Intervju: Christopher Sjuve - Grønn matomstilling: Vi kan dyrke mye mer frukt og grønt i Norge

Klima- og miljørapporter og kostholdseksperter er ikke i tvil: Vi må spise mye mindre kjøtt og langt mer mat fra planteriket, og det haster med å få det til. Klimagassutslippene i norsk jordbruk må ned om vi skal klare å møte FNs bærekraftsmål innen 2030, som vi har forpliktet oss til. I fjor kom de nye norske kostholdsrådene, som anbefaler at vi spiser maks 350 gram rødt kjøtt i uken, og at maten vår i hovedsak bør være plantebasert. Og Miljødirektoratet på sin side presiserer at det å spise mest mulig plantebasert er det mest effektive klimatiltaket man kan gjøre. Med andre ord, vi må ha en grønn matomstilling – og vi må ha det nå.

– Men hva betyr egentlig grønn matomstilling og hvordan ligger vi an til å klare dette i Norge?

– En grønn matomstilling betyr at man legger om matproduksjon og kosthold slik at man reduserer klimagassutslipp og miljøpåvirkning. I klartekst betyr det at vi må begrense mengden kjøtt vi spiser, og i stedet øke forbruket av grønnsaker, frukt, belgfrukter og fullkorn, rett og slett fordi det er langt mindre ressurskrevende å produsere mat fra planteriket.

– Her i Norge har vi enda en lang vei å gå, både når det gjelder hva hver av oss spiser, og også med tanke på jordbruket som skal produsere mat som gjør det enklere for oss å holde oss til både kostholds- og klimaråd. Det er en seig jobb, og det er i all hovedsak politikk og penger det kommer an på. Og kanskje også viljen til å røske litt opp i et gammelt og tungrodd system.

– Så dyrke, spise og selge mer grønt?

– Ja, i teorien er det faktisk så rett frem og enkelt som det. Spis grønnere, unngå kjøtt så mye som mulig. Den nærliggende løsningen er jo å oppfordre bønder til å dyrke mer planter og grønnsaker som skal brukes direkte til menneskemat, og vi i Gartnerforbundet har bedt regjeringen om å styrke grøntsektoren, og sørge for at grøntnæringen får en større rolle i norsk matproduksjon frem mot 2035.

«Spis grønnere, unngå kjøtt så mye som mulig.»

– Per i dag brukes om lag tre prosent av dyrkbar mark til frukt, bær og grønnsaker. Det er med andre ord ikke arealet det står på. Det er plass til mye mer bønner, gulrot, salat og andre grønnsaker enn totalarealet som brukes til dette nå. Og vi mener derfor at grøntproduksjon bør og må være en sentral del av norsk matpolitikk fremover, i langt høyere grad enn det er i dag.

– Hvordan skal flere bønder oppmuntres til å legge om til å dyrke plantemat til mennesker?

– Vi må gjøre det til god butikk for bonden å dyrke grønt og sunt. I Norge i dag brukes så mye som 90 prosent av tilskuddene, eller overføringene, til husdyrproduksjon. Vi mener at det må være sammenheng mellom helsepolitiske mål og jordbrukspolitikk. Dette er politikk så klart, og så lenge bøndene tjener bedre til livets opphold ved å være grisebonde eller melkebonde, så skal det godt gjøres å overbevise noen om å legge om til å dyrke blomkål eller rødbeter. Regjeringen må på banen og gi et bedre økonomisk sikkerhetsnett til grønnsaksbønder også, særlig fordi klima gjør det stadig mindre forutsigbart.

– Hva tenker dere om jordbruksforhandlingene?

– Mye! Først må jeg få si at jordbruksoppgjøret er mye viktigere for resten av landbruket enn for grøntnæringa. Grøntprodusenter står stort sett på egne ben. Når det er sagt, Gartnerforbundet representerer jo grøntnæringen, men vi får ikke være med å forhandle. I vinter spurte vi om lov til å være observatører. Men vi ble blankt avvist, både av departementet og også ganske bryskt av Bondelaget. Så sitter man der da, i jordbruksoppgjøret, og «bestemmer» hva prisene på de ulike grønnsakene eller fruktene eller bærene skal være – de såkalte målprisene. For grønnsaksprodusentene er dette gjerne årets viktigste tall.

– Målprissystemet er litt komplisert, men angir hvilken pris en produsent kan forvente å få for varene sine – det innebærer ikke statlige overføringer. I løpet av en sesong går prisene opp og ned – målprisen er det man prøver å oppnå i snitt. Derfor jobber Gartnerforbundet for å øke målprisene. I tillegg er det avgjørende å opprettholde og styrke importvernet på all mat vi kan produsere selv. Tallet havner i departementet etter oppgjørets slutt, og der sitter det en kar og regner ut hvordan dette skal fordeles på de ulike grønnsakene. Der bestemmes langt på vei lønna til dyrkeren.

– Hvorfor er kjøtt så billig og grønnsaker så dyrt?

– Uten tollvern og overføringene som kommer med jordbruksoppgjøret ville norsk landbruk ligget brakk. Det er lite kontroversielt å hevde at kjøtt i butikk ville vært dyrere uten overføringer. Prosessen tar lang tid i Norge, kanskje de som kunne jobbet her da heller finner ut at de skal søke seg til en bonde i Danmark eller Sverige?

– Er det andre ordninger der grønnsaksbønder diskrimineres?

– Ta for eksempel dette med ferie når du jobber som bonde. Om du eier en ku, så kan du få penger til å leie inn en avløser, slik at du kan få reise på ferie. Men tror du at du får penger til å leie inn en avløser om du dyrker brokkoli? Nei, det er ikke lov. Med andre ord, er det vanskeligere for grønnsaksdyrkere å ta ferie sammen med barna sine. Så hva tror du dette har å si for rekrutteringen i denne næringen? Om du har vokst opp med at moren og faren din er grønnsaksbønder, og du hadde en barndom hvor du aldri kunne reise på sommerferie når alle andre gjorde det, tror du egentlig at disse barna kommer til å ville bli grønnsaksbønder? Her må det endringer til, vi må rett og slett lage politikk som er tilpasset et grønt matskifte.

Sjuve påpeker at et annet problem for grønnsaksbønder er det svært kompliserte regelverket rundt sesongarbeidere.

– En bonde søker kanskje allerede i august for å få arbeidstillatelse for en sesongarbeider som skal komme i mars neste år. Det koster noen tusenlapper å søke, men man har likevel ingen garanti for at denne tillatelsen vil bli godkjent, og det kan hende du må ut med flere søknadshonorarer uten at det dukker opp en eneste sesongarbeider når innhøstningssesongen begynner. Og siden denne prosessen tar lang tid i Norge, kanskje de som kunne jobbet her da heller finner ut at de skal søke seg til en bonde i Danmark eller Sverige?

– Men det er ikke jorda i seg selv som setter begrensninger for potensialet for mer norsk plantemat?

– Nei, absolutt ikke. Nyere tall viser at arealet ikke er en begrensende faktor på å flerdoble dagens grøntproduksjon og også øke kornproduksjonen betraktelig. Spiser vi mer plantebasert, kreves færre husdyr, noe som gir en klar klimagevinst. Og dette har ringvirkninger. Når det gjelder hva norske bønder kan dyrke, er det nesten bare viljen som setter stopper. Vi kan virkelig øke mengden av både poteter og grønnsaker, samt en betydelig økning av belgvekster, frukt og bær. Til tross for både geografi og klima, så har vi unike muligheter for å dyrke disse plantene nettopp her. Det de færreste vet, er at vi ikke driver med sortsutvikling av norske grønnsaker i Norge. Vi kjøper fra Nederland, stort sett. Er det bra? Har vi ikke helt spesielle fordeler i landet vårt, tenk på Nord-Norge med sine unike lysforhold, hva kunne vi ikke ha utviklet for å dyrke der?

Sjuve forteller at potensialet for plantemat er langt større enn det man får inntrykk av i matdebatten.

– Der hvor det faktisk brukes ressurser på utvikling og forskning, det er selvsagt korn – fordi dette kommer kjøttbransjen til gode. Poenget er at i dag kan man få til alt mulig når det gjelder sorter og dyrking – om bare viljen er der. Visste du at vi i dag kan dyrke både avokado og mango i Norge? Det er sant, og under utvikling og testing allerede. Det er ikke noe teknisk i veien for det nå lengre. Om bare mer penger hadde gått til utvikling og innovasjon i grøntnæringen er det nesten ikke begrensninger på hva vi kunne fått til. Vi dyrker jo tomater hele året. Og det er ingenting i veien for at vi også kunne dyrket paprika. Men da må dette følges opp med tollvern og så videre.

«I vinter spurte vi om lov til å være observatører i jordbruksoppgjøret. Men vi ble
blankt avvist, både av departementet og også ganske bryskt av Bondelaget.»

Sjuve kommer samtidig med et lite stikk til en av regjeringens klimatiltak i landbruket.

– Man må rett og slett bare lage politikken som skal til, så kan man komme i gang med dette. Poenget er at mulighetene er der man bare vil få det til. Om man hadde brukt samme ressurser på grøntnæringen som man har brukt på metanhemmere, så kunne vi ha hatt roboter som plukker blåbærene for oss.

– Hva skal til på forbrukersiden for å støtte norsk grøntproduksjon?

– Det snakkes jo mye om norskandel, og at vi vil øke norskandelen. Det logiske her mener jeg er at det offentlige selv burde støtte opp om egen produksjon. Men tallenes tale sier noe annet, og det offentlige kjøper faktisk mindre norske frukt, grønnsaker og plantemat-produkter enn mannen i gata gjør. Målet burde være å øke norsk produksjon av frukt og grønt med 150% fra det det er i dag – minst! Og det er faktisk ingenting annet enn politikk som står i veien for å klare dette.