Minas myke side

av Siri Martinsen, hovedfoto: Tarjei Ekenes Krogh

Mina Hadjian er programlederen med et temperament som har blitt for mye for både den ene og den andre kanalen de siste årene. Men virkelig sint blir hun bare for overgrep mot dyr og mennesker.

– Det er to ting som virkelig engasjerer meg, og det er menneskerettigheter og dyrs rettigheter, sier Mina med en gang hun slenger seg ned i sofaen på Revolver – møtestedet er ikke valgt av hensyn til Minas rykte som revolverjournalist med pistolene hengende løst i beltet, men fordi de har Oslos største vegetar-burger.

Det er ikke mange dagene siden NOAHs Ark tok kontakt med Mina, vi hadde hørt rykter om at hun var imot pels. Straks etter får vi en mail med linjene; ”Så fett at dere tar kontakt. Dette er saker jeg brenner intenst for!!” Og før man får slått på diktafonen er Mina i gang med en mindre hyggelig reiseskildring.

– Jeg har nettopp vært og filmet i Thailand. Der var jeg mye sint! Det skal være et buddhistisk land, men det synes ikke mye i praksis – hjemløse hunder som sparkes unna, alle dyrene som holdes i fangenskap fordi turister er villige til å betale penger for å tas bilde av med et eller annet fastlenket dyr. Et sted så jeg en ørn i bur, og en apeunge i kjetting! Kan det være så vanskelig å forstå for folk; ikke la seg ta bilde av med aper på armen eller sittende på elefanter? Jeg har filmet masse idiotiske turister – de jeg reiste med måtte dra meg bort fra steder med dyreoppvisninger fordi jeg ble så forbanna.

– I Norge skjer kanskje utnyttingen mer fordekt?

Mina Hadjian som poserer for kamera

– Jo, absolutt. Søsteren min skulle jobbe på slakteri og stappe pølser i tre uker. Hun holdt ut i tre kvarter før hun ringte meg og utbrøt ”Fy faen for et sted!”. Det var siste gangen hun spiste pølse. Men det er vel Norge i et nøtteskall – alt som skjer bak lukkede dører er greit. Norge og Iran, oppsummerer Mina om sine to fedreland.

Mina vokste opp i England – landet med flest vegetarianere i Europa. Men det var en helt vanlig ”barnebondegård” som fikk henne til å slutte å spise kjøtt som fireåring.

– Vi dro på klassetur med førskolen, og læreren pekte på en fugl og sa til meg ”Det der er en kylling”. ”Nei!” sa jeg. ”Jo”, sa han. Det betyr at jeg har spist sånne dyr, tenkte jeg, og bestemte meg for å aldri røre kjøtt mer. Jeg skulle ikke spise noen som hadde levd. Jeg begynte jo å spise litt kjøtt igjen i tenårene, men spiser veldig lite av det. Nå er det populært å være vegetarianer, men jeg tror det har mye med trender å gjøre, når Chris Martin i Coldplay er veggis, så vil alle bli det. På en måte er det bra at det er en trend. Men det litt surt at det må være mote før du kan forstå at ethvert liv er verdt noe.

«Nå er det populært å være vegetarianer, men jeg tror det har mye med trender å gjøre, når Chris Martin i Coldplay er veggis, så vil alle bli det.»

– Mange ser på dyr som om de var til for oss…

– Jeg synes det er veldig naivt, det kan sammenlignes med hvordan hvite prøvde å dominere kloden, det ligger en overlegenhet i det.

– Har vi rett til å dominere dyr?

– Absolutt ikke, vi hadde ikke hatt rett til det om vi kunne lese dyrs tanker engang. Man rangerer etter intelligens og ”søthetsgrad”, men alle dyr har samme smerte, blir lei seg hvis ungene dør eller hvis de blir satt i kjetting.

– Hvilken utnytting av dyr provoserer deg mest?

– Alt opprører meg, all disrepsekt overfor dyr er ekstremt provoserende. Men kanskje en av tingene som provoserer mest er jakt – særlig jakt på ulv: Med helikopter og fullt utstyr forfølger man noen få individer. Men det er menneskene som bor i ulvens land – det er ulvene som var her først, de er ikke ”på besøk”.

Mina har gjort det slutt med en tidligere kjæreste på grunn av jakt – skjønt ”det var ikke det eneste som var galt med ham”…

– Han visste godt hva jeg var opptatt av av, sa alle de riktige tingene – om dyr også. Så ringer han meg fra et nachspill en dag, og forteller ”nå har jeg akkurat skutt to måker”. Jeg ble så sint, at jeg mista telefonrøret i bakken. Det er en ekstrem respektløshet ved jakt. Det skal være så macho; nå skal vi ta på de tøffe klærne og dra ut og jakte. Selvfølgelig ”vinner” de! De har de største våpnene, hva faen skal dyrene stille opp med? Jeg prøvde å forklare det for eks-en etterpå: «Se for deg en scene – jeg er ute i skogen og ser en hjort, min første innskytelse er å være helt stille, og så tenker jeg Gud så flott å få oppleve dette. Samme situasjon – du er i skogen, hva tenker du? ”Faen, nå skulle jeg hatt børsa.” Derfor vil jeg ikke ha deg på min planet», konkluderer Mina.

En som Mina gjerne vil ha på sin planet, er Viggo – en liten hund med mye hår på hodet og lite på kroppen. Viggo ser ikke særlig skrekkinnjagende ut – likevel opplever Mina at folk trekker unna både hunder som er større enn ham og barn når Viggo vil hilse, noe som gjør henne så irritert at hun gjerne fyller bloggen sin med det.

«Se for deg en scene – jeg er ute i skogen og ser en hjort, min første innskytelse er å være helt stille, og så tenker jeg Gud så flott å få oppleve dette. Samme situasjon – du er i skogen, hva tenker du? Faen, nå skulle jeg hatt børsa. Derfor vil jeg ikke ha deg på min planet, konkluderer Mina.»

– Jeg synes det virker som om folk har fått et mer unaturlig forhold til dyr – da jeg var liten ble jeg opplært til å sitte stille, rekke frem hånden slik at hunder kunne hilse på meg. Nå virker det som om mange lærer ungene sine å være redd for dyr. For mange mennesker er dyr bare annenrangs familiemedlemmer, som ikke betyr så mye. Jeg synes dyrene skal være førsteprioritet, slik som barn.

– Noen velvalgte ord om dyr i sirkus?

– Jeg håper virkelig dere får gjort noe med det. Sirkus og zoologisk hage – det er rett og slett dyremishandling. Dyr i sirkus har ikke valgt det selv. Sirkusene argumenterer med at dyrene ”har det så bra, de får jo mat og kjærlighet” – men mesteparten av tiden står de inne i en vogn! Elefanter som skal leve ute på savannene… Å dra dyr rundt for at vi skal se på dem i sirkus er helt 1700-talls. Og barna som skriker etter elefanter – det er selvsagt noen som har sagt til dem at det er stas å se på. Jeg skulle ønske noen sa til meg da jeg var liten hvordan det egentlig henger sammen, så jeg hadde sluppet å være med på det. Det er så unødig når man ser hvor stor suksess det er med sirkus uten dyr. Menneskelige prestasjoner – det er kult, det er sirkus!

For tiden jobber Mina i Studio Fem på TVNorge – et debattprogram med ni kvinner som alternerer som programledere – deriblant Eli Hagen, Kari Simonsen og Karita Bekkemellem. Og de fleste kvinnene har pels. Hvordan har Mina tenkt å få dem på bedre tanker?

– Der er tragikomisk hvordan det ligger haugevis med pels i den trange garderoben til Studio Fem. Jeg jobber sammen med oppegående og velinformerte mennesker, og likevel… Det er en merkelig uvitenhet rundt dyr. ”Nå ser jeg at dyrelikene deres ligger på stumtjeneren igjen”, roper jeg inn i sminken. Da svarer de ”Nei, nei – det er ikke sånn nå som det var før, dyrene blir ikke mishandlet lenger!” Herregud – de blir skrellet for å bli brukt som jakker! ”Hva mener du, tror du at de har dødd av naturlige årsaker?” spør jeg, og får svaret ”Ja”! De tror at dyrene har det fint og flott, og så får de en deilig sprøyte og sovner – ikke at det er noe bedre, men ærlig talt! ”Du vet at de gir dem støt i ræva for at de skal dø.” sier jeg. ”Nei, nei, nei – det var før i tiden”, svarer de… Det er ikke engang alle som tar poenget hvis man sier at man er imot pels – jeg sier heller at jeg er imot dyremishandling, hvem kan egentlig være for det?

Mina slenger ideer ut i luften – kanskje hun kan lage et program om pels, ta med damene ut på pelsfarm, legge små hjerteformede kort med bilde av en flådd rev i lommene deres…

– Det er en prosess… Man må ofte bruke humor for å få folk til å forstå, få dem til å komme på ting selv. Neste vinter – da skal de ha sluttet med pels, sier Mina og teller over hvem som er med og hvem som fortsatt må få et vennlig spark i baken i riktig retning.

– Jeg arvet selv en pels av bestemoren min, men den begravde jeg isteden, sier Mina – og legger til at hun gjerne gjør det igjen, hvis NOAH skal ha en aksjon.

– Som mediamenneske, hva tenker du om medias fremstilling av dyr?

– Det er gjerne slik at man i mediene liker å skrive om dyr på to måter: Enten ”kosesaker” – eller at en sak vinkles til en ”kosesak” selv om den ikke er det: ”Funnet i live etter tre uker, levde på veggtapet” – det er gladsak… Men hva skjedde med den jævelen som vanskjøttet dyret i tre uker? Det får vi ikke vite. Det viktige er at vi mennesker har ”reddet” dyret. Det er selve kosevinkelen. Den andre varianten er om et dyr som har vært ”slemt”: ”Spist av rottweileren sin” – hvorfor skal vi i Norge vite om en hund i Tyskland har bitt noen? Mediene karikerer dyr, og går sjelden i dybden av saker som har med dyrs rettigheter å gjøre.

Mina ønsker selv å lage annerledes reportasjer om dyr: Hun har intervjuet eieren av en bjørnefarm i Kina, der bjørner sitter i bur og tappes for galle fra et metallrør i magen – og intervjuet de som har reddet flere hundre bjørner fra slike farmer. Hun tenker på å lage reportasje fra slakteri, pelsfarm – de stedene folk ikke vil se. Så utbryter hun:

– Men hadde det ikke vært så utrolig kult om vi mennesker isteden kunne gå skikkelig inn for å ha et positivt forhold til dyr! Man skulle hatt statlige forskningsprosjekter på hvordan vi kunne legge bedre til rette for de andre dyrene – hva vi kan gjøre for dem… Istedenfor å støte dem fra oss, og presse dem mer og mer inn i roller som de ikke skal ha.

«Det er en ekstrem respektløshet ved jakt. Det skal være så macho; nå skal vi ta på de tøffe klærne og dra ut og jakte. Selvfølgelig ”vinner” de! De har de største våpnene, hva faen skal dyrene stille opp med?»
– Mina Hadjian

Mina skriver like ivrig i notatblokken sin som den som intervjuer henne, ideene dukker opp mens hun snakker – om hva vi mennesker kunne ha gjort, hvis vi bare hadde hatt hodet litt bedre skrudd på:
– Den perfekte verden ville vært om vi kunne ha fokus på det som var bra for oss og dyrene – for eksempel at vi som bør ha vett på å ikke spise andre, ikke gjør det…, sier hun, og legger til: – Skriv at jeg skal prøve det aller beste jeg kan for å bli vegetarianer igjen! Jeg liker ikke å bli satt i bås som ”kjøtteter”. ”Åja, du er kjøtteter” – jeg tenker ikke på meg selv som det…

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2009

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.