Varsleren

Siden 2018 har NOAH jobbet intenst med å få slutt på oppdrett og utsetting av fasaner og rapphøner for jakttrening. En person har vært viktig for at vi skulle kunne jobbe så målrettet med saken. Denne personen er Toruf Eriksen. Han hadde drevet med fuglehundsport og jakt i mange år, har bakgrunn som offiser i militæret, og jobber som anestesisykepleier. Han hadde ikke planer om å bli en varsler, om å kontakte NOAH eller jobbe for å få slutt på uetisk behandling av dyr i det miljøet han selv var en del av. Men han kunne heller ikke sitte stille og akseptere det han så.

– Hva var det som førte til at du reagerte på jakttreningen?

– Motforestillingene kom ikke med engang, men det vokste frem mange spørsmål om behandlingen av dyrene. Jeg husker jeg ble tatt med av en venn til trening for fuglehunder i Vestfold Fuglehundklubb. Jeg fikk klar beskjed om hva som skulle til for å få hundene til å fungere. Bikkjene skulle inn i et hegn, et lite nettinghus, hvor bikkja gikk inn med en ledsager fra klubben. I hegnet var det fugl, og hunden tok stand på fuglen og fikk beskjed om å sette seg. Alle klappet, og man tenkte at man var med på noe fint.

Dette er mange år siden, og der og da tenkte jeg ikke noe særlig over det. Senere ble jeg med for å trene hundene på fugler ute på markene. Da så jeg hvordan arrangørene hadde med seg fugler, og «ristet» dem før de kastet dem ut på engene. Der lå fuglene forvirret mens bikkjene sprang rundt og tok stand fra langline.

En del år senere ble en engelsk setter kjøpt av en som drev aktivt med «lavlandsvirksomhet» – altså utsetting av fasaner og rapphøner for hundetrening. Det var jo moro å få være med, og man var litt stolt over å bli kontaktet. Man gjorde det jo ikke for å være slem, men fordi det var sånn det gikk til hvis man ville ha gode fuglehunder. Du ser hva de andre gjør, og tenker at de har jo fått det til og fått en god hund, så da må det være sånn.

 – «Ristet» – hva betyr det?

– Man fanger fuglen med hov og putter i små kasser. Når fuglen skal ut, tar man tak i den og rett og slett rister den litt. Så legges den ut i gresset. Da er den såpass svimmel at den ligger stille. Når den merker at hundene kommer så ligger den og «trykker», som det heter. Jeg fant ut at en klubb hadde drop-in timer, hvor man kunne bestille drop-in på en torsdag, så kunne man bare komme opp og bestille et antall ristede fugler som ble lagt ut, og man trente på dem. Hundene skal jo «løfte» fuglen, de skal få den til å fly. En rapphøne som kommer fra oppdrett vil tåle to-tre løft, før en trent vorsteh bare tar den.

Hvis man leser litt om dette, oppdager man at flere klubber har hatt noen stevner som har vært katastrofe, der fuglene har vært i så dårlig form at bikkjene bare har tatt fuglene på bakken. Noen tenker at det betyr at hundene deres er veldig gode. Så de bare ler av det. Det er delt videoer på en facebookside kalt “virkelig hyggelig med fuglehund”, hvor bikkjene rett og slett tar ryper og spiser dem, og eierne kommenterer at de «sparer på kulene», som om dette er helt greit. Det er galskap.

– Etterhvert begynte du å stille noen spørsmål?

– Den reisen fra jeg kom dit første gang og til i dag, den er fascinerende, men det er også en reise jeg ikke unner noen. Jeg hadde vært med i miljøet en god stund, men jeg syntes det var mye som var rart. Dette er jo vennene dine, så man lukker øynene litt. Men etter hvert skjønte jeg at det kunne ikke stemme at alt dette var lov. Det skurret rett og slett. Jeg begynte å stille en del spørsmål, og syntes jeg fikk dårlige svar. De sa at det som ble gjort er lovlig, men jeg erfarte ganske fort at det er ikke litt lovlig engang.

Det viser seg at det var smugling av egg og smugling av fugl. Det var trening på utsatt fugl i hegn og i volierer – som jo er ulovlig. Jeg hadde stått og sett på det noen ganger, og så en dag spurte jeg «er dette egentlig lovlig?» «Det er i en gråsone, og alle gjør det», fikk jeg som svar. Hva betyr det? «Ja, du har jo selv vært med på det i Vestfold», svarte de da. «Ja, det stemmer», sier jeg, «men er det lovlig?». Og da kom det jo frem, at det var det faktisk ikke. Fra den dagen har jeg hverken stått og sett på, eller vært i nærheten av noe sånt. Og alt dette er i regi av organiserte foreninger. Det blir presentert med den største selvfølgelighet, så selvfølgelig at man ikke engang stiller spørsmål ved lovligheten. Det er det som har provosert meg så mye. Jeg reagerer også på holdningene. Det er ikke morsomt at et dyr blir flerret i stykker av en hundekjeft. Jeg savner verdiene bak.

 – Du fikk også kjennskap til selve oppdretten av fasan og rapphøne. Beskriv hva du reagerte på ved det?

– Jeg så at dette var oppdrett i en industriell skala. Jeg hadde ikke selv noen erfaring med noe av det, men tenkte at det måtte være et lovverk rundt det. Så jeg spurte om det også, og da ble det jo dårlig med svar. Fasaner ble oppdrettet i stor skala. Det var ikke noe særlig rapphøneproduksjon i Norge. Mange av rapphønene er sterile, de er også monogame og oppdrett er vanskelig. Man bruker bur til disse fuglene, og jeg så at de hadde en tiendel av de burene de måtte ha hatt for å produsere så mange som de sa de gjorde.

«Prisen for å prøve å rydde opp i dette miljøet har vært veldig høy.»

Jeg begynte å forhøre meg, og fant ut at de løy om produksjonen også. Jeg fant dokumenter hvor det sto om kjøp av rapphønsegg. Så de importerte egg, ruget dem ut og satt ut fuglene, og unndro seg toll. Dette gjaldt spesielt Tjølling Jeger- og fiskerforbund, som dere i NOAH også anmeldte, hvor de til slutt fikk straff. Ikke bare for å bryte regelverket rundt dyr, men for det økonomiske; de måtte betale 1 million kroner. Det er lange tradisjoner med smugling, og det innrømmer de også på interne nettsider. Det har vært en veldig lovløs kultur over mange år.

– Hva var din opplevelse av å varsle internt om ulovligheter?

– Det var fullstendig katastrofe. Jeg tok det opp med klubben først, de svarte med umiddelbart eksklusjonsvarsel. De kalte alt for løgn, tull og tøys. Så skrev jeg varsel til Fuglehundklubbenes Forbund, og tenkte at de måtte kunne rydde opp. Men jeg opplever at de er bukken med havresekken, og at flere av de som satt og trakk i trådene i forbundet selv hadde vært med på å arrangere disse ulovlighetene. De prøvde bare å få lagt lokk på det.

Prisen for å prøve å rydde opp i dette miljøet har vært veldig høy. Den har også vært høy for de som har turt å stå igjen som vennene mine. Bare noen mistenkes for å ha kontakt med meg, fryses de ut av miljøet.

Etter hvert som de fant ut at jeg snakket med NOAH, begynte de virkelig å gå på meg som privatperson med hetskampanjer. Det har vært hærverk på biler, svertekampanjer, trusler, anonyme nettsteder med mange hundre medlemmer hvor det skrives de villeste ting om meg som person. Og blant de som har deltatt i hetsen, er det folk som jobber i Mattilsynet, politiet, advokater og næringslivsledere fra store firmaer.

Jeg er egentlig litt rystet når jeg ser de ressurssterke, innflytelsessterke maktpersonene i dette miljøet, og hvordan de styrer og ordner for å knekke folk som jobber for dyr. Hvordan de prøver å trykke ned dere som organisasjon, og også hvordan de har oppført seg mot meg. Men det blir lettere og lettere å stå imot, fordi det er så tydelig at de agerer i panikk for å forsvare noe som ikke lar seg forsvare.

 – Hvorfor bestemte du deg for å ta kontakt med NOAH?

– Det satt langt inne. Men jeg er glad for at jeg gjorde det. Det har gjort meg til et bedre menneske å jobbe med denne saken sammen med NOAH. Jeg skjønner at det gjør vondt for mange jegere og fuglehundfolk at vi snakker sammen. Men den erfaringen jeg har med å snakke med din organisasjon er den aller beste. Da jeg selv ble møtt med angrep internt for å ha et ønske om å beskytte dyr fra ulovligheter, begynte jeg å se hvordan dere har det. Det eneste jeg har gjort er egentlig å påpeke at deler av jaktmiljøet står for massive ulovligheter.

«Det blir lettere og lettere å stå imot, fordi det er så tydelig at de agerer i panikk for å forsvare noe som ikke lar seg forsvare.»

Men jeg kom ingen vei internt. Samtidig så jeg at dere jobbet mye i forhold til rettigheter for ville dyr. Og folk frykter NOAH fordi dere er dyktige, dere kan juss og dere kan skrive. Jeg har vanskeligheter med å forstå deler av jaktmiljøets demonisering av NOAH, og at man bruker karakteristikker som «fanatikere». Dere jobber jo for dyrs rettigheter. Små dyr, store dyr, hvaler, okser, løver – alle dyr. Jeg føler at fanatismen, den kan man ikke si er i dyrevernernes rekker; det er idealisme. Mens fanatisme – det er å bruke makta si fordi du kan, mot noen som ikke kan forsvare seg. Enda du ikke har lov til det. Den oppførselen jeg har møtt i deler av jaktmiljøet, vil jeg si er fanatisme.

 – I år ble det slutt på utsetting av fasaner og rapphøner, fordi NOAH gikk til retten. Men ulovligheter har fortsatt skjedd?

– Det er ingen tvil om at det har vært ulovlig oppdrett i år og i fjor. Og nå vant NOAH i retten. Likevel gjennomfører Vestfold Fuglehundklubb en prøve med tillatelse fra NKK og Fuglehundklubbenes Forbund. Det er ikke noen fugler ute som har overlevd, og som de kan gjennomføre prøvene på. Klubbene i Hedmark og Oppland har avlyst alt, Østfold Fuglehundklubb også. Men Vestfoldklubben, der dette startet, de gjennomfører prøvene og hevder at det finnes fugl ute. Det er vanskelig å tenke seg annet enn at disse er satt ut ulovlig, i strid med dommen. Fuglene er ulovlig oppdrettet, de har snikutsatt dem nå, og de arrangerer ulovlige konkurranser, med rike næringslivspersoner og andre maktpersoner som stiller opp. De har ingen skrupler.

 – Er det også andre praksiser du har reagert på innenfor jaktmiljøet?

– Ja, det er mange praksiser som jeg nå ser er på kant med loven. For eksempel «dressurterreng» i naturen, hvor man slipper hundene vår og sommer. Man tenker seg at man skal gå i ring og trene innenfor et avgrenset område. Men disse områdene er tusenvis av kvadratkilometer store. Dette er ikke «dyrefattige» terreng som det påstås. Det selges jo jaktkort i de samme terrengene. Det er natur hvor det lever mange typer fugler, hare og fjellrev og mange andre dyr, som da blir forstyrret av jakthunder i yngletiden på grunn av dispensasjoner fra lovverket. Hundene finner jo dyrene. Hvorfor skal man i det hele tatt ut og trene jakthunder på vår og sommer? Og hvorfor søkes det om å skyte fugl under trening? Når har dyrene muligheten til å slappe av?

Hvis jeg kunne velge, ville jeg avskaffet fuglehundprøvene på grunn av måten dette gjøres på, og på grunn av manglende hensyn til natur og dyr. De utgjør en stor risiko for alle rypene, nå når det er så få fugler. Det hevdes at det handler om «naturlige svingninger», men sannheten er at det er snart ikke ryper igjen. Så har vi den såkalte «duetreningen». Jeg har gode venner som driver med dette, og det er klart at de også kan mislike at vi snakker om det. Men hvor mye stress opplever duene? Man «rister» duer også og legger dem ned i gresset for at hunden skal ta stand. Eller man legger dem i såkalte «utkastere», som er en liten maskin hvor de skytes ut. Det er fra et dyrevernsståsted ikke noe særlig. Men sett i fra en jegers standpunkt så er det en utmerket måte å trene hund på. Bør det være lov? All aktivitet som innebærer å bruke dyr som trening, det er jeg nå imot. Jeg synes heller ikke at noen ville dyr skal oppdrettes i fangenskap for jakt eller jakttrening.

«Jeg har ikke løftet et gevær på mange år.[…] Nå får jeg mye større glede av å være ute i naturen og se dyrene levende, se rypene fly.»

Det er også mye av behandlingen av hundene jeg synes er dyreplageri. Å bære dem etter huden, «strømme» hundene mens de hyler og skriker. Det er en «kultur». Dette blir jo benektet, man innrømmer at det ble gjort en del fæle ting før, men sier at det ikke gjøres lenger. Det vil jeg benekte på det sterkeste, det er ikke noe bedre nå i dette miljøet som jeg sikter til. Det er ikke sånn at enhver jeger gjør dette med hundene sine, men i dette miljøet, hvor hensikten er å vinne premier, som gjør at du kan tjene ganske mange penger på intensiv jakthundavl, der er det mye grums. Noen har avlet så mange som 1250 hunder i sitt kennelnavn.

Når jeg tar tak i treningsmetodene, bruken av strømhalsbånd, kennelvirksomheten, og behandling av dyrene man trener på, så utløser det ekstreme reaksjoner. Det er folk som skriver på nett at man skal brenne i helvete sammen med familien. Det er en stor pris å betale for å kritisere disse miljøene.

 – Har du endret syn på selve jakta også?

– Jeg har endret syn på mange ting når det gjelder dyr. Etter hvert som vi har snakket sammen, har det vekket en interesse i meg for å engasjere meg for dyrene og naturens skyld. Det handler ikke lenger bare om å være ute med hunder i fjellet, men rett og slett se at det er et økosystem som ikke fungerer om vi ikke tar vare på det. Jeg har med interesse fulgt ulvedebatten, og har mange venner som tror på «teoriene» om at ulven i Norge kommer fra dyrehager i Paris. Nå i høst gikk jeg i fjellet, og så at det var rykende varm bjørnebæsj der. Jeg bestemte meg for å ikke være redd, bestemte meg for at det er en fantastisk naturopplevelse å gå i en natur med rovdyr.

Etter hvert som jeg har snakket med dere i NOAH, har jeg lest Bernkonvensjonen, og vi er skremmende langt unna å opprettholde de forpliktelsene som vi har skrevet under på. Arter som er rødlistede, eller nær rødlistede, burde det være forbudt å jakte på. Det har ingenting med forvaltning å gjøre. Det er ren og skjær idioti, og det har vi sett nok av opp gjennom årene.

Når det gjelder jakta generelt, må jeg være så ærlig og si at det kan hende at noen arter bør forvaltes. Men for min egen del har hele gleden med å skulle sikte på noe blitt borte. Jeg har ikke løftet et gevær på mange år. Sakte, men sikkert mister man lysten til å drive med disse aktivitetene, fordi man skjønner at det er bare ren og skjær rekreasjon og forlystelse på rødlistede eller nær rødlistede dyrs bekostning.

Jeg møter folk som sier; «tror du at du er noe bedre, har ikke du vært med på dette selv?». Jo, greit det, det er mange som har vært på jakt. Men når man skjønner at dette ikke er i tråd med tiden, så får man bare en tomhetsfølelse inni seg av å se hvordan de holder på. Nå får jeg mye større glede av å være ute i naturen og se dyrene levende, se rypene fly. Og ikke minst får jeg stor glede av leve med hund i familien, og lære det videre ved å formidle hunder som trenger nye hjem til gode friluftsfamilier.

Denne artikkelen har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2022.