Viltforskriften- kampen for de ville dyrene trappes opp

Da «viltforskriften»^[1] ble sendt på høring i juni 2019 skulle man ikke tro at FN samme år hadde varslet naturkrise, og manet om mer hensyn til ville dyr. Forskriften skulle slå sammen flere eldre forskrifter om «innfanging, uttak, oppdrett og hold av vilt» til en «harmonisert og moderne forskrift», ifølge høringsbrevet.

«I korte trekk ville direktoratet forenkle og legge til rette for utnyttingen og avlivingen av ville dyr, men samtidig vanskeliggjøre hjelp til ville dyr i nød.»

Men det som møtte NOAH da vi satt i gang med høringssvaret var en forskrift som på ingen måte harmoniserte med dyrevelferdsloven, og som slett ikke tok hensyn til moderne kunnskap verken om ville dyrs følelser og behov, eller den kritiske statusen som mange arter nå befinner seg i. I korte trekk ville direktoratet forenkle og legge til rette for utnyttingen og avlivingen av ville dyr, men samtidig vanskeliggjøre hjelp til ville dyr i nød.

Mange kamper i samme forskrift

Siden starten har NOAH arbeidet med en rekke saker med betydning for ville dyr. En av disse er kampen for yngletidsfredning og mot den utbredte praksisen med «skadefelling» av ulike dyr i yngletiden. Vi hadde lenge forventet en ny «skadefellingsforskrift», siden den gjeldende forskriften er gammel og har blitt forsøkt endret flere ganger. Men da viltforskriften kom, inneholdt den ikke bare nye regler for skadefelling, men også regler innenfor flere andre områder NOAH har jobbet med; hold av rever i fangenskap for å trene jakthunder, oppdrett og utsetting av fugler til jakttrening, innfanging og oppdrett av ville dyr til kjøttproduksjon, bruk av ville dyr til dyreforsøk og innfanging og hold av ville dyr i dyrehage. Og sist, men ikke minst, regulering av rehabilitering og hjelp til ville dyr i nød – herunder ved katastrofer som oljeutslipp.

Dessverre var det ikke ett av disse områdene hvor Miljødirektoratet foreslo en endring til det bedre for dyrene. Forskriften var preget av at ville dyr ikke ses på som individer med egenverdi slik dyrevelferdsloven krever. Direktoratet videreførte isteden en holdning med høy toleranse for avliving av ville dyr som var til «ulempe» for mennesker, og utnytting av ville dyr til økonomisk «gavn» for mennesker, kombinert med en lav toleranse for ville dyrs eksistens. Miljødirektoratet mente at det var feil å hjelpe skadde, ville dyr fordi de måtte være i fangenskap under rehabilitering. De brukte dermed «dyrevelferd» som argument mot å hjelpe ville dyr, men «dyrevelferd» var ingen hindring for utnytting av dyr til oppdrett, fremvisning, jakttrening m.m., i livslangt fangenskap.

«I oktober var NOAHs høringssvar klart – 74 sider med argumentasjon mot å holde ville dyr i fangenskap for profitt og jaktinteresser.»

NOAH reagerte sterkt på at hensyn til dyrs velferd ikke var en reell grunnstein i forskriften, men tvert imot kun ble brukt som feilslått «alibi» for å hindre en utvikling hvor også ville dyr blir sett på som individer med egenverdi. Videre fokuserte direktoratet på «avbyråkratisering» – det skulle generelt bli lettere å ta livet av eller utnytte ville dyr uforstyrret. I oktober var NOAHs høringssvar klart – 74 sider med argumentasjon mot å holde ville dyr i fangenskap for profitt og jaktinteresser, mot den liberale aksepten for «skadefelling» av dyr, og for allmenhetens rett til å hjelpe ville dyr i nød.

Forskrift på kant med samfunnet

Da Veterinærinstituttet i 2004 publiserte en rapport om dyrevelferd for ville dyr i forbindelse med forarbeidene til ny dyrevelferdslov, konkluderte de slik: «Tanken om at dyr har egenverdi, som er slått fast i Stortingsmeldingen om dyrevelferd, synes å være lite fremtredende i viltforvaltningen. Viltets verdi vurderes i første rekke ut fra økonomiske og jaktmessige hensyn. Ikke-jegeres interesser, for eksempel opplevelsesverdien av dyr i naturen, er også̊ lite vektlagt. Dyrevern er utvetydig inntatt i viltlovens bestemmelse om jaktutøvelse (§ 19), men dyrevernmessige vurderinger synes likevel i liten grad å være lagt til grunn ved valg av virkemidler i viltforvaltning.»^[2] Beskrivelsen passer perfekt på utkastet til viltforskrift 15 år senere – forstemmende nok syntes det som om tiden hadde stått stille hos Miljødirektoratet. Men i samfunnet for øvrig har ville dyr en langt høyere status. NOAH fikk utført en undersøkelse hos Respons Analyse i oktober 2019 om nordmenns forhold til ville dyr. Tallene viser at forvaltningen er på kant med befolkningen når hensyn til ville dyr stilles i bakre rekke^[3] 74 % er enige i at «ville dyr bør ikke tas livet av mens de har unger. Kun 5 % er uenige.

Inkluderer man de mer nøytrale, er 88% imot at dyr tas livet av i yngletiden. Med andre ord er folk negative til den utstrakte bruken av «skadefelling» som nettopp handler om å ta livet av dyr i yngletiden på grunn av ulike former for «irritasjoner» for mennesker. Folk flest er heller ikke positive til mye av den jakten som drives – og som igjen var utgangspunkt for viltforskriftens aksept av oppdrett, utsetting og jakttrening på ville dyr. 58 % er enige i at «man bør ikke ta livet av ville dyr primært for rekreasjonens skyld», mens 11 % er uenige. Inkluderer man de mer nøytrale, er 76% imot jakt som først og fremst handler om rekreasjon – hvilket det meste av dagens jakt gjør. 73% sier seg enig i at «jakt på rødlistede dyr bør stanses». Kun 6% er imot. Inkluderer man de mer nøytrale, er 84% imot jakt på rødlistede dyr. Dette inkluderer jakt på nær truet hare og rype – som begge skulle kunne fanges inn til oppdrett og jakttrening i henhold til forskriften. Folk flest mener også at «Norge har en forpliktelse til å sørge for at ingen dyr i norsk natur er utrydningstruet». 70 % er enige i dette, kun 5 % er uenige. Inkluderer man de mer nøytrale, mener 86% at Norge må gjøre en aktiv innsats for at ingen dyr er truet. Men i Viltforskriften handlet det ikke om å beskytte ville dyr – og flere rødlistede dyr var fortsatt på skadefellingslisten.

Skadefelling- fortrenging av ville dyr

Miljødirektoratet viste en alvorlig mangel på forståelse for hva «skadefelling» faktisk er. Retningslinjer i den forrige skadefellingsforskriften stadfestet: «det (er) viktig å presisere at dette representerer et unntak fra viltlovens generelle fredningsprinsipp, og fra prinsippet om at viltartene i størst mulig utstrekning skal være fredet i yngletiden.»^[4]

«74 % er enige i at  ville dyr bør ikke tas livet av mens de har unger. Kun 5 % er uenige.»

Til tross for dette, ble forskriften praktisert langt mer lemfeldig, og ingen har hatt oversikt over hvor mange dyr som skadefelles og hvorfor. Dette kunne direktoratet ha rettet opp i ved å fjerne adgangen til at grunneiere kan ta livet av dyr etter egen vurdering. Det gjorde de ikke. I det nye utkastets hørings brev, skrev direktoratet imidlertid: «(det er) behov for bedre beskyttelse av enkelte arter, mens forvaltningen av andre arter med stabile og livskraftige bestander kan gjøres enklere». Med andre ord overså direktoratet fullstendig at det slett ikke skal være «enkelt» å skyte noen dyr i yngletiden, og at det ikke kun er truede arter som har krav på beskyttelse mens de har unger.

Direktoratet foreslo at ti nye arter – inkludert småfugler som kjøttmeis og bokfink – skulle føres opp på listen over arter som kan tas livet av etter grunneiers eget forgodtbefinnende. Noen få truede måkearter ble tatt vekk fra listen, men alt i alt foreslo direktoratet en lang rekke arter som man kunne «skadefelle» enten etter eget ønske som grunneier eller etter tillatelse fra kommunen. I tillegg ble «skadelidtes myndighet til selv å beslutte felling utvidet (…) til å gjelde skade på̊ alle typer eiendom (…) Dette antas å gi en viss reduksjon i antall skadefellingssøknader som i dag behandles av kommunen.» Med andre ord skulle dyrs liv ofres for å spare kommunen for saksbehandling – og grunneiere uten kunnskap eller hensyn til dyr skulle selv få bestemme om de har lidt «skade» vektig nok til at dyr skulle bøte med livet. Ikke nok med det; direktoratet nevnte selv «støy» fra fugler som eksempel på «skade». Videre mente direktoratet at forskriften ville «sikre at rødlistede arter kun blir felt på̊ skadefelling der andre forebyggende virkemidler ikke er egnet». Men loven krever egentlig at skadefelling er et unntak for alle ville arter, og at andre forebyggende virkemidler skal prioriteres.

Over mange år har NOAH ved hjelp av klager på fellingstillatelser, reddet dyr og deres unger i yngletiden. Eksempler på saker NOAH har engasjert seg i er årlige fellingstillatelser på gjess som beiter gress, rutinemessige tillatelser til hijakt på rev med begrunnelse i at rev tar lam på beite, og årlige tillatelser til skyting av den rødlistede oteren, laksand og kvinand fordi de spiser fisk i populære «fiskeelver» og avliving av rødlistet ærfugl på grunn av at de spiser på skjell. NOAH har også flere ganger klaget på tillatelser til avliving av måker og svaner på grunn av deres beskyttelse av ungene sine. I høringssvaret til viltforskriften påpekte NOAH at naturmangfoldloven krever at «viltartene i størst mulig utstrekning skal være fredet i yngletiden» og at «ved enhver aktivitet skal unødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi unngås». Veterinærinstituttet har også påpekt «at alt vilt er fredet i yngletiden».^[5] Rådet for dyreetikk fremhever at «yngletidsfredning er et hovedprinsipp i Viltloven.».^[6] Yngletidsfredningen stadfestes videre ved at det er forbudt etter dyrevelferdsloven å «hensette dyr i hjelpeløs tilstand» – noe som selvsagt skjer med dyreunger når man tar livet av foreldredyr i yngletiden. Det å tillate avliving av ville dyr i yngletiden bryter også kravene i artikkel 6 i Bernkonvensjonen som forplikter myndigheter til å forby bevisst forstyrrelse av vill fauna, særlig i yngle-, oppvekst- og dvaletiden.

«Viltartene skal i størst mulig utstrekning skal være fredet i yngletiden (…) og ved enhver aktivitet skal unødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi unngås»
– NOAHs høringssvar til viltforskriften

Miljødirektoratet latet til å ha gått vekk fra selve hovedprinsippet om at skadefelling er «siste utvei». Kriteriene for skadefelling etter forskriften var ikke bare vage, de var fullstendig udefinerte og åpnet for å ta livet av dyr ved den minste påståtte belastning. Allerede nå, etter den gjeldende forskriften som skal erstattes av det nye utkastet, oppfattes grevlingers graving i plenen som «vesentlig skade» av en slik art at avliving tillates. Det var ingenting i direktoratets utkast som tilsa at ikke kjøttmeis som gjør fra seg på hagemøblene eller en måke som bader i noens vanndam skal lide samme skjebne. Dyrs blotte nærvær ses som «skade» for noen personer – og forskriftsutkastet hindret dem ikke i å agere på bakgrunn av en slik holdning. Forskriften risikerte å gjøre flere dyr fredløse i yngletiden.

Ville dyr i fangenskap: utnytting foran prinsipper

På den positive siden foreslo Miljødirektoratet at det skulle være ulovlig «å holde vilt når formålet er jakt i innhegnet område, fremvisning i sirkus, hold som kjæledyr eller hobbydyr, eller falkonering.» Direktoratet erkjente videre at «innfanging av dyr for midlertidig fremvisning medfører stress og belastninger for dyret. Av dyrevelferdsmessige hensyn foreslås at adgangen til å fange inn vilt for midlertidig fremvisning opphører.» I høringsbrevet begrunner direktoratet disse avgrensede forbudene med at «ville dyr vil lett lide i fangenskap». Det var desto mer overraskende og kritikkverdig at direktoratet ville tillate innfanging og hold av ville dyr for en rekke formål som i aller høyeste grad ville bety lidelse i fangenskap; oppdrett til kjøtt, permanent fangenskap i dyrehage, oppdrett og utsetting til jakttrening – og stort sett alle andre formål enn de som spesifikt var listet som forbudt. Direktoratet ville gi kommunene fullmakt til å bestemme om flere arter av ville dyr skulle kunne fanges inn til dyrehager eller ulike typer oppdrett.

Innfanging til og hold av ville dyr i fangenskap har vært en svært betenkelig gråsone innenfor lovverket for ville dyr. Viltloven slår fast at «ingen skal holde vilt i fangenskap». Dyrevelferdsloven slår fast at «dyr skal bare holdes hvis de kan tilpasse seg holdet på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte». Det er derfor helt uforståelig at direktoratet ikke engang problematiserte lidelse hos ville dyr når det handlet om innfanging til hold ut i fra hensyn som går på tvers av dyrets interesser. Blant de dyrene direktoratet ville tillate innfanging og oppdrett av, var de nær truede dyrene rype og hare. I 2007 publiserte Sveriges Landbruksuniversitet en rapport for myndighetene om oppdrett av villfugl i Sverige.^[7] Hakking var et utbredt problem for kyllingene, og 25% av kyllingene hadde fotskader. Den svenske Veterinærforeningen skrev at «disse dyrene har i mange år blitt holdt på en måte som til tider har forårsaket omfattende dyrevelferdsproblemer.»^[8] Farm Animal Welfare Council i England uttalte seg i 2008 om «game bird»-oppdrett, og konkluderte med at «intensiv oppdrett av halv-ville arter i fangenskap kompromitterer dyrevelferden».^[9] Når det gjelder harer, har Rådet for dyreetikk påpekt at det ikke er i samsvar med dyrevelferdsloven å holde harer i fangenskap for jakttreningsformål.^[6] Harer er fryktsomme dyr, som blir stresspåvirket kun av menneskelig nærvær i terrenget,^[10] og er dermed svært stresset i fangenskap.^[11] Miljødirektoratet diskuterte ikke engang disse aspektene.

«Selv oppdrettere melder at hjortene er svært stresset i fangenskap, og at det er flere fysiske tegn på dyrevelferdsproblemer.»

Direktoratet ville også tillate innfanging og hold av flere hjortedyr i fangenskap. Oppdrett av hjort har nådd ca. 100 ^[12] etter at Miljødirektoratet uten noen faglig utredning om dyrevelferd, begynte å gi tillatelser på 1990-tallet.^[13] Man bygget opp en næring i strid med flere lovers forbud mot hold av dyr i fangenskap – og foreslo nå i viltforskriften å videreføre og forverre denne feilen. Selv oppdrettere melder at hjortene er svært stresset i fangenskap, og at det er flere fysiske tegn på dyrevelferdsproblemer: «tilveksten i snitt er dårligere enn ventet, og kalvingsraten er lav sammenlignet med viltlevende hjort. Trolig skyldes dette dårlige beiter og mineralmangel i mange besetninger. Videre kan det ha sammenheng med stress hos dyra. Undersøkelser viser at det vil ta om lag et år fra et dyr er fanget og satt i innhegning til det har tilpasset seg sine nye omgivelser.»^[14] Elg og rådyr har vist seg svært uegnet for fangenskap, og finnes så godt som ikke – likevel ville direktoratet tillate også dette.

«Når det gjelder innfangning av dyr for viltoppdrett mener Veterinærinstituttet at det bør opphøre.»
– Veterinærinstituttet, 2019

Miljødirektoratet foreslo også å gi seg selv myndighet til å «fange inn vilt til forskning, undervisning, museumsvirksomhet, overføring til annet område eller andre særlige formål.» Paragrafen fremsto som et forsøk på å tilsidesette Mattilsynets myndighet til å vurdere om vitenskapelig bruk av ville dyr kan forsvares opp imot den dyrevelferdsmessige ulempen for dyret. Dyrevelferdslovens § 13 og forskrift om bruk av dyr i forsøk regulerer bruk av alle dyr – inkludert viltlevende dyr – i forskning og undervisning. NOAH påpekte at ville dyr ikke kunne ha dårligere vern enn andre dyr brukt til forskning og undervisning, og at kost/nyttevurdering og kravet om alternativer til forsøk, som er nedfelt i dyrevelferdsloven, ikke måtte omgås gjennom en viltforskrift. Prinsippene om at ville dyr lider i fangenskap og derfor ikke skal holdes i fangenskap ble konsekvent satt til side av direktoratet for de fleste formål som gjaldt utnytting av dyr. Også Veterinærinstituttet reagerte på dette, og skrev i sitt høringssvar: «Når det gjelder innfanging av dyr for viltoppdrett mener Veterinærinstituttet at det bør opphøre. (…) Generelt bør ikke arter som f.eks. rype, skogsfugl og hare oppdrettes. Erfaringsmessig vil oppdrett av nye viltarter kunne føre til dyrelidelser».^[15]

Oppdrett av ville dyr for jaktformål

Et særlig problematisk punkt i forskriftsutkastet var at det åpnet for innfanging, hold og utsetting av flere arter for jaktformål. Direktoratet skriver selv i høringsbrevet: «Nyere kunnskap viser at denne aktiviteten (utsetting av oppdrettede dyr til jakt) ikke er dyrevelferdsmessig forsvarlig og medfører risiko for skade på̊ naturmangfoldet.» Til tross for dette valgte direktoratet å videreføre og ytterligere sementere juridisk aksept for nettopp oppavl og utsetting av dyr til jaktformål – spesifikt jakttrening.

Oppdrett og utsetting av ville dyr til jakt og jakttrening har pågått på kant med lovverket i mange år. Verken Miljødirektoratet eller Mattilsynet kan svare klart på om aktiviteten er lovlig, og i flere tilfeller har den klart vært ulovlig. Likevel har myndighetene sett mellom fingrene eller gitt tillatelser på tvers av det dyrevelferdslovverket som eksisterer. NOAH har over flere år jobbet for å stanset denne utnyttingen av dyr, og fikk for få år siden stanset avl og import av ender for utsetting til jakt. Imidlertid pågår fortsatt oppdrett og utsetting av ville hønsefugler til jakttrening. Og forskriften kunne i verste fall tolkes som fritt frem for å utnytte en rekke fugler og pattedyr på denne måten. Veterinærinstituttet har omtalt oppdrett for utsetting til jakt på følgende måte: «Erfaringene med å sette ut jaktbart vilt er gjennomgående negative (…) Hold av vilt i fangenskap har ofte vist seg å være problematisk, og i land der slikt oppdrett er vanlig, har man erfaringsmessig ofte dyrevelferdsmessige problemer i driften.»^[2] Rådet for dyreetikk har også uttalt seg om jakt-oppdrett av ville dyr: «Rådet er (…) grunnleggende skeptisk til at oppdrettede dyr settes fri i naturen for jakt- og fiskeformål.»^[16]

«Direktoratets egne prinsipper om at ville dyr ikke skulle holdes for hobby-formål, ble satt til side rett og slett fordi jaktforeningene ønsket det.»

Miljødirektoratet hadde åpenbart ikke vurdert noen av disse innvendingene. En annen aktivitet som NOAH har jobbet i lang tid for å få forbudt er hold av rev i fangenskap for hijakt-trening med hund. NOAH fikk hindret et forsøk på å tillate aktiviteten i 2004, og siden da har det i teorien vært forbudt. Men Mattilsynet har likevel sett gjennom fingrene med at jaktforeninger har hatt rever i bur for slik jakttrening, og bekymringsmeldinger og purringer fra NOAH om å håndheve forbud, har ikke ført frem. I høringsbrevet til viltforskriften skriver direktoratet: «Til tross for at det etter gjeldende holdforskrift ikke er tillatt å holde rev i fangenskap for trening av hund er det flere klubber som har fått rev fra pelsdyrfarmer (sølvrev og blårev) som holdes oppstallet og benyttes til trening av hihunder. Både Norsk Kennel Klub og Norges Jeger- og Fiskerforbund har overfor Miljødirektoratet fremmet ønske om at slik aktivitet kan bli lovlig.» Og mer skulle det ikke til før direktoratet foreslo å legalisere denne utnyttingen av rever – samme år som pelsdyroppdrett av rev i bur ble forbudt ved lov av dyrevelferdshensyn.

NOAH protesterte sterkt mot dette, og påpekte at direktoratet ikke hadde tatt hensyn til noe av den vitenskapelige dokumentasjonen på lidelse for rev i fangenskap og til jakttrening spesielt. Direktoratets egne prinsipper om at ville dyr ikke skulle holdes for «hobby»-formål, ble satt til side rett og slett fordi jaktforeningene «ønsket» det. Også faginstansene reagerte kraftig på dette forslaget i sine høringsinnspill. Veterinærforeningen var «sterkt kritisk til at det i kapittel 4 åpnes for oppdrett og hold av rev for trening av hihunder.»^[17] Mattilsynet mente det var viktig at «bruk av pelsfarmrev forbys både som kjæledyr og til trening av hund», og understreket at «slik bruk av dyr (er) svært negativt i forhold til dyrevelferd, og vi ønsker derfor et forbud.»^[18]

Hjelp av ville dyr uønsket?

Stikk i strid med ønsker om «forenkling» i forhold til avliving og utnytting av dyr, ville Miljødirektoratet gjøre det langt vanskeligere å hjelpe ville dyr i nød. Direktoratet mente det var uønsket med rehabilitering av nødstilte ville dyr, og uttrykte i høringsbrevet at «avliving vil være det eneste dyrevelferdsmessig forsvarlige alternativet» og «følelsene for dyret tar overhånd». Derfor foreslo de «at innfanging av dyr for rehabilitering kun skal skje etter vurdering fra kommunen» – heller ikke veterinærer kunne ta hånd om skadde dyr før kommunen hadde gitt tillatelse. Det fremgikk også at kommunen «til enhver tid kan beslutte at viltet skal avlives», og intensjonen var at «at færre dyr skal gjennomgå belastningen med å bli holdt i fangenskap». Også for større redningsaksjoner som rehabilitering av oljeskadde dyr, var direktoratets hensikt å «begrense antall individer som må̊ gjennomgå en belastende rehabilitering.» NOAH reagerte sterkt på at behandling av veterinær ble beskrevet som «belastende» og nærmest forbudt, mens en rekke former for utnytting var tillatt.

Det fremsto som om forskriften bygget på en ideologisk tanke om at det er problematisk at mennesker bryr seg om og vil hjelpe ville dyr, og at den eneste akseptable måten å forholde seg til ville dyr, er som «ressurser» som skal utnyttes til ulike menneskelige formål.

«NOAH reagerte sterkt på at behandling av veterinær ble beskrevet som belastende og nærmest forbudt, mens en rekke former for utnytting var tillatt.»

Forslaget innebar at en veterinær som får brakt et skadd dyr til seg, ikke skulle kunne igangsette nødhjelp og behandling før vedkommende har søkt lekfolk i kommunen om lov til å utøve sitt yrke. Til og med det å bringe et skadd vilt dyr til veterinær uten først å søke kommunen om innfanging, skulle være ulovlig – og en veterinær som selv finner et dyr, måtte også først søke kommunen om lov til å utøve sin hjelpeplikt etter veterinærloven før vedkommende fanger dyret. Det skulle imidlertid være lov – for enhver – å avlive hjelpeløse dyr uten noen nærmere regler for dette. Hvis enhver skulle kunne avlive dyr selv istedenfor å bringe det til veterinær for forsvarlig avliving, vil mange ville dyr påføres betraktelig mer lidelse. Behandling og rehabilitering av ville dyr er et spesialisert fagfelt.^[19] Det er publisert en rekke veterinærfaglige bøker om slik behandling, som det undervises i på veterinæruniversiteter verden over. I mange land er det store fagmiljøer innen viltmedisin, og det drives rutinemessig behandling av ville dyr. Myndigheter i andre land fremhever at vilt-rehabiliterere gjør en viktig oppgave for samfunnet.^[20]

Potensialet for suksessfull rehabilitering, etiske og juridiske grunner for å ta hånd om oljeskadd vilt og dyrenes iboende egenverdi, tilsier at rehabilitering av oljeskadde dyr bør være del av respons ved oljeulykker.»
– Veterinæruniversitetet i California, 2018

En studie publisert i Journal of Fish and Wildlife Management (2018) fra bl.a. Veterinæruniversitetet i California^[21] slår fast at «potensialet for suksessfull rehabilitering, etiske og juridiske grunner for å ta hånd om oljeskadd vilt og dyrenes iboende egenverdi, tilsier at rehabilitering av oljeskadde dyr bør være del av respons ved oljeulykker.»

Det er fullstendig uholdbart hvis Norge skal være det eneste land i verden hvor en hel gren av veterinærmedisinen er forbudt – og hvor lekfolk skal bestemme om veterinærer skal få lov til å behandle ville dyr. NOAH advarte Miljødirektoratet mot å gjøre en vesentlig del av befolkningen, samt et antall veterinærer, til kriminelle fordi man velger å hjelpe istedenfor å vente til kommunen har behandlet søknad. Også ulike faginstanser reagerte på dette. Rådet for dyreetikk skrev at «menneskers ønske om å beskytte dyr er i utgangspunktet positivt og bør ikke anses som regelbrudd».^[22] Veterinærinstituttet skrev at «menneskers empati med dyr og ønske om å beskytte dyr, ikke skal anses som regelbrudd. Omsorg for dyr er en egenskap som skal oppmuntres.»^[15] Veterinærforeningen uttalte i media i etterkant av høringen: «Alle er ifølge dyrevelferdsloven forpliktet til å hjelpe dyr, enten man er fagperson eller ikke og man må handle der og da», og hvorvidt et dyr skal behandles eller avlives «må veterinæren vurdere med sin kompetanse».^[23]

Seier for de ville dyrene

Da den endelige viltforskriften ble publisert 1. april 2020, var det som var en skandale for ville dyr i høringsutkastet, blitt til en vesentlig forbedret versjon.^[24] Et av de største gjennomslagene for NOAH var forbud mot jakthundtrening på alle ville dyr i fangenskap.

Med dette klare forbudet ble hijakttrening på rev utvetydig forbudt, og NOAHs mangeårige kamp er endelig over. Heller ikke rype, hare, rådyr eller andre dyr kan holdes i fangenskap for jakttrening med hund – og alle som har drevet med dette i gråsonen av regelverket, må nå slutte. NOAH har i det siste jobbet for å få slutt på jakttrening på bjørner i dyreparker – og også denne aktivitet rammes av forbudet. Adgangen til å holde ville dyr i fangen skap generelt ble betydelig innskrenket i den endelige forskriften.

Kommunens adgang til å tillate innfanging og hold av en rekke arter ble strøket, og det samme ble adgangen til å holde ville dyr i oppdrett uten tillatelse. Imidlertid kan Miljødirektoratet gi tillatelse, og kommunen kan tillate at hjort og dåhjort fanges ville for å bli brukt i oppdrett. Direktoratet bekrefter overfor NOAH at de ønsker å innskrenke hold av ville dyr, men at det er politiske føringer for å tillate oppdrett av ville dyr til kjøtt, og at næringsmessig oppdrett vil kunne tillates selv om all hobbypreget oppdrett nå vil være forbudt. Det faglig riktige ville være å avslutte all oppdrett med ville dyr.

«Et av de største gjennomslagene for NOAH var forbud mot jakthundtrening på alle ville dyr i fangenskap.»

Med hensyn til «skadefelling» ble det også gjort enkelte forbedringer. Blant annet kan ikke “støy” brukes som grunn for skadefelling, slik det var foreslått i utkastet. Kravet om at det skal være “vesentlig økonomisk skade” før skadefelling utføres, ble tatt inn igjen – noe som er svært viktig. I tillegg er det viktig å påpeke at det fortsatt er krav om at andre metoder skal være prøvd før skadefelling tillates. Miljødirektoratet skrev i mail til NOAH i forbindelse med lanseringen av forskriften: “Nytt vilkår for skadefelling er at felling skal være egnet til å stanse eller vesentlig begrense skadesituasjonen.

Dette betyr bl.a. at kommunen ikke kan gi tillatelser til felling av f.eks. et bestemt antall beitende gjess over en lengre periode.” De skrev også “Det blir utvidet adgang til å flytte i stedet for å avlive vilt som gjør skade.” Noen arter har fått bedre vern – dette gjelder spesielt måkearter, hvorav noen er tatt helt ut av skadefellingsforskriften. Ikke før var forskriften på plass før NOAH måtte ta tak i saker om både måker og gjess: En kommune hadde tillatt avliving av rødlistede måkeunger på et tak, og måtte innse at de hadde gjort ulovlig vedtak etter at NOAH tok kontakt. En annen kommune vil skyte trekkende gjess mens behandlingen av NOAHs klage pågår, til tross for at det er nettopp denne type skyting forskriften nå skal hindre. Det er liten tvil om at strengere regler for skadefelling var påkrevet – og burde ha vært enda strengere.

Sist, men ikke minst, vant NOAH frem om rehabilitering av skadde dyr. Rehabilitering av dyr krever ikke tillatelse fra kommunen i den endelige forskriften. Det er nå lov å hjelpe dyr i samråd med veterinær, og det skal gjøres på en slik måte at dyrene skal kunne slippes ut i naturen.

Den iherdige innsatsen ga resultater. Med den nye viltforskriften har myndighetene tatt noen små, men viktige skritt mot større respekt for ville dyr. Men NOAHs kamp for de ville dyrene trappes opp: Naturkrisen fordrer ikke små skritt, men en total renovering av Norges syn på ville dyr.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2020.