Foto: Asger Simonsen

Anne B. Ragde: - Jeg må si ifra når det gjelder dyr


av Siri Martinsen

Forfatter Anne B. Ragde har ofte dyr med i romanene sine, ikke minst hunder. En av hennes hjertesaker er at hunder – og andre dyr – må få lov å være seg selv.

Anne B. Ragde skriver krimbøker for både voksne og barn. I barnekrimserien Felix-bøkene er Boxer-hunden Felix med på å løse mysterier. Bøkene har de illevarslende navnene Strupetaket, Blodsporet, Hundegalskap og Valpefabrikken, og forsidene er prydet med tegninger av hunder som glefser og knurrer. Men det betyr ikke at Ragde var noen tilhenger av den gamle hundeloven, som nærmest ga inntrykk av at hunder først og fremst var et skummelt samfunnsproblem. Tvert imot har Ragde alltid vært en ivrig forsvarer av nettopp hunder.

”En hund som biter skal jo ikke avlives, det er for billig og enkelt.”

– Det er helt forferdelig at vi har hatt en lov som har tillatt å avlive hunder bare de glefser eller sier i fra at de er ukomfortable. En hund som er trykket opp i et hjørne har ingenting annet enn munnen sin, og da må den bite. Det er også feil å tro at bare en hund biter så er den farlig. Det er mange former for biting; biting når hunden er valp og begynner å bruke tennene sine, biting i lek eller biting for å forsvare seg. Det er noe annet enn for eksempel en politihund som hopper fremover for å ta tak i noen med bitt. Man må jo skjønne at det er mange forskjellige former for biting. En hund som biter skal jo ikke avlives, det er for billig og enkelt.

Anne B. Ragde har skrevet om hunder i flere av sine bøker. Foto: Lasse Berre.

– Hvordan synes du holdningene til hunder har utviklet seg under den loven vi har hatt i snart 20 år?

– Jeg synes generelt det har gått feil vei med holdninger til hunder i samfunnet i det siste. Hunder kan jo ikke gå løse engang. Det skal være kort line overalt. Hunder som får gå løse er mer vanlig i andre land, og da ser man at de har en helt annen adferd. Med en gang de får gå frie er det mindre stress. Jeg hadde en boxertispe som var rasende på andre tisper. Av og til når det passet seg, spurte jeg folk om jeg kunne ta av båndet på henne for da oppførte hun seg annerledes, og gjorde jeg det så gikk luften fullstendig ut av henne. Da ble det ikke mer bråk. Vi skal ha kontroll på dyrene hele tiden her i Norge. Det synes jeg er helt crazy. Om man ser gamle filmer, er det hunder overalt som springer rundt løse uten at det er noe problem. De er selvstendige dyr. Og da blir det ikke slik at de biter, for de har mulighet til å komme seg unna situasjoner i stedet. I går så jeg en Golden Retriever løs ved siden av en mann i byen her, og da snur jeg meg og blir forundret. Det har blitt så sjelden. Jo lengre nord du kommer, jo strengere føler jeg man er med hundene. Man skal ha kontroll hele tiden.

– Den nye loven sier at eier skal ha kunnskap om hunder, tror du de fleste har det?

– Det er mye ukunnskap når det gjelder dyr. Spesielt under koronapandemien tror jeg veldig mange har kjøpt seg hund for å ha selskap, noe å «holde på med» – uten at de vet så mye eller har tenkt så mye over hundens behov. Mange tror at hunder er «synske», at de snakker norsk og forstår hva vi mener. Men det må gå andre veien; vi må lese hunden og kommunisere med hundene ut i fra deres språk. Det er det mange som ikke forstår. Jeg tenker at man må sette av et helt år hvis man skal få en valp inn i familien. Man må følge med hele tiden, man kan ikke kjefte på en valp, man må lære den alt.

”Vi må lese hunden og kommunisere med hundene ut i fra deres språk.”

Hundens forventninger begynner når du låser opp døren og kommer hjem om ettermiddagen. Da tenker hunden; «Oi nå begynner dagen min!». Men da er jo dagen «slutt» for oss mennesker, da skal vi slappe av. Så får hunden kjeft fordi den i det hele tatt eksisterer, og blir bedt om å gå å legge seg. For menneskene skal spise middag og sløve foran tv-en. Du kan ikke ha hund med den innstillingen, dyrene bør styre dagen. Om du ikke har overskudd til å la de gjøre det, så skal du ikke ha hund. Men man skal ikke ta livet av dyret bare fordi man selv feilberegnet hvor mye overskudd man har.

– Burde folk verdsette dyrs liv høyere?

– Veterinærer er veldig høyt opp på selvmordsstatistikken, og jeg tror det kan være fordi folk kommer inn for å avlive familiedyrene sine uten grunn. De kommer bare inn for å avlive – kjøpe en tjeneste. Det tror jeg tar veldig på hvis man i utgangspunktet bryr seg om dyr.

– Hvordan begynte engasjementet ditt for dyr?

– Da jeg var bitteliten hadde vi en hund som ble 22 år på gården til farmor og farfar. Jeg var på gården der hver sommer. Og hunden kjente lyden av skrittene mine – selv om jeg hadde vært borte i 10 måneder. Det skjedde mye trasig på gården, og mye trasig i familien min på den tiden. Men den hunden var der hele tiden. Den var det eneste stabile i livet mitt. Jeg lærte mye av hunden. Søsteren min har det likedan.

Bildet viser Anne B. Ragde med sin hund.
Ragde har alltid hatt et nært forhold til hunder, her med sin nåværende hund Millie. Foto: privat.

Jeg har også jobbet aktivt for dyrevern en periode, og tatt vare på forlatte hunder i Trondheim for eksempel. En gang gikk jeg inn i en leilighet sammen med politiet, der det var en hund som hadde vært alene med en død mann i 3 dager. Den var helt rabiat, men jeg klarte å roe den ned, for jeg så at den var redd. Det er jo ikke noe farlig med slike hunder, jeg synes bare synd på dem. Den har vært med meg bestandig denne følelsen for hunder. Men jeg har en veldig fortrolighet med alle slags dyr. Kanskje unntatt edderkopper, men jeg begynner å bli litt glad i dem også.

– Det er ikke bare hunder som er utsatt for holdninger om at vi skal kontrollere dem, det gjelder jo også ville dyr…

– At vi skal kontrollere alle ville dyr er jo en forvrengning av virkeligheten. Vår generasjon har jo fortsatt noen ville dyr rundt oss. Men jeg tror at om 3-4 generasjoner er det nesten bare i dyreparker det finnes ville dyr…

”At vi skal kontrollere alle ville dyr er jo en forvrengning av virkeligheten.”

Alle habitatene som dyrene lever i kommer til å være tørket ut. Alle dyrene vil dø. Isbjørnen må jo lengre og lengre nordover. De sulter i hjel på øyene etter hvert som isen smelter. Det er bare et tidsspørsmål før man innfører jakt på isbjørn igjen, siden det blir flere møter mellom folk og isbjørner. Tigeren forsvinner sikkert også. De kommer til å være igjen i dyreparker, der vi skal se på dem og gjette oss til deres ville adferd.

– Tenker du at dyrehager er noe bra sted for ville dyr?

– Jeg var nettopp i en dyrehage med barnebarna våre. Jeg lot som ingenting da vi så på tigeren, men jeg følte at det var forferdelig. Den bare gikk frem og tilbake hele tiden. Den tigeren hadde jeg virkelig vondt av, men jeg ville ikke si det til barnebarna. Det var vond å se på. Fælt.

– Hva tenker du om at vi driver jakt på rødlistede dyr i Norge?

– Det er helt forferdelig at vi jakter på gaupe. Det er galskap, rablende galskap. Jeg kjenner jeg koker når jeg tenker på gaupejakta. Det er forferdelig at vi skal dytte sauene foran oss, nærmest bruke sauer som et våpen for å få lov til å skyte bjørn, ulv, gaupe og jerv.

«Det er helt forferdelig at vi jakter på gaupe. Det er galskap, rablende galskap.»

Det er ingen grunn til å dra ut jervunger fra hiene, å avlive dem på fjellet, det er rablende galskap det også. Bare fordi vi skal ha noen sauer gående, som ingen passer på! Det er så tullete.

– NOAH har nettopp vunnet en rettssak mot staten over ulvejakten.

– Jeg har fulgt med på det, og det er veldig bra. Men spørsmålet er om det blir konsekvenser av det i praksis. Vil myndighetene rette seg etter en slik dom? Det er der det største problemet ligger, ikke i rettssalen. Det er bra man har vunnet, da har man argumentene. Men om myndighetene kommer til å respektere det, er jeg ikke sikker på. Jeg har vært mye i Østerdalen og kjenner godt holdningene til ulv blant noen grupper der. Det eneste de bryr seg om er snus, biler, snøscootere og våpen…

Jeg var på bokturne med barnebøkene mine for noen år siden, og begynte i Elverum. Da snakket jeg med barna i andre- og tredjeklasse om ulv og jerv , og spurte «hva kaller dere ulven og jerven og bjørnen her»? «Det svineriet der», svarte barna. Og det var små unger – som hadde lært dette hjemme. Fellesbetegnelsen på norske rovdyr var «det svineriet der». Det vokste de opp med. De som tenker slik vil ikke ha noe som kan være «farlig» i norsk natur. Å komme inn i den dypeste motviljen der, og få en forståelse for at man ikke kan skyte alt annet som lever, det skjønner jeg ikke hvordan man skal få til. Jeg ser utviklingen, og tror dessverre at lenger sør i Europa kommer klimaendringene til å være den største trusselen mot dyrene, og oppi her i Nord så plaffer vi ned alt som er vilt. Jeg ser ikke særlig lyst på de ville dyrenes fremtid.

– Men noen fremskritt har vi, som forbud mot pelsdyroppdrett.

– Takk og lov for at dere fikk slutt på det. Folk har sagt man må ha pels fordi det blir kaldt i Norge, da sier jeg at jeg er mye på Svalbard, og ingen går med pels på Svalbard. Forresten har jeg fått vite at dun også er en forferdelig industri.

– I sommer har NOAH hatt en kampanje mot norsk hvalfangst. Hva synes du om hvalfangsten?

– Jeg har spist vågehvalkjøtt, men det er lenge siden. Jeg er i utgangspunktet i mot hvalfangst. Jeg er på randen til å bli vegetarianer, egentlig. Jeg spiser veldig lite kjøtt, det eneste er litt kylling. Men jeg har dårlig samvittighet for det. Jeg vet at rent klimamessig så burde man absolutt ikke spise kjøtt fra kyr og sauer. Det bidrar til store klimaavtrykk – det er vanvittig. Jeg har faktisk vært vegetarianer i 4 år. Jeg kuttet ut kjøtt etter at jeg så en filmen om frakt av levende dyr. En okse med knekte bein som fikk strøm i beina for å tvinges til å gå videre. Jeg kastet alt av kjøtt fra kjøleskapet, mannen og sønnen trodde jeg hadde blitt helt tommelomsk. Men så var jeg midt i en skilsmisse, og jeg hadde ikke tanker for mat, jeg visste nesten ikke hva jeg spiste. Så da ble det gamle vaner igjen. Det er så lett å ikke tenke på sammenhengen mellom pakken med kjøtt i butikken, og det levende dyret. Og den reisen det har gjort.

– Du har skrevet om griser i flere av bøkene dine, og kommer fra gård. Hva tenker du om kjøttindustrien?

– Farmor og farfar hadde to griser på gården hver sommer, som de skulle slakte til jul. De slaktet, men byttet med naboen. Farmor var så glad i grisene, så hun klarte ikke tanken på å spise dem, men hun kunne spise nabogårdens griser. Så derfor byttet de.

– Det sier jo noe om at man helst ikke vil spise dyrene når man ser hvem de er?

– Ja, selvfølgelig. Man har jo forhold til dyr. Jeg tenker på den havnen i Frankrike, der det hver dag kommer inn tusenvis av kalver, som lager «hvitt kjøtt». De står i kjellere uten å se lys. Kalver som ales opp i dypeste mørket, for da blir kjøttet bedre. Det er helt forferdelig. Så tenker man at sånne ting har vi i alle fall ikke i Norge. Men jeg var med på en kalvefødsel en gang. De snekret en bås til kalven, og la kalven der. Moren holdt på å kauke seg i hjel etter kalven, og jeg spurte hvorfor gjør dere det sånn? Jeg var helt i sjokk. Dette var folk jeg kjente, fine mennesker. Men så kom de inn i fjøset, og jeg syntes de ble helt forvandlet. Jeg spurte «hører du ikke moren skrike?». «Jo», svarte de, «men hun slutter i morgen formiddag». Om jeg går på ferja, og står ved siden av en slaktetransport, så klarer jeg nesten ikke å gå ut av bilen, jeg blir helt ferdig i timevis etterpå.

”Industrialiseringen av griser er helt forferdelig. Det går gjennom marg og bein.”

– Jeg synes industrialiseringen av griser er helt forferdelig. Det går igjennom marg og bein. Grisene har ikke akkurat utseendet med seg, de har ikke gode sjanser til å vekke medfølelse. Ingen vil kose med en grisemamma. Jeg koser med dem da, men ikke mange andre vil det. De appellerer ikke til morsinstinktene hos mennesker, der de står og snøfter. Men jeg synes de er knallfine, jeg er veldig glad i griser.

– Er det noe spesielt du gjør i hverdagen for dyr, som du tenker flere kan gjøre?

– Dyr generelt betyr veldig mye for meg. Jeg følger med som en hauk hvis det er noen som ikke behandler dyr bra. Ser jeg en hund som står bundet utenfor en butikk, så står jeg der og passer på til eieren kommer. Så sier jeg «nå har jeg stått og passet på her, du kan ikke gå fra hunden din her ute». Jeg klarer ikke å la folk være i fred når det gjelder dyr. Jeg må si fra. Jeg driter i om folk blir sinte på meg. Jeg har tatt mange skadde dyr til dyrlegen også – duer, måker og andre. Dyrlegen her oppe sier at det er «nok av de fuglene der». Da sier jeg; «det er ikke nok av akkurat den her, dette individet».

Denne artikkelen har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2022.


NOAH jobber hardt for å motvirke utnytting og mishandling av dyr,
MEN VI TRENGER DIN HJELP.