Våre ville naboer

Menneskers forhold til frittlevende dyr er mangefasettert og konfliktfylt. Noen av dem søker seg til oss, og vi gir dem gjerne en hjelpende hånd hvis de trenger det. Andre blir forfulgt og drept av mennesker – og motivasjonen strekker seg fra irritasjon og frykt til rekreasjon, status og smakspreferanse. Samtidig som stadig flere av oss får en erkjennelse av at den retten vi mener vi har til å kontrollere ville dyrs liv og livsutfoldelse er feilslått, øker på den annen side også fremmedgjøringen og intoleransen overfor ville dyr. Ettersom vi mennesker blir stadig flere og tar mer for oss av naturen, blir naturens innbyggere fra andre arter stadig «for mange», «på feil sted» og «i veien» sett gjennom noen menneskers øyne. Og for dyrenes del betyr den posisjonen oftest at livet henger i en tynn tråd.

 

Der det ikke er husrom lenger

Vaclav Smil, professor emeritus ved fakultet for miljøstudier på Manitoba Universitet (Canada), estimerer at de ville landdyrene utgjorde 99% av den levende biomassen av dyr på jorden for 10 000 år siden, mens i dag utgjør mennesker og de dyrene vi avler 98%.^[1] En studie fra 2014 har beregnet at ville dyrepopulasjoner totalt sett har blitt redusert med 52% over de siste 40 årene.^[2] Men selv om de blir færre, blir det likevel stadig trangere for ville dyr.

Desto mer plass vi mennesker mener vi selv har krav på, desto mindre blir rommet for de andre dyrene. Til dels er dette en av de reelle årsakene til at de blir færre, til dels er det merkelig nok en begrunnelse for oss mennesker til å fjerne enda flere av dem…

I noen tilfeller – som med ulv i Norge – er ville dyrs bevegelsesmuligheter begrenset ved lov med helt spesifikke grenser, hvor dyrene ikke får passere uten at det hviler en avlivingstrussel over hodet på dem. I andre tilfeller er begrensningen av andre arter ikke nedfelt i lov, men likevel en reell trussel: Måkene som trekker inn mot byene fordi de ikke lenger finner mat ved sjøen, betraktes som uønskede og mange tas livet av ulovlig eller det blir gitt tillatelse til «skadefelling». Selv om en rekke måkearter er rødlistede, verserer myter om at de er for mange, og noen mennesker bruker alle midler, uavhengig av lovlighet, til å ta livet av dem.

En studie fra 2014 har beregnet at ville dyrepopulasjoner har blitt redusert med 52% over de siste 40 årene.

NOAH har over flere år gått ut med oppfordring til media om å omtale ville dyr – og spesielt utsatte dyr som måker – med varsomhet. Hos noen har det ført til en bevisstgjøring, i andre tilfeller kommer det tydeligere frem hvorfor oppfordringen er nødvendig. Leder i Nordnorsk redaktørforening besvarte NOAHs appell i år med at han mente media omtaler måker med respekt, men at «måkeplagen» er et problem, og at han selv «hater» måker som «angriper».^[3]

Hva slags forhold til våre ville naboer skaper vi med overskrifter som «monster-måker», «kråke terroriserer eldresenter», «aggressive svaner skremmer byen», «gjess invaderer» og «flygende due-terror»? Mediene forsterker ofte et inntrykk av at ville dyr plager oss mennesker bare ved å vise seg, spise eller passe på ungene sine. De som ønsker å ta livet av dyr i nærmiljøet finner rettferdiggjøring av sine hand- linger, selv om de ikke har loven i sin hånd. De som er i tvil om hva de skal tenke om ville dyr, nærer lettere skepsis og frykt. Fokus er hvordan de ville dyrene påvirker oss. Våre næringsinteresser, våre fritidsinteresser, middagshvilen, den nyvaskede bilen, den rene plenen… Blir vår livskvalitet truet av våre ville naboer?

Langt sjeldnere spør vi hvordan vi påvirker dem, og om deres livskvalitet påvirkes av våre handlinger overfor dem og de områdene de bor. Hvordan vi mennesker påvirker de ville dyrenes velferd var tema for en fagrapport laget av Veterinærinstituttet i 2004: «Menneskelig aktivitet påvirker faunaen på land og i vann direkte som ved fiske, jakt og fangst, og mer utilsiktet som ved utbygging og ferdsel.» Veterinærinstituttet gjorde også følgende observasjon: «Tanken om at dyr har egenverdi, som er slått fast i Stortingsmeldingen om dyrevelferd, synes å være lite fremtredende i viltforvaltningen. Viltets verdi vurderes i første rekke ut fra økonomiske og jaktmessige hensyn. Ikke-jegeres interesser, for eksempel opplevelsesverdien av dyr i naturen, er også lite vektlagt.»^[4]

De verdifulle dyrene

Når de ville dyrenes verdi måles kun i forhold til jaktinteressene – hvem er de da, annet enn objekter? De mest verdifulle dyrene er de man er villig til å betale mest penger for. Pengene leder en inn i troféjakt- ens verden, hvor retten til å skyte et dyr som anses verdifullt kan komme opp i hundretusener av kroner. De mest verdifulle av dem alle – målt i kroner og dollar – er de dyrene som kanskje snart er borte.

“Tanken om at dyr har egenverdi, som er slått fast i Stortingsmeldingen om dyrevelferd, synes å være lite fremtredende i viltforvaltningen.”
Veterinærinstituttet

For noen år siden, meldte media at rike nordmenn, gjerne fra finansverdenen, hadde fått øynene opp for troféjakt på de «fem store» – løver, elefanter, neshorn, bøfler og leoparder – i Afrika.^[5] Troféjakt er en følelsesbasert industri, med jegerens følelser i sentrum. Safari Club International, troféjegernes interesseorganisasjon, formulerer det slik: «Det er gøy. Det er et favoritt-tidsfordriv.»^[6]

Samtidig som mange tar avstand fra troféjakt, markedsføres slik jakt i økende grad i Norge. I juli 2015 skulle troféjakten komme i verdens søkelys på en helt ny måte. Løven Cecil, som også var del av en langtidsstudie på ville løvers liv, ble lokket ut av en nasjonalpark i Zimbabwe og skadeskutt med pil og bue, for deretter å få skåret av hodet – slik rutinen er når nettopp hodet skal ende på en vegg hos, i dette tilfellet, en amerikansk troféjeger. Etter Cecils død kjemper troféjaktmiljøet i motvind for sin berettigelse. Safari Club International suspenderte jegeren og guiden, som begge var medlemmer, og ville distansere seg fra det som viste seg å være ulovlig jakt.^[7]

Men hvor stor er egentlig forskjellen mellom lovlig og ulovlig jakt? Den zimbabwiske kommentatoren Alex Magaisa i The Herald, skrev følgende etter episoden: «Profesjonelle jegere er glorifiserte krypskyttere (…) De elsker blodsport. De liker å drepe (…) nasjonal og internasjonal presse bør avdekke råten i jaktindustrien».^[8] Kuki Gallmann, en kenyansk landeier som valgte å avvikle kvegfarmen sin og omgjøre den til et naturreservat uten jakt, beskriver forskjellen mellom lovlig og ulovlig jakt slik: «Det er uetisk å ha to standarder – en for krypskytteren som skyter et vilt dyr for pengenes skyld og blir arrestert eller skutt for det, og en for den velstående legale jeger som kan betale en formue for gleden av å drepe dyret og til og med gratuleres for det».^[9]

“Profesjonelle jegere er glorifiserte krypskyttere (…) De elsker blodsport. De liker å drepe (…) nasjonal og internasjonal presse bør avdekke råten i jaktindustrien».
Alex Magaisa, kommentator i The Herald

Jaktindustrien selv hevder hardnakket at de driver bevaring – fordi jakt gir dyrene pengeverdi  og uten pengeverdi ville dyrene ikke hatt noen verdi. Også noen forskere mener troféjakt er et «nødvendig onde». Teorien bak slike tanker har vært at penger fra jaktturisme kan finansiere kamp mot ulovlig jakt. De siste årene har imidlertid flere forskere reist kritiske stemmer.^[10] Analysebyrået Economist at Large fant at bare 3% av pengene fra jaktturisme går til lokalsamfunnene, det meste ender i lommene på jaktselskaper eller profesjonelle jegere.^[11] Troféjakt er først og fremst en business for de få. Industrien bidrar minimalt til lokal og nasjonal økonomi og utgjør kun 1,8% av totale turistinntekter.^[12] Den bidrar også i liten grad med lokale arbeidsplasser sammenlignet med f.eks. fototurisme, og IUCN beskriver jaktturisme som økonomisk ubetydelig: «Sosialt sett gir troféjakt få og usikre jobber og lite økonomisk utbytte lokalt (…) Noen mener det hindrer utvikling.»^[12]

Grenselinjen mellom lovlig troféjakt og ulovlig jakt er ofte tynn.^[13] Forskning har vist at antall dyr av sårbare arter går ned i områder der jaktturisme drives – i Tanzania har løve- og leopardpopulasjonen gått markant ned, og over 90% av nedgangen skyldes lovlig jakt.^[14] Desto sjeldnere et dyr er, desto større blir populariteten blant jegere og jakttrykket øker.^[15] Forskere har tatt til orde for at troféjakt gjør større skade på ville dyrepopulasjoner enn man har antatt.^[16]

“For et år siden, ble min kollega og gode venn skutt av en krypskytter. Han sto midt imellom dem og et neshorn. Han tok kula for neshornet. Han spurte ikke om dets alder, om det var et avlsdyr, om det var hann eller hunn.”
Raabia Hawa, viltvokter i Kenya

Kritikken mot troféjakt begynte å toppe seg i den internasjonale debatten allerede før jegerens pil traff Cecil. Safari Club International auksjonerte i januar 2014 ut lisens for å skyte et av verdens mest sjeldne dyr – svart spissnesehorn i Namibia.^[17] Prisen på 350 000 dollar ble sagt å underbygge påstanden om at troféjakt bidrar økonomisk til bevaring. Men et åpent brev til vinneren av auksjonen fra en viltvokter i Kenya viser en annen side: «For et år og noen dager siden, ble min kollega og gode venn skutt av en krypskytter. Han sto midt imellom dem og et neshorn som de siktet på. Han tok kula for neshornet. Han spurte ikke om dets alder, om det var et avlsdyr, om det var hann eller hunn, hvit eller svart. Det, gode Sir, er ekte bevaring, forvaltning og beskyttelse som vil sikre overlevelsen av våre dyrebare neshorn. (…) Jeg er overbevist om at min kollega ville ha stilt seg i veien for kula også om det var du som var i andre enden av geværet istedenfor krypskytteren.»^[18]

Etter Cecil-saken besluttet flere flyselskaper som ikke allerede hadde gjort det, å forby transport av troféer. Blant selskapene som ikke lenger frakter troféer fra enkelte eller samtlige dyrearter som er utsatt for slik jakt (særlig de såkalt «fem store») finner man Air France, Air Canada, KLM, Luft-hansa, British Airways, Qatar, Delta, United, American, Emirates, Swiss, South African, Turkish, Iberia, Singapore og Cargolux.^[19] Lufthansa har sluttet å frakte troféer fra samtlige afrikanske dyr, uavhengig av i hvilken grad de er truet. EU har også valgt å ta et standpunkt i saken, da de i februar 2015 innførte forbud mot import av jakt-troféer fra løver skutt i Benin, Burkina Faso og Kamerun.^[20]

Da FN i juli 2015 vedtok en resolusjon om at land bør ”ta avgjørende skritt på nasjonalt nivå for å forebygge, bekjempe og utrydde ulovlig handel med dyr”,^[21] benyttet NOAH anledningen til å oppfordre norske flyselskaper og myndigheter til å sette en stopp for slik import også her. Samme dag som NOAH publiserte sin oppfordring i en kronikk i Dagbladet, skrev avisens leder: «Cecils hode kunne like gjerne havnet på et bagasjebånd på Gardermoen. Det bør norske myndigheter ta stilling til før kommersielle flyselskaper gjør det.»^[22]

De verdiløse dyrene

Det å være sjelden og av en art som anses ekstra verdifull er ikke noen beskyttelse for det enkelte dyr. For individet er det en tynn linje mellom å være verdifull og verdiløs. Det kan det også være for arten. I Norge er ulven på rødlisten, klassifisert som kritisk truet, men noen krefter vil se den på «svarte-listen» over arter som ikke skal tillates i Norge. Mennesker danner seg lett en mening om når dyr er «for mange», og for noen arter skal det ikke mange individene til.

Veterinærinstituttet påpeker at «det å bli stemplet som ”skadedyr” innebærer en nedgradering eller tap av respekt som lett kan resultere i inhuman behandling».^[4] Da TV-Norge lanserte underholdningsprogrammet «Jegertvillingene» i april 2015, så man eksempel på at nettopp inhuman behandling av dyr ble forsvart med dyrenes lave status. NOAH kritiserte programmet, som viste bl.a. villsvinjakt i USA, hvor hunder bet seg fast i ansiktet til et villsvin som lå nede, før en kniv ble stukket inn i dyret. TV-Norge besvarte kritikken med å hevde at villsvin i USA «vokser helt ut av kontroll» og driver «skadeverk». De beskrev derfor jakten som «human», «etisk», «nødvendig» og «etterlengtet».^[23]

Men disse ordene er villedende: Jakten foregår ved at hunder slippes i terrenget og sporer opp griser – også familieflokker bestående av mødre med unger. Hundene biter seg fast i ører, ansikt eller der de kommer til. Målet er at de bitende hundene skal slite ut villsvinet slik at det blir lagt i bakken – hvorpå jegeren skal stikke det med kniv eller sverd. Siden villsvin ofte ikke gir seg uten kamp, kan jakten ta tid. Noen ganger legger hundene grisen i bakken og jegeren binder beina på den og jager hundene bort. Hensikten med å fange grisen levende kan være å «spare den» til ferskt slakt senere, ha den i fangenskap som treningsdyr for jakthundene – eller å sette den ut i et annet område for jakt. Villsvinjakt med angripende hund og kniv er ikke velansett i USA selv om det er lov flere steder.^[24] Trening av hunder på villsvin i fangenskap er en integrert del av jaktformen, men kommer i konflikt med flere staters lovgivning mot dyrekamper og har ført til dom for dyremishandling.^[25]

Villsvin i USA er forvillede dyr fra kjøttproduksjon og jaktfarmer, blandet med dyr som er sluppet ut av mennesker nettopp for jaktens skyld. Grunnen til at villsvin sprer seg til nye stater i dag er nettopp at jegere fanger dem inn og setter dem ut igjen for jaktformål.^[26] Jegere anses dermed slett ikke av viltmyndighetene som «heltene» i historien om USAs ville griser – slik TV- Norge ønsket å fremstille dem. Heller ikke blant de som anser grisene som et problem, er jakten nødvendigvis «etterlengtet». For en langsiktig forvaltning av villsvin mener flere viltforskere at ikke-dødelige tiltak vil være mest effektive.^[27]

Texas Tech Universitet begynte i 2014 å utvikle en vaksine som reduserer villsvinenes fertilitet. De forsker også på hvilke lukter som frastøter og tiltrekker dyrene, samtidig som det er enighet om at inngjerding av eiendom er noe av det mest effektive for reell beskyttelse av avlinger.^[28]

“Jakt er på ingen måte nødvendig for bevaring av naturen. Det antydes at dyrepopulasjoner er større enn de burde være – men hvem kan uttale seg om hvor store de burde være?”
Carlo Consiglio, zoologiprofessor ved Universitetet i Roma

Selv om amerikansk villsvinjakt med hund vakte sterke reaksjoner hos de fleste i Norge, har vi også her i landet jaktformer som praktiseres uten store protester på tross av at de egentlig er forbudt. Å jakte på unger og mødre i hiet er ikke lov, men hijakt på jerv har blitt stadig mer av en rutine.^[29] Statens Naturoppsyn (SNO) bruker mange millioner offentlige kroner årlig på å ta livet av jerver i yngletiden.^[30] Jegerne finner frem til og graver opp hiene og drar ut valpene for å skyte dem i hodet. Man må da ofte forbi moren, som må «uskadeliggjøres» først – og som drepes etter ungene.^[31] Begrunnelsen for jakten er også i dette tilfellet at dyrene kan komme til å «gjøre skade» bare ved å være jerver – og over 39 ungekull i året blir sett på som «for mange».

Enten det er villsvin som roter i åkrene i USA, eller jerv som føder unger i norske skoger, lever oppfatningen videre om at visse dyr – ja, kanskje de aller fleste – trenger å «holdes nede».

Hvor mange er for mange?

Det er en utbredt antagelse at selv dyr som ikke klassifiseres direkte som «skadedyr» fort kan bli for mange – og dermed bringe naturen i ubalanse. Holder antakelsen vitenskapelig mål?

I følge Carlo Consiglio, professor i zoologi ved Universitetet i Roma med forskningsfelt fauna og økologi, gjør den på ingen måte det. Consiglio har publisert en rekke vitenskaplige artikler om jakt, samt bøkene «Diana e Minerva. Una critica scientifica della caccia» (En vitenskaplig kritikk av jakt, 1990) og «Divieto di Caccia» (Jaktforbud, 2012). «Det er en påstått sannhet at dyr blir for mange eller «overtallige». Men «overtallige» i forhold til hva?», spør Consiglio.^[32] Han fremholder at økologiens prinsipper ikke handler om at rovdyr begrenser byttedyr, men at alle naturlige populasjoner vokser til sin bæreevne som er avhengig av tilgjengelige ressurser. Slik sett er det ingen dyrepopulasjon i fri natur som har et stabilt høyere nivå enn det som er naturlig. Consiglio er tydelig på at jakt ikke er nødvendig for naturens skyld: «Jakt kan avsluttes når som helst. Det er på ingen måte nødvendig for bevaring av naturen. Det antydes at dyrepopulasjoner er større enn de burde være – men hvem kan uttale seg om hvor store de burde være? Dyrene står i balanse til sitt miljø og har interne mekanismer for regulering», uttaler Consiglio.^[33]

Tanken om at jakt ikke er nødvendig for å hindre «ubalanse», møter ofte motstand i norsk debatt. Men man finner den samme erkjennelse som hos Consiglio igjen i Veterinærinstituttets rapport: «Naturlige økosystemer fungerer ideelt sett uten menneskelige hjelpetiltak.»^[4] Overraskende nok finner man den også i presentasjonen fra Norges Jeger- og Fiskerforbund, men med et tillegg som belyser den egentlige hensikten bak jakten: «Naturlige økosystemer fungerer uten behov for menneskelige hjelpetiltak. Viltstell er aktiv manipulering av naturen med det formål å minske eller øke bestand eller avkastning av en eller flere viltarter».^[34]

 Selv om man ikke vet hvor mange harer det egentlig er i Norge, vet man at bestanden har hatt en reell nedgang de siste 20 årene. Ikke desto mindre prøver Norges Jeger- og Fiskerforbund å rekruttere flere barn og unge til harejakt.

Tross begrepet «viltstell» har de ville dyrene liten nytte av menneskets inten-sjoner – verken som individ eller art. Stikk i strid med oppfatningen av at dyr lett blir for mange, ser man nå at flere dyrearter som det jaktes på i Norge er i ferd med å bli for få. Ryper, som i antall er det mest jaktede dyret i Norge, kan i 2015 bli oppført på norsk rødliste som «nær truet». I løpet av 15 år har rypebestanden sunket jevnt, og i løpet av de ti siste årene er den halvert. Forskere frykter at rypene kan forsvinne fra norsk natur.^[35] Men i følge Miljødirektoratet vil ikke en konsekvens være å frede fuglen. Til Aftenposten uttalte direktoratet om fredning: «Det er teoretisk mulig, ja. Men det vil sitte langt inne. (…) Rype er vår mest populære viltart, som svært mange er engasjert i.»^[36]

Hare er en annen hyppig jaktet art, som forskere frykter kan forsvinne – uten at det har blitt store overskrifter av det. «Haren er nå liksom bare haren», uttaler en forsker som mener reduksjonen er «dramatisk».^[37] Selv om man ikke vet hvor mange harer det egentlig er i Norge, vet man at bestanden har hatt en reell nedgang de siste 20 årene.^[38] Ikke desto mindre prøver Norges Jeger- og Fiskerforbund å rekruttere flere barn og unge til nettopp harejakt.^[39] Faktum er at man for mange arter ikke vet hvor mange de egentlig er, bare hvor mange det skytes hvert år. Så lenge «avkastningen» går sin gang er det mindre interesse for dyrenes reelle situasjon i naturen.

Hvordan ville det gå med naturen hvis man ikke jaktet? Dette spørsmålet dukker ofte opp i jaktdebatter. Uberørte områder med dyreliv er ikke det mest utbredte på kloden, og det er få steder hvor man kan se dyrearter tilpasse seg sitt livsgrunnlag uten menneskelig påvirkning. Men ironisk nok har det dukket opp nye slike områder som følge av ekstrem menneskelig påvirkning; de fraflyttede sonene etter atomulykker.

I Tsjernobyl gjorde ulykken området ubeboelig for mennesker, mange ville dyr døde og man trodde inntil nylig at dyrelivet ville bli alvorlig svekket over tid. Men til manges overraskelse oppdager forskere at det i nettopp disse områdene er et særlig rikt natur- og dyreliv. I Tsjernobyl lever nå blant annet villhester, bison, elger, rådyr, gauper, hjorter, villsvin, rever, ulver, ugler, ørner, kråker og en rekke andre fugler og mindre dyr.^[40] Selv om forskere strides om effektene av radioaktivitet kan ha forårsaket et mindre mangfold enn det man ville sett i helt uberørt natur, er det tydelig at mangfoldet er større nå, enn det var i naturområdene rundt bosettingene før ulykken.

I menneskets fravær har de ville dyrene av ulike arter kunnet tilpasse seg sitt livs-grunnlag i en natur som plutselig fikk være i fred.^[41] Det er en bitter erfaring at det rike dyrelivet vi sjelden klarer å skape rom for i områder hvor mennesker også lever, så raskt og mot alle odds etablerer seg når vi forsvinner. For visst skulle man ønske seg at det ikke var en dødelig atomulykke, men våre egne bevisste valg om å ta hensyn, som ga våre ville naboer sitt nødvendige livsrom?

De nesten ville dyrene

På samme vis som vi mennesker gjerne føler at vi må «holde nede» populasjoner av ville dyr, føler noen også at det ikke er helt nok av de ville dyrene som man gjerne vil forsyne seg mer av. I denne enden av reguleringsskalaen dukker det opp jaktrelaterte aktiviteter som er lite kjent, men som påvirker svært mange dyreindivider – oppavl og utsetting av ville dyr.

Da det i 2015 ble kjent at den norske grunneieren Leopold Løvenskiold hadde importert 6000 ender til Norge for «eksklusiv jakt», kom det også frem at denne type «viltstell» på ingen måte er uvanlig i Norge.^[42] Siden importen denne gang var ulovlig kunne NOAH anmelde. Men det faktum at 6000 andunger var klekket på en avlsstasjon i nærheten av Stockholm, og kjørt i pappesker den lange veien til Løvenskiolds gods, affiserte tydeligvis ingen offentlige instanser.^[43]

På samme måte som kyllinger i industrialisert husdyrhold, hadde disse fugleungene aldri hatt en mor. Og da de i samlet flokk ble sluppet ut i godseierens jaktmarker noen uker før jaktstart, var de totalt uerfarne for livet i naturen. Derfor ble de fôret opp i området hvor skyte-rampene var beleilig plassert. Også flere andre grunneiere hadde samme år importert andunger fra avl – slik de tydeligvis hadde gjort årene før.

“Få timer senere har 50.000 norske kroner byttet hender og 100 døde og skadede oppdrettsender samles opp. Skrytebilde blir tatt før endene kastes i søppelsekker for destruksjon.”
Skage Grønneberg, tidligere andejeger

Veterinærinstituttet peker på at dyr avlet i fangenskap har vanskeligheter med å finne mat og skjul i naturen, og at det i selve avlen «ofte (er) dyrevelferdsmessige problemer i driften». «Utsetting bør kun tillates som et ledd i en planlagt oppbygging av en levedyktig populasjon av en viltart, ikke for at jegerne skal få flere skuddsituasjoner den aktuelle sesongen», fastslår de.^[4]

Men det er nettopp skuddsituasjonene de utsatte dyrene er til for. I kjølvannet av Løvenskiold-saken skrev en tidligere jeger kronikk i Dagens Næringsliv om jakten han en gang hadde deltatt i: «Få timer senere har 50.000 norske kroner byttet hender og 100 døde og skadede oppdrettsender samles opp. Skrytebilde blir tatt før endene kastes i søppelsekker for destruksjon.»^[44] Løvenskiolds viltvokter mente på sin side at det egentlige målet var å «få opp stokkandbestanden i området».^[45] Men hvorfor trengte området flere stokkender – og hvorfor skyte dem rett etterpå?

Det er en lang vei fra Norge til Sør-Afrika, men det er ikke lang vei fra norske godseieres tankegang, og tankegangen hos ranch- eiere i Sør-Afrika som ser at det er penger å tjene på dyr som kan markedsføres som ville. Cecil var en ekte vill løve som ble offer for troféjakt, men de fleste løver som faller for en troféjegers hånd er ikke nødvendigvis det: «Canned hunts» betyr at dyr er avlet opp kun for å slippes ut foran en jegers pil eller geværmunning. Tusenvis av løver avles opp for å skytes, og industrien har særlig vokst hurtig i Sør-Afrika.^[46] Så godt som ingen av løvene som er avlet i fangenskap har blitt satt ut til et fritt liv. I beste fall ender de i dyrehager, men i de fleste tilfeller er dyrets formål å bli skutt.

Dyrenes levekår er formet etter samme prinsipp som i industrielt husdyrhold: Hunnløver i bur og trange innhegninger fratas ungene så fort som mulig for å kunne produsere nye.^[47] Og med frekkhetens nådegave får endel av disse institusjonene frivillige, dyrekjære ungdommer til å betale for å selv jobbe gratis på avlsfasilitetene – i den tro av de bidrar til «bevaring».^[48] Turer til slike løvefarmer arrangeres også fra Norge.^[49] En fersk dokumentar fra Sør-Afrika, “Blood Lions”, avslører koblingen mellom løvefarmenes påstand om bevaring og jaktturismen de avler dyrene for.^[50]

Stadig flere ville arter avles nå i fangen-skap for jakt. Og utad kalles gjerne aktiviteten artsbevaring. På presentasjonssidene til en afrikansk ranch med norske investorer, som avler flere typer antiloper, kan man lese følgende: «Når antallet av en art synker til et nivå med mulig utryddelse, driver markedskreftene frem høyere priser for disse artene og viltoppdrettsindustrien blir motivert til å øke antallet på grunn av pengeverdien. Det er en dynamisk industri og det er alt for lite vilt for å tilfredsstille den store økende etterspørselen fra jegere, vilt- oppdrettere, viltfarmer, viltjakt-hoteller og interesserte viltinvestorer.»^[51] Ville dyr er med andre ord big business. De fødes og dør for menneskers skyld. De har blitt fratatt naturen – de er ikke lenger menneskers ville naboer, men menneskers ville slaver.

Sahara orynx antilopen er blant de arter som viser den ytterste konsekvens av tanken om at «bevaring» for jaktinteresser vil være til dyrenes beste. Disse antilopene er utdødd i naturen, i sitt opprinnelige habitat i Nord-Afrika, og jakt er en av hovedårsakene.^[52] Men de er tallrike på farmer i Texas hvor jaktinvestorer lar dem bli skutt av troféjegere i innhegninger, mot betaling. Farmeierne har sloss imot at den så godt som utryddede antilopen skulle få beskyttelse under lovgiving om truede arter – fordi de da ikke ville kunne skyte dem. De truer med å utrydde arten også i fangen-skap, hvis den beskyttes som andre utdøende arter.^[53] Og de har makt til det. For antilopene er ikke lenger ville dyr. De er eide. Sahara orynx har betalt den ultimate prisen for å verdsettes kun for penger.

Opplevelser som teller?

Mennesker har sjelden vært gode naboer for de ville dyrene. Vi har så alt for ofte funnet – for oss – gode grunner til å ta livet av dem. Noen mener at det nærmest ikke trengs noen grunn, fordi dyrenes interesser ikke er del av regnestykket.

Men for hvert år med studier av dyr, står det klarere at de har interesser som ikke lar seg bortforklare. I 2012 signerte deltagerne på en forskerkonferanse om bevissthet ved Cambridge Universitet «The Cambridge Declaration on Consciousness», som slår fast følgende: «ikke-menneskelige dyr har det nevroanatomiske, nevrokjemiske og nevrofysiologiske grunnlag for bevissthet og evne til å handle med intensjon.» Forsker Philip Low, en av forfatterne, uttalte hvorfor erklæringen var kommet til: «Det er muligens innlysende for alle i dette rommet at dyr har bevissthet, men det er ikke innlysende for resten av verden.”^[54]

Veterinærinstituttet anslår at skadeskyting i norsk jakt er et «dyrevernproblem av stort omfang».

Professor i etologi, Marc Bekoff, som har skrevet en rekke bøker om dyrs mentale og emosjonelle kapasitet, ønsket erklæringen velkommen, men uttalte samtidig: «Jeg kan ikke se hvordan noen som følger med i forskingslitteraturen om dyrs smerte, evne til følelser og bevissthet – og har jobbet tett på noen av de mange dyreartene – kan forbli skeptisk eller tvilende til hvorvidt de er bevisste.»^[55]

Likevel omtales ville dyr i forvaltningssammenheng som om de ikke har denne evnen, og Veterinærinstituttet påpeker at «dyrevernmessige vurderinger synes (…) i liten grad å være lagt til grunn ved valg av virkemidler i viltforvaltning».^[4] At dyr har en interesse for å ikke miste livet bør si seg selv. De kjemper for å overleve, og i flere tilfeller kjemper de også for at andre i familiegruppen skal overleve. Ville dyr eksisterer ikke i et vakum, men ofte i en sosial sammenheng med sterk tilknytning til andre dyr. Veterinærinstituttet påpeker at «det finnes tallrike eksempler på hunndyr (elg) som tydelig reagerer på tapet av kalven».^[4]

Både dyrevelferdsloven og viltloven presiserer at dyr ikke skal påføres smerte, men i praksis tillates det en stor risiko for fysisk lidelse under jakt. Veterinærinstituttet anslår at skadeskyting i norsk jakt er et «dyrevernproblem av stort omfang».^[4] De viser til at «andelen hjortevilt som ikke mister bevisstheten eller dør innen få sekunder etter påskyting, er betydelig», at hjortedyr lever gjennomsnittlig 12 minutter etter at de er skutt og at 55% måtte skytes med flere skudd.^[4] Viltforskere ved Høgskolen i Hedemark mener at ca. 10% av hjortedyrene skadeskytes,^[56] men da definert slik at dyret løper mer enn 300 meter fra der skuddet traff.^[57]

For småvilt står det enda verre til. Om harejakt sier Veterinærinstituttet at selve jagingen av haren med hund «anses som en viktig del av sporten, og det regnes ikke som god skikk å skyte haren for tidlig, før losen har pågått noe tid»- noe som er en «vesentlig stresspåkjenning».^[4] Fugler er de dyrene som det i antall skytes mest av, og «risikoen for skadeskyting under fuglejakt regnes som stor».^[4]Undersøkelser av fallvilt tyder på at skadeskyting er «meget alminnelig».^[4] Miljødirektoratet har ingen oversikt over skadeskyting, men opplyser at 14% av innfangede ryper og opptil 25% av harer hadde hagl fra gamle skudd i seg.^[58] Andel dyr som er blitt skadeskutt, men som ikke har overlevd skadene er ukjent.

I møte med de ville

Som en sterk kontrast til den lave verdi det er vanlig å tillegge de ville dyrenes opplevelser, har nettopp opplevelsen for oss mennesker blitt den mest fremtrende grunnen for å ønske å avslutte et vilt dyrs liv. I introduksjonen til sin første bok karakteriserer professor Carlo Consiglio jakten som «en praksis som har tapt sin funksjon i tidens tåke. Gjennom århundrene har jaktens funksjon endret seg fra levebrød til sport og tidsfordriv.»

Langt på vei gir mange av de som selv jakter på dyr, Consiglio rett i beskrivelsen. En jeger som har drevet jegeropplæring for Norges Jeger- og Fiskerforbund avfeier at småviltjakt har noen betydning som «matauk»: «Skuddet er derfor bare en liten, men nødvendig del av jakta. For de fleste av oss er spenning, naturopplevelse, vennskap og mosjon viktige deler av jaktopplevelsen.»^[59] En annen jeger som engasjerte seg i sommerens debatt rundt troféjakt stilte det retoriske spørsmålet: «Er det egentlig noen forskjell på å felle løven «Cecil» og en (navnløs) norsk elg?»

“Jeg ble motstander av tyrefekting for mye av de samme grunnene som min far, som var en stor jeger, plutselig stoppet å jakte: Han sa «Jeg har drept nok dyr. Jeg skammer meg over meg selv.”
Orson Welles, regissør, skuespiller og forfatter.

I en kronikk i NRK Ytring argumenterte han for at nettopp opplevelsen er det som rettferdiggjør det å ta ville dyrs liv: «Er virkelig matauk det primære formålet? Selvsagt ikke, om du som jeger skal være ærlig. (…) følgelig er praktisk talt all jakt i dag en form for «troféjakt», slik det er definert. Det viktigste for jegeren er jaktopplevelsen – ikke kjøttet.»^[60]

Men slett ikke alle som jakter står ved oppfatningen om at rekreasjon er overordnet dyrets liv. Og i takt med voksende respekt for naturens innbyggere kan jakten for dem begynne å fremstå meningsløs. Dikteren Hans Børli, som ble betegnet som en «ivrig elgjeger» i sin ungdom, er blant de som ble jaktmotstander på sine eldre dager. I tidligere tider da jakt var forskjellen på «liv og død» kunne det forsvares, mente Børli, men «ingen trenger å jakte for kjøttet i dag» og sportsjakt var ikke forsvarbart for ham.^[61]

Også forfatteren Mikkjel Fønhus, som er kjent for sine mange jaktromantiserende bøker, gjennomgikk en lignende utvikling. Fra å jakte mye og ofte fra tidlig ungdom, ble han gradvis mer og mer forsiktig før han skjøt et dyr – og etter hvert sluttet han helt å jakte.^[62]

Utviklingen fra å møte ville dyr som erobringer til å se individet i dyrehammen, reflekteres også i hans bøker. Orson Welles (forfatter og regissør) som i sine yngre dager forsvarte selv tyrefekting med opplevelsesaspektet, beskrev sin endring slik: «Jeg ble motstander av tyrefekting for mye av de samme grunnene som min far, som var en stor jeger, plutselig stoppet å jakte: Han sa «Jeg har drept nok dyr. Jeg skammer meg over meg selv.»^[63]

Av og til kan det å bli nærmere kjent med det dyret man jakter, føre til at jakten mister sin mening. Tidligere elgjeger Karl Oskar Trones, som ble elgpasser i en dyrehage, illustrerer dette: «Jeg jaktet elg i 12 år, (…) men etter at jeg begynte å jobbe med elg mistet jeg interessen. Når jeg stod på post og så elgen komme løpende, ville jeg ikke skyte fordi jeg synes det er så fine dyr. Og nå er det minst ti år siden jeg gikk på elgjakt», forteller han til NRK.^[64]

“Når jeg stod på post og så elgen komme løpende, ville jeg ikke skyte fordi jeg synes det er så fine dyr.”
Karl Oskar Trones, tidligere elgjeger

Andre igjen slutter med jakt rett og slett fordi erkjennelsen av hva man gjør mot dyret man møter, kolliderer med oppfatningen av å være i ett med naturen:  Slik var det for John Tangerås, som NOAH tok kontakt med etter hans innlegg om jakt:

«Jeg har vært jeger og har skutt dyr, men jeg er ikke stolt av det. Jeg har skytevåpen og bekjenner meg ikke som et «bymenneske». Jeg forstår problematikken med at mange slaktedyr har et miserabelt liv. Men hva er det da å være jeger? De fleste går i butikken og kjøper kjøtt – og i tillegg jakter man. Er ikke det hakket verre?», spør Tangerås. Etterhvert fremsto jakten for ham som en motsetning til selve hensikten – natur- opplevelsen: «Etter å ha vært ærlig med meg selv og mine motiver for å drive med jakt, måtte jeg slutte.

“Etter å ha vært ærlig med meg selv og mine motiver for å drive med jakt, måtte jeg slutte. Er det etisk riktig å påføre lidelse og død for å få en opplevelse av spenning? Er man virkelig glad i naturen når man føler et behov for å drepe dyrene som lever der?”
John Tangerås, tidligere jeger

Motivasjonen for de fleste jegere er ikke å pleie naturen, matauk, skyte skadedyr eller lignende. De driver med jakt for spenningens skyld. Spørsmålet er om det er rett å ta livet av våre medskapninger for vår egen underholdnings skyld? Nå vet jeg at man får like rike naturopplevelser uten å være bevæpnet. Er det moralsk og etisk riktig å påføre levende vesener lidelse og død for å få en opplevelse av spenning? Er man virkelig glad i naturen når man føler et behov for å drepe dyrene som lever der?»

Hvordan vi møter de ville dyrene blir et stadig viktigere spørsmål ettersom vi ekspanderer våre samfunn. Møter vi innbyggere av andre arter med respekt og forståelse? Eller med intoleranse og nedvurdering? Mens jakt og avliving av ville dyr er under debatt i flere land, er det bare ett land som hittil har satt hensynet til sine ville naboer foran jaktinteressene; Costa Rica. Til gjengjeld viser dette landet at et annet tankesett er mulig: Sportsjakt ble forbudt i 2012, etter at innbyggere hadde samlet inn mer enn 177 000 underskrifter for et forbud.^[65]

Costa Rica tok med det et bevisst valg om at opplevelse av naturen og omgang med de ville dyrene som bor i den, skal baseres på prinsippet om hensyn. Norge har mye å lære på dette området. Men i et land hvor skog og fjell aldri er langt unna, bør det ligge til rette for at respekten for skogens og fjellets opprinnelige innbyggere settes på agendaen.