Hvalfangst: Granatharpun er selvsagt ikke smertefritt

Tidligere førsteamanuensis Egil Ole Øen forsvarer hvalfangst i Aftenposten 27. juli. Det har han gjort i mange år, som del av Norges delegasjon til Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC), med en politisk agenda om å se saken gjennom fangstnæringens briller.

Tross dette burde det kreves redelighet når det gjelder hva det globale hvalfangstforbudet går ut på. Det gjelder kommersiell fangst, og det er bare Norge, Japan og Island som bryter det. Det tjener ikke Øen til ære at han prøver å «gjemme» Norges kommersielle fangst bak fangst drevet av urfolk.

Har kritisert Norge

Øen prøver å fremstille det som at IWC ser på Norge som et «foregangsland». Men IWC har flere ganger kritisert Norge for å undergrave IWCs miljøavtale. Å være «best i verden» på hvalfangst er en tvilsom ære når de fleste land tar avstand fra fangsten av miljø- og dyrevernhensyn.

Å være «best i verden» på hvalfangst er en tvilsom ære når de fleste land tar avstand fra fangsten av miljø- og dyrevernhensyn.

Å hevde at hvalen ikke aner noe når den skytes strider mot Øens egen forskning. Det er hans rapport NOAH bruker når vi sier at gjennomsnittstiden det tar før død, inkludert «momentant død», er ett minutt, at én av fem hvaler har en median-dødstid på seks minutter, og at det kan ta opp til ca. en halv time før hvalen dør.

Men både Øen og NOAH er henvist til å bruke nettopp forsøk, ikke praktisk fangst, for å beskrive hvalenes død. Det er ingen inspektører om bord på båtene. Det er siden 2012 ikke blitt registrert dødstid.

Det illustreres ved at ingen hvaler ble skutt og tapt i forsøket, men det vet man skjer under fangst.

Ett kontrollert forsøk er ikke sammenlignbart med forholdene i praksis. Det illustreres ved at ingen hvaler ble skutt og tapt i forsøket, men det vet man skjer under fangst.

Øens påstand om at hvalfangst er den «best kartlagte jakt og avliving av dyr i verden» er pussig, siden kartleggingen av avliving i den praktiske fangsten er ikke-eksisterende.

Flere hvaler er trolig endring i migrasjon

Å bortforklare at en granatharpun som sprenger i brysthulen (der man skal sikte), forårsaker smerte, er ikke faglig redelig. Jo lenger unna hjernen skuddet treffer, desto mer tid har hvalen på å føle på denne smerten. Det er kritikkverdig å gå ut i fra at bevegelser til skutte dyr er «reflekser». Sjøpattedyrenes fysiologi gjør tvert imot at man må være forsiktig med å tro at dyret er dødt selv om det ikke beveger seg.

Det er kritikkverdig å gå ut i fra at bevegelser til skutte dyr er «reflekser».

Øen hevder at andre dyr ikke har vern mot å bli skutt når de er drektige, men viltloven har yngletidsfredning som prinsipp. Den gjelder ikke sjøpattedyr, og både mor i følge med unge og høydrektige dyr risikerer å bli skutt.

Øen skriver at vågehvalbestanden har «vokst». Men leser man Vitenskapskomiteen for mat og miljøs rapport fra i år ser man at bestandsutviklingen er ukjent, og at flere hvaler i norske farvann ikke reflekterer noen vekst, men trolig endring i migrasjon, grunnet klimaendringer.

Verdsette levende hvaler

Hvalfangst bør stoppes av hensyn til dyrene. Men også fordi levende hvaler bidrar, gjennom resirkulering og redistribuering av næringsstoffer, til mer planteplankton og dermed mer liv i havet.

Hvaler øker også havets evne til å ta opp og lagre CO₂.

Det er på tide å verdsette levende hvaler.

Debattinnlegg av NOAHs leder Siri Martinsen, på trykk i Aftenposten 31.07.2022.

Støtt NOAHs arbeid for dyrene i havet! Bli medlem i NOAH!