene skulle dø for, var fremprovosert av mennesker, skrev både Nettavisen, NRK og Dagbladet kritiske artikler mot ministerens skyte-iver. Og så sannelig; snart skulle ikke bjørnene skytes likevel. Kanskje skal man være forsiktig med å peke på medias makt i enkeltsaker. Men med 30 års erfaring som presseansvarlig for NOAH tillater jeg meg å gjøre det likevel. Jeg ser hver dag hvordan mediene skaper engasjement ved å sette søkelys på saker, eller underkommuniserer problemer og legger en demper på engasjement som egentlig er til stede både hos folk flest og politikere. Mediemakten er betydelig, og styrer ofte hvilke saker som får politisk gjennomslag.

Vi kan ikke velge den fjerde statsmakten. Men vi kan påvirke den. At alle er oppmerksomme på hvordan mediene omtaler dyr, og sier fra til dem både om de fortjener ros eller kritikk, er svært viktig. Og ikke minst; la din frustrasjon over dårlig journalistikk komme til syne i sosiale medier, slik at flere kan få øynene opp for denne problemstillingen. Om mange nok er en stemme for dyrene overfor mediene, vil det ha en effekt. I et valgår er dette ekstra viktig – hvis dyrene synliggjøres, vil flere stemme med dem i tankene.

Denne artikkelen er tidligere publisert i NOAHs Ark #2/2025