Grisen Noah ble født våren 2007, på en besøksgård på Losby. Da han ble overtatt av NOAH var alle søsknene hans allerede sendt til slakteriet. Gården hadde imidlertid litt andre planer for Noah, eller «Knerten» som han het på den tiden. Han skulle slaktes på tradisjonelt vis i form av et «kulturinnslag» for besøkende publikum. Heldigvis medførte planene en rekke protester, og i absolutt aller siste liten – kun en time fra han var planlagt å slaktes – fikk NOAH medhold til å kjøpe ham fri.
Slik endte Noah opp hos matmor Sissel Rørvik, med en skog å leve i og et romslig «grisehus» for å holde varmen. Her bodde han etter hvert sammen med blant andre to sauer, to geiter og en minigris. Alle i likhet med ham var reddet fra slakt. Under disse omstendighetene fikk Noah den unike muligheten til å bare være gris. Han gravde og utforsket og ryddet og gnog på kvister og bar. Han rullet seg i snøen om vinteren, lekte, sov og koste med matmor. De som fikk gleden av å møte ham kunne fortelle om en vennlig, leken og kontaktsøkende personlighet, og kloke øyne som kommuniserte med letthet.
En gris med glede
Det er vanskelig å komme med gode argumenter imot at griser (og andre dyr) bør ha muligheten til å leve og ha det godt. Likevel var Noahs liv et dessverre så altfor tydelig unntak fra vår vanlige behandling av hans art. Uten å være klar over det selv, minnet Noah oss dermed på noe viktig. Nemlig hvem en gris egentlig er når han eller hun får den beskjedne muligheten til rett og slett å bare være.
Dessverre ble ikke Noah mer enn syv år gammel. Han døde av plutselig hjertestans i februar i år mens han gikk og snuste rundt hjemme i skogen sin. Griser kan bli 10-12 år, men griser som Noah har mye av de samme problemene som andre dyr i industrialisert husdyrhold. De vokser for fort for sitt eget beste, og både indre organer og beinstruktur er lite tilpasset de store kroppene. Selv om mye bevegelse og et aktivt liv ute sørget for at Noah var en sprek gris med gode bein på tross av sin størrelse og vekt, var han likevel sårbar i forhold til at indre organer egentlig ikke var tilpasset en så stor kropp. Noahs veterinær anslår at det er grunnen til hans plutselige hjertestans, da han ellers var en frisk og glad gris.
Til grisen Noah fra matmor
Matmor og NOAH-frivillig, Sissel Rørvik, har skrevet denne siste hilsenen til sin venn, grisen Noah:
«Kjære Noah.
Takk for at jeg fikk lov til å bli kjent med deg. Jeg husker så godt den dagen du flyttet hjem til meg. Hvordan du var så redd for å gå inn i huset ditt i frykt for å bli stengt inne igjen. Og gleden du viste når du kunne tusle rundt i skogen og grave etter røtter og annet spiselig du fant, var hjertevarmende å se.
Første gangen vi hadde ordentlig nærkontakt, satt jeg i høyet inne i huset ditt og du kom bort til meg og ga meg en ordentlig grisetrynesuss, og det var kjærlighet og tillit fra oss begge. Alle gangene du lå i sola og koste deg, og jeg satt og børstet deg og stelte huden din. Og du virkelig nøt å bli stellet med.
Jeg kommer til å savne at du hver morgen gryntet utålmodig på meg om jeg var treg med å gi deg mat. Og hvordan du kom løpende til meg om du var på andre siden av haugen i hagen din når jeg ropte på deg. Alltid like glad og fornøyd.
Å ikke lenger gå inn i huset ditt og sette meg sammen med deg mens du lå og sov, og lytte til pusten din, og snorkingen din blir et stort savn. Du var en god lytter. Jeg kunne fortelle deg alt jeg hadde på hjertet, både sorger og gleder. Du bare gryntet litt som for å si at alt ordner seg.
Du har gitt meg og mange andre så mye. Det er med stor sorg jeg tar farvel med deg i dag. Men du vil alltid leve videre i hjertet mitt. Og jeg vil aldri glemme deg.
Hvil i fred kjæreste Noah.
Glad i deg.
Hilsen «mamman» din.»
Se NOAHs minnevideo til grisen Noah:
Vi trenger din hjelp for å kjempe for dyrenes rettsvern. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
