Intervju: André Holm - Rovdyrpolitikk og skogen som medisin

– Jeg vokste opp kliss inntil Østmarka, og elsket å være ute i skogen. Jeg gikk på turer alene, og det var ofte leteaksjoner for å finne meg, for jeg ville ikke hjem, jeg ville være ute, forteller André, og forklarer hvorfor akkurat ulven tidlig var en stor interesse:

– Som liten leste jeg Fantomet, som finner en såret ulv i skogen som han tar seg av, og som etter hvert blir hans faste følgesvenn. Så jeg gikk rundt i skogen dagen lang og drømte om å finne en såret ulv som kunne bli min beste venn. Men bestefaren min var kjapp med å knuse den drømmen, for det fantes ikke ulv i Østmarka, sa han, så jeg burde heller satse på å finne en såret rev!

– Men så kom ulven til slutt?

– Ja, plutselig er det faktisk ikke lenger sant at det ikke finnes ulv i Østmarka. Og siden 2012, da det første ulveparet i nyere tid etablerte seg så nært hovedstaden, har jeg hatt flere fantastiske opplevelser. Jeg får fortsatt gåsehud når jeg tenker på en natt for noen år tilbake, da jeg hørte ulvevalper leke og krangle nær meg. Jeg satt musestille og bare lyttet og tenkte: “Nå er de like ved, nå er de rundt meg.” Jeg satte opp kameraet mitt og dro – og kunne ikke tro mine egne øyne da jeg fikk se det opptaket neste dag.

Det var nettopp dette opptaket som gjorde at André lanserte sitt første foredrag om Østmarkaulvene i 2019. På det tidspunktet var reviret i Østmarka det største i landet i antall ulver. Og det til tross for at tusenvis av mennesker går på de samme stiene som ulven hver måned.

– Hva tenker du om den ulve-fiendtlige politikken vi fører i Norge?

– Ulven er sky, den gjemmer seg når det går folk forbi, ofte er den like ved, men helt skjult. Det er ikke mange som har sett ulven i Østmarka, men det er garantert mange som har vært rett i nærheten av den uten å vite om det. Og det viser jo at sameksistens er mulig, til tross for at noen hevder det motsatte. Jeg driver ikke ‘ulve-safari’ når jeg har med skoleklasser eller grupper i skogen. Vi unngår å forstyrre ulvene og viser alltid stort hensyn til deres rett på ensomhet. De som er med innser snart at selve opplevelsen, den kommer av å være i skogen og bare vite at ulven finnes her, at man går på samme stier og i samme skog. Man trenger ikke å se ulven for å kjenne på dette.

– Du snakker i foredraget ditt om at Østmarka-ulvene burde ‘gis på blåresept’ – hva mener du?

– Studier har vist at urskog og vilt dyreliv kan brukes som terapi, at dette er medisin. Vi er ikke så flinke til å trekke denne sammenhengen i Norge enda, men i blant annet Canada har man sett sammenhengen, så her får du opphold i naturen på blå resept.

Da en god venn nylig stod midt i en livskrise og innrømmet at han trengte hjelp, tok André ham med ut på turer i Østmarka.

– Vi tilbragte mye tid i skogen, og sporet ulvene. Og det gikk ikke lenge før han følte seg bedre. Det er dette skogen gjør med deg. Vi må bli bedre til å forbinde natur, vill natur, med helse. Og de som vil ødelegge skogen, kvitte seg med rovdyrene og det siste ville vi har igjen i Norge, de bør huske dette.

«Studier har vist at urskog og vilt dyreliv kan brukes som terapi, at dette er medisin»

At skogen kan bety mye for helsen, det har André selv følt på kroppen. Han forteller om kreften, om å få dødsdommen, men mot alle odds bli bedre. 10 lange måneder i en seng på Radiumhospitalet med knallharde cellegiftkurer, og om drømmen om å komme seg ut i skogen igjen som holdt han oppe.

– Dette var jo 20 år siden nå, og mye har skjedd med cellegift siden den gangen. Men jeg ble bedt å være med i et forskningsprosjekt, fordi man ville rett og slett finne ut av hva det var som hadde gjort at jeg overlevde.

– Hva tror du selv kan ha bidratt til at du kom deg gjennom det?

– Da jeg lå på sykehuset ba jeg mamma hente minneboka mi, med bilder fra Østmarka og turene mine der. Jeg husker at jeg lå og bladde i den, og kunne nesten kjenne på å være der, lukten av skogen og lyset mellom trærne. Og jeg bestemte meg for at hit skulle jeg tilbake. Det var ikke snakk om ‘om’ jeg kom meg tilbake, men «når». Jeg skulle tilbake til å være den gutten som gikk i Østmarka og lette etter ulvespor og som sov ute. Det var hele motivasjonen min, og når du er så syk, så kan du ikke gi opp håpet.

– Og du kom deg tilbake til Østmarka igjen?

– Ja, og det høres kanskje morbid ut nå, men på en måte er jeg nesten litt glad for at jeg gikk gjennom det jeg gjorde – for nå ser jeg på livet med nye øyne. Jeg tenkte det, da jeg kom meg ut i skogen igjen, at det er jo dette som er meningen, det er dette jeg skal gjøre. Jeg skal spore rovdyr og snakke om skogen og de ville dyrene til alle som vil høre om det. Jeg forlanger ikke mer, det heftigste jeg kan oppleve er norsk natur og de ville dyra.

– Når man vet hvor viktig naturen vår er, og de ville dyrene, hva tenker du da om at rovdyrene våre er så truet som de er?

– Vi liker å tro i Norge at vi er best i klassen når det gjelder dyrevelferd, natur- og dyrevern, men dette er jo ikke sant. Vi er så heldige å faktisk ha de fire store rovdyrene bjørn, ulv, gaupe og jerv, i tillegg til andre ville dyr. Men hvordan behandler vi disse? For en politiker kan det virke som skog er skog, men det er jo ikke det. Det er denne her uberørte skogen som er så viktig, og per i dag er det bare tre-fire prosent igjen av denne i hele Norge.

«Vi liker å tro i Norge at vi er best i klassen når det gjelder dyrevelferd, natur- og dyrevern, men dette er jo ikke sant»

– Vi har jo nasjonalparker, da?

– Joda, vi har det. Men hvorfor kan vi ikke gjøre som de gjør i blant annet USA, hvor nasjonalparkene er helt fredet, og ikke kan jaktes i. Det burde være et minimum, tenker jeg. Kanskje vi kunne markedsført nasjonalparkene våre bedre, organisert turer med guide hvor man klarte å kombinere naturopplevelser med bærekraft. Vise at rovdyrene våre og den ville naturen er en opplevelse i seg selv, uten at man snakker om jakt. Det er jo de levende dyrene, og nærheten til disse, som er hele opplevelsen.

«Hvorfor kan vi ikke gjøre som de gjør i blant annet USA, hvor nasjonalparkene er helt fredet, og ikke kan jaktes i. Det burde være et minimum»

Opplevelser på dyrenes og naturens premisser er noe som virkelig engasjerer André:

– Vi vet at utenlandske turister kommer hit og føler det nesten som om det er et eventyr – tenk å kunne få bevege seg i områder hvor det finnes ulv, bjørn og gaupe. Det gir en ærefrykt. Jeg husker spesielt et ektepar fra Storbritannia som skulle feire bryllupsreisen sin her – og det de ønsket mest av alt, det var å gå en tur i Østmarka og vite at her hadde de ulven tett på. Og selv om sannsynligheten for at vi får se ulv eller gaupe er så liten at den knapt er til stede, så er spenningen der. Disse menneskene ville ligge ute, brenne bål på kvelden, og kjenne på den nærheten til den ville naturen og dyrene som lever her.

– Du viser film om rovdyra til barneskolebarn – hvorfor?

– Foreningen for Våre Rovdyr og jeg drar rundt på barneskoler i hele Norge med «Tett på Rovdyra» – en film av mine opptak av bjørn, jerv, gaupe og ulv. Mange lærere har i etterkant fortalt oss at de mener at denne filmen burde vært obligatorisk for norske skolebarn å se. Jeg tror det er svært viktig at vi klarer å formidle gleden av en levende natur – med ville dyr – til barn. I dag drives det omtrent reklame for jakt, og Norges Jeger- og Fiskerforbund tilbyr foredrag og aktiviteter rettet mot barneskoleelever som de påstår vil øke barns forståelse for natur. Men her mener jeg vi feiler. Jeg synes det er langt viktigere å lære barna å ta vare på den levende skogen, og de levende dyrene. Det må være mer spennende å kunne følge sporene etter en levende gaupe, eller ulv, eller jerv – eller til og med en elg eller en rev – og kunne føle nærværet til disse dyrene, enn det vil være å jakte på og drepe dem.

«Tenk å kunne få bevege seg i områder hvor det finnes ulv, bjørn og gaupe. Det gir en ærefrykt»

André ser hvordan holdninger hos barna han møter skapes av nærheten til naturen:

– I fjor vinter hadde jeg med en gruppe inn i skogen, deriblant en gutt på åtte år. Han ble så fascinert. Han hadde ikke noe kunnskap om rovdyr fra før, men han kom tilbake fra den turen og laget et helt foredrag om ulvene i Østmarka som han så viste frem på skolen sin i Asker. Jeg ble så glad, det viser at om man bare engasjerer barna, så får de en interesse for levende dyr. Barn har som oftest en medfødt evne til empati med dyr, og til å se på dyr som likeverdige. Men så blir de trukket mer og mer bort fra dette, fordi de liksom skal læres opp til at dyrene er her for oss, ikke med oss. Jeg er redd for at vi feiler med den barnepolitikken som blir ført i dag. Det burde handle om å gi barna den gaven det er å bry seg om dyrene. Å fjerne oss selv fra naturen, og fra de ville dyrene vi deler naturen med, det er å bite oss selv i baken, tror jeg.

– Du har sagt at du pleide å jakte selv – men la børsa vekk for 10 år siden?

– Jeg begynte å gå på jakt da jeg var i tenårene, og jaktet mest på rype og skogsfugl. Jeg likte å være ute i naturen, og tenkte vel at dette var en slags forlengelse av dette. Men så begynte jeg etterhvert å se hvordan det rett og slett ble mindre fugler. Der hvor man før kunne se 200 fugler om dagen, var det plutselig langt færre. En av de siste jaktturene jeg var på så jeg ikke to ryper om dagen engang. Men fortsatt er det tillatt med jakt. Jeg la børsa på hylla for over 10 år siden, og den kommer aldri til å bli tatt frem igjen. Jeg har ikke lenger noen glede ved å drepe. Nå kjenner jeg på en langt større glede bare ved å være tilstede i naturen, å dele skogen med de ville dyrene.

– Å se dyrene levende ute i naturen er mer spennende?

– Ja, mye mer spennende. Og jeg trenger ikke å se dem engang, det er nok å vite at de er der ute, at vi går rundt i samme skog. Det å gå i Østmarka å kunne se spor etter ulv, eller avføring fra gaupe eller avtrykk i snøen fra en jerv, den spenningen det gir meg, den overgår det jeg noen gang følte da jeg gikk på jakt. Å sitte og tenke at det kanskje lusker en ulv i nærheten, det gir meg gåsehud, rett og slett. Jeg tror at mange som driver med jakt hadde kommet til å ha samme opplevelse. At om de hadde latt være å ta med seg en børse ut i skogen, så hadde de fortsatt hatt den samme turopplevelsen, den samme spenningen, helt uten å jakte på og drepe dyr. Nå har jeg til og med fått meg en kråke-venn som kommer så snart jeg parkerer bilen, og så hopper sammen med meg og bikkja innover stien.

– Hva betyr det for deg å få dele dine opplevelser i foredragene dine?

– Å se at folk kommer for å høre på meg, at et helt rom bare sitter bom stille og lytter og ser på mine bilder og opptak, det er helt sjukt. At folk tar kontakt i ettertid og forklarer at de ser på skogen og rovdyrene med nye øyne etter å ha hørt mitt foredrag, det gjør meg rørt, rett og slett. Noen sier de har fått opp øynene for en annen livskvalitet. Det er jo helt vilt – tenk at her står jeg, som er utdannet bilelektriker – og som skulket skolen for å løpe rundt i skogen – og snakker til forskere, professorer, leger, psykologer, som i etterkant forteller meg at de har brukt dette i jobben sin – det er jo nesten ikke til å tro.