Jeg har en hest. En hest som jeg har brukt til alt. Jeg har brukt den i krig, jeg har brukt den i landbruk, jeg har brukt den til jakt, jeg har brukt den til å komme meg fra et sted til et annet, jeg har brukt den i konkurranse, i sirkus og for moro skyld. Jeg har flyttet den fra landet den vokste opp i og som den hadde tilpasset seg, til et land med et helt annet klima. Jeg spurte den ikke, for den var min eiendom. Hesten har vært trofast, den har gitt sitt liv under meg, den har gitt meg penger, underholdning, bytte, pokaler og applaus.
«Jeg har en hest. En hest som prøvde å kommunisere med meg og være min venn.»
Jeg har en hest. Den er et flokkdyr. Det er grunnen til at den har overlevd gjennom alt, det er trygghet i flertall. Hesten er et byttedyr, den trenger å være skeptisk til alt potensielt farlig, til det motsatte er bevist. Den trenger å ha oversikt og plass til å løpe uten å se seg tilbake. Den trenger å både gå og spise jevnt hele døgnet, det er slik den har gjort i alle år før jeg fanget den.
Jeg har en hest. En hest med utrolige ben. Dens høver har båret den gjennom ørkener på leting etter vann, lange strekninger over hardt fjell, i leire, i vann, og på grus har høvene utviklet seg til et mesterverk av en fot. For hvert steg hesten tar, utvider hoven seg noen millimeter, for så å trekke seg tilbake når foten løftes. Dette hjelper det lille hjertet å pumpe blodet rundt i den store kroppen og holder blodsirkulasjonen god i beina.
Jeg har en hest. En hest som prøvde å kommunisere med meg og være min venn. Jeg kjøpte min hest da jeg trengte glede og forandring i mitt eget liv. Jeg var så fascinert av hesten, for meg var den et symbol på frihet og jeg tenkte at jeg gjerne ville bli kjent med et så flott dyr. Så jeg kjøpte den og lærte så hvordan man skulle behandle en hest av de som var i bransjen. Jeg ville helst bare sitte på beitet med hesten og bli kjent, men jeg lærte at hesten måtte brukes, den måtte ha trening, for hestens beste. Det var jo derfor vi hadde hest, for å bruke den, og de som visste hvordan hester skulle behandles lo fordi jeg hadde kjøpt hest uten å vite hva jeg ville bruke den til. Så jeg lærte meg å sale på, stramme gjorden under magen. Jeg lærte hvordan man skulle sette et bitt i munnen på hesten, og når jeg satt oppe på den så skulle jeg stramme tøylene som gikk til bittet, slik at hesten skulle lære av meg hvordan den skulle gå riktig ved hjelp av smerte. Hesten gapet og hadde tydelige smerter fra bittet, så jeg lærte at jeg måtte sette på en ekstra reim rundt munnen så den ikke skulle gape. Den prøvde fortsatt å si ifra om sine smerter i munnen, men for hver nye ting den prøvde å si, lærte jeg at det fantes et nytt hjelpemiddel for å hindre den i å gjøre dette. Jeg skulle gi sjenkler i siden på hesten, aldri gi opp om hesten protesterte, ja, fremfor alt annet vise at jeg var sjef i alle situasjoner. Det var farlig å ikke være sjef, og eneste måten å vise dette var å tvinge hesten til å høre på meg ved hjelp av smerte og straff.
Jeg gikk på ridekurs. Jeg lærte å ri, og det tilbudet jeg fant måtte jo være det beste siden dette var stedet «alle» lærte å ri. Jeg lærte at hesten min slett ikke var så fin som jeg syntes den var. Den var såkalt «tung», og ville ikke gå i riktig fart fram. Så jeg fikk en pisk som jeg skulle bruke på den, jeg var 15 år gammel på den tiden og skulle piske den nye vennen min. Det var viktig, så den forstod at jeg var sjef.
«For hver nye ting den prøvde å si, lærte jeg at det fantes et nytt hjelpemiddel for å hindre den i å gjøre dette.»
Jeg lærte at hesten frøs om vinteren, og at jeg måtte kle på den. Hesten hadde ikke hatt klær på seg før, og mine lærere lo igjen og konstaterte at forrige eiere var uansvarlige. Jeg ville ikke være uansvarlig, så jeg kjøpte mange dekken så ikke hesten min skulle fryse. Dekkenet ødela hestens eget system for varmeregulering. For dekkenet lå over rygg, hals og side og varmet hesten slik at muskelfibrene i pelsen mistet sin trening og den kunne ikke styre sin egen kroppsvarme slik han alltid hadde gjort. Magen var ikke beskyttet, og når hesten brukte energi på å varme opp den delen av kroppen som var ubeskyttet så ble den overopphetet der dekket lå. Systemet var forvirret og hesten fikk problemer med flere organer som lå ved den ubeskyttete magen.
Jeg lærte at hesten var som oss, og at den måtte inn om natten når vi gikk og la oss. Så jeg satte den inn i en 3×3 meter boks, fylte boksen med flis så den skulle ligge godt og sove. Hesten så stresset ut når jeg gikk, og den prøvde å fortelle meg at deres komfort ikke er som vår. Vi føler oss trygge og har det koselig i våre «huler», men hesten forstod ikke trygg-heten med låste dører slik vi gjør, den var ikke huleboer. Den trengte trygghet i flokken, den trengte oversikt og plass – og den trengte å være i bevegelse hele døgnet for at blodsirkulasjonen skulle fungere og hjertet ikke bli overbelastet.
Hesten min begynte å gnage på treverket i frustrasjon, den prøvde å si: slipp meg løs. Men jeg var nybegynner og jeg lærte av de som kunne hester, at den var krybbebiter og det var ikke så uvanlig. Så de smurte en tykk svart krem utover treverket som smakte vondt, så hesten ikke skulle «fortsette med sånt tull». Da begynte den å sluke luft. Den satte tenna på kanten av døren og svelget luft, masse luft. Jeg lærte at det het luftsluking og det var heller ikke så uvanlig, og de satte på hesten en spesialgrime så den ikke skulle sluke luft mer.
«Hesten min begynte å gnage på treverket i frustrasjon, den prøvde å si: slipp meg løs.»
I løpet av natten gjorde hesten fra seg flere ganger samme sted der den stod, i flisen. Urinen skapte sterk amoniakk i blanding med flisen, og høvene begynte å etse, så jeg spikret metallsko i høvene så de ikke skulle ødelegges, så den skulle klare å stå i sin egen urin. Skoene hindret blodsirkulasjonen til beina, siden høvene ikke fikk utvidet seg men var nå «låst». Høvene fungerte ikke lenger som fire ekstra blodpumper, så hjertet ble over-belastet. Beina var kalde og ble overbelastet for hvert steg hesten tok på asfalt med sine nye sko.
Jeg følte jeg hadde lært mye, og ville gå på hesteskole med hesten min nå. Så vi tvang hesten inn på en liten henger, for det måtte den jo greie. Hesten prøvde å fortelle om sin klaustrofobi, men jeg lærte at den bare var vanskelig og vi fikk jaget den inn med tau og pisk, fikk lukket døra bak den så den ikke hadde mulighet å komme ut. Hengeren ristet og hesten ropte de ti timene vi kjørte til skolen, som skulle lære meg mer om denne hesten jeg var så glad i.
Jeg fikk utdelt paddock, det var en 10×10 meter innhegning hvor hesten skulle stå alene. Dette var for dens eget beste, lærte jeg, så den ikke skulle bli skadet i slåsskamp med andre hester. Den prøvde å fortelle meg at å stå alene var det verste for en hest, men jeg lærte at den bare var stresset og vanskelig, og unnskyldte det med at den så jo de andre hestene over gjerdet. Men hesten min hevet stemmen, den steilet, den beit, den sparket, men jo mer den prøvde å si ifra om sin lidelse, jo mer lærte jeg hvor forferdelig vanskelig den var, hvor mye mer jeg måtte vise at jeg var sjef, jeg måtte være strengere, jeg var for snill. Etter en lang stund med «uakseptabel oppførsel» gav den opp, og den stod helt stille alle timene den var ute, det var ingen steder å løpe og ingen å løpe sammen med.
«Jeg skulle avgjøre om han skulle leve eller dø. Han hadde et tomt blikk, som om noe hadde dødd i ham allerede.»
Jeg fikk skryt nå, jeg hadde lært meg å sette den på plass og den hadde godtatt meg som sin leder. Jeg lærte at det var viktig å bruke hesten så den fikk beveget seg, og jeg tvang den til å gå i den formen jeg lærte den skulle gå i. Dette måtte repeteres hver dag i en ridehall, hesten skulle lære seg å gå «i form», den skulle lære seg å hoppe hinder. Den fikk det ikke til, og jeg lærte at den var feil rase, den var ikke avlet til mitt bruk og jeg burde få en annen hest som kunne utvikle meg. Det var ikke min feil, sa de, jeg gjorde alt riktig, jeg bare hadde en vanskelig hest. Siden hesten min hadde sko som hindret høvene i å fungere naturlig, begynte hesten min å halte. Så jeg lærte at hesten min ikke tålte underlaget i ridehallen så godt, og at den måtte ha pause og rehabilitering.
Den måtte stå mest mulig inne i boksen i denne perioden, kun en kort leietur om dagen og kalde og varme omslag rundt beina. Dette fikk jeg beskjed om, fra dyrlegen. Ja, han måtte jo vite hva som var best. Så hesten stod helt alene hele dagen og hele natten i en 3×3 meter boks. Det var rehabilitering. Det gikk noen uker og hesten haltet fortsatt. Den prøvde å fortelle meg at det var skoene som skapte alle problemene i beina, men jeg lærte at den var ubrukelig nå og måtte pensjoneres, men det var dyrt på en så ung hest som ikke kunne brukes, så veterinæren anbefalte meg å avlive den.
«Dette fikk jeg beskjed om, fra dyrlegen. Ja, han måtte jo vite hva som var best. Så hesten stod helt alene hele dagen og hele natten i en 3×3 meter boks.»
Jeg lærte at han jeg kalte min beste venn, var ubrukelig. Han kunne verken utvikle meg eller brukes til noe for meg, derfor var han ikke verdt noe lengre. Det var her jeg satt meg ned og så på hesten min som stod bom stille i paddocken sin. Jeg skulle avgjøre om han skulle leve eller dø. Han hadde et tomt blikk, som om noe hadde dødd i ham allerede. Det var ikke noe kraft til å kjempe i blikket hans, ikke noe opprør igjen, og villhesten var mange titusener av år unna. Det var her det snudde, det var her jeg forstod at jeg hadde lært om ham fra mennesker som ikke kjente ham, og ikke fra ham selv, og nå hadde jeg ødelagt både kroppen og sjelen hans. Han var mitt redskap til sport, som en sykkel og et par ski, fratatt sin kraft, glede og egen vilje. Jeg gråt og gråt og ba han om tilgivelse for menneskets uvitenhet og min egen dumhet som aldri hadde stoppet og lyttet til hva han hadde å si, som aldri hadde prøvd å være en venn istedet for en eier.
«Jeg kjenner en hest som har stor verdi, ikke for det han kan brukes til, men fordi han er til.»
Jeg kjenner en hest. En hest jeg kalte min, men jeg forstår nå at han er kun sin egen. Jeg kan ikke slippe ham fri der hans forfedre kom fra, det er for sent, men det er min plikt å lære om hans behov, instinkter og følelser. Det er min plikt å lære hans språk og høre på hva han sier. Det er jeg som må prøve mitt beste å gjøre hverdagen så nær hans liv i naturen som mulig, og se på hvilesteder, påkledning og aktiviteter gjennom hans øyne.
Jeg kjenner en hest som ikke liker å ri i sirkler på en bane. Jeg kjenner en hest som ikke ser poenget i å hoppe høye hinder. Jeg kjenner en hest som liker skogen, og som noen ganger vil ha meg med og noen ganger ikke. Jeg kjenner en hest med et godt hjerte og en stor personlighet, som klarer å kommunisere og forstå bedre enn jeg klarte med ham.
Jeg kjenner en hest. En nydelig hest. Han løper ikke fort for at han skal vinne penger, ære eller pokaler. Han løper fort for å komme seg unna eventuelle farer, for å leke eller for å komme først til det stedet han vil. Jeg kjenner en hest som har stor verdi, ikke for det han kan brukes til, men fordi han er til.
Madeleine Åleskjær og Fame
- Madeleine jobber i NOAH, og har skrevet alle artiklene til hovedtemaet i dette NOAHs Ark.
- Hun har gått på Høgtun Folkehøg-skole, hestelinje for naturlig hestehold, og jobbet ved samme sted.
- Tidligere gikk hun på hestelinjen på Fjordane Folkehøgskole (Norsk Fjordhestsenter) – og deler av historien stammer fra dette stedet.
- Fame (11 år) har levd hos Madeleine i fem år. For to år siden fikk han en venn, Hero (11 år), som ble reddet fra slakt.
- Fame og Hero står barfot på utegang i en flokk på tolv hester. De bruker aldri bitt eller annet smertefullt utstyr.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark # 1/2013.
Vi trenger din hjelp for å kjempe for dyrenes rettsvern. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
