NOAH logo
Forsiden > Dyr i havet > Selfangst > Kronikk: En nasjons… 9. jul 2014

Kronikk: En nasjons storhet?

butt

Av Andrew Butterworth, veterinær og rådgiver for EU i havpattedyrspørsmål
oversatt av Elisabeth Garcia Frammer

Dr. Andrew Butterworth er veterinær og foreleser i “animal sciences” ved Universitetet i Bristol. Han er også forsker innen klinisk veterinærvitenskap. Butterworth var innkalt som ekspertvitne for EU, ved WTO-saken om selfangst 2014. Han har publisert flere vitenskaplige artikler om sjøpattedyr, seler og selfangst.

Mens jeg skriver dette, i midten av april, snirkler båtene seg frem gjennom den vekslende havisen ved polarsirkelen for å jakte sel. Tidligere år har opptil tusen båter kastet loss, men de er betydelig færre nå. Ved utgangen av jaktsesongen i 2014 kan den canadiske kvoten på 400.000 unge seler likevel ha blitt tatt, mens isen ligger rødfarget igjen etter dem.
Den årlige kommersielle seljakten i Canada er verdens største jakt på marine pattedyr. Kun noen uker gamle blir selungene blinket ut, formålet er skinn og omega 3-rik olje brukt i kosttilskudd; produkter som blir sendt verden rundt.

I løpet av mai måned er det forventet at Verdens Handelsorganisasjon (WTO) skal kunngjøre hvorvidt slike selprodukter kan selges i Europa. For øyeblikket kan de ikke det. De har blitt offisielt forbudt som et resultat av en beslutning i EU-parlamentet for å beskytte den «offentlige moral». Canada og Norge har bedt WTO om å omgjøre forbudet, og de vurderer nå sin avgjørelse. Forskningen min har vært sentral i denne saken. Artikler og rapporter jeg har publisert i tidsskriftet Marine Policy og levert til European Food Safety Authority (EFSA) om velferdsaspektene ved seljakten, har blitt sitert mer enn 40 ganger i en WTO rapport fra i fjor som opprinnelig støttet det Europeiske forbudet. Jeg har vært del av EU-delegasjonen til WTO, og satt på første rad og bevitnet et internasjonalt basketak mellom fremme av handel på den ene siden, og dyrevelferd og offentlig moral på den andre. WTO bør avvise klagen, og forbudet mot selprodukter må opprettholdes. Dette er hvorfor: Detaljene i seljakten er uhyggelige. Det er derfor WTO opprinnelig var enige i at EU kunne begrense handelen med selprodukter av hensyn til offentlig moral – det var første gang en slik begrensning var blitt satt. Som en offisiell observatør har jeg sett jakten på nært hold, fra isen og fra helikoptre.

Når selungene blir født har de hvit pels. De blir ammet, avvent og deretter forlatt av sine mødre ved omtrent 12 dagers alder. Strandet på den ustabile isen skal de være uten mor og uten mat i opptil seks uker. I løpet av denne tiden endrer pelsen deres seg fra hvit til grå – og jegerne kommer.

“Hvis det jeg har sett bli gjort mot en ung sel hadde blitt gjort mot en hest eller en hund, er det liten tvil om at det ville blitt ansett som grusomt.”

Valpene blir enten skutt fra båtene, eller klubbet med hakapik. Noen skadeskutte seler glir ut i vannet og går tapt. Mange skadeskutte dyr lider i flere minutter mens jegerne manøvrerer båtene sine nært nok til å få klubbet dem bevisstløse etter skuddene. Hvis isen er for ustabil for jegerne til å bevege seg ut på, kan bevisste, sårede seler bli dradd opp bord i båtene med lange stenger med kroker i enden.

Mine publikasjoner om jakten reflekterer mitt vitenskapelige og veterinærfaglige syn. Dyrevelferd kan bli gransket og målt. Jeg brakte med meg både medfølelsesperspektivet fra veterinærpraksisen og objektivitetsperspektivet fra forskningen inn i vurderingene. Det jeg har bevitnet og målt på isen har utfordret meg og fylt meg med bekymring. Å dra dyr om bord i båtene med kroker mens de fortsatt er bevisste er tillatt etter Canadas lovgivning om marine pattedyr.* Vi tillater ikke at landdyr blir behandlet på denne måten. Hvis det jeg har sett bli gjort mot en ung sel hadde blitt gjort mot en hest eller en hund er det liten tvil om at det ville blitt ansett som grusomt. Det er umulig å overvåke all jaktaktivitet, som foregår over en skiftende frossen vidde på størrelse med Frankrike.
Forbudet ble innført på grunnlag av offentlig moral, og vitenskap og dokumentasjon kan påvirke avgjørelsene i slike moralske spørsmål. Når det gjelder selfangsten, indikerer forskning at det tar noen av de skutte selene betydelig lang tid å dø, og noen blir ikke sjekket i perioder på flere minutter før de blir avlivet ved klubbing. Obduksjonene vi foretok på isen indikerte at noen seler hadde vært utsatt for flere skudd, klubbing og krøking. Noen av dem hadde svelget sitt eget blod – noe som sannsynliggjør at de var bevisste i en periode etter den første kontakten med jegeren. Vurderingen tok også høyde for de bevisste dyrenes respons på det å bli plukket fra isen ved hjelp av de langskaftede krokene.
Det er interessant at klagen fra Canada og Norge ikke utfordrer de dårlige velferdsforholdene for selene, som WTO i fjor dømte som tilstrekkelig til å rettferdiggjøre det europeiske forbudet. I stedet er klagen konsentrert rundt handelsspørsmål og påstår at restriksjonene er urettmessige.

Når WTO skal gjøre sin beslutning, som vil være endelig og bindende, må de ta hensyn til kontrastfylte formuleringer i nærmere 70 år gamle internasjonale avtaler. En forbyr “vilkårlig eller urettmessig diskriminering” mellom land. En annen sier at nasjoner kan opptre på en mate som er “nødvendig for å ivareta offentlig moral”.
Som menneske og som veterinærmedisinsk vitenskapsmann mener jeg jakten presenterer ekte og betydelige dyrevelferdsmessige problemer. De tilgjengelige vitenskapelige bevisene støtter den meningen. Men vitenskapen er selvsagt kun en av faktorene å ta i betraktning. Kanskje det siste ordet bør være et utsagn tilskrevet Mahatma Gandhi: “En nasjons storhet og dens moralske fremskritt kan måles etter hvordan den behandler sine dyr

* Det er også tillatt i norsk fangst forutsatt at dyret er bedøvet, men inspeksjonsrapportene avslører at det ikke er til å unngå at bevisste dyr også er offer for krøking i norsk fangst (red).

 

Bli medlem