NOAH logo
Forsiden > Underholdningsindustri > Jakt og fangst > Jakt – lidelse for dyrene 8. okt 2012

Jakt – lidelse for dyrene

Det som for jegerne er ”høstens vakreste eventyr” eller ”julaften og 17. mai på samme tid”, som de så frydefullt beskriver det – er for dyrene årets verste tid, der de ikke bare jages og skytes for rekreasjon, men også kjøres i hjel i langt større grad enn resten av året.

Mens de menneskelige jegerne får utfolde seg, også på arter i tilbakegang, fortrenges rovdyrene – med økologisk ubalanse som følge. De ville dyrene er under menneskenes konstante kontroll..

Omfattende dreping

Bli med i vår facebook page «Jaktmotstand» på www.facebook.com/jaktmotstand

Jakt, fangst og skadefelling dreper gjennomsnittlig rundt 1500 dyr hver dag i Norge. For NOAH har det vært en vedvarende kamp å fremme dyrenes interesser overfor de som ønsker å drepe dem – enten fordi dyrene beiter på innmark eller utmark, spiser av planter i hager eller på kirkegårder, viser naturlig forsvar av ungene sine, hekker på steder der menneskene ikke ønsker nærvær av natur, spiser fisk, skjell, bær eller annet som menneskene vil ha for seg selv, er ute etter de samme byttedyrene som menneskene, eller bare fordi de utgjør et ”overskudd” i naturen, selv om dette ”overskuddet” i mange tilfeller ikke eksisterer.

I jaktåret 2010/2011 ble det under ordinær jakt skutt totalt 623.026 dyr i Norge.  Av dette var 36.409 elger, 39.070 hjorter og 5.447 villrein, og 542.100 mindre dyr – som rådyr, ryper, skogsfugl, sjøfugl, gjess, ringduer, kråkefugler, troster, ekorn, harer, rødrev, bever, m.m.  I tillegg kommer jakt på sjøpattedyr, lisensjakt og skadefelling av rovdyr (se egen nettsak om dette), og dreping av et udokumentert antall av de 54 artene som befinner seg på skadefellingsforskriftens artsliste.

Enorme lidelser

Jaktåret 2010/2011 ble det drept over 36.000 elger i Norge.

En undersøkelse av det Danske Miljø- og Energidepartementet mellom 1991 og 2000 viser høy skadeskytingsprosent på en rekke arter.  Av undersøkte arter ble det påvist hagl i kroppen på 36 % av kortnebbgjessene, 32 % av grågjessene, 34 % av ærfuglene, 14 % av kvinendene, 25 % av revene, 8 % av harene og 5 % av rådyrene. Den danske undersøkelsen konkluderer med at for hver to fugler som felles flyr tre videre med hagl i kroppen.  Ifølge en uttalelse fra Direktoratet for Naturforvaltning fra 1996 er det grunn til å tro at forholdene er tilsvarende i Norge.  Norske viltforskere anslår at 4000 elger skadeskytes hvert år under jakta.
Her er noen eksempler på skadeskyting de siste årene:
Elgku funnet druknet i Os, utmattet av blodtap etter å ha blitt skutt i bakparten.  Elgokse funnet død i Hattfjelldal, skutt i kjeven og magen.  Elgkalv skutt på Dønna med knusingsskade i foten etter tidligere påskyting.  Elg skadeskutt i Vemundvik i Namsos av jaktlag som unnlot å spore den opp, elgen levde i flere dager med avskutt kjeve og tunge, før den ble avlivet av en oppsynsmann.
Flere skadeskutte hjorter funnet i Luster under jakta i 2008 og 2009.  Skadeskutt og død hjortebukk trukket opp av Hornindalsvatnet i Stryn.  5 hjorter med skuddskader i hals og nakke, trolig etter tjuvjakt, funnet i Flora, samt en hjort felt under jakta med gammel skuddskade i foten.  Skadet rådyr observert i Tiltrem og senere funnet død.  Det ble anslått at beina var skutt av og at rådyret hadde humpet rundt på stumpene.Lidelsene som dyrene påføres under jakt blir i praksis i liten grad omfattet av straffelovens bestemmelser.

Snare- og fellefangst

Grevling som er fanget i hjemmelaget felle. Denne typen feller er ulovlige i Norge.

Fangstredskaper som avliver dyrene – snare (til rype), slagfelle, fallem, fallstokk og flak – innebærer at dyr kveles, får nakken knekt eller kraniet knust, hvis fella fungerer slik den er ment.  Men ofte gjør den ikke det.  Den kan slå sammen over et bein eller over bakkroppen på et dyr med ”ukurant” størrelse eller art, fallemmen som blant annet brukes på fjellrev på Svalbard, kan blåse igjen av snø slik at steinen ikke dreper momentant, Conibearfella som fanger bever, bisamrotte og beverrotte under vann, kan medføre langsom drukning hvis dyret ikke drepes av slagmekanismen.
Til levendefangst av gaupe, jerv, rødrev, grevling, mårhund, villmink, røyskatt, ravn, kråke og måker, er det tillatt å bruke bås og fangstbur.  I disse fangstfellene kan dyrene bli sittende inntil et døgn før fangstmannen kommer – for jerv, gaupe og villmink er det imidlertid krav om tilsyn minst to ganger i døgnet.  Det er vanlig at dyr brekker tenner og klør i kampen for å komme fri.  Et forslag om å forby båsfangst på gaupe og slagfeller på rev og grevling har vært på høring høsten 2011.Selv om det er krav om at fangstredskaper ikke skal plasseres i områder der vanlig ferdsel innebærer fare for mennesker eller husdyr, er det mange familiedyr som har fått en smertefull død i slike feller.  Mårfeller som plasseres i trær har lett for å ramme også katter, og mange hunder har fått ødelagt ben i slagfeller.  Men først og fremst er det de ville dyrene som lider i fellene og som risikerer en langsom og smertefull død.  For feller som dreper er det krav om tilsyn bare en gang i uka – det kan bli mange lange timer eller dager for skadde dyr i kamp mot smerte, kulde, sult/tørst og angrep fra andre dyr.NOAH anmelder ulovlig fellefangst, og vil gjerne ha tips fra publikum om utsetting av ulovlige feller, som enten er av ikke godkjent type, er satt opp utenom tillatt fangstperiode, er umerket (mangler eiers navn og adresse) eller er utsatt i områder med alminnelig ferdsel.

Jakt på arter i tilbakegang

I jaktåret 2010/2011 ble det skutt 19890 harer.

Jakt handler ifølge Direktoratet for Naturforvaltning om å ”høste av naturens overskudd”.  Men for mange av artene som jaktes eksisterer ikke noe overskudd.

De siste årene er det meldt om katastrofalt lite ryper i fjellene.  Jaktrapporter – som regnes som en pålitelig indikator på bestandsutviklingen – viser at mens det på slutten av 1980-tallet ble skutt ca. 700.000 ryper i Norge, var antallet 194.650 i jaktåret 2010/2011. Flere steder innføres begrensninger i jakta, og mange tar til orde for å frede rypene. Men Statskog på Dovre gjorde i 2009 det motsatte – de solgte jaktkort ut året, selv om rapportene fra rypetakseringen viste at bestanden var halvert fra året før. Statskog hevder at deres ansvar er å ”sørge for at allmennheten får gå på jakt”.  Denne ”allmennheten” består av 144.100 jegere (jaktåret 2010/2011).  Den øvrige delen av befolkningen – og ikke minst dyrene – blir oversett.

Når jegernes byttedyr blir færre, vender jegerne seg gjerne mot rovdyrene.  Hans Chr. Pedersen ved Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) mener han har funnet årsaken til nedgangen i rypebestanden.  Ifølge ham er det ikke i hovedsak jakta, men derimot rødrevens naturlige matuttak som påvirker rypebestanden, og han ønsker forskning på dette området. Rødreven får altså ikke bare skylden for fjellrevens problemer, men stilles også til ansvar for andre arter som menneskene har skutt i senk.

Også harebestanden stuper. I jaktåret 2010/2011 ble det skutt 19.890 harer, mens det på slutten av 1980-tallet var vanlig med 125.000 harer hvert år.  Ifølge NINA er det  blitt færre harer i norsk utmark enn noen gang tidligere.  Likevel kjøres jakta i gang, uten begrensninger.  Hensynet til ”allmennheten”, som i realiteten er et lite mindretall, veier tyngre enn dyrenes rett til liv, naturens økologi og majoriteten av befolkningens ønske om en levende natur.

Sjøfugl og kystsel – truet av menneskelig påvirkning

Sel som har blitt skutt og dør langsomt av skadene.

De siste årene har sjøfuglenes hekkinger vært mislykket mange steder langs kysten. I 2008 var det ingen gråmåker som hekket på Nord-Hovden i Sogn og Fjordane, som en gang var den største gråmåkekolonien i Sør-Norge, med 1500 reir i 2000. Bestanden av fiskemåke i Telemark var i 2004 bare 15 % av det den var i 1977, i Vest Agder er hekkebestanden halvert siden 1986, og i Rogaland er den redusert med 92 % siden 1977.

Til tross for en rekke trusler mot sjøfuglene – i form av overfiske, miljøgifter, oljesøl og fiskeutstyr – tillates fortsatt rekreasjonsjakt på andefugler, skarv og måke, selv om de sistnevnte er i ferd med å forsvinne fra mange kystområder.

Steinkobbe er rødlistet som sårbar, med 10 % risiko for utdøing innen 100 år, noe som regnes som høy risiko.  Tellinger fra 1996-1999 og 2003-2006 viser en årlig nedgang i bestanden på 1,5 %.  I Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal viser siste telling mer enn halvering av bestanden fra 1996-1999.  Sjøpattedyrrådet, som er sammensatt av representanter fra de næringer som profitterer på utnyttelse av sjøpattedyr, unnlater å følge Havforskningsinstituttets anbefalinger, men setter sine egne kvoter, til tross for forskernes advarsel om at genetisk isolerte stammer av steinkobbe kan bli utryddet.

Direktoratet for Naturforvaltnings slagord: ”For liv i naturen og natur i livet”, fremstår som en meningsløs frase, som mest av alt viser hvor blinde myndighetene er for at naturen er i ferd med å forstumme rundt oss.

Utvidet jakttid

Rådyr i flukt. Foto: Stig Brathaug

Rådyr i flukt. Foto: Stig Brathaug

Jakttiden på hjort er fra og med 2012 utvidet til å gjelde fra 1. september til 23. desember.  Dette øker risikoen for at kalver blir etterlatt morløse. Mange kalver fødes på seinsommeren og høsten – en forskyvining i kalvingstidspunkt som er antatt å ha sammenheng med at kalver vokser opp morløse og får et dårlig utgangspunkt, slik at de som voksne tar kalv seinere enn normalt. Ti dager fremflyttet jaktstart øker risikoen for å skyte koller som har små, ennå flekket kalver liggende i skjul. I tillegg vil kalver som er født på normal tid om sommeren få ytterligere redusert overlevelse når de etterlates morløse tidlig i jakta. Dette er en utvikling i negativ retning – mot en enda mer inhuman jakt, der hensynet til dyrene blir borte i ønsket om en mest mulig effektiv forvaltning av bestandene.

Etterhvert som hjortedyrenes naturlige fiender blir færre, øker konflikten mellom hjortedyr og mennesker. Enten dyrene livnærer seg på skog eller innmark, spiser de av menneskers eiendom og skytes som ”skadegjørere”. Det gis en rekke skadefellingstillatelser på hjortedyr om våren når de samler seg i flokker på markene og beiter, etter å ha gått på sparebluss hele vinteren. Selv drektige hunndyr skytes på vårbeite, kort tid før kalving, og mange koller skytes på skadefelling gjennom sommeren, mens en nyfødt kalv kanskje blir liggende igjen hjelpeløs.
Utvidet jakttid på hjortedyr blir ofte forsøkt rettferdiggjort ut fra argumentet om å redusere påkjørsler. En oversikt fra forsikringsbransjen viser imidlertid at 30 prosent av hjortedyrpåkjørslene i 2008 skjedde i jaktmånedene oktober, november og desember. Stress og jag for dyrene, i kombinasjon med mørketid, brunsttid og vandring fra sommerbeite til vinterbeite, er anslått som årsakene til den markante økningen i påkjørsler om høsten. I 2010/2011 ble 7.300 hjortedyr drept i trafikken.Selv om tiltak som viltgjerder reduserer påkjørslene med 60 prosent, eller 80 prosent hvis gjerdet kombineres med overgang/undergang, og siktrydding kan gi en nedgang på 80 prosent, er rådene fra flere hold å skyte ned bestandene, blant annet ved å utvide jakttiden. Det er Norges måte å løse problemet på – mer jakt, som paradoksalt nok øker antall påkjørsler. (Se egen nettsak om dette.)

Hjortedyr frikjent som bærere av borrelia

Enda et bilde av hvordan jegerene liker å vise frem «dagens fangst».

Enkelte steder har borrelia-frykten gitt seg utslag i drastisk nedskyting og også forsøk på totalutryddelse av lokale hjortedyrbestander.  I 2009 fremmet politikere i Averøy kommune forslag om skuddpremie på rådyr, blant annet som følge av borrelia-frykt i befolkningen.  NOAH sendte brev og fikk rettet opp feilinformasjonen i media, og skuddpremieforslaget ble heldigvis nedstemt.  Men fortsatt kommer det lignende naturfiendtlige utspill som urettmessig og uten dokumentasjon fremstiller hjortedyrene som en trussel mot menneskenes helse.

Et prosjekt i regi av Veterinærinstituttet viser at hjortedyr ikke er mottagelige for borrelia – de er såkalte ikke-kompetente verter.  Flått som smitter mennesker må ha fått borrelia fra andre vertsdyr.  Fjernes hjortedyrene vil flåtten finne andre vertsdyr, og dette kan føre til en økning av borreliasmitte.  Forskning viser ellers at gjengroing og mildere vintre som følge av klimaendring fører til at flåtten øker i antall og sprer seg til nye områder.  Det er altså et menneskeskapt problem, som hjortedyrene får skylden for.

I stedet for å endre faunaen i et mislykket og uetisk forsøk på å fjerne flåtten, bør folk oppfordres til å lære seg å leve med denne arten, og heller fokusere på forebyggende tiltak.
Norsk Borreliaforening støtter ikke nedskyting av hjortedyr for å bli kvitt flåttproblemet. Foreningen har kontaktet NOAH med ønske om et samarbeid for å motvirke en meningsløs frykt for naturens dyr.  De sier følgende: ”Løsningen på borreliaproblematikken tror vi går på bedre tester, mer kunnskap og bedre behandling, ikke utryddelse av hjortedyr.  Et annet virkemiddel er å holde utmarka nede, slik at flåtten får dårligere levekår.  Dette bidrar absolutt hjortedyrene med.»

 

Jakt – ingen fornøyelse for ofrene

Støtt NOAH i kampen mot jakt og bli medlem!

Det er jegernes opplevelser av jakta vi stadig hører om – deres gleder, sosiale samvær, rekreasjon, spenning og naturopplevelse som står i sentrum.  De glemmer gjerne at for dyrene er det noe mye viktigere som står i sentrum – deres eget liv, deres fremtidige opplevelser, deres sameksistens med familiemedlemmer, deres ønske om å slippe smerte, redsel og død.  Hvis jegerne klarte å sette sine egne interesser litt til side og i stedet prøve å identifisere seg med dyrenes opplevelser, så ville nok mange fått problemer med å avfyre skuddet som dreper eller skader.  En liten trekning i fingeren for jegeren, for dyret eksploderende smerte i muskler, innvoller eller bein, og i beste fall rask død, i verste fall timer, dager eller uker i grusomme smerter.  Savnet etter noen som stod dem nær kan få en elgku til å legge seg på stedet der kalvene hennes ble slaktet, og en fugl til å vende om og fly tilbake til den skutte maken, for dermed å bli skutt selv. Dyr har komplekse følelser, de er ikke ”instinktmaskiner”, slik enkelte jegere åpenbart ønsker å tro, for med lettere samvittighet å kunne drepe dem og frarøve dem familiemedlemmer.

Dyrene har sine egne liv å leve.  De er ikke til som objekter for vår fornøyelse, for vår rekreasjon og spenning, eller for å gi et ekstra kick til en naturopplevelse. Likevel lider de nettopp på grunn av dette – hver dag, hver time, langt borte fra våre øyne.

Hva kan du gjøre?

Engasjer deg på nett. Kommenter på artikler om jakt, skriv leserinnlegg osv. Bli også medlem av vår gruppe «Jaktmotstand» på www.facebook.com/jaktmotstand.

Snakk med venner og kjente som vurderer å begynne å jakte om fakta rundt jakt. Oppfordre de til å «jakte» med kamera isteden.

NOAH tar med takk imot jaktbilder og jakthistorier som vi kan benytte i vårt arbeide.  Disse kan sendes til: jenny@dyrsrettigheter.no.

”If the screams and moans of the animals used to provide for us could be heard, the sound would be defeaning.  If their misery and suffering could be felt by us, it would be unbearable. Think occasionally of the suffering of which you spare yourself the sight.”
Albert Schweitzer.

Bli medlem