Våre evige jaktmarker


av Siri Martinsen

I år ble begrepet «naturkrise» satt på agendaen av NFs Naturpanel. De ville dyrene forsvinner med en dramatisk hastighet. Norsk politikk forverrer krisen.

Både før og etter FNs advarsel i mai i år, har det blitt publisert vitenskapelige rapporter som slår alarm på vegne av de ville dyrene. Men norsk politikk – både i Storting og regjering – går sin vante gang uten så godt som et eneste tiltak for bedre vern av ville dyr. I høst ligger det snarere an til å bli verre.

I Norge har ville dyr hatt lav status i lang tid. Et enstemmig storting vedtok i 1845 «Lov om Udryddelse af Rovdyr». Begrunnelsen for å starte «krigen mot rovviltet» var – da som nå – at vi mennesker skulle jakte mer på andre arter, og at bønder som drev kjøttproduksjon skulle kunne bruke utmarka til dette uforstyrret. De to begrunnelsene er slående like de to hovedgrunnene til dagens naturkrise i følge FNs Naturpanel: Den største årsaken er fortrengning av ville dyr fra deres habitater for å gi plass til menneskelig aktivitet – primært kjøttproduksjon. Den nest største årsaken er jakt og fangst av ville dyr.

Stortingets grådige næringsinteresser

Man vil gjerne tenke at Norge har tatt oppgjør med 1800-tallets tankegods – tross alt har vi nå signert Bernkonvensjonen om truede arter og har på papiret fredet flere arter. Men arven fra museumskonservator Halvor Rasch, som var utrydningslovens opphavsmann, støvler fortsatt rundt i Stortingets korridorer. Stortingspolitikere med begge føttene godt plantet hos de samme næringsinteressene som politikerne på 1800-tallet hadde slik rørende enighet med, stikker fortsatt hodene sammen med jaktinteresser og landbruksorganisasjoner for å trumfe igjennom regler, støtteordninger og systemer som skal legge den røde løper for fortsatt utnyttelse av de ville dyrene.

Raschs «ånd» taler gjennom Landbruksdepartementets statssekretær fra KrF når han uttaler om et av våre kritisk truede dyr: «Det er for mange ulver i Norge». Statsekretæren er ikke bekymret for at de ville dyrene fortrenges fra sine leveområder, men for «jaktflyktninger» som ikke lenger vil drive sin hobby i ulvesonen, men må finne andre steder å forfølge nær truede harer med halsende hunder. Det er «en fortvilende situasjon» at det finnes et tosifret antall ulver i naturen, mener han.

Men grunnen til å være fortvilet er ikke at noen titalls ulver uler i høstskogen, det er den umettelige grådigheten til næringsinteresser og nærinspolitikere på bekostning av ville dyr. Landbruksministeren uttalte nylig at «Der det skal være beitearealer, der skal det ikke være rovdyr». Det betyr null-toleranse for rovdyr utenfor de såkalte «sonene» hvor de opprinnelig skulle få ekstra høy beskyttelse. Nå er politikken blitt dratt ut til det ekstreme punktet hvor dyrene ikke skal kunne eksistere utenfor disse sonene. Samtidig skal de truede rovdyrene også skytes inne i sonene – rovviltnemndene har i år bestemt seg for å skyte tre hele ulvfamilier inne i ulvesonen. Siden en av flokkene er delvis svensk ba man svenske myndigheter «om råd» – som man så ikke fulgte når rådet var å la ulvene være i fred.

Samtidig lager næringspolitikere bråk i Stortinget pga en setning i statsbudsjettet om at sterkt truede bjørner må beskyttes bedre. Det ble for sterk kost at ca. 60 bjørnebinner i Norge som knapt får unger (6-8 kull årlig), skal hensyntas litt mer. Det er «hårreisende» og «konfliktskapende», påstår næringspolitikerne – og viser med dette at de ser på næringens interesser som de eneste interessene verdt å bry seg om.

Skattepenger til hobbyjegere

Men at statsbudsjettet er fullt av penger til nedskyting av truede rovdyr, er politikerne tydeligvis fornøyd med. Likeså at «konfliktdempende» penger til kommunene deles ut til folk som sprer misnøye med rovdyr fremfor tiltak som øker toleranse og aksept for ville dyr. I år satser også regjeringen på å bygge opp «jaktturisme» som næring. I samarbeid med jeger- og skogeierorganisasjoner har de kommet opp med en plan for hvordan dyrene i norsk natur kan utnyttes mer til fordel for grunneiernes inntekter. Og «konkurrenter» i form av rovdyr skal holdes nede. Departementet har også bestemt at mer av norske skattepenger skal gå til å øke antall hobbyjegere.

Høsten byr også på ny Viltforskrift fra Miljødirektoratet – en forskrift som sementerer norsk viltforvaltnings syn på dyr som «skadegjørere» eller «råvarer» for utnytting. Forskriften vil tillate at private grunneiere får skyte en rekke ville dyr – inkludert en utvider liste med småfuglarter – midt i yngletiden, dersom de mener dyrene er «til skade». Det skal tillates at ville dyr fanges inn for jakttrening, slakt eller fremvisning i dyrehage – uten at noen dyrevelferdsmessige konsekvenser er utredet. Er det snakk om et hjelpetrengede ville dyr, derimot, må de for all del ikke få veterinærmedisinsk hjelp – kommuner skal kunne nekte veterinærer å hjelpe slike dyr, mener Miljødirektoratet.

Det er åpenbart at de ville dyrene i norsk natur trenger bedre vern og en politikk som verdsetter deres egenverdi. 26. oktober arrangerer NOAH markering for de ville dyrene – kravet er bedre vern av alle ville dyr og reelle tiltak for de truede dyrene. Blant appellantene er miljøorganisasjoner, forskere, naturfotografer og kulturprofiler. Blant de politiske partiene derimot er det kun SV, MDG og Venstre som stiller opp. Det må kunne kalles en fortvilende situasjon at flertallet av norske politikere velger næringsinteresser foran vern av ville dyr, mens verdens miljøforskere og FNs Naturpanel varsler om naturkrise.

Kronikk av NOAHs leder Siri Martinsen på trykk i Klassekampen  25.10.19

Foto: Roger Brendhagen

NOAH jobber hardt for de ville dyrenes rettigheter,
MEN VI TRENGER DIN HJELP.