Selkrigen

Fangst for videresalg med spesialutrustede fartøy startet imidlertid først på midten av 1800-tallet. I 1876 ble de første regler for regulering av selfangsten vedtatt og siden har forvaltningen utviklet seg gjennom internasjonale avtaler og regelverk.

«I Norge har selfangsten alltid vært en liten næring og få har livnært seg som selfangere.»

I Norge har selfangsten alltid vært en liten næring og få har livnært seg som selfangere. Den kommersielle verdien i fangsten ligger i skinnene. Huden brukes bl.a. til sko og tøfler mens pelsen brukes til vinterplagg. De mest eksklusive skinnene benyttes til pelskåper og jakker. I tillegg har spekket blitt benyttet til å produsere olje som deretter herdes og benyttes som matfett.

Først de siste årene har man forsøkt å selge kjøttet som menneskemat. Delvis for å utnytte selen bedre rent økonomisk, men også for å møte den økte kritikken og mostanden fangsten har blitt utsatt for de siste tredve årene.

Den norske selfangsten fikk være i fred i ca. 100 år. Riktignok ytret f.eks. Fridtjof Nansen noen kritiske bemerkninger i sin bok «Blandt sel & bjørn» på slutten av forrige århundre, men det var få eller ingen som reagerte så lenge selfangsten var noe som foregikk langt unna folk flest. Men da sterke TV-scener fra den kanadiske selfangsten kom rett inn i stua til folk på sekstitallet, vakte det et voldsomt oppstyr over hele verden. Filmen, som egentlig var ment som reklame for fangsten, viste bl.a. scener hvor selmødre ble drept og dratt bortover isen foran øynene på deres egne nyfødte selunger. En av de som reagerte sterkest var Brian Davies, som dermed startet IFAW (International Fund for Animal Welfare), en organisasjon som nå har vokst seg stor og har avdelinger i de fleste verdenshjørner.

«Da sterke TV-scener fra den kanadiske selfangsten kom rett inn i stua til folk på sekstitallet, vakte det et voldsomt oppstyr over hele verden.»

Inspirert av Canadas planer om en reklamefilm for selfangsten hadde også NRK sendt ut en fotograf for å ta bilder fra den norske fangsten. Men etter reaksjonene på den kanadiske filmen ble Thoralf Smith møtt med en kald skulder da han returnerte etter endt oppdrag. Pga. NRKs behandling av ham utviklet det seg til en konflikt som Smith aldri kommer til å glemme. Han ble utsatt for så mye personhets og forfølgelse at kona ble innlagt på nerveklinikk! Siden har materialet ligget låst inne. Smith tør ikke vise det frem av redsel for at historien skal gjenta seg. Som en følge av skandaler og en sterk kritikk mot fangstmetodene, ble forskrifter for fangsten utarbeidet av fiskeridepartementet i 1972. Samtidig ble det bestemt at offentlige inspektører skulle være om bord for å håndheve loven og forskriftene. Folk flest slo seg dermed til ro og aksepterte at selfangsten neppe var verre enn annen avlivning av dyr.

I 1979 ble det imidlertid nytt oppstyr. Den erfarne jegeren Gunnar Sundquist dro nysgjerrig og spent på sin første selfangstekspedisjon. Han ble umiddelbart sjokkert over fangstmetodene og over det faktum at forskriftene stadig ble oversett. Likeså undret han seg over hvorfor unge mennesker totalt uten skytetrening fikk utfolde seg fritt på selen. Tilbake i Oslo viste han sin Super 8 film for veterinærer, sakkyndige og journalister. Fiskeridepartementet avfeide det hele og pressen slo opp saken stort. Som med Smith ble også Sundquist utsatt for massiv hets. I hjembyen Ålesund opplevde han å bli overfalt på åpen gate og måtte til slutt flytte. Nå bor han i Haugesund – med filmen godt gjemt på loftet…

«Som med Smith ble også Sundquist utsatt for massiv hets. I hjembyen Ålesund opplevde han å bli overfalt på åpen gate og måtte til slutt flytte.»

En internasjonal handelsboikott av babyselskinn gjorde at den norske selfangsten gikk med underskudd på åttitallet. Den ble avhengig av statsstøtte og gikk en usikker fremtid i møte. Samtidig var selbestanden truet med utryddelse og kvotereguleringene ble strengere.

I 1988 kom så selfangstinspektør Odd F. Lindbergs rapport… Han hadde vært med fangstfartøyet «Harmoni» og vært vitne til en rekke lovbrudd. Media slo saken voldsomt opp mens Fiskeridepartementet avfeide det hele som løgn og gikk til frontangrep på Lindberg. Det kom bl.a. frem at en selfangstinspektør ikke trenger noen kvalifikasjoner for å bli utnevnt. Dette ble brukt mot Lindberg og en talsmann i departementet uttalte også om han: «Han har bare 7 års folkeskole og har aldri hatt noe skikkelig arbeid». Lindberg svarte med å melde til pressen at han hadde videofilm som bevis for sine påstander. NRK avviste filmen, men den ble vist over store deler av verden og skapte voldsomme reaksjoner og en stor proteststorm mot Norge. Som en følge av dette valgte regjeringen å forby fangst av babysel inntil videre. Samtidig ble en kommisjon oppnevnt for å granske forholdene rundt norsk selfangst i årene 1982-1988. Kommisjonen inkluderte ikke av et eneste medlem fra dyre- eller miljøvernorganisasjoner. Derimot to personer som hadde uttalt seg i negative ordelag om Lindberg før de ble utnevnt. Kritikken av disse forholdene ble avvist.

«Lindberg svarte med å melde til pressen at han hadde videofilm som bevis for sine påstander. NRK avviste filmen, men den ble vist over store deler av verden og skapte voldsomme reaksjoner og en stor proteststorm mot Norge.»

Motstanden mot den norske selfangsten var nå blitt enorm i utlandet. De fleste nordmenn aksepterte derimot myndighetenes vellykkede innsats for å sverte Lindberg. Han ble raskt utnevnt til en slags «Judas» uten noen form for pålitelighet.

Høsten 1990 ble kommisjonens rapport endelig lagt frem. Den konkluderte bl.a. med følgende: «Kommisjonens generelle inntrykk av norsk selfangst i årene 1982-88 er at fangstreglene stort sett er blitt overholdt. Det har imidlertid funnet sted en del regelbrudd. De fleste av disse synes å ha vært sjeldne og sporadiske. Men enkelte regler synes å være blitt overtrådt i ganske stor utstrekning.» (…)
For øvrig omhandlet det meste av rapporten argumenter mot Lindbergs rapport og film fra 1988-sesongen.

«På tross av at utvalget påpekte en rekke lovbrudd var konklusjonene så runde i formen at pressen slo opp det hele som en «avkledning» av Lindberg.»

På tross av at utvalget påpekte en rekke lovbrudd var konklusjonene så runde i formen at pressen slo opp det hele som en «avkledning» av Lindberg. Folk flest slo seg til ro med dette og protestene var små. Julen 1990 ble Odd F. Lindberg slått ned i Fredrikstad og innlagt på sykehus med ribbensbrudd… Og nok en gang hadde myndighetene ridd av stormen.

I disse dager drar fangstfartøyene ut for å ta for seg av årets kvoter. Den stadige støtten er på til sammen 13 millioner. Myndighetene forsøker å holde liv i en næring som ikke lenger har noe marked. Norske og internasjonale miljø- og dyrevernorganisasjoner er i ferd med å miste troverdigheten. Fangstfolkene er redde for sine arbeidsplasser og det de kaller «en livsstil». Tiden ser ut til å være moden for den definitive SELKRIGEN.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #4/1991.

Vi trenger din hjelp for å kjempe for dyrenes rettsvern. Klikk her for å støtte vårt arbeid.