Ut av buret – fra markedsverdi til egenverdi

av Camilla Andersson og Siri Martinsen

Noen dyr har egenverdi og personlighet. Noen dyr har kun markedsverdi og et nummer.

Det er utenkelig for de fleste å flå sin egen hund for en kåpes skyld. Og like utenkelig for mange å ha et nært forhold til en rev. Hvorfor gjelder menneskenes medfølelse enkelte dyr, mens andre bare får merke menneskenes kulde og grådighet? Og hva skjer med oss når grensene for hva som er «familiedyr» og «produksjonsdyr» krysses?

Aud Hagen, bonde i Melhus, kjøpte en revunge fra en pelsfarm juli 1997. Hvorfor gjorde hun det, og hvordan er det å dele husrom og hjerterom med et «produksjonsdyr»?

– Hvordan fikk du Mikkeline?

– Jeg får gåsehud når jeg kjører forbi en revefarm, jeg orker ikke å se. Men noen venner av meg bor i nærheten av en revefarm, og ved et plutselig innfall spurte jeg om det var mulig å komme å se når de hadde valper. Når jeg så dem, tenkte jeg; jeg må i alle fall prøve å redde én! Da blir det iallfall en pelslue mindre. Det var en impulshandling. Det var ikke lett å forlate de andre. Det var tilfeldig at det ble Mikkeline. Pelsbonden valgte en valp i kullet til oss. Han trodde ikke vi ville klare å oppdra henne, og sa at vi kunne komme tilbake med henne.

«Hennes artsfrender har bare en kvadratmeter å røre seg på. Det er forferdelig. Jeg vil ikke sette mine ben på en pelsfarm. Jeg har ikke nerver til det.»

– Hva synes du om pelsdyroppdrett?

– Jeg har jo pels selv … Men jeg bruker den ikke, den har hengt i skapet i flere år. Jeg ville aldri kjøpt en pels i dag, for jeg vet jo hvordan de er – dyra som lever på pelsdyrfarmene. Jeg ser på Mikkeline hvor stort behov hun har for å leke, springe og ha det moro. Hennes artsfrender har bare en kvadratmeter å røre seg på. Det er forferdelig. Jeg vil ikke sette mine ben på en pelsfarm. Jeg har ikke nerver til det. Mikkeline har personlighet, og det er det jo ikke bare hun som har. Det har også dyra på pelsfarmene. Men de får aldri anledning til å utfolde seg. Jeg håper at vi alle en dag får øynene opp for dyrene, og verdsetter dem slik de fortjener. De er jo som oss.

– Hvordan var reven da du fikk henne?

– Vi fikk henne da hun var tre uker. Hun var redd. Hjertet slo fort. Men det at vi hadde hund, hjalp. Hun tydde til hunden med en gang, og han godtok henne. Deretter utviklet hun tilliten til oss. Vi lot henne komme til oss, hun fikk styre tempoet. Jeg prøvde å oppdra henne som en hundevalp. Men jeg forstod fort at rever og hunder er ganske forskjellige. For eksempel har rever sterkere trang til å markere, så hun ble aldri stueren og kan derfor ikke bo inne.

«Hun ville dødd om man bare hadde latt henne leve i et bur.»

– Hvordan lever Mikkeline hos deg?

– Mikkeline har en stor løpegård ute, hvor hun har et hus med høy inni hvor hun ligger om natta. Hun springer og leker med hunden vår, som hun er veldig knyttet til. Hun er glad i å lekeslåss, men finnes ikke aggressiv.
Hun graver tunneller som hun leker i og liker også å klatre. Hadde det ikke vært for at det er en trafikkert vei like ved gården, hadde det gått fint å ha henne løs. På tur kommer hun når vi roper. Hun har en spesiell personlighet, og kan ikke sammenliknes med hverken hund eller katt. Hun er ikke så kjælen som en katt eller hund, men vi merker at hun bryr seg om oss, og er glad når vi kommer. Hun krever stor plass, masse stell og oppmerksomhet. Rever passer overhodet ikke til å bo i bur.

– Hvordan tror du Mikke line ville hatt det i bur?

– Hun ville dødd om man bare hadde latt henne leve i et bur.

– Hvordan føles det å se en revepelskåpe?

– Jeg så det senest i går i et vindu i en pelsforretning. Det er helt forferdelig. Den eneste magre trøsten er at pinslene ikke varer så lenge for dyrene, når de ikke lever så lenge.

– Hvordan reagerer folk i pels på Mikkeline?

– Det er ikke så mange pelskledde folk rundt her – jeg har aldri støtt på noen når jeg har vært ute med Mikkeline.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/1998.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.