NOAH logo
Forsiden > Kjæledyrindustri > En venn til salgs 1. jan 1997

En venn til salgs

av Siri Martinsen

Vi mennesker kjøper oss venner i butikker. Vi blir sjarmert av dem, og synes de er søte. Vi oppbevarer våre venner i bur. Vi er glade i våre venner, men allikevel lar vi dem ikke utfolde seg eller være seg selv. Kjæledyrene er våre venner. Men er vi deres venner?

Det finnes knapt en større glede enn å vinne fortroligheten til et annet levende vesen av en annen art. Å kjenne en sped undulatklo rundt fingeren. Føle en kaninsnute mot kinnet. Eller holde en mus i hånden. Men kjæledyrene våre har også et liv utover den tiden vi bruker til nettopp å kjæle med dem. Mens vi har nok å henge fingrene i gjennom dagens aktiviteter, har kjæledyrene våre ofte et liv i stusselig innestengt ensomhet. Og dessverre er det noen som tjener penger på at vi ikke forstår dette.

I dyrebutikken kan man få kjøpt alt fra fisk og fugl til kanin og mus. Dyrene i dyrebutikkene er som oftest utstilt i minimale bur – noe som gir en signaleffekt overfor kjøperen at det er slik dyr skal ha det. Og forretningen for øvrig er gjerne utstyrt med et omfattende utvalg bur til alle typer dyr. Bur hvor dyrene har svært begrenset bevegelsesfrihet – men som allikevel anbefales som fremtidig livsrom til dyret ditt.

Kaniner

Kaniner er selskapelige og aktive dyr. I naturen lever de i grupper på åtte til femten individer. Kaninene viser vennlighet overfor hverandre ved å slikke og pusse hverandre på hodet og ryggen. De vil gjerne være i nærheten av andre kaniner, enten de ligger og hviler eller bare sitter og varmer seg i solen. Kaniner varsler hverandre om fare ved å dunke med bakbeina i bakken. For å overleve må kaninene være spretne og raske – de tar gjerne en meter i ett eneste hopp.

Det er ingen hemmelighet at kaniner er virile dyr, som kan få flere titalls barn i løpet av et år. Yngre kaninmødre må bygge egne huler til barna, mens eldre hunner bygger barnehager for ungene midt inne i «kaninbyen». Mor besøker bare ungene når de trenger mat, ellers oppholder hun seg i en annen hule sammen med faren. Når ungene er ca. tre uker gamle tar deres far dem med på småturer, og lærer dem å skaffe mat og passe seg for farer.

Innenfor gruppen er det ulike familier som bygger sine underjordiske huler. Fra hulene går det gangsystemer. Ganger fra ulike huler krysser hverandre i «fellesrom». Den underjordiske byen holdes ren, fordi kaninene eter opp ekskrementer eller gjør i fra seg over jorden. Det sier seg selv at en svært viktig adferd for kaninene er å grave i jord. Kaniner er gnagere – de gnager gjerne i seg kvister og lyng, i tillegg til gress og blader. De kan bo både i skog, på dyrket mark og i områder med sand.

Kaniner er populære kjæledyr. Det finnes utallige bøker om kaninhold, men altfor mange av dem lider under den misforståelsen at kaniner godt kan tilbringe livet i et bur på en halv kvadratmeter. Blant de vanlige burene som selges i og anbefales av dyrebutikker er ett på 60x48x38 cm3. I et slikt bur kan ikke kaninen ta ett skikkelig hopp. Den kan så vidt det er strekke seg ut.

Selvsagt finnes det dyrebutikker som anbefaler kaninkjøpere å gi dyret en luftetur i stuen nå og da, men det er nok dessverre like mange butikker som ikke nevner mosjon i det hele tatt. Resultatet er at mange mennesker tror de gjør det som er best for dyret, bare de gir det fôr og vann – og skifter sagflis en gang i uken. Kaniner som bor i bur er gjerne både rolige og «snille». Men dette bør ikke tydes som trivsel; en glad kanin utfolder sin personlighet som har både rampete og krevende sider.

Et aktivt og spenstig dyr som kaninen har ikke godt av å sitte i bur 20 timer eller mer i døgnet. Den lider hvis den ikke får mulighet til å løpe og hoppe på et stort areal, grave i jord, gnage på kvister – og ikke minst tilhøre en flokk. En ensom kanin er en ulykkelig kanin. Disse dyrene bør absolutt leve sammen med en artsfelle. (Men en hunn og en fertil hann bør ikke leve sammen i fangenskap, med mindre man har plass til svært mange kaniner.) Ellers får kanineieren selv ta den utfordringen det er å utgjøre en kaninflokk…

Kaniner er åpenbart ikke lettstelte dyr, slik som mange tror. Det er vanskelig å gi en kanin et tilfredsstillende liv. Men skal man åpne hjemmet sitt for kaniner, bør man gi dem en stor hage å grave, beite og sprette rundt i, et lunt hus/ innerom å lage bol i, artsfeller å leve sammen med – samt seg selv: Hvis det skal være noen glede for kaninene å leve sammen med mennesker, må man gi dem like mye oppmerksomhet og kjærlighet som en hund eller katt krever. Og kaninene bør ikke kjøpes fra en dyrebutikk, men gjerne fås fra et omplasseringshjem…

Mus
Mus er flinke til å løpe, hoppe, klatre og svømme. De er livlige, raske og nysgjerrige – og ikke minst flinke til å løse problemer på en oppfinnsom måte. Mus bor sammen i grupper, og er fredelige dyr. Gruppens territorium er inndelt i ulike funksjoner – skjulesteder, hvilested, toalett etc. er på bestemte plasser i den velorganiserte «musebyen». Hunnmus får unger flere ganger i året. Ungene bor i et bol, og moren passer på dem og pleier dem med stor omsorg. Ulike musearter har ulike preferanser med hensyn til område; skogmusene foretrekker villmarken, mens husmusene lever nær mennesker.

Dyrebutikkene selger mus enkeltvis, til tross for at dette er et dyr som gjerne lever sammen med mange artsfeller. Når mus blir kjæledyr, holdes de også i bur. En mus med eiere som følger dyrebutikkens anbefalinger blindt, kan risikere å ende opp med et bur på 30x20x30 cm3 å leve livet sitt i. Her kan musen kanskje bevilge seg to hopp frem og to hopp tilbake igjen langs burkanten. Men selv med et par leker, er dette en stimulifattig verden for et aktivt og intelligent lite dyr som en mus. Fordi mus lett finner veien ut av huset, hvis de blir sluppet fritt i en leilighet, egner de seg dårlig som «kjæledyr». Hvilken glede har dyrene av oss, når de ikke kan være sammen med oss? For vi kan jo ikke krype inn i buret til dem heller…

Hvis man allikevel har fått ansvaret for en mus, kan man gjøre tilværelsen så naturlig som mulig for den. Mus beveger seg kvikt over store avstander, og trenger derfor et stort bur eller helst et rom å bo i. Og stort vil si flere kvadratmeter – ikke et gjennomsnittlig kaninbur. Gi musene naturlike omgivelser – jord å grave i, kvister å klatre i, «pappslott» i flere etasjer, mange ulike former for skjule- og hvilesteder. Og for all del – gi musen din andre mus (av samme kjønn) å være sammen med. Har man en tam mus, er det selvfølgelig best å la den løpe løs. Man bør uansett prøve å sikre et rom som musen kan få sin frihet i.

Rotter
Rotter er lik mus på mange måter; de er nysgjerrige og intelligente og vet å ta seg frem uansett hindringer. De er raske og sterke, flinke til å løpe, hoppe, klatre og svømme. Rotter bosetter seg på mange ulike steder; i vannrør, under hus, i skog – men gjerne i nærheten av menneskers bebyggelse. De er også altetende – og i det hele tatt eksperter på å overleve under ulike forhold. En rotte har gjerne sin egen hule å bo i, men de lever allikevel sammen i kolonier, slik at det aldri er langt til naboen. Rottemødre er meget pliktoppfyllende mødre som bare forlater ungene for å skaffe mat. Rotter er svært sosiale dyr, og samarbeider gjerne om å utføre de nødvendige oppgaver.

Vanlige bur for tamrotter, som anbefales og selges av flere dyrebutikker, er 70x30x30 cm3. Her kan ikke dyrene få utløp for sin vitalitet og energi – de kan hverken løpe, hoppe eller klatre. Det finnes også rottebur til salgs på 20x15x15 cm3. I disse kan dyrene knapt snu seg.

Rotter er nok lettere å glede i et samliv med mennesker enn mus. Men de krever mer enn man tror. Det hender at ville rotter og mennesker har vennligsinnet kontakt med hverandre – slik at menneskene nesten ser på rottene som tamme. Rotter i et slikt forhold kommer og går som de vil. Blir man gitt ansvar for en tamrotte, er det imidlertid ikke så lurt å slippe den helt fri – rottegift, feller og tusen andre farer venter på den.

Ville rotter søker seg til mennesker, og lever gjerne i våre hus. Av det kan man anta at en rotte ser på det som et tilfredsstillende liv å romstere i en menneskeleilighet. Og det er nettopp det tamrotter bør få anledning til – gå fritt i leiligheten, og bestemme selv hvor den vil ha sine hvile- og skjulesteder. Rotter hører ikke hjemme i bur – medmindre burdøren er konstant åpen… Rotter er selskapelige dyr, som bør være sammen med en eller flere artsfeller (av samme kjønn). Men de setter også pris på kjærlig oppmerksomhet fra mennesker – noe de bør ha krav på når vi bringer dem inn i vår verden.

Marsvin
Marsvinet kommer opprinnelig fra høylandsslettene i Peru. De er fredelige små gressetere. Ungene kan ete selv noen dager etter fødselen. Røtter, korn og frø av friske planter står på menyen. Marsvin er nesten bestandig i bevegelse. Men når de hviler, kryper de inn i sine trygge huler. De lever i større grupper og i par, og vasker og steller hverandre flittig.

Marsvinet er ikke blant de dyr som skriker høyest når de blir tilbudt kummerlige forhold. Derfor tror folk flest at dyrene er tilfredse med dette – hvilket ikke er tilfelle. Det er vanlig å holde marsvin i bur på størrelse med rottebur – d.v.s. et areal som et par A4-ark. Her sitter mange marsvin alene hele livet i sine trange «hjem». Ikke kan de bevege seg nevneverdig – selv om de i vill tilstand er i konstant bevegelse. De kan heller ikke utfolde sitt sosiale liv.

Marsvinet hører ikke hjemme i vår del av verden, og det skulle vel derfor ikke være nødvendig å bringe den til fangenskap her, bare fordi vi bli fascinert av det beskjedne og stillfarne dyret. Men når dyrene først er i vår varetekt, gjelder det å respektere deres naturlige behov, selv om de stilltiende og fredelig sitter i de små burene de blir tilbudt. I likhet med andre dyr, hører heller ikke marsvinet hjemme i bur. Buret kan kun tjene som hvileplass hvorfra dyret kan gå hvor det vil i leiligheten. De må få naturlig materiale å gnage på, anledning til å løpe rundt som de vil, rikelig med skjulesteder – og en flokk. Flokken bør bestå av både artsfrender (av samme kjønn) og av deg selv. Marsvin bør også ha anledning til å beite på et større, men trygget, areal ute.

Undulater og andre fugler
Alle fugler som selges i dyrebutikker har en egenskap felles som gjør dem generelt uegnet for fangenskap; de er skapt til å fly over store avstander, noe som stort sett er umulig i menneskenes hus. Undulater er de mest populære «burfuglene». De vil derfor bli beskrevet spesielt.

Undulaten er en liten papegøyefugl – og som alle papegøyefugler flinke til å lære seg nye ferdigheter. De lever fritt i store flokker i Australia. De foretrekker gressletter, hvor de kan få tak i gressfrø. De bygger reir i trærne. Fuglene flyr raskt og langt i en rett linje. De klarer seg også bra beitende på bakken, og er flinke til å klatre. Undulater er svært selskapelige dyr. Ikke bare liker de å ha flokken rundt seg, det er også vanlig at de har permanente parforhold. De steller og kurtiserer hverandre livlig.

I fangenskap sitter undulater, som de fleste andre fugler, ofte i bur. Dessverre holdes de gjerne for dekorasjonens skyld, p.g.a. sitt fargeglade utseende. Bur med en gulvflate på 40×25 cm2 er ikke uvanlig. Men ingen levende vesener bør behandles som pyntegjenstander. Selv om undulaten synger, er den ulykkelig og utilfredsstilt hvis den sitter mesteparten av tiden uten mulighet til å bevege seg skikkelig. Hvis fuglen ikke vil fly, er det ikke fordi den trives godt i buret, men fordi den er redd, utrygg eller mangler krefter i vingene p.g.a. lite trening. Det er også hensynsløst å la et hengivent flokkdyr som undulat være uten selskap. De trenger både artsfeller og meneskelig selskap når de er i fangenskap.

En steppefugl som flyr over store strekninger kan aldri få et fullt ut tilfredsstillende liv i en leilighet. Eksotiske fugler burde få være i frihet i sine hjemland. Ønsker man kontakt med fugler, kan man heller gjøre seg venner med de ville fuglene som stadig omgir menneskenes bosetning. Imidlertid finnes det situasjoner hvor man blir nødt til å ta seg av undulater og andre «burfugler» også. I slike tilfeller bør man søke å tilfredsstille dyrenes basale behov, og det gjøres ikke ved hjelp av bur. La fuglene få selskap av andre fugler, og gi dem også din egen tid og hengivenhet. Sørg for at fuglene trygt kan fly fritt i leiligheten. Gi dem naturlige kvister og grener og andre interessante gjenstander å klatre og slå seg ned i. Prøv å veie opp for den trange plassen selv din leilighet er for et slikt dyr, ved å gjøre miljøet så interessant som mulig.

«Burdyr» – et ord uten mening
«Burdyr» er et ord vi har funnet opp for å innbille oss at små dyr som vi gjerne vil omgi oss med trives utmerket på liten plass, uten mulighet til å utfolde seg. Men ingen dyr er født for å bo i bur. Bur er en begrensning for dyrets basale adferdsbehov, og hindrer det i å utvikle sin personlighet. Bur er til for vår bekvemmelighets skyld, og ikke for dyrets beste. Alle dyr, enten de er store eller små, har behov for frihet til å røre seg og utforske sine omgivelser. Og alle flokkdyr trenger selskap. Har vi ikke anledning til å la våre dyr utfolde seg, bør vi ikke anskaffe oss dem.

Det er ikke tvil om at det ofte oppstår et kjærlig forhold mellom dyr og eier – selv når dyret bor i et lite bur. Dette betyr kun at dyret er glad for den tiden du gir det – men selvfølgelig vil det heller gjøre noe annet når du er borte enn å sitte i et bur og vente… Kjæledyrene er bare en del av menneskenes liv. Men menneskene har alt å si for dyrene. Derfor bør vi sørge for at dyrene har et rikt og interessant liv, også den tiden vi ikke tilbringer sammen med dem.

Kilder;
«Djurens rätt» nr. 2/96, NSMPD; ZOO – dyrenes liv, Gyldendal Norsk Forlag; samtale med dyrebutikkeiere, samt brosjyrer fra Norges zoohandleres bransjeforening.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1997.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. /Stott-oss

Bli medlem