NOAH logo
Forsiden > Kjæledyrindustri > Hundehold > Hunden Bob 6. okt 2017

Hunden Bob

Bob er en av mange hunder som har blitt offer for Norges urettferdige hundelov. NOAH jobber nå hardt både for å redde Bobs liv, og for en endring av hundeloven – som brukes til å dømme hunder til døden på svært tynt grunnlag.

Bob ble høsten 2015 vedtatt avlivet av politiet. I samarbeid med NOAH anket Bobs eier saken, og den kom først opp i Oslo Tingrett i 2016, hvor Bob da ble dømt til døden. NOAH ble sjokkerte av denne avgjørelsen, og satt i gang en innsamling for å kunne betale kostnadene ved å anke saken til lagmannsretten. Oktober 2017 kom dommen fra Borgarting Lagmannsrett – der Bob igjen ble dømt til døden. Nå undersøker NOAH mulighetene for å anke saken til Høyesterett.

Hva kan du gjøre?

  • Signér kravet om å redde Bob og endre hundeloven her: http://www.dyrsrettigheter.no/bob/
  • Delta på markering for Bob førstkommende tirsdag klokken 11.30 utenfor Stortinget!
  • Last opp et bilde av din hund i sosiale medier, og bruk hashtaggen #JegErBob for å vise din støtte til saken!
  • Snakk om Bob, del med venner, skriv brev til justiskomiteen og be om fortgang i endringen av hundeloven!

Bakgrunn

Høsten 2015 skulle en bekjent av Bobs eier ta han med på en liten tur, uheldigvis for Bob ble han bundet utenfor et spisested på Grønland. Mens Bob var bundet skal han ha blitt overrasket/ skremt av en passerende person (heretter kalt Person A) og vært borti buksebeinet til personen, og muligens «nappet» i buksetøyet. Dette ble så observert av en tilfeldig passerende politipatrulje, som stanset for å undersøke nærmere. Personen Bob eventuelt forsøkte å «nappe» har i sin forklaring fortalt at han ikke ble redd, og at han heller ikke anså saken som alvorlig. Han forklarte videre at han oppfattet det slik at Bob ikke hørte han, og at de begge to skvatt like mye av hendelsen. En av de hundefagkyndige, samt veterinæren som har undersøkt Bob i etterkant har også påpekt at han på grunn av sin høye alder kan ha noe svekket hørsel. 

Politiet på sin side sier i sin rapport at de oppfattet situasjonen som langt mer alvorlig enn hva mannen beskriver. De ble stående ved Bob, og flere og flere personer kom til. Person A har i sin forklaring fortalt at han oppfattet at Bob ble mer og mer stresset av å ha mange fremmede mennesker rundt seg.

Da hundepasseren kom ut snakker han med politiet og ber om å få binde opp Bob for å vise at han er snill og rolig. I følge hundepasser og andres forklaringer blir han stående en stund og snakke med politiet, og lar Bob hilse på flere forbipasserende. Hundepasseren forteller at han selv ble svært redd og stresset av politiets opptreden, og at  de var bevæpnet. På et tidspunkt mens politiet og hundepasser står/går frem og tilbake med Bob, trekker Bob i retning av en barnevogn, og den kvinnelige politibetjenten reagerer på dette.  Hundepasseren blir i følge hans egen, og Person As forklaring mer og mer stresset av alt oppstyret, og disse personene mener at også Bob var stresset av dette. Etterhvert ber den kvinnelige politibetjenten hundepasser flytte Bob bak patruljebilen. Det er her Bob da, mens hundepasser ikke følger med, hopper mot en forbipasserende kvinne (Person B), og påfører henne et overfladisk risp i armen, sannsynligvis med en klo. Kvinnen selv sier hun ikke husker om Bob var borti henne med en klo, eller en tann.

En av lagmannsdommerne, Ellen Mo, som i sin avgjørelse mente at å avlive Bob ville være uforholdsmessig har beskrevet følgende i dommen: 

«Da «hundepasser» så kom ut av restauranten, var han ikke i stand til å kontrollere Bob, som i minuttene etterpå gjorde utfall* mot flere tilfeldig forbipasserende, deriblant «Person B» (kvinnen). «Person A» beskriver som vitne at mange mennesker gikk forbi og stirret på dem, og at hunden da «ble mer og mer stressa».

Dette viser, slik mindretallet oppfatter det, at hendelsen hadde en opptakt som i seg selv ikke var alvorlig, men hendelsen eskalerte som følge av at det ble mye uro rundt hunden, og det var ingen til stede som kjente Bob godt nok til å ha tilstrekkelig kontroll over ham.
Slik det utviklet seg, ble det klart en alvorlig hendelse, men den bærer fortsatt preg av å være en enkeltstående hendelse som skjedde innenfor et begrenset tidsrom, og den var foranlediget av et sammenfall av uheldige omstendigheter. Slik mindretallet ser det, kunne en hvilken som helst hund ha reagert på samme måte under disse omstendighetene.»

*»Utfall»/»angrep» slik det er definert i dommen, inkluderer å trekke i retning av noe/noen.

 

Resultatet av disse hendelsene var at politiet kontaktet Viking, som så kom og hentet Bob. Dagen etter ringer eier for å høre om muligheten for å hente Bob, noe han ikke får lov til. Noen dager senere mottar han et skriv fra politiet om at de vil avlive Bob.

I Tingretten

Bobs sak kom først opp i tingretten august 2015, da hadde Bob allerede sittet nesten 1 år på kennel, for eiers regning. Bobs advokat vektla at Bob aldri tidligere på de 8 år eier hadde hatt han, hadde vært involvert i noen lignende hendelser. Flere vitner forklarte også hvordan Bob var en snill og rolig hund. Blant vitnene var hundefagkyndige Espen Gudim, som i 2016 utførte en adferdstest på Bob, der Bob scoret absolutt lavest på aggresjon. Gudim forklarte at adferdstesten veldig effektivt kan forutsi framtidig adferd, og at dette testresultatet var et av de klareste han har sett i sine mange år som fagkyndig.

I tingretten vitnet også NOAHs leder, veterinær Siri Martinsen, som tidligere samme år hadde utført en veterinærundersøkelse av Bob. Bob takler veterinærundersøkelser – å  bl.a. bli undersøkt i munn, ører, poter o.l. – på en eksemplarisk måte, og reagerer på ubehag med å avlede med kos/lek.

Også daglig leder på kennelen der Bob hadde bodd det siste året vitnet under rettsaken. Hun tok på eget initiativ anonymt kontakt med NOAH og ba om å bli satt i kontakt med advokaten for å vitne på Bobs vegne. Hun uttalte selv under rettsaken at Bob var en hund som fortjente å leve, og at hun bestemte seg for å vitne da hun «ikke klarte å sitte stille å se på denne urettferdighet.» Videre forklarte hun hvordan tenåringsjenter hadde luftet Bob uten problemer, og at han på de 11 månedene i hennes varetekt hadde oppført seg eksemplarisk.

Dessverre viste det seg at ingen av de fagkyndiges vurderinger, eller forklaringen fra daglig leder på kennelen hadde noen betydning for dommeren i denne saken, og 2 uker senere mottok NOAH beskjeden om at Bob var dømt til døden.

NOAH mente dommen var absurd og igangsatte en kronerulling for å samle inn penger for å dekke en eventuell ankesak. Mange engasjerte seg og donerte til Bob, og Bobs advokat fikk anket saken inn til Lagmannsretten. Dessverre for Bob ble saken trenert, og Bob måtte sitte ytterligere 1 år på kennel før saken kom opp i Borgarting Lagmannsrett september 2017.

I lagmannsretten

I lagmannsretten åpnet Bobs advokat blant annet med å påpeke at ordet «bite» var brukt 23 ganger i politiets anmeldelse, til tross for at ingen av vitneuttalelsene bekreftet at Bob hadde bitt noen, og at den svært begrensede skaden som ble påført den forbipasserende kvinnen «Person B» trolig var forårsaket av en klo. Videre la han fram de forskjellige fagkyndiges vurderinger av Bob, samt uttalelser fra personer som kjenner Bob, blant annet daglig leder ved kennelen der Bob har oppholdt seg nå i 2 år. Staten på sin side la fram at de mente Bob utgjorde en uakseptabel risiko for framtiden, og at avliving ikke ville være uforholdsmessig.

I lagmannsretten vitnet igjen sakkyndig Espen Gudim, og gikk som i Tingretten igjennom adferdstesten utført på Bob i 2016, og sin konklusjon hvor Bob scorer absolutt lavest på aggresjon. Bob ble også i forkant av denne rettssaken testet av en annen anerkjent hundetrener, Nina Haaland. Også hun ga Bob laveste score på aggresjon, og vitnet om at Bob var en svært godlynt hund. Person A, vitnet igjen i denne rettsaken og uttalte igjen at han oppfattet at Bob skvatt da han passerte han utenfor inngangen til restauranten. Han forklarte at «for meg er det ikke alvorlig, jeg mener jeg nevnte det for politiet. At hunden ikke hadde gjort noe gærnt, men hundeføreren burde bare fått beskjed om at han burde binde hunden så den synes og kan se andre mennesker – den har ikke bitt meg, den har nappet med fortenner eller lepper eller hva man skal kalle det»

Staten la stor vekt på at hendelsen der Bob trakk mot en barnevogn er beskrevet som at Bob «hoppet oppi en barnevogn» i politiets anmeldelse, her brøt lagmann Ellen Mo inn og spurte Staten «Pga ordene som er brukt, et sted står det at den hoppet oppi barnevognen. Det har jeg tenkt umulig kan være riktig. Hadde den hoppet oppi ville antakelig vognen veltet, med en så sterk hund.» Hun spurte videre om det var notert hva slags type vogn det var tale om, og om Bob i det hele tatt kunne se at det var et barn i vognen, og om det da kunne karateriseres som et utfall mot et objekt, til forskjell for et utfall mot et barn. Allikevel anser staten dette som et angrep på et barn, til tross for at Bob ifølge flere vitneuttalelser, blant annet politiets, ikke var borti barnevognen. Staten la vekt på at både hendelsen der Person A ble skremt av Bob, at Bob trakk mot en syklist, at han skal ha bjeffet mot politiet på et tidspunkt og at han hoppet mot Person B som angrep i lovens forstand.

I dommen fra lagmannsretten har flertallet (som dømte Bob til døden) lagt til grunn at alle hendelsene denne ene dagen på Grønland er ansett som angrep i lovens forstand: 

«Begrepet «angrep» i hundelovens forstand omfatter «alt fra bitt og
glefsing til at en hund griper fatt i, hopper opp på eller truer noen slik at noen f.eks. hindres
i å passere», mens begrepet «skade» omfatter så vel fysiske, psykiske og ideelle skader.»

På bakgrunn av dette valgte flertallet (2 mot 1 dommere) å forkaste anken, og igjen dømme Bob til døden.

En av lagmannsdommerne, Ellen Mo har på sin side anført at hun ikke støtter avlivingsdommen, og mener den er uforholdsmessig og at Bob ikke utgjør noen større framtidig risiko enn enhver annen hund. Under følger noen utdrag fra hennes vurdering av saken:

«På det tidspunkt hendelsen fant sted, var Bob overlatt til en person som hunden knapt
kjente. Ifølge Nyrud kjente han selv ikke Abrahamsen særlig godt, men Abrahamsen skal ved én tidligere anledning også ha passet Bob. Abrahamsen bandt Bob til en benk utenfor en burgerrestaurant og gikk selv inn for å handle. Å bli bundet på denne måten på et beferdet sted, er erfaringsmessig en vanskelig situasjon for en hund, og det er av den grunn heller ikke tillatt, selv om det fortsatt skjer.»

«Mindretallet legger større vekt på de sakkyndiges atferdstesting av Bob enn hva flertallet gjør. De to sakkyndige som har foretatt testene, er begge anerkjente hundesakkyndige. Det kan ikke reises innvendinger mot selve måten testene er gjennomført på. Testene omfatter blant annet aggresjon i møte med fremmede mennesker og aggresjon når ressurser (som for eksempel mat eller leke) tas fra hunden. Begge de sakkyndige har konkludert med at Bob ikke er en aggressiv hund, men derimot trygg og vennlig i alle sammenhenger. Bob ble også to ganger undersøkt av veterinær Siri Martinsen. Hun forklarte at hun foretok
en alminnelig veterinærundersøkelse, men at hun gjorde det på en mer enn vanlig hardhendt måte for eventuelt å provosere hunden. Hun beskrev Bob som tillitsfull og
vennlig. De undersøkelsene som ble oppfattet som smertefulle eller ubehagelige, førte bare til at Bob brukte avledningstaktikker som å slikke veterinæren i ansiktet eller invitere til lek i stedet for undersøkelse. (…) Ingen av disse testene fikk frem noen form for aggresjon hos Bob, bare vennlig nysgjerrighet.»

«Mindretallet legger, som flertallet, til grunn at en hund som har angrepet én gang, har en økt risiko for å kunne angripe igjen. Det undersøkelsene til de sakkyndige imidlertid viser, er at Bobs repertoar først og fremst består i teknikker for å avlede, ikke for å angripe. Det er dette som vil være hans foretrukne handlemåte i situasjoner hvor han føler ubehag. Bob er nå ti år gammel og hans personlighet må anses som etablert, slik også POD skriver i sitt vedtak. De grunnleggende trekkene i Bobs personlighet er vennlighet, lekenhet og trygghet.»

«Det å avlive et friskt dyr som ikke selv lider, har en etisk side som kommer i tillegg til behovet for å fjerne dyr som utgjør en risiko. Dette må få betydning for vurderingen av hva som er forholdsmessig. Terskelen for avlivning kan ikke være for lav. Mindretallet oppfatter risikoen for fremtidige angrep fra Bobs side som liten, og ikke vesentlig større enn for en hvilken som helst hund under gitte omstendigheter.»

Da lagmannsretten flertall valgte å forkaste anken og igjen dømme Bob til døden. NOAH undersøker nå muligheten for å føre saken til Høyesterett og vil komme med fortløpende oppdateringer om saken.

Hvilken betydning har dette?

Bobs sak belyser hvordan Norges hundelov gjør hunder og deres eiere nærmest rettsløse. For når hunder som Bob blir dømt til døden for en så lite alvorlige hendelse, kan så godt som alle hunder i Norge risikere avliving, bare fordi de er usikre, ivrige, lekne eller skvetne – og på feil sted til feil tid. Det holder at noen oppfatter dem som farlige.

Bobs sak illustrerer hvor viktig det er å endre hundeloven – som blir brukt til å avlive hunder på svært tynt grunnlag, og gjør hunder og deres eiere nærmest rettsløse.

Hundeloven brukes til å kreve avliving av hunder på svært tynt grunnlag, gjerne basert på irrasjonell frykt og lav forståelse for hunders adferd. Loven har tatt livet av flere titalls hunder siden den ble vedtatt i 2004, men den har ikke redusert antall bitt som registreres hvert år. Det er tydelig at den ikke fungerer slik den var ment.

Ved å tillate avliving som svar på nesten enhver konflikt, er den derimot med på å bygge opp en frykt for hunder, som igjen bidrar til at mange ikke lærer nødvendig kommunikasjon for å omgås hunder på en positiv måte. Loven må endres, slik at den i motsetning til hva den gjør i dag bygger på kunnskap om hundens adferd og formidler respekt for hunder.

NOAH jobber for å endre Hundeloven både gjennom politisk arbeid og ved å bistå hundeeiere som kommer i samme situasjon som eierne til Bob. Dette er et arbeid alle hundeeiere og andre som er opptatte av rettssikkerheten til hunder og deres eiere bør stille seg bak. Les gjerne mer om hvordan NOAH ønsker å endre hundeloven i denne artikkelen.

 

Bli medlem