Intervju: Live Bonnevie - Jeg vil gi noe tilbake til hestene

I dag er Bonnevie filmprodusent, forfatter og podkastskaper – men først og fremst en stemme for hestene. Hun har gitt tusenvis av lesere og lyttere en dypere forståelse av hva respekt, samarbeid og tillit egentlig betyr. Hun utfordrer de etablerte sannheter i hestemiljøet og spør: Hva gir vi tilbake til dyrene?

– Hva var dine første erfaringer med hest?

– Jeg kan ikke huske en tid hvor jeg ikke syntes hester var interessante. Jeg har alltid følt en dragning mot hester, selv om ingen i familien min drev med det. Det må være et slags genetisk anlegg. Den aller første gangen jeg møtte en hest, var jeg vel fem år gammel. Og etter noen hyggelige møter med hester på feriesteder der jeg fikk prøve å ri, startet jeg med hest på den «tradisjonelle» måten, med rideskoler.

– Hva inspirerte deg til å finne andre måter å omgås hester på?

– Det startet med en intuitiv følelse av at jeg gikk glipp av noe, at det er noe som manglet. Jeg så noen som gjorde ting annerledes, og ble nysgjerrig. Så havnet jeg på kurs med Leslie Desmond, en amerikansk trener som jobbet med «feel». Det endret synet mitt på hest for alltid. I dag har jeg en islandshest på femten år. Han lever med stor plass, på utegang, i en flokk på omtrent tretti hester. I flokken er han ikke en ledertype, mer en «speider» som følger med og passer på fra sidelinjen. Det har jeg også stor respekt for i samhandlingen vår, at han har behov for å følge med på ting.

«Alt for mange hester står alene uten fysisk kontakt emd andre hester. Det er noe av det mest problematiske jeg ser.»

– For meg handler samvær med hest om samarbeid og kommunikasjon. Jeg gir hesten tid til å svare ja. Og siden jeg veier mer enn 10% av hans kroppsvekt, foretrekker jeg å legge inn pauser og veksler hele tiden mellom å ri og gå. Hesten får også være med å bestemme – for eksempel hvilken vei vi går. Da blir turen et felles prosjekt, ikke en oppgave.

– Hva mener du er de største utfordringene i dagens hestehold?

– Hester må ha større muligheter for å utøve naturlig adferd. Alt for mange hester står alene uten fysisk kontakt med andre hester. De kan se dem, men ikke være borti dem – det er noe av det mest problematiske jeg ser. Det – og at de står på alt for liten plass. De får ikke rast av gårde i galopp hvis de trenger det. Det er kanskje et eller to galoppsteg og så er det ikke plass til noe mer. Det skjer heller ingenting innenfor den paddocken.

– Hvorfor tror du det er sånn?

– Det handler ofte om økonomi, tradisjon og praktiske hensyn. Noen tenker kanskje at så lenge hesten får være ute, så er det greit. Jeg mener at hester bør få være sammen med minst en annen hest, og få leve på en måte som lar dem utøve naturlig atferd. Jeg bruker ofte Nelson Mandela som eksempel. Da han var i Norge for å motta fredsprisen, la jeg merke til at han alltid hadde hånden sin på den han gikk sammen med. Så forklarte han det på et tidspunkt – at etter 27 år i fengsel uten fysisk kontakt, hadde han et sterkt underskudd. Hester som lever isolert har det på samme måte – de får et underskudd av nærhet.

– I podkasten snakker du ofte om at vi får mye fra hestene, og at vi må gi tilbake i «hestevaluta». Hva mener du med dette?

– Når man snakker om konkurransehester, så blir det ofte sagt at de «behandles som konger» – de har solarium, massasje, hydroterapi, kiropraktor og de får «alt de skal ha». Men det vi snakker om her er en selvfølge for alle som skal prestere på høyt nivå. Alle toppatleter må ha topp behandling av kroppen for å prestere.

– Hestevaluta er noe annet. Det bør ligne det vi får i menneskevaluta, når en toppidrettsutøver har levert på banen og kommer hjem til sin egen familie – sover i samme seng med den man elsker, bærer barnet sitt på armen og er en del av en flokk, et sted man føler seg hjemme. Der føler jeg det mangler en viktig brikke i mange hesters liv – når skal de få lov å være hester og være sammen med sine egne?

«Jeg føler det mangler en viktig brikke i mange hesters liv – når skal de få lov å være hester og være sammen med sine egne?»

– Jeg har hatt denne diskusjonen også i forhold til hestens livsløp – kan vi egentlig godta at fordi hestene skal «prestere» så er det ikke plass til en del av de tingene vi egentlig innser at hestene trenger? Er det etisk akseptabelt å frata dyr sine artsspesifikke behov i en periode for å tilfredsstille våre behov? Det er jo en lovfestet rett at dyret har en egenverdi, uavhengig av våre behov. Det synes jeg ofte at vi glemmer.

– Tenker du at dagens lovverk ivaretar hestenes behov?

– Dyrevelferdsloven vår er egentlig god, det står svart på hvitt at det ikke er lov med vold mot dyr, og at man skal tilrettelegge for artstypiske behov og at dyr har en egenverdi. Så lovmessig er de ganske godt beskyttet. Men forskriftene og tolkningen henger etter. Vi sitter med en forskrift som er 20 år gammel. For eksempel sier forskriften at to timer ute per dag er nok. Det er altfor lite for en hest.

– Mange glemmer også at forskriften ikke er «veilederen» – den er et minimumskrav. Men minimumskravet kan ikke være to timer ute, da har vi lagt lista for lavt. Det er også mye i lov og forskrift som ikke blir overholdt – og hvorfor får ikke det større konsekvenser? For eksempel er loven tydelig på at vold mot dyr er forbudt – hvorfor blir ikke det å slå en hest ansett som vold?

«Å leve med hester er ikke en livsnødvendighet, det er et valg. Jeg mener det skjerper kravet til etikk.»

– Jeg mener også at dyrevelferden burde ligge utenfor Mattilsynet – de har for mange ansvarsområder. Vi er flinke til å spore dødt kjøtt, men ikke like flinke til å beskytte dyrene mens de lever. Jeg savner et eget dyreverntilsyn.

– Har holdningene til hesters behov endret seg?

– Ja, jeg ser store endringer på grasrotnivå. Folk spør oftere hvorfor en hest har et problem, i stedet for bare hvordan de kan fjerne symptomet. På hesteforumer for noen år siden var det mye mer spørsmål som «hesten min stikker når vi er på tur, hva skal jeg gjøre?» og svarene ville være noe sånt som at «du må ha strammere nesereim, du må ha sterkere bitt». I dag spør de heller «hvorfor stikker han?». Det er et stort taktskifte. Og så er det flere som er opptatt av hestens faktiske behov.

«Vi er flinke til å spore dødt kjøtt, men ikke like flinke til å beskytte dyrene mens de lever. Jeg savner et eget dyreverntilsyn.»

– Men vi har en seighet når det gjelder å ta tak i de utfordringene som vi møter, ikke bare i kommersiell hestesport, men i hobbymiljøet. Å leve med hester er ikke en livsnødvendighet, det er et valg. Jeg mener det skjerper kravet til etikk. Uansett om vi har hest som levebrød eller hobby.

– Tror du vi er et annet sted om 10 år?

– Jeg tenker at vi må være et annet sted innen 10 år. Det finnes et begrep som heter SLO «Social licence to operate» – og vi er faktisk avhengig av samfunnets aksept for å drive med hest. Mye av det vi driver med i dagens hestesport og hestehold er noe utenforstående med rette reagerer negativt på – fordi det er åpenbart at det ikke er i tråd med hestenes behov.

– Hvorfor startet du en podkast om hest?

– Podkasten og romanene mine springer ut fra det samme ønsket; å gi noe tilbake til hestene, som har gitt meg så mye glede i 40 år. Jeg sover rett og slett bedre om natten når jeg gjør det. Hadde jeg vært en del av en redaksjon så hadde andre kanskje hatt innvendinger om hva som ville blitt for kontroversielt, eller kommet med hensyn som må tas for å beholde sponsorer. Men jeg vil at det skal være et rent prosjekt. Jeg vil ikke stå til ansvar for noen andre enn hestene. Og podkasten skal være gratis for å treffe så mange som mulig.

– Og nå er du aktuell med ny bok?

– Ja! Jeg begynte å skrive på den rett etter den første boka kom ut. Og jeg kan avsløre at en av de kanskje høyest elskede karakterene fra forrige bok, er hovedperson i denne. Jeg prøver å bruke boka til å få sagt noe om de tingene som er mine hjertesaker – at vi må se litt bedre etter og kjenne litt bedre etter i møte med dyrene.

– Har din kunnskap om hester, også gjort deg mer oppmerksom på andre dyrs behov?

– Jeg vil si at hundeholdet jeg vokste opp med, var preget av ting jeg aldri ville gjort i dag – men den gangen gjorde vi det fordi vi hørte på såkalte «eksperter». Det er en av de mest skremmende erfaringene jeg har tatt med meg. Når en autoritet sier «sånn gjør vi det», er man langt mer tilbøyelig til å svare «ok!». Overført til hest, kan man tenke på alt man har vært villig til å gjøre – sparke, slå eller dra i hesten. Jeg tror ikke jeg som liten jente ville fått den ideen på egen hånd – det måtte noen til som fortalte meg at «det er sånn vi gjør det» for i det hele tatt å være i stand til noe slikt.

– I podkasten har du et signaturspørsmål du alltid stiller gjestene dine: «Hva er det du har lært om hester, som du mener det er viktig at alle som driver med hest vet?» Hva er ditt eget svar på det?

– Det viktigste jeg har lært er å gi hestene tid. Ikke bare at man tar seg tid til å spørre, men at hesten får en mulighet til å si ja. Og det å vente til hesten er klar, ikke bare agere utfra når jeg er klar – eller fordi det passer meg, eller fordi man har en innebygget forventning om at hesten skal adlyde. Hester er individer med helt ulik fysikk og helt ulik psyke – man må se det enkelte individet. Og ikke glemme at en hest faktisk har behov for å være hest. Det er nok overskriftene mine.